Noen som har opplevd dette før?

[Mumie_Mamma]

Har endlig blitt gravid. Er glad, men ble tidlig kvalm var vel faktisk 10 dager etter eggløsning, begynnte i det små pg bygget seg opp. Er bare 6 uker på vei, men kvalm store deler av døgnet med noe opphold, kommer å går, spes før måltidene. Saken er at når noen nevner babyer, blir jeg så sliten i hodet og kvalm, tenker at herregud skal jeg orke dette. Jeg har flere barn, aldri vært så tidlig dårlig, men dårlig av kvalme har kommet senere. Blir så frustrert over å føle at jeg ikke orker tanken på barn nå. Noen med lignende erfaring? Kan jo legge til at det passer egentlig ikke med barn nå, mannen er vel ikke overlykkelig, men er inneforstått at det kommer barn i september.

 

Takker for svar:-)

[Queenmee]

Jeg ble også kvalm ganske tidlig, og er sjukemeldt for 6uke på rad nå. vår er om ikke planlagt, så iallefall forsøkt på, og Frøet ER ønsket. Jeg bare synes det er vanskelig å føle at dette er positivt. Jeg spyr og spiser lite. Vært en tur på sjukehus pga dehydrering og sliter med samvittighet fordi jeg av og til føler at dette ikke var ett godt valg.

Er veldig tabu for gravide å fortelle siden hvor alt ikke er rosenrødt, men vi MÅ bli flinkere på det!!! Alle følelser er greit å ha!

[Sunnmøringen]

Godt å høre at vi er flere med blandede følelser...barnet er velkommen, men ofte kommer tanken om hvorfor vi orker flere...

Overskuddet er på bunn, 2 trassige unger fra før, jobb og hele pakka. Går vel bra!!

[spirenrfire]

Jeg ble uventet gravid med vår nr 4, og jeg har vær skikkelig fortvilet for jeg var SÅÅÅ ferdig med alt som har med graviditet og bleieunger og gjøre. (Min minste er nettopp fyllt 2 år og er sluttet med bleier og hun er kjempeflink til å prate og hun kler på seg selv så jeg er heldig med henne )

 

Jeg gikk maange runder med meg selv om jeg skulle orke å beholde, men timingen på graviditeten gjorde at det var forferdelig vanskelig å sette av tid til å dra på sykehuset for en abort, hadde alt for mye å gjøre i desember med planlegging av barnebursdag og så skulle vi på juleferie.. jeg orket hverken det fysiske eller det psykiske i en tid som egentlig bare skal være kos.

 

Mannen min har heldigvis vært veeldig positiv til graviditeten, han ville beholde med en gang, var ingen tvil, men det var jeg som måtte bestemme og han skulle støtte meg uansett..

 

Jeg er nå 10+4 uker, har ikke fortalt det til noen, har ikke bestillt time til ktr og jeg er styggdårlig hver dag og jeg lurer på om jeg gjorde et dumt valg. Jeg er kvalm, svimmel, trøtt og generellt sliten, orker veldig lite og det er såå slitsomt når man føler seg litt fengslet for man har egentlig lyst til å gjøre masse. Jeg har heller ikke vært så dårlig under de andre graviditetene..

 

Du er nok ikke alene om å føle det sånn, men ikke alle tørr innrømme det..

 

Jeg gleder meg ikke over graviditeten akkurat nå, men jeg vet at kvalmen og alt forsvinner og når man kjenner at det beveger seg inni dær så er det en så fantastisk følelse at jeg tror (og håper) at gleden vil vokse med graviditeten

 

Jeg har forresten ingefærøl tilgjengelig 24/7, det hjelper

[erm]

Kan vell bare signere alle disse innleggene (innlegg inn under "vanskelig valg"?) jeg er fortsatt i tenkeboksen men det hjelper litt å se at jeg ikke er den eneste som sliter!!! Ønsker dere alle lykke til med svangerskap og alt det som hører med!!!!!!

[erm]

Kan vell bare signere alle disse innleggene (innlegg inn under "vanskelig valg"?) jeg er fortsatt i tenkeboksen men det hjelper litt å se at jeg ikke er den eneste som sliter!!! Ønsker dere alle lykke til med svangerskap og alt det som hører med!!!!!!

[erm]

Hvordan går det med dere andre med "blandede følelser"???

[mamma til 3-snart 4]

Jeg er ennå i permisjon med nr.3, da "gravid" lyste mot meg. Jeg putta testen i veska og gikk på shopping og håpet den ikke var riktig, selv om jeg innerst inne visste at den var det. Gikk flere dager før jeg sa noe til mannen min.

Vi skulle ha nr.4, men ikke før om 3 år, var planen.

Så vi må bare brette opp armene.

Men jeg sliter også, for jeg merker at jeg ikke orker å være med babyen min. Jeg blir sliten av å være med han og tanken på at det kommer en til i august. Er jo trist at det er sånn, men jeg kan ikke hjelpe det.

forrige gang jeg ble gravid orket jeg heller ikke tanken på å treffe andre med babyer osv, orket ikke holde dem eller noe, ble så sliten av tanken på at det kommer en til. Når denne kommer, har vi 4 barn, og kun en av dem er planlagt, haha.

Men det kommer seg etter hvert håper jeg.

Jeg er ikke kvalm og har ikke så mange symptomer, er 8 uker på veg, så sånn sett går det fint.

lykke til

[Queenmee]

Jeg har vært hos JM for første gang og har fått mye trøst. Hun var enig i at det er vanskelig å føle at man ikke vil eller ikke klarer, og at negative tanker tar over.

Som hun sa, kroppen er i en midlertidig unntakstilstand. Vi _forblir_ ikke slik, og vi vil kunne glede oss... Det har blitt en mantra i hodet mitt, da jeg har kasta opp mer enn "vanlig" idag.

Ble spirt av ei venninne, som også er gravid, om jeg ville lunche imorgen. Kjenner jeg har ett lite sinne mot henne fordi hun nå er i uke 22 og ikke har vært eller er dårlig. Jeg orker ikke treffe henne, og er rett og slett sjalu fordi jeg ikke har det sånn som hu...

[Mumie_Mamma]

Så godt å høre at det er flere i samme situasjon:-) kanskje ikke helt rett sagt , unner ingen å være i den situasjonen der man kjenner på følelsen av å ikke vil ha barnet, men godt å vite at jeg ikke er unormal.

Er nå kun 5 uker på vei, men kvalm store deler av døgnet:-( så håper når kvalmen avtar at jeg kan starte å glede meg over svangerskapet.

 

[Benevy]

For en lettelse å ikke være alene om denne trykkende, negative følelsen. Vi skulle egentlig prøve om et år, så endte det opp med tvilling- graviditet . Er nå 11 uker på vei og synes at det er kjekt å skulle få to til, samboeren er helt i ekstase. Alikevel er hverdagen ganske fæl for tiden synes jeg... Er kvalm, trøtt og svimmel fra morgen til kveld og sliter med konstant dårlig samvittighet over alle ting jeg ikke rekker å gjøre. Det verste er at jeg har så lite overskudd til den nydelige 1 åringen vår :/ Føler at jeg svikter og er så redd for at han føler at jeg ikke er den mammaen jeg pleier å være... Trøsten er at det er for en liten periode i livet....

[81-Mamma<3<3]

Tja... Jeg har også følt på den følelsen. Spesielt i jula, for da fikk jeg omgangssyke i tillegg. Da var jeg helt i kjelleren, og angret på hele graviditeten. Men i uke 8 kom jeg meg litt, og nå klarer jeg å glede meg mer over spiren! Men det kommer til å bli et hardt svangerskap! Var 100% sykemeldt for bekkenløsning etter forrige barn når jeg ble gravid nå. Så det blir jo ikke lettere fremover! Med to småtroll på 1&3 blir nok dette knallhardt! Og jeg kan ikke regne med å bli bra i bekkenet på leeeeeeenge etter fødsel heller... Så det er egentlig det værste for meg!

Men vi vil ha 3 barn! Så det blir nok fint ❤

[Kristi*trebarnsmor*]

Jeg tror nesten det gjorde dagen min, å lese dette innlegget (det i tillegg til at jeg nå ligger i badekaret mens mann og barn lar meg være i fred fordi mannen min skjønte at jeg trengte det i dag, og foreslo et mini-spa <3 hihi) jeg er uplanlagt gravid med nr. tre, og klarer bare ikke helt å glede meg. Det verste er at vi skulle prøve i april, så det bommer bare med fire mnd! Noe så smålig! Men det var liksom bare ikke det jeg var forberedt på...! Vi er begge sikre på at vi ikke ønsker abort, for vi vil ha tre barn, men det ble bare plutselig helt feil for meg... Jeg er ferdig utdannet til sommeren og hadde gledet meg sånn til å begynne å jobbe og ikke minst ha et ordentlig grunnlag for permisjon og muligheten til sykemelding denne gangen! Det har jeg ikke hatt med de to andre, og jaggu ser det ikke ut til at jeg akkurat går glipp av det denne siste gangen og. Jeg blir flau for jeg synes det høres så smålig ut å være misfornøyd pga fire mnd feilmargin. Men jeg klarer bare rett og slett ikke glede meg skikkelig. Ikke er jeg kvalm heller. Er bare drøye fire uker da, så jeg regner med det kommer snart.

Det var godt å få luftet tankene, og det er veldig godt å lese at vi er flere, selv om jeg ønsker for alle at de skal kunne glede seg.

[Queenmee]

Det som er litt merkelig, er at alle forventer at vi skal gløde, og være fornøyde og synes at alt er sukkersøtt og rosa.

JEG synes ikke det, og jeg har i utgangspunktet ikke noe problem med å si det heller. Problemet mitt er at de rundt kan misforstå når jeg sier at jeg av og til angrer litt... Jeg kunne ikke tenke meg å ta abort, ALDRI! Er bare så sliten....

 

Der er også rart at vi ikke "får" snakke om de negative sidene ved ett svangerskap..... Alle følelser vi har er jo normale for ei som er gravid...

[Pippi_Langstrompe]

Jeg er også plaget med slike tanker innimellom... jeg gruer meg spesielt til barseltiden/permisjonstiden for den var så grusom sist.. kolikk... og ekstremt lite søvn førte til at jeg opplvede det hele som ren tortur... er mildt sagt svært engstelig for at det skal bli slik igjen... det kommer jeg ikke til å klare... fungerer ekstremt dårlig med lite søvn.. får fæl migrene som gjør meg helt invalid og blir superdeprimert når det går over lengre tid (og det kommer det jo til å gjøre). Ønsker meg en koselig permisjonstid denne gangen med en rolig og fornøyd baby.... kryssssser fingrene for det

[nagini]

Det hadde sikkert vært annerledes om jeg hadde barn fra før, men det har jeg ikke, og jeg er intenst lykkelig, mens jeg spyr, besvimer, har vondt, mister vekt jeg ikke tåler å miste, you name it. Bortsett fra korte små panikkanfall for å miste. Alt er bare SÅ verdt det - bare jeg slipper å få strekkmerker og å revne, så litt negativitet kommer vel etterhvert her også. De to tingene nekter jeg å forholde meg til.

[81-Mamma<3<3]

Det hadde sikkert vært annerledes om jeg hadde barn fra før, men det har jeg ikke, og jeg er intenst lykkelig, mens jeg spyr, besvimer, har vondt, mister vekt jeg ikke tåler å miste, you name it. Bortsett fra korte små panikkanfall for å miste. Alt er bare SÅ verdt det - bare jeg slipper å få strekkmerker og å revne, så litt negativitet kommer vel etterhvert her også. De to tingene nekter jeg å forholde meg til.

kjenner følelsen De to forrige gangene elsket jeg å være gravid, på tross av alle plager! Det er i grunnen ikke svangerskapet jeg ikke er fornøyd med, men at jeg har hatt alvorlige bekkenproblemer 15 md etter fødsel! At dette svangerskapet er en risiko i fht min helse. Og at jeg må regne med år for å bli normal etterpå. Det gir meg en følelse av at dette er noe jeg bare må komme meg gjennom, i stede for den gleden jeg burde følt! Men dette blir mitt siste svangerskap, så jeg skal prøve å kose meg likevel, selv om det ikke er slik jeg ønsker! For det er jo fantastisk! Nå har jeg en to cm baby i magen som er begynt å røre seg ❤

[Kristi*trebarnsmor*]

Det hadde sikkert vært annerledes om jeg hadde barn fra før, men det har jeg ikke, og jeg er intenst lykkelig, mens jeg spyr, besvimer, har vondt, mister vekt jeg ikke tåler å miste, you name it. Bortsett fra korte små panikkanfall for å miste. Alt er bare SÅ verdt det - bare jeg slipper å få strekkmerker og å revne, så litt negativitet kommer vel etterhvert her også. De to tingene nekter jeg å forholde meg til.

Ja, som 81-mamma så kjenner jeg meg igjen i dette. Jeg hadde det sånn både første og andre gang. Jeg tror ikke det har noe med hvor mange barn man har fra før eller hvor god eller dårlig form man er i. Jeg tror det har mer å gjøre med at man psykisk bare ikke er helt klar. I alle fall tror jeg det er sånn det er for meg. Jeg er ikke bekymret, jeg vet at dette barnet blir like høyt elsket som de andre, og jeg vet jeg kommer til å glede meg i god tid før fødsel. Men akkurat nå var det veldig godt å sette ord på de vanskelige følelsene om at en graviditet ikke passer helt inn. Håper dere andre føler det bedre etterhvert

[You can call me Dårris]

Ahhh... Godt å se at flere har det som meg/oss.

Her kommer nr 3 særdeles uplanlagt, og strengt tatt ganske ubeleilig.

 

Har ikke noe mer plager nå enn de forrige gangene, kvalm, trøtt, lugger i bekkenet og hodepine. Ingen av delene er overveldende, men mye mer enn planen var nå.

 

Trøster meg med at dette må jo bare være "ment to be" siden vi både brukte kondom (som ramlet av) og angrepille.