Vanskelig valg?

[erm]

Uff, vet nesten ikke om dette er riktig sted å spørre om dette? men må bare få noen innspill... jeg bare gråter og gråter, samtidig som kvalmen holder på å ta livet av meg. Har to fantastiske barn og ville gjerne ha nr. 3 for to år siden. Etter det har jeg hatt en MA (uke 13) en SA (uke 9) og en mola. I tillegg har jeg hatt to tøffe svangerskap og fødsler med de to jeg har - med sykehusinnleggelse i løpet av første tre mnd :-( Etter det bestemte vi oss for å nyte livet med de to vi har - svangerskap og de tre mislykka forsøkene har vært tøft både psykisk og fysisk. Brukte lang tid på å komme til meg selv- og nå var jeg så utrolig ferdig!!! Både alder og tidligere erfaringer tilsier at det var stopp nå!!! Så skjer det da altså at jeg blir gravid igjen (med prevensjon). Klarer ikke å glede meg og gruer meg til alt som har med svangerskap å gjøre - har dårlig samvittighet for familien (barna) da jeg NOK en gang bare ligger på sofaen, redd for alt som kan gå galt - både underveis, ved fødsel, feil med barnet osv.!!! I det hele tatt klarer jeg i liten grad å være positiv, og det på tross av at jeg for to år siden ville ha et barn til. Har lyst å bare avslutte det hele og har snakka med legen om det. Fikk også ultralyd og alt så fint ut idag- hjerte som banket.. gråter bare hele tiden og vet ikke om jeg klarer å ta det bort med vilje??Kommer jeg til å angre meg?? men hva om noe skjer, vil jeg angre på at jeg ikke valgte det bort?? Unnskyld, vet at mange sliter med å bli gravid, mister og håper alt skal gå bra. Jeg har selv grått over mine SA, MA og mola og nå sitter jeg altså her å gråter for det motsatte - vet det høres latterlig ut!!!! (en smule hormonell å da)

[Gjest Trulte med to små]

Det høres ikke lett ut, men du skal se det kommer til å bli greit etterhvert! Viktig å få god oppfølging og hjelp på de måtene du kan og håper du har noen gode folk å snakke med om alle følelsene dine.

Jeg ønsker deg masse lykke til!

[♥Madam Mim♥]

Først vil jeg bare gi deg en klem :-)

 

Etter som jeg kan se av innlegget ditt så dreier all din tvil seg om svangerskap og fødsel, rettmeg hvis jeg tar feil...

 

Jeg tenker da at så lenge det er et svangerskap du er redd for så er det snakk om 9.5 måneder av ditt liv. Ja, du er dårlig osv, men det er fremdeles under ett år av ditt liv mot resten av hele ditt liv med det lille mirakelet som er på vei :-)

 

Har selv vært veldig dårlig i dette svangerskapet. Nærmest sengeliggende i 2 måneder og nummeret før innleggelse. Forferdelig dårlig samvittighet ovenfor min datter på 2.5 år. Halvveis nå og formen er mye bedre bortsett fra veldig lavt blodtrykk. Orker fremdeles ikke å herje osv med datteren min og det er sårt for meg, men jeg vet jeg gir henne en lekekamerat forresten av livet. En som kommer til å stå henne nær. Er sikker på at hun kommer til å være ekstremt glad for å få en lillebror :-)

 

Jeg tror ikke på noen måte du kommer til å angre på det lille livet du bærer på, eller ko kanskje nå mens du er gravid, men tror nok at det meste er glemt når du får belønningen opp på brystet :-)

 

Masse lykke til :-)

[Lillefot08]

Hopper inn jeg også. Jeg har grått meg gjennom 6 uker med kvalme og oppkast og sakt jeg ikke orker mer at vi må fjerne den lille. Noe jeg innerst inne ikke vil, men må si det sliter på psyken og være kvalm og sengeliggende. Ikke orket jeg noe i jula ikke orket jeg noe med min 4 år gamle datter og samvittigheten tok nesten livet av meg. Det er som en omgangssyke man ikke helt vet når går over og det er helt jævlig!! Sorry for mye negativt. Men når keg er kvalm er det som du ikke er deg selv lenger. Det er så slitsomt. Det er ikke verdt det midt oppi kvalmen, men når den gir seg og du senere får det lille nurket i armene er det så verdt det:) håper du slipper unna kvalmen snart og får tilbake litt energi! Jeg unner ingen denne svangerskapskvalmen! God bedring.

[erm]

Ja jeg tenker og tenker - bestemmer meg for det ene i et øyeblikk for å så tenke helt annen retning i det neste, og brekker meg litt innimellom... Min mann mener vi ikke skal gjennomgå dette igjen og ønsker abort, men har sagt han støtter meg uansett hva jeg velger. Velger jeg å beholde støtter han det 100% også. Jeg er superbekymret for svangerskapet, men også for tiden etterpå. Ikke for spebarnstiden, for den har jeg alltid syns har vært helt fantastisk - men til 3 barn som skal følges opp med lekser, fritid og alt annet - og så er jeg bekymret for om det skal være noe med barnet og at dette går utover de to jeg har?? Jeg er jo utrolig heldig som har to fantastiske og friske barn - og for tre uker siden var jeg superfornøyd med livet og uvitende om spire i magen...vet ikke helt hvem jeg kan snakke med heller, vet hva mine ulike venninner vil si - og har heller ikke lyst å fortelle om graviditeten til noen... Uff, føler at jeg sutrer mye nå over noe som egentlig skulle vært bare glede og positivt...har alltid egentlig vært fryktelig irritert over at noen kan vurdere abort hvis de har vært så heldig å bli gravid - det er jo ikke alle som blir det...

[Vær86]

Du kan jo kontakte amatea? De vil høre på deg og hjelper kanskje å snakke med fagfolk utenfra? Lykke til med valget ditt uansett hva du velger

[spirenrfire]

Jeg vet veeldig godt hvordan du har det, jeg fikk småpanikk da vi ventet vår nr 3, er 2 år mellom nr 1 og 2 og 2 år mellom nr 2 og 3 og jammen venter vi nr 4 og det blir 2,5 år mellom nr 3 og 4.. Panikken var enorm da det lyste 2 streker mot meg, jeg gråt og villa bare greve meg ned i ukesvis.

Jeg gikk i 7 uker og vridde hode for å finne ut om jeg orket dette en gang til. Ikke bare om jeg orker, men har vi økonomi til det? vi må ha større bil og jeg har kvittet meg med barnevogn, sprinkelseng og masse utstyr som man trenger til en baby som vi nå må kjøpe inn på nytt.

Det er en utfordring på mange nivåer å ha flere enn 2 barn, men alt går an og de har sååå mye glede av hverandre (når de ikke krangler )

Formen min er skikkelig ille, er kvalm 24/7 ommentrent, er svimmel, trøtt og generellt veldig sliten i kroppen og hormonell ikke minst..men det går vel over, har gjort det de forrige svangerskapene så det har bare med å bli bedre nå også

 

Jeg gleder meg enda ikke over at jeg er gravid, jeg har ikke kontaktet lege eller jm enda og har ikke fortalt det til noen andre enn mannen min.. vet ikke når jeg får motet meg opp til å ringe legen, jeg håper nesten at det hele bare er en drøm, men så snart jeg tar opp telefonen og bestiller timen, da er det en realitet jeg ikke kommer unna..

 

noen sa til meg da jeg veide for og imot da vi ventet nr 3 at man angrer ikke på det man får, men man kommer bestandig til å tenke på om man gjorde rett i å ta den lille bort.. dette tenker jeg mye på nå, angrer ikke et sekund på den nydelige dattera mi og jeg vet med 100% sikkerhet at jeg kommer til å elske nr 4 like mye som de 3 andre uansett om barnet feiler noe eller ikke.

 

Man vet ikke hva fremtiden bringer, man kan bare ta en dag av gangen og gjøre det beste ut av det. Og det er mye lettere å finne løsninger på ting når man står midt oppi hverdagsutfordringene enn 9 måneder før de evt kommer:)

 

Jeg regner virkelig med at du kommer til å få kjempegod oppfølging både under og etter svangerskapet. Det blir vel planlagt ks om de mener det er fare for liv og helse å føde normalt.

 

Lykke til med valget ditt, vet at det er steintøft..