Gå til innhold

Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Det er det jeg synes er vanskelig å skille mellom. Er det virkelig en god grunn? Eller er det bare hormonene som "hjernevasker" meg? Jeg vet jeg sikkert klager mye, men synes bare det er så vanskelig å leve med! At man ikke kjenner seg selv igjen lenger. Er ikke meningen å spille helt liv ullman her. Sorry :P hvordan takler andre det?

Det er så fælt at at skal bli så ille. Føler seg liksom som det monsteret, men man lider jo mest selv. Man kan liksom ikke gå i et annet rom eller finne på noe annet slik de rundt oss kan :P ( med unntak av barn da ofc) kan virkelig ikke vente til det er over. Godt at det ikke bare er jeg som har det, selv om jeg ikke ønsker dette for noen!

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...