Hvorfor får så mange barn i dårlige/ ustabile forhold?

[Gjest SprøstektLøk]

Men en del velger å få barn i forhold de vet kommer til å ryke - det er det jeg reagerer på. Synes det er egoistisk.

 

Anonym poster: 063581f782447a5b397ce289d49dabe1

Jeg valgte å få ett barn til med samme far heller enn å ha to fedre - jeg ville at barnet mitt skulle ha søsken, og ville ikke ha barn med en ny mann.

 

Anonym poster: a88fdc3c19dbfb4f98359aa974ea1fd0

 

For meg vitner dette om dårlig dømmekraft.

 

Anonym poster: 07092ca5cc02d31c175d04f3b4b24d12

 

Hvorfor?

Fordi man får barn med dem man elsker og ikke en man ikke kan leve sammen med. Jeg sier ikke at ting ikke kan skje underveis, men å få barn med en mann en uansett ikke skal leve sammen med bare fordi en ønsker flere barn blir for meg helt galt. Og at det er fordi barna skal være helsøsken og ikke hakvsøsken er bare en rar begrunnelse. Man får barn med dem man er lykkelig sammen med. Og om man ikke er det, bør man revurdere å sette barn til verden.

 

Anonym poster: 07092ca5cc02d31c175d04f3b4b24d12

 

Jeg syns ikke det er rart. Så de som flyr til andre land og skaffet seg barn, da er det feil og då, siden de ikke ble laget på den riktige måten?

[Anonym bruker]

Men en del velger å få barn i forhold de vet kommer til å ryke - det er det jeg reagerer på. Synes det er egoistisk.

 

Anonym poster: 063581f782447a5b397ce289d49dabe1

Jeg valgte å få ett barn til med samme far heller enn å ha to fedre - jeg ville at barnet mitt skulle ha søsken, og ville ikke ha barn med en ny mann.

 

Anonym poster: a88fdc3c19dbfb4f98359aa974ea1fd0

 

For meg vitner dette om dårlig dømmekraft.

 

Anonym poster: 07092ca5cc02d31c175d04f3b4b24d12

 

Hvorfor?

Fordi man får barn med dem man elsker og ikke en man ikke kan leve sammen med. Jeg sier ikke at ting ikke kan skje underveis, men å få barn med en mann en uansett ikke skal leve sammen med bare fordi en ønsker flere barn blir for meg helt galt. Og at det er fordi barna skal være helsøsken og ikke hakvsøsken er bare en rar begrunnelse. Man får barn med dem man er lykkelig sammen med. Og om man ikke er det, bør man revurdere å sette barn til verden.

 

Anonym poster: 07092ca5cc02d31c175d04f3b4b24d12

 

Jeg syns ikke det er rart. Så de som flyr til andre land og skaffet seg barn, da er det feil og då, siden de ikke ble laget på den riktige måten?

 

De som flyr til andre langog henter et barn gjør det sammen med ektefelle med bakgrunn i et felles ønske om barn. At disse barna ikke er laget av disse foreldrene har ingenting med kjærlighet å gjøre. Barn skapes av kjærlighet mellom to voksne. Jeg snakker ikke om den praktiske relevant av å lage et barn, men om hvorfor en gjør det. Velger man å sette et barn til verden når en er i et dårlig forhold, vitner det om dårlig dømmekraft. Uforutsette ting kan skje, gravid med prevensjon, forandringer hos partner, men når en planlegger graviditet, vel vitende om at forholdet er dårlig og kommer til å ryke, ja da mener jeg at en har dårlig dømmekraft.

 

Anonym poster: 07092ca5cc02d31c175d04f3b4b24d12

[ma(G)ma med to små :)]

Men en del velger å få barn i forhold de vet kommer til å ryke - det er det jeg reagerer på. Synes det er egoistisk.

 

Anonym poster: 063581f782447a5b397ce289d49dabe1

Jeg valgte å få ett barn til med samme far heller enn å ha to fedre - jeg ville at barnet mitt skulle ha søsken, og ville ikke ha barn med en ny mann.

 

Anonym poster: a88fdc3c19dbfb4f98359aa974ea1fd0

 

For meg vitner dette om dårlig dømmekraft.

 

Anonym poster: 07092ca5cc02d31c175d04f3b4b24d12

 

Hvorfor?

Fordi man får barn med dem man elsker og ikke en man ikke kan leve sammen med. Jeg sier ikke at ting ikke kan skje underveis, men å få barn med en mann en uansett ikke skal leve sammen med bare fordi en ønsker flere barn blir for meg helt galt. Og at det er fordi barna skal være helsøsken og ikke hakvsøsken er bare en rar begrunnelse. Man får barn med dem man er lykkelig sammen med. Og om man ikke er det, bør man revurdere å sette barn til verden.

 

Anonym poster: 07092ca5cc02d31c175d04f3b4b24d12

 

Jeg syns ikke det er rart. Så de som flyr til andre land og skaffet seg barn, da er det feil og då, siden de ikke ble laget på den riktige måten?

 

De som flyr til andre langog henter et barn gjør det sammen med ektefelle med bakgrunn i et felles ønske om barn. At disse barna ikke er laget av disse foreldrene har ingenting med kjærlighet å gjøre. Barn skapes av kjærlighet mellom to voksne. Jeg snakker ikke om den praktiske relevant av å lage et barn, men om hvorfor en gjør det. Velger man å sette et barn til verden når en er i et dårlig forhold, vitner det om dårlig dømmekraft. Uforutsette ting kan skje, gravid med prevensjon, forandringer hos partner, men når en planlegger graviditet, vel vitende om at forholdet er dårlig og kommer til å ryke, ja da mener jeg at en har dårlig dømmekraft.

 

Anonym poster: 07092ca5cc02d31c175d04f3b4b24d12

 

Jeg hadde også kommet til å planlegge barn nummer to med mannen selv om jeg ante at forholdet ikke kom til å vare.

 

Det handler ikke om mitt ønske om flere barn, men om mitt ønske om å gi barnet mitt et helsøsken å oppleve livet sammen med. Et søsken som har den samme far, et søsken å feire jul sammen med hvert år, et søsken å være skilsmissebarn sammen med.

 

 

Ikke det at det er en reel problemstilling. Vi er gift og har to barn, og forholdet er stabilt på alle vis.

Men jeg vet hva jeg hadde valgt dersom ting hadde vært annerledes.

[Gjest SprøstektLøk]

Men en del velger å få barn i forhold de vet kommer til å ryke - det er det jeg reagerer på. Synes det er egoistisk.

 

Anonym poster: 063581f782447a5b397ce289d49dabe1

Jeg valgte å få ett barn til med samme far heller enn å ha to fedre - jeg ville at barnet mitt skulle ha søsken, og ville ikke ha barn med en ny mann.

 

Anonym poster: a88fdc3c19dbfb4f98359aa974ea1fd0

 

For meg vitner dette om dårlig dømmekraft.

 

Anonym poster: 07092ca5cc02d31c175d04f3b4b24d12

 

Hvorfor?

Fordi man får barn med dem man elsker og ikke en man ikke kan leve sammen med. Jeg sier ikke at ting ikke kan skje underveis, men å få barn med en mann en uansett ikke skal leve sammen med bare fordi en ønsker flere barn blir for meg helt galt. Og at det er fordi barna skal være helsøsken og ikke hakvsøsken er bare en rar begrunnelse. Man får barn med dem man er lykkelig sammen med. Og om man ikke er det, bør man revurdere å sette barn til verden.

 

Anonym poster: 07092ca5cc02d31c175d04f3b4b24d12

 

Jeg syns ikke det er rart. Så de som flyr til andre land og skaffet seg barn, da er det feil og då, siden de ikke ble laget på den riktige måten?

 

De som flyr til andre langog henter et barn gjør det sammen med ektefelle med bakgrunn i et felles ønske om barn. At disse barna ikke er laget av disse foreldrene har ingenting med kjærlighet å gjøre. Barn skapes av kjærlighet mellom to voksne. Jeg snakker ikke om den praktiske relevant av å lage et barn, men om hvorfor en gjør det. Velger man å sette et barn til verden når en er i et dårlig forhold, vitner det om dårlig dømmekraft. Uforutsette ting kan skje, gravid med prevensjon, forandringer hos partner, men når en planlegger graviditet, vel vitende om at forholdet er dårlig og kommer til å ryke, ja da mener jeg at en har dårlig dømmekraft.

 

Anonym poster: 07092ca5cc02d31c175d04f3b4b24d12

 

Nå tenkte jeg på disse som ikke har mann, og blir gravid med hjelp.

[Gjest SprøstektLøk]

Men en del velger å få barn i forhold de vet kommer til å ryke - det er det jeg reagerer på. Synes det er egoistisk.

 

Anonym poster: 063581f782447a5b397ce289d49dabe1

Jeg valgte å få ett barn til med samme far heller enn å ha to fedre - jeg ville at barnet mitt skulle ha søsken, og ville ikke ha barn med en ny mann.

 

Anonym poster: a88fdc3c19dbfb4f98359aa974ea1fd0

 

For meg vitner dette om dårlig dømmekraft.

 

Anonym poster: 07092ca5cc02d31c175d04f3b4b24d12

 

Hvorfor?

Fordi man får barn med dem man elsker og ikke en man ikke kan leve sammen med. Jeg sier ikke at ting ikke kan skje underveis, men å få barn med en mann en uansett ikke skal leve sammen med bare fordi en ønsker flere barn blir for meg helt galt. Og at det er fordi barna skal være helsøsken og ikke hakvsøsken er bare en rar begrunnelse. Man får barn med dem man er lykkelig sammen med. Og om man ikke er det, bør man revurdere å sette barn til verden.

 

Anonym poster: 07092ca5cc02d31c175d04f3b4b24d12

 

Jeg syns ikke det er rart. Så de som flyr til andre land og skaffet seg barn, da er det feil og då, siden de ikke ble laget på den riktige måten?

 

De som flyr til andre langog henter et barn gjør det sammen med ektefelle med bakgrunn i et felles ønske om barn. At disse barna ikke er laget av disse foreldrene har ingenting med kjærlighet å gjøre. Barn skapes av kjærlighet mellom to voksne. Jeg snakker ikke om den praktiske relevant av å lage et barn, men om hvorfor en gjør det. Velger man å sette et barn til verden når en er i et dårlig forhold, vitner det om dårlig dømmekraft. Uforutsette ting kan skje, gravid med prevensjon, forandringer hos partner, men når en planlegger graviditet, vel vitende om at forholdet er dårlig og kommer til å ryke, ja da mener jeg at en har dårlig dømmekraft.

 

Anonym poster: 07092ca5cc02d31c175d04f3b4b24d12

 

Men jeg kan ikke forstå hvordan det kan vitne om dårlig dømmekraft. Man tenker jo på barna og at de skal få søsken å vokse opp sammen med.

Selv vokste jeg opp som alenebarn (har tre halvsøske ), og jeg skulle så ønske jeg hadde et helsøsken!

[Anonym bruker]

Selv tror jeg ikke at jeg hadde klart å være så kynisk at jeg kunne planlagt å få barn i et forhold jeg visste ville ta slutt: Ha sex uten beskyttelse med mannen min (mens jeg planla et fremtidig brudd), gå gjennom ni måneder med "graviditets-lykke" og utfordringer i et dårlig forhold, gjennomføre fødsel med "feil" mann ved min side, vise frem barnet som et "lykkelig par" foran foreldre og venner - hvis alt bare er et skuespill.

 

Nei, Gud. Merker at jeg ble uvel bare av å tenke på det.

 

Hvis man er singel og reiser til Danmark for å få barn er dette, etter mitt syn, langt mer ok. Da spiller man med åpne kort - og later ikke som om man har noe man ikke har.

 

Å få barn etter barn i et miserabelt forhold ville for meg ha blitt som å leve i en løgn - overfor seg selv og omverdenen. Tror man til slutt mister selvrespekten av slikt.

 

Kall meg gammeldags, men barn vil jeg bare ha med riktig mann, dvs en mann jeg er glad i og respekterer, og som jeg vet er glad i meg (heldigvis har jeg det slik med samboeren min).

 

 

 

Anonym poster: 063581f782447a5b397ce289d49dabe1

[Gjest Antarctica]

Leste en psykologisk undersøkelse som hadde en overraskende konklusjon: Samla sett så utgjør det å få et barn en like stor påkjenning som en annen livskrise, av typen miste jobben, gjennomgå skilsmisse, oppleve dødsfall i familien, huset brenner, få en alvolig sykdom o.l.

 

Og alle disse hendelsene er "negative", mens det å få barn skal jo være "positivt", så mange som får barn blir relativt sjokkerte over hvor lite lykkelige de føler seg, og hvor tungt det er å endre radikalt på livet sitt.

 

Som Elsker Livet nevner, den du gifta deg med er ikke den samme etter døgn med søvnmangel, bareseldepresjon, friheten begrensa osv osv. Det er du ikke selv heller, og det som skulle ha vært et samarbeid, kan dreie rundt og bli en konkurranse: hvem som har mest fri, hvem som får sove i fred, hvem som kommer seg mest ut av huset og treffer folk, hvem som gjør mest husarbeid og lignende.

 

 

Men en livskrise kan jo treffe deg slik at du blir gladere etterpå og får det bedre! En livskrise som å oppleve utroskap kan ende med at forholdet styrkes, og det å få barn er jo ment å skulle smi en familie sammen. Det bare slår ikke alltid til...

 

Å sette barn til verden når forholdet er dårlig, vel, det kommer an på hvem du spør. Med en av mine ekser mente jeg at mitt ønske om barn i kombinasjon med hans totale avvisning av det var nettopp det som ødela forholdet! Vi krangla mye om sånne ting: skaffe barn, få oss hus, etablere oss ordentlig. Mens hans syn var at så lenge vi krangla, burde vi ikke etablere oss og få barn... Den biter jo seg sjøl i halen!

 

Mange har prøvd å få et "redde-ekteskapet-barn", de har neppe alle lyktes. Men igjen, de ønska å smies sammen over prosjektet. Og som noen her sier, å få et helsøsken til barnet sitt er faktisk et legitimt ønske, hvis man uansett vil ha flere barn. Det er da ikke verre enn at enslige adopterer/ drar på Storken for inseminering? Syns ikke det er noen automatikk i at "man får barn med dem man elsker og ikke en man ikke kan leve sammen med." - Noen ganger erjo den du elsker og den du ikke kan leve med en og samme person?

[Anonym bruker]

Å være gravid, gjennomgå fødsel og oppdra barn i et dødt forhold må være noe av det mest ensomme jeg kan forestille meg. Det handler om å være ærlig med seg selv, partneren og omverdenen, og det er man ikke hvis man får barn samtidig som man planlegger et brudd.

 

Ser heller ikke argumentet om helsøsken (halvsøsken kan vel være like greit), og mistenker at noen kvinner forklarer sitt eget (egoistiske) ønske om barn med at de vil gi barna søsken..

 

 

 

Anonym poster: 063581f782447a5b397ce289d49dabe1

[Gjest SprøstektLøk]

Å være gravid, gjennomgå fødsel og oppdra barn i et dødt forhold må være noe av det mest ensomme jeg kan forestille meg. Det handler om å være ærlig med seg selv, partneren og omverdenen, og det er man ikke hvis man får barn samtidig som man planlegger et brudd.

 

Ser heller ikke argumentet om helsøsken (halvsøsken kan vel være like greit), og mistenker at noen kvinner forklarer sitt eget (egoistiske) ønske om barn med at de vil gi barna søsken..

 

 

 

Anonym poster: 063581f782447a5b397ce289d49dabe1

 

Om en får barn med den mannen en har el velger å vente til en treffer en ny mann spiller da vel samme rolle? Egoistisk er en uansett. Er vel mange barn som lever under foreldre som burde vært skilt for lengst uansett, hvorfor er det stygt å sette enda et barn til verden FØR de skilles når ee likevel har andre barn sammen?

[Gjest Antarctica]

Å være gravid, gjennomgå fødsel og oppdra barn i et dødt forhold må være noe av det mest ensomme jeg kan forestille meg. Det handler om å være ærlig med seg selv, partneren og omverdenen, og det er man ikke hvis man får barn samtidig som man planlegger et brudd.

 

Ser heller ikke argumentet om helsøsken (halvsøsken kan vel være like greit), og mistenker at noen kvinner forklarer sitt eget (egoistiske) ønske om barn med at de vil gi barna søsken..

 

 

 

Anonym poster: 063581f782447a5b397ce289d49dabe1

 

Nei, det mest ensomme er å gå gravid og gjennomgå fødsel med en barnefar som slår opp midt i svangerskapet fordi han vil bo sammen med en annen, og setter barn på henne straks, og følger opp hennes svangerskap og fødsel i stedet... DET er ensomt, det.

 

At du ikke "ser argumentet" om helsøsken er fordi du ikke har prøvd sjøl. Sprøstekt Løk sier jo at savnet etter helsøsken var stort på tross av alle halvsøsknene.

[Anonym bruker]

Tror nok at endel får barn for å ha et felles prosjekt når samlivet halter ja. Blir jo litt som å pusse opp, noe felles som skal gjøre livet bedre.

Skjønner ikke hvorfor så mange angriper HI heller. Når jeg leser tråder her inne så lurer jeg ofte på hvorfor mange får barn med den livssituasjonen de beskriver. Dette gjelder både forhold og økonomi..

 

Anonym poster: 7ee03f48e273051ca51181fd37031c54

[Anonym bruker]

De som angriper HI er jo damer som selv har gjort "feilen" - altså fått barn med feil mann.

 

Det oppleves sikkert som et stort nederlag å sette barn til verden og så gå fra hverandre, så de føler seg nok fort angrepet og går i forsvarsposisjon / motangrep..

 

Anonym poster: 063581f782447a5b397ce289d49dabe1

[Gjest Antarctica]

... Nå føles det ikke som en "feil" å ha fått barn! Jeg er skilt, og gjorde mange feil i samlivet, men å få barna var ikke blant dem!

 

#37 her forteller vel mest om sitt eget begrensede verdensbilde...?

[Anonym bruker]

Nei selvfølgelig er aldri barna feil.. Men det må jo gå an å diskutere noe uten å gå så i forsvarsposisjon som mange gjør.

Selv fikk jeg barn med en mann jeg hadde kjent i to måneder, men vi har kanskje også hatt litt flaks og er fortsatt sammen.

 

 

Anonym poster: 7ee03f48e273051ca51181fd37031c54

[Rivjernet]

Nei selvfølgelig er aldri barna feil.. Men det må jo gå an å diskutere noe uten å gå så i forsvarsposisjon som mange gjør.

Selv fikk jeg barn med en mann jeg hadde kjent i to måneder, men vi har kanskje også hatt litt flaks og er fortsatt sammen.

 

 

Anonym poster: 7ee03f48e273051ca51181fd37031c54

Hvor lenge har dere vært sammen?

[Anonym bruker]

Det er sånn at samfunnet ønsker og har behov for flere barn i vårt land. De kommer heller ikke alltid rekendes på ei fjøl, så all denne planleggingen og tilretteleggingen før man i det hele tatt kan få barn - jeg skjønner ikke helt hvordan HI (m fl) tror at det kan gå an i hvert tilfelle? Livet er heller ikke statisk, følelesene våre er heller ikke det og vi mennesker er fantastiske til å henge oss på håpet om vi øyner en liten sjanse. Og det er en god egenskap synes jeg, selv om det ikke alltid slår ut til det beste.

 

Det er noe som heter "den som intet våger intet vinner". LIvet er et sjansespill som ingen kan diktere fullstendig.

 

Det viktigste er vel hvordan barna har det uansett om de lever med begge foreldrene, en av dem, deler på, to mammaer etc. Det er ganske vågalt å fortelle andre hvordan de bør leve livet sitt.

 

Anonym poster: a771a3406d2c081643874abada487ab3

[Anonym bruker]

Nei selvfølgelig er aldri barna feil.. Men det må jo gå an å diskutere noe uten å gå så i forsvarsposisjon som mange gjør.

Selv fikk jeg barn med en mann jeg hadde kjent i to måneder, men vi har kanskje også hatt litt flaks og er fortsatt sammen.

 

 

Anonym poster: 7ee03f48e273051ca51181fd37031c54

 

Eh... det er noens barn du snakker om. Da går foreldre i forsvarsposisjon. Skulle bare mangle.

 

Anonym poster: a771a3406d2c081643874abada487ab3

[Anonym bruker]

Nei selvfølgelig er aldri barna feil.. Men det må jo gå an å diskutere noe uten å gå så i forsvarsposisjon som mange gjør.

Selv fikk jeg barn med en mann jeg hadde kjent i to måneder, men vi har kanskje også hatt litt flaks og er fortsatt sammen.

 

 

Anonym poster: 7ee03f48e273051ca51181fd37031c54

Hvor lenge har dere vært sammen?

Nå har vi snart vært sammen i seks år. Giftet oss og fått ei tulle til har vi også gjort. Og jeg er ikke #37 altså.

 

Anonym poster: 7ee03f48e273051ca51181fd37031c54

[Rivjernet]

Det er sånn at samfunnet ønsker og har behov for flere barn i vårt land. De kommer heller ikke alltid rekendes på ei fjøl, så all denne planleggingen og tilretteleggingen før man i det hele tatt kan få barn - jeg skjønner ikke helt hvordan HI (m fl) tror at det kan gå an i hvert tilfelle? Livet er heller ikke statisk, følelesene våre er heller ikke det og vi mennesker er fantastiske til å henge oss på håpet om vi øyner en liten sjanse. Og det er en god egenskap synes jeg, selv om det ikke alltid slår ut til det beste.

 

Det er noe som heter "den som intet våger intet vinner". LIvet er et sjansespill som ingen kan diktere fullstendig.

 

Det viktigste er vel hvordan barna har det uansett om de lever med begge foreldrene, en av dem, deler på, to mammaer etc. Det er ganske vågalt å fortelle andre hvordan de bør leve livet sitt.

 

Anonym poster: a771a3406d2c081643874abada487ab3

Amen!

[Anonym bruker]

Det er sånn at samfunnet ønsker og har behov for flere barn i vårt land. De kommer heller ikke alltid rekendes på ei fjøl, så all denne planleggingen og tilretteleggingen før man i det hele tatt kan få barn - jeg skjønner ikke helt hvordan HI (m fl) tror at det kan gå an i hvert tilfelle? Livet er heller ikke statisk, følelesene våre er heller ikke det og vi mennesker er fantastiske til å henge oss på håpet om vi øyner en liten sjanse. Og det er en god egenskap synes jeg, selv om det ikke alltid slår ut til det beste.

 

Det er noe som heter "den som intet våger intet vinner". LIvet er et sjansespill som ingen kan diktere fullstendig.

 

Det viktigste er vel hvordan barna har det uansett om de lever med begge foreldrene, en av dem, deler på, to mammaer etc. Det er ganske vågalt å fortelle andre hvordan de bør leve livet sitt.

 

Anonym poster: a771a3406d2c081643874abada487ab3

Nei best å feie for egen dør. Og for all del ikke still spørsmål ved andres valg, for da blir du halshogd her inne..

 

Anonym poster: 7ee03f48e273051ca51181fd37031c54

[Rivjernet]

Nei selvfølgelig er aldri barna feil.. Men det må jo gå an å diskutere noe uten å gå så i forsvarsposisjon som mange gjør.

Selv fikk jeg barn med en mann jeg hadde kjent i to måneder, men vi har kanskje også hatt litt flaks og er fortsatt sammen.

 

 

Anonym poster: 7ee03f48e273051ca51181fd37031c54

Hvor lenge har dere vært sammen?

Nå har vi snart vært sammen i seks år. Giftet oss og fått ei tulle til har vi også gjort. Og jeg er ikke #37 altså.

 

Anonym poster: 7ee03f48e273051ca51181fd37031c54

Så bra når det ordner seg! Ønsker deg og dine alt godt! Uheldigvis er ikke alle like heldig som du har vært. En partner kan forandre seg over tid, eller rett og slett IKKE forandre seg- dvs ikke tilpasse seg livet med barn..

 

Mye kan skje, livet er uforutsigbart. La oss ikke dømme hverandre, la oss heller prøve å forstå og akseptere hverandre..

[Anonym bruker]

Enkelte tror også at barn kan fikse forhold.

 

Anonym poster: 5e5e920fea5ba3f29e09318963e10fb4

[Anonym bruker]

Vel i mitt tilfelle forandret mannen seg totalt etter at barn kom inn i bildet. Og nei det var ikke depresjon han bare trodde at nå hadde han fanget meg, jeg kom ikke til å bryte for jeg ville aldri i verden ha skilsmisse barn. (han har innrømmet det selv senere)

 

Han spilte med andre ord skuespill i de 3 årene vi bodde sammen før barn kom inn i bildet.

Og med at jeg var gravid igjen 3 mnd etter at barn nummer en var født (uhell selvsagt) så ble det to barn med han. Skulle jeg ta livet av fosteret for at faren var en drittsekk?

Han har ikke noe med barna eller meg å gjøre idag og vi klarer oss veldig bra alene så ser ikke hvorfor jeg skulle valgt anderledes.

Det ligger veldige forskjellige skjebner bak hvert brudd. Og i de fleste tilfeller er det en trist en så hva med å ikke skulle dømme nord og ned, ihvertfall ikke før du sitter der med all info.

 

Å få barn er egoistisk i en verden som denne samme hva ingen får barn av andre grunner en egoistiske.

Og om du har vært heldig med valg av mann så gled deg over det istedenfor å skulle ha gleden av å dømme oss mindre heldige.

 

Anonym poster: e84941ef61421b668b9372b8ec529a51

[Anonym bruker]

Poenget til HI var vel ikke de som hadde en mann eller kone som forandret selg plutselig etter at det kom barn, men de som velger å få barn selv når de vet at forholdet skranter. Anonym poster: 07092ca5cc02d31c175d04f3b4b24d12

 

Det var jo ikke det HI skrev. Hun skrev "hvis forholdet fungerer så dårlig at man skiller seg med SÅ små barn, må jo forholdet ha hanglet en stund." Sommange da påpekerovenfor HI,såer mange forhold helt perfekte frem til barna kommer. Det er måneder/år med nattevåk, selvforsakelse, skjev arbeidsfordeling i hjemmet/med barna osv som gjør at de fleste forholdene tar slutt. HI virker ganske naiv, tviler på at hun selv har barn. Det er jo nettopp de som er "verdensmesterne" når det kommer til familieliv og barneoppdragelse...

 

Anonym poster: 302180e7cd40bc356f20ebdac5d34a7c

[Gjest Antarctica]

Ja, det er jo nettopp det som er feil antakelse. Det "må" ikke nødvendigvis ha hangla i det hele tatt. Tvert imot er det selve foreldrerollen og det å få barn som kan være den livskrisen paret ikke tålte. Det var da det begynte å hangle! Og dobbelt uforståelig og trist blir det jo fordi paret sannsynligvis selv ønska det og gleda seg til å få barn.

Endret 30. desember 2012 av JulePashla