Så altfor bekymret..

[CarmaCameleon]

Jeg tar meg i å være altfor bekymret over lillegull i magen, jeg kan ikke annet enn å tenke at det er helt ufattelig om dette går bra. Utrolig slitsom tanke, jeg har begynt å grue meg fryktelig til legetimen (tredje januar, da er jeg akkurat 6 uker) med tanke på at han da skal måle hcg-nivået. Tror jeg må svi av en digitaltest i morgen, om den viser 2+3 eller 3+ skal jeg klare å slappe av litt.. Får argumentere med at det ikke koster noe i forhold til det å ha en baby uansett

 

Si meg at jeg ikke er alene om å være livredd for at noe skal gå galt? Får prøve å tenke at dersom jeg ikke får blødninger og smerter er alt i skjønneste orden. Ikke enkelt, dette.. Og det er bare en FORSMAK på det å være mamma. Jøss, hvordan skal dette gå..?

[missme]

Du er ikke alene, tenker daglig at det er for godt til å være sant og at det kommer til å gå galt.

I dag kom det så mye utflod når jeg var ute en tur at jg var sikker på at jeg var begynt å blø, ble så letta når jeg kom hjem og så at det bare var utflod

Sjekker papiret HVER eneste gang jeg er på do.

 

Så ja det er vel bare en forsmak på mammarollen hehe

[CarmaCameleon]

Haha, jeg gjør det samme hele tiden! Man får bare tenke positivt, uansett hvor vanskelig det måtte være.. Blir jo så sliten av hele tankekjøret av og til

[Frufluffy]

Etter at jeg har opplevd en SA med blødninger så sjekker jeg papiret hver dag og nå er jeg i gang med 3. mann

 

Uansett, jeg var hos legen av annen grunn i uke 6 og sa at jeg var gravid, han sa gratulerer og bare bestill deg en time i uke 12 du. Jeg spurte om han ville at jeg skulle ta en graviditetstest, da smilte han bare og sa at han stolte på meg.

 

Jeg har heller aldri målt hcg-nivåer i mine svangerskap, men nå man kommer så langt at legen lytter etter hjertelyd så føler jeg at det er meget beroligene med legekontrollene eller jm kontrollene.

 

Har sett liv i uke 9 , men akkurat nå er det lite som tilsier at jeg er gravid. Får bare smøre meg med tålmodighet til jeg kommer på nyåret med lege og ul timer .

 

[spirenrfire]

Frem til man kjenner den lille inni magen bevege seg er det håpløst kjedelig å gå å vente å spekkulere på om alt er som det skal der inne, men det er det jo i over 80% av tilfellene Jeg var også kjempe urolig da jeg ventet min første og andre, men det går sakte men sikkert over når du kommer i gang med kontroll hos lege eller jordmor og hvertfall når du får høre hjertelyden rundt uke 15. De sier det er nesten umulig før den tid fordi livmoren ligger for langt ned.

 

Det er ikke lett å slappe av å ikke bekymre seg hele tiden,men du får prøve å finne noe annet å holde tankene dine opptatt med

[CarmaCameleon]

Uff, ja, dette er grusomt! Gruer meg fryktelig til legetimen den tredje, tenk om hcg-nivåene er feil? Huffameg, dette tar på altså!

 

Med tidlig UL rundt uke 7-8, vet dere om det må være innvendig da?

[Frufluffy]

Var på innvendig i uke 9 hørte en her hadde utvendig i uke 9.

[CarmaCameleon]

Huffameg, nå har jeg lest meg opp og ned om spontanabort. Jeg fatter bare ikke at dette kan gå bra, og selv om jeg forholder meg rolig er dette fryktelig skummelt. Nå som jeg straks er seks uker på vei er jo sjansen mindre for at det skjer, men er sjansen stor for at jeg merker om det skjer nå? Med blødninger og smerter? Jeg kan ikke tenke meg noe verre enn å miste uten å være klar over det..

[Gjest Trulte med to små]

Jeg skjønner hva du mener med å være redd, noen er mere bekymret en andre slik er det bare.

Så lenge du ikke blør eller har smerter er det jo ikke annet å gjøre en å tenke at dette går bra.

Det er ikke lett, men hverken mor eller barn har godt av konstant bekymring heller.

Mulig du kan flytte fokuset litt og heller takke for hver dag den lille er i magen din og takke kroppen din for hvor flink den er

 

Jeg har opplevd SA to ganger og har slitt i 8 år for å bli gravid og har dermed fått kjenne mye på bekymring mht det å være redd.

Jeg er gravid ( 12+4 ) og har blødd en kraftig blødning og brun utflod etter det, jeg mistet riktignok en tvilling og hadde et hematom i livmoren, men den andre levde og har det bra.

Uroen slipper aldri helt hos meg, men jeg må bare ha tro på den lille i magen og gjøre det jeg kan for at det skal gå fint.

Så lenge man gjør det, er det ikke annet man kan gjøre dessverre.

Det er fælt å miste, men det er naturens gang av og til og heldige er de som slipper å oppleve det!

 

Pust ut og prøv å slappe av så godt du kan!

Snakk med legen om din bekymring, så kan det være du vil føle deg litt tryggere.

[CarmaCameleon]

Takk for gode ord! Har du merket det når du har hatt SA? Og hvor langt var du da på vei om jeg kan spørre?

 

Jeg har hele tiden hørt andre si at det ikke er noen stor sak å miste, og helt ærlig har jeg vel ikke tenkt så mye over det, men nå kan jeg ikke fatte og begripe hvordan jeg skulle ha klart å smile på flere måneder. Jeg hadde aldri, i min villeste fantasi, trodd at jeg kom til å bli så ufattelig knyttet til lille babyen min allerede. Jeg har selvfølgelig alltid visst at jeg ville bli kjempeglad for å bli gravid, men SÅ glad i lillegull trodde jeg aldri at det skulle bli så tidlig i svangerskapet. Nei, her krysses alt som krysses kan for oss alle - det skal gå bra!

[Gjest Trulte med to små]

Ja visst blir man glad i den lille vennen vår <3

 

Jeg mistet aller første gang jeg var gravid et sted mellom uke 9 og 11.

Dette er over 7 år siden og det var aldri snakk om tidlig UL da, siden jeg ble gravid relativt raskt på naturlig vis.

Jeg begynte å blø litt friskt blod og det tok seg opp i løpet av en helg. Hadde sterke smerter og det kom en klump ( ball ) ut, men det stoppet liksom opp og smertene var nesten uutholdelige.

Jeg var til 3 UL før legene ville tro meg og det endte med utskrapning ca tre dager etter det begynte.

 

Så gikk det flere år før jeg ble gravid igjen, etter første mislykkede ivf forsøk, på naturlig vis, men mistet raskt igjen, ca 5+4 tror jeg.

Det ble som en vanlig mens og jeg kunne begynne rett på nytt ivf forsøk, så det var uproblematisk.

 

Er det tidlig man opplever SA så ordner kroppen som regel opp selv.

 

Men nå vil vi ikke tenke på dette, for det skal gå bra!! <3

[Frufluffy]

Det går stort sett bra så det beste rådet mitt er fortsatt å prøve å tenke at det går bra.

Da jeg hadde SA så blødde jeg. Det tok seg opp med blod og smerter, men jeg ignorerte smertene ganske lenge for jeg viste det var et dårlig tegn. mistet i uke 14 og jeg tok det veldig tungt. Jeg forsto at dette sikkert var det beste at fosteret sikkert ikke var friskt, men jeg gråt og var fryktelig nedfor i lang tid. Jeg klarte ikke å styre det. Så skjønner litt hvordan du tenker nå, at du ikke selv skjønner hvordan du kan ha blitt så knyttet til den lille allerede.

 

Det er likevel godt at du er det, da har du virkelig noe å glede deg til, Tenke på de positive tingene og utviklingen

[Ønsker spire <3]

Har det på samme måte her, men prøver å slutte å tenke på at det kan gå galt. Men skjønner deg godt, er så fælt å ikke klare å slappe av. Har to SA bak meg, men må jo bare tro det kan gå bra også Har jo en gutt som kom før disse, og det gikk jo helt fint! Veldig mange det går bra med, men er vel sikkert de som har opplevd triste ting som skriver mest her på bim, og da er det ikke rart du blir engstelig. Kos deg med graviditeten og hold motet oppe, går nok fint skal du se:)

 

[Modesty Blaise.]

Jeg prøver også og tenke minst mulig på det, og satser på at det går bra denne gangen. Jeg mistet nå i august, da var jeg i uke 10, og har blitt gravid nå igjen.

Den eneste forskjellen jeg merker nå er at jeg er litt mer avventende. Vi har ikke fortalt det til noen ennå, og vi snakker nok heller ikke så mye om lille knøtt som er i magen nå, som sikkert mange andre gjør.

 

Jeg gleder meg også til juleferien er ferdig, slik at jeg kommer igang på jobb igjen, nesten 14 dager med fri har vært alt for mye tid til å kjenne på symptomer, og å tenke på om alt er i orden nå

 

Tror bare man må tenke positivt, er alt ok med den i magen, så går det som oftest bra. SA skjer jo fordi ting ikke utvikler seg som det skal, og selv om det er trist, så er det da eventuelt bedre at det skjer nå, enn om 3 mnd, eller at noe er galt ved fødselen.

 

Tror det lureste rett og slett er å la vær å tenke så mye på det

Endret 31. desember 2012 av Modesty Blaise.