Mitt høyeste ønske nå er å få barn, samboeren vil vente

[Anonym bruker]

Jeg synes det er utrolig vanskelig å gå rundt og føle meg klar for og ville ha barn, mens samboer absolutt vil vente, helst til han er ferdig med studiet om 4,5 år. Jeg vil gjerne ha barn så fort som mulig, men har sagt til ham at jeg vil ha barn om 1,5 år fordi jeg ikke vil skremme han for mye siden han ikke vil ha det før om lenge. Hver gang jeg har mensen så håper jeg at den ikke kommer for jeg har sagt til han (og virker som om han er ok innforstått med) at jeg ikke kommer til å ta abort hvis jeg blir gravid ved et uhell, men jeg kommer aldri til å lage et "uhell" med vilje. Jeg er 22 år og har vært sammen med kjæresten i 4,5 år

 

Noen andre som er i den situasjonen eller som har noen gode råd?

 

Anonym poster: 5560223115af78bdfdd324f2b38ab87e

[Februargullet2013]

Skjønner han godt, og få en god jobb og bli ferdig med og studere er viktig,men forstår deg også,kjedelig og vente når du ønsker så sterkt,men er han ikke klar,så må man dessverre bare vente

[Anonym bruker]

enten: respekter han, eller: gjør det slutt og finn en som er klar...

 

Men ærligtalt... du er 22 år... ikke verdens undergang å drøye litt da...

 

Anonym poster: fa5fafa812553e4865488b24de912e0b

[Anonym bruker]

Hvis ikke mannen din er minst 10 år eldre synes jeg du skal slutte å mase, dere er jo bare barna selv...

 

Anonym poster: 3a4cef12448a1c21baf764bc43216b76

[Sidney]

Jeg var i "nesten" samme situasjon for noen år tilbake. Samboer var ikke klar.. men jeg var 30 år.

 

Etter noen sure samtaler, fant jeg ut at jeg ikke skulle nevne det på en god stund. Han visste hva jeg ville.

 

Da brukte jeg tiden på oss, og vi hadde de beste 6 mnd. Så fridde han;) Etter bryllupet 6 mnd senere, var han kjempe klar.

Og det føltes godt. En mann som virkelig ønsker å bli pappa blir en god pappa;) Og nå er jeg gravid;)

 

Du er jo veldig ung, og selv om du er klar nå, skal du etter at barnet er født være mor resten av livet. Tenk over alt du ønsker å gjøre før du blir mor og sett i gang!

[81-Mamma<3<3]

For det første bør du jo si at du har lyst på barn nå! Hvordan skal han ellers vite det? Å si at du har lyst om 11/2 år gjør jo bare at mannen tror han kan utsette diskusjonen 11/2 år. Også kan han få deg til å vente enda lenger da... Så du må si det du ønsker! Så må dere komme frem til en løsning. Du bør nok innse at det ikke blir noe barn nå. Men kanskje kan dere etter hvert komme frem til et kompromiss.

 

Kan være lurt som sidney sier å fortelle det. Og så la det ligge ganske lenge.

[verpesjuk86]

Jeg forstår deg godt, har hatt det slik selv. Jeg var redd for at kjæresten min ville utsette det i det uendelige, og torde ikke ta noen sjanser. Derfor forhandlet jeg meg frem til en dato to år frem i tid og avtalte at da skulle prøvingen starte. Jeg måtte da vente to år, mens han måtte gå med på å fremskynde 0,5-1 år fra det han egentlig hadde sagt var det tidligste han ville gå med på.

 

Jeg skal ikke si at de to årene gikk fort, men de gikk i hvert fall fortere siden jeg visste hvor lenge det var igjen å vente. Samboeren min fikk også god tid på seg til å venne seg til tanken, og forhåpentligvis glede seg litt.

 

Nå er jeg straks åtte uker på vei (gikk på første forsøk, takk og lov for det, etter to års venting for min del), og veldig glad for at dette er noe vi er enige om, og ikke et uhell. Kvalmen er ganske kraftig, og siden vi er enige om å ikke fortelle det til noen på en stund ennå, er det godt å ha en kjæreste å sutre litt til. Det hadde ikke vært lett om det hadde vært et uhell eller noe jeg hadde presset igjennom enda hardere.

 

Lykke til, håper det ordner seg for dere slik det ser ut til å gjøre for oss

[GeekGirl81]

Jeg henger meg på de andre her - dette er noe dere begge må være enige om. For min egen del var det utrolig viktig å få en god utdannelse og jobb først før jeg i det hele tatt begynte å tenke på barn så jeg skjønner godt samboeren din. Økonomi og trygghet betyr mye!

 

Men når det er sagt: jeg har også vært i din situasjon og vet hvor utrolig frustrerende det er. Og selv om du er ung som mange påpeker her så synes jeg det er litt irrelevant, har man lyst på barn, så har man lyst på barn. Mannen min begynte å studere sent så selv om jeg hadde jobb og var klar som et egg (no pun intended) så innså jeg at jeg var nødt for å legge hele greia på is til han følte det på samme måte. (Han har hele tiden sagt at han har lyst på barn da - var kun NÅR det var snakk om.) Det ble mange år med venting for min del, men han innså når vi begge passerte 30 år at det nok var på tide å begynne prøvinga.

 

Lykke til, det kommer til å ordne seg til slutt!