Dyrelyder, eller dyrenavn?

[dobbeltklikk]

Lærte dere barnet deres dyrelyder før dere lærte det navnet på dyret?

Var det et bevisst valg?

 

Noen som vet hvorfor mange lærer bort dyrelyder i stedet for dyrenavn, forresten?

[Gjest Kira bjeffer julen inn]

Jeg har alltid vært veldig bevisst på å lære barna mine dyrenavn. Synes det er litt spesielt å høre foreldre si til barna: "se den fine vovoven". Eller at de spør meg om barna kan klappe vovoven.

 

Så her lærer barna at det er en hund, og den sier voff voff osv.

[Hannah-]

Er litt om hverandre her, vi har ikke tenkt over det i det hele tatt. Han sier f.eks. vovov, pus og gris. Eller gis da. Tror man kanskje bare velger det som er enklest å si til å begynne med? Sånn hvis man ikke tenker noe særlig over det mener jeg.

Endret 23. desember 2012 av Hannah-

[Lykke Fryd ♥]

Jeg lærte henne dyrelydene først, men da jeg pekte på grisen, spurte hva det var og hun svarte "namnam" begynte jeg å lære henne dyrenavnene

[Gjest jule-Juliea]

Jeg lærte henne dyrelyder først. Så da hun var 9 mnd, unne hun vovvov, nøff, mæ, bæ, ihiii, maaaau (mjau), mø og gakk gakk.

 

Da hun var sånn tja 14 måneder sa hun isteden dyrenavnene, hund, and, gris, geit, sau, hest ja rett og slett hun kan alle dyrenavnen som er vanlige gårdsdyr og jungeldyr. Nå er vi på undervannsdyr og hun har fått blekksprut som favoritt.

 

Men nå er hun plutselig 21 mnd da og snakker rent

[Gjest stårma]

Vi lærte det samtidig. Bladde i bildebøker og sa sau bæ, hunden sier voffvoff osv. I starten var det litt forskjellig hva han kalte det når vi pekte og spurte hva er det, da kunne han si bæ til sau og hest til hest. Nå er han 17mnd og sier begge deler, hva er det: hest, hva sier hesten: iiih. Osv

[Busy_bee]

Her har det blitt litt om hverandre. Det har ikke vært så veldig konsekvent etter at han begynte å si dyrelydene selv. Men det kommer seg nå som han sier enkelte dyrenavn selv. Men, han har til gjengjeld lært dyrenavn/lyder på både norsk og engelsk og svart konsekvent med lyder enten vi har spurt ham på det ene eller det andre språket. Så vi har vel tatt den biten litt rolig og ikke vært så strenge på det.

Det er vel litt i det at de fleste små barn lærer seg lydene først og da er det vanskelig som voksen og ikke bare følge det barnet sier og gjenta det for å vise at du forstår og verdsetter det som er sagt. Men vi prøver selvfølgelig og si sauen, den sier bæ. Kua, den sier mø osv. når vi leser bøker eller ser dyr ellers. Nå har jeg hørt han si gris og ku så langt som jeg kommer på. Ellers er det, mau, bæ, mø, nøff, ohohahah, grrr, voff, blobb blobb osv. for det meste av dyr enda. :-)

[Millea har tre små]

Jeg tenker at det ikke spiller så mye rolle hva man begynner med, men at det kan være lurt å være konsekvent på hvilken betegnelse man benytter på feks "hund". Om det er "vov vov" eller "hund" er ikke så viktig, men bruk samme betegnelse slik at barnet har mulighet til å lære hvilken lyd eller ord som hører til hvilket bilde. Det viktigste er at barnet og den voksne deler en opplevelse, og at det å ha felles fokus mot noe gjerme skaper en positiv følelse hos begge.

 

I noen fagmijøer tenker man at det er fint å benytte forenklede eller lettere varianter av de normale begrepene (feks "vov vov" istedet for "hund"). Tanken er at barnet lettere klarer å uttale "vov vov" og at barn og voksen raskere kan "samtale" om bildet av hunden når barnet har et begrep (eller en lyd) for det.

 

I første omgang er det fint å bare forstå hverandre, og hva barnet kaller de ulike tingene er underordnet. Når barn lærer språk generaliserer de. Alt som er rundt blir feks omtalt som "ball". Alt som har pels og fire ben er "vov vov". Etterhvert som barnet blir eldre kan de korrekte begrepene introduseres. Når barnet ser på et egg og sier "ball", kan du som voksen si "ja, et egg".

 

Nå ser jeg at jeg rabler i vei, men det aller viktigste er at barn er eksponert for språk og erfarer at det er nyttig å snakke:-)

[Barbarella og froskebarna]

Jeg har bevisst alltid brukt ordene. Men har samtidig lært barna lydene uten å kalle feks sauen for Bæ. Jeg har altså ikke vært noe bevisst på hva jeg snakker om først, men jeg kaller en hund for en hund og en gris for en gris, og så sier jeg hvilke lyder de lager også. Synes ikke selv at det er nødvendig å snakke i stikkordsform til barn, tror de lærer språk bedre om de får høre vanlige, om enn forenklede, setninger fra starten.

Kan godt hende jeg tar feil her, men det har i hvert fall ikke ødelagt noe for storebror, som var veldig tidlig ute språklig.

[zassy ☆]

Begge deler samtidig har det blitt her, altså "hva sier hunden? voff voff" "hvor er kattepusen?" så henter hun kattebamsen sin mens hun sier mjau Veldig koselig å høre at hun kan flere og flere lyder, men hun sier ikke hund, katt, sau, men skjønner hva vi mener når vi sier det, hun lager lydene.