Fødselsangst er tydeligvis ikke like viktig som annen angst...

[Anonym bruker]

Hvorfor blir vi ikke tatt på alvor?

 

Når jeg snakker med min mor eller andre som har født, ler de bare av meg... "Hehe det er ikke så vondt", eller " du glemmer alt så snart ungen er ute".... eller "kroppen din er skapt for å føde"... er standard fraser som jeg får tilbake. "Det går så bra!" " du må bare stole på jordmor og gjøre alt som hun sier..."

 

Hvis din beste venninne kommer bort til deg og sier at hun har lammende flyskrekk - ler du av henne da? Sier du at "det går så bra, skal du se"... "det gjør i alle fall ikke vondt - hvis vi krasjer så går det så fort at du dør før vi treffer bakken likevel"... "du glemmer alt så snart flyet har landet igjen"... "du må bare stole på piloten, han har mange års utdanning og erfaring med å fly"... Nei, jeg tror faktisk ikke det.....

 

Hvorfor føler jeg meg som en kjempedust når jeg går til jordmor og betror henne mine innerste bekymringer rundt fødselen? Hvorfor får jeg ikke bytte jordmor eller gå til kontroll på fødeavdelingen slik at jeg kan bli kjent med de folka som skal ha med meg å gjøre når fødselen er i gang? Her finnes ingen klinikk som spesialiserer seg på kvinner med fødselsangst. Her finnes ikke tid i helsevesenet til å snakke med deg og prøve å sette seg inn i den psykiske biten av et svangerskap. Jeg kjenner at jeg blir sint når jeg leser disse fine artiklene om hvordan en skal takle fødselsangs... snakk med jordmor, snakk med lege.... snakk med fødeavdelingen. Du blir avvist. Jeg snakka, jeg bad på mine knær om å få komme på sykehuset til kontroll og ikke på helsestasjonen. Det fikk jeg ikke lov til, for det var ikke ressurser til at jeg med mitt "perfekte" svangerskap skulle bruke av deres dyrebare tid som de med komplikasjoner trengte. Jeg forstår jo det. Men har ikke psyken noe å si?

 

Anonym poster: 41d6b7001e8f4248e669ea7dab2340e5

[Anonym bruker]

Det finnes "godkjente fobier" (Edderkopper, slanger, høyder, fly, osv) Og det finnes fobier folk bare ser rart på deg for.

 

Som f.eks fødselsangst, bakteriefobi, sosial fobi, osv.

 

Får bare håpe at folk får mer forståelse i fremtiden, hadde jeg vært deg hadde jeg byttet jordmor. Du skal ha en du føler deg tilfreds med og som forstår deg.

 

Anonym poster: 348b6c9c826f9c23e011737e0b5e6b63

[AO3]

Så synd at du har blitt møtt på en slik måte, HI. Jeg har bare gode ord om måten jeg ble møtt på i helsevesenet. Fastlege, jordmødre, gynekologer - alle har vist masse forståelse og gitt utrolig god støtte. Ikke et vondt ord om fødselsangsten, følelsene mine ble akseptert. Vet jammen ikke hva jeg skal råde deg til - vanligvis sier jeg: "Snakk med legen din! Snakk med jordmor" etc - men du har jo allerede prøvd. Og blitt avvist. *klem*

[Fru Blåbær]

Har du prøvd privat jordmor? Jeg har ingen erfaring med det selv, men innbiller meg at private som er mer avhengig av godt rykte og fornøyde gravide kanskje vil ta seg mer tid.

 

Eventuelt kan du kanskje ta mannen din med på kontroll og la ham snakke for deg? Jeg hater å skrive dette, men jeg opplevde at sykehuset først tok meg på alvor når han snakket for meg. Det er også lov å smøre litt tykt på når du forteller hvordan frykten for fødselen påvirker hverdagen din.

 

Den første gangen jeg var gravid ble jeg litt småsprø av all bagatelliseringen rundt de tingene jeg bekymret meg for. Jeg hadde riktignok ikke angst, men jeg foretrekker en viss grad av forutsigbarhet og å kjenne til mulige komplikasjonen. Jeg leste "Småen blir født" av Gro Nylander og følte at den gav meg de svarene jeg trengte for å bli roligere før fødselen. Dessverre stemte ikke det hun skrev om keisersnitt med virkeligheten på det sykehuset jeg fødte ved, noe jeg oppdaget da min fødsel endte i akutt keisersnitt. (Altså rutiner for hudkontakt og tilknytning etter keisersnitt var ikke i nærheten av det hun beskrev, men det før stemte ganske bra.)

 

Er det noe konkret ved fødselen som du er redd for, eller er det hele situasjonen? Har du prøvd å skrive ned hva du føler? Jeg fikk angst etter fødselen, og ved å skrive ned hva jeg føler har jeg etter hvert klart å konkretisere hva jeg egentlig er redd for denne gangen. Det har gjort det enklere å få de svarene jeg trenger og de avtalene jeg vil ha med sykehuset.

 

Jeg håper at du finner noen som tar deg på alvor slik at du får den hjelpen du trenger. Min erfaring er at det å bli møtt med forståelse og tatt på alvor er halve løsningen.

[Anonym bruker]

Hei fru Blåbær.

Tusen takk for fine ord. Ja jeg har prøvd å skrive ned hva jeg er redd for.. hehe... jeg prøvde meg faktisk på et slikt ønskebrev som jeg skulle ta med meg til sykehuset da fødselen var i gang. Det endte med to fullskrevne A4 sider og heldigvis tok jeg det ikke med for det var nok noen som kunne følt seg støtt av det som stod der - mens det i virkeligheten ikke hadde vært tid til å lese eller ta hensyn til NOEN av mine ønsker når fødselen gikk som den gikk.

 

Jeg var faktisk redd for å bli behandlet dårlig av de som jobbet der. Jeg hadde jo liksom ikke noe jeg skulle ha sagt. Og ja, jeg er nok en kontrollfrik. I tillegg var jeg selvfølgelig redd for at ungen skulle være noe feil med eller at jeg og ungen skulle få skader på grunn av inkompetente sykehuspersonale. Jeg likte ikke tanken på at man skulle gjennom noe så smertefullt uten å ha et spor av kontroll.

 

Jeg tok også med meg min mann på kontrollene. Jeg måtte det til slutt for at han skulle snakke for meg, da jeg ofte bare gråt og higstet. Jeg var så redd. Og jordmoren hadde absolutt ingen svar. Bare denne bagatelliseringen av alt. Det var jo ingenting som var farlig, absolutt ingenting skulle gå galt og smertelindring skulle man jo få i bøtter og spann!

 

Jada... Det fikk jeg ikke. Jeg ble satt i gang da jeg var på overtid og de fant ut at det var lite fostervann. Ble satt på et rom. Det gikk kjempefort da riene omsider startet. Det var ikke pause mellom riene og jeg måtte ringe på jordmor som ville undersøke hvor stor åpningen var. Før vi kom oss inn på føderommet fikk jeg første pressrie. Det var ikke tid til noen ting. Jordmoren og barnepleieren reiv av meg klærne mine mellom pressriene og fikk på meg en sykehusskjorte. Jordmora måtte inn og fysisk åpne for at ungen skulle komme seg ut for åpningsriene hadde fått for lite tid... Jeg skreik noe forferdelig. Det var så utrolig vondt. Kun to timer etter første tegn til rier var barnet født. Ungen kom ut med armen sammen med hodet. Jeg revnet både innvendig og utvendig. Så veldig lettet. Nå var det hele over. Nesten litt stolt av meg selv. Men kroppen var i sjokk og jeg rista og skalv, klappet tenner og greier. Ekkelt. Jeg blødde masse. Ungen måtte ligge på brystet mitt og suge for å få livmora til å trekke seg sammen.

 

Så skulle de sy. De holdt på i en og en halv time. Det gikk bare ikke å få til å bedøve. Særlig ved klitoris og de innvendige riftene. Jeg hyla og skreik minst like jævli som under fødselen. Hvorfor fortsatte de bare? Det ble jo ikke bra heller. Vanskelig å få til gode sting når offeret ligger og vrir seg av smerte... (slikt gjør man bare ikke - det godtar jeg ikke neste gang!) Jeg prøvde å være tøff og la dem holde på slik at man ble ferdig og kom seg på rommet med den fine babyen man hadde fått. Det var fryktelig vondt i underlivet. Jeg kunne i gå det første døgnet. Måtte ha gåstol til og fra do for ikke å besvime. Lå på sykehuset i fem dager. Turte ikke dra hjem før jeg var sikker på at jeg kunne komme meg opp trappa til loftet der vi har soverom. Det ble mange uker med rumpa i grønnsåpe for å få svineriet til å gro. Det grodde heller ikke riktig. Det hadde dannet seg ei bru som legen måtte snitte opp med skalpell da jeg dro på kontroll. Dette var det INGEN som hadde fortalt meg om. Dette var en av de tingene som skulle bagatelliseres og dysses ned. Jeg var virkelig lei meg. Slike smerter etter en fødsel hjelper ikke akkurat på humøret. I tillegg er hormonene i full sving og bekkenet var på bærtur.

 

Nå sliter jeg virkelig med fødselsangst. Det jeg har vært gjennom spiller som scener fra en skrekkfilm foran øynene mine hver eneste kveld når jeg skal legge meg for å sove. Det blir lite søvn. Jeg er fryktelig sliten. Det er klart jeg vil ha flere barn. Min lille prinsesse er det vakreste jeg vet og jeg kunne sikkert hatt 10 barn, men jeg kjenner at angsten for å føde neste gang kanskje blir sterkere. Jeg føler meg ødelagt i underlivet. Jeg har ingen glede av sex lenger. Bare smerter. Det har gått 6 måneder siden fødselen. Blir det bedre? Kan det liksom gro noe mer nå, eller må jeg ha kirurgisk hjelp? På 6-ukerskontroller så jo alt så bra ut i følge legen... "men de hadde vært litt uheldig med syinga" som de så fint sa det...

 

Hva skal jeg gjøre? Jeg er lei meg, både for meg selv og på mannen min sine vegne.

 

 

 

Anonym poster: 41d6b7001e8f4248e669ea7dab2340e5

[Gjest Baby birds]

Hei!

Jeg forstår deg kjempe godt. Jeg har vært i gjennom tilsvarende episode med mitt første barn.

Jeg hadde en vond fødsel, med doble rier og store smerter. Jeg fikk ikke lov å skrike- jordmor likte ikke det. Hun var nyutdannet og kald, kunne ikke noe om empati, omsorg eller smertestillende. Jeg fikke ikke noe smertestillende og ingen bedøvelse før jeg ble klippet. Jeg revnet som et stjerneskudd. Ble sydd i 2 timer etter på. Stingene gikk opp etter 2 dager. Det kunne de ikke sy på nytt. Jeg måtte bare sitte med beina samlet... ikke realistisk når man blir sendt ut av sykehuset 2 dager etter fødselen.

Det dannet seg villkjøtt som rev seg opp hver gang jeg gikk tur eller hadde samleie. Ikke så fristende med sistnevnte kan du si.

Jeg gikk til gynekolog som sa at det er utrolig hva som kan ordne seg.

Etter 7 månder sluttet det å blø! Kanten var der fortsatt, men mindre markant. Gradvis ble det bedre.

Jeg vet ikke når du fødte sist eller om du er gravid på nytt, men gi deg selv tid. Nyt det lille barnet ditt. Ta vare på mannen din. Gi deg selv gode øyeblikk. Tiden leger alle sår - også de mellom beina. Prøv å fokuser på det du har nå som er bra.

Du kommer til å tåle en ny fødsel, det kan umulig bli værre neste gang... Du virker som en stek kvinne og mor som har mye omsorg for andre. Det kommer til å bære deg videre i livet!

[Fru Blåbær]

Nå fikk jeg virkelig vondt av deg! Har du fått snakket gjennom fødselen i etterkant? Hvis ikke er det på tide at du får gått gjennom journalen med en jordmor. (En fødsel kan faktisk utløse posttraumatisk stresslidelse, selv om det er fødselsangst eller fødselsdepresjon som har mest fokus.)

 

Revning og sying vet jeg i utgangspunkte ingenting om, men jeg trodde at smertene burde være borte etter et halvt år? Har du snakket med mannen din om dette? Kan han se eller føle forskjell? Jeg ville sikkert tatt med meg mannen min til privat GU og avtalt at han skulle snakke for meg hvis jeg følte at jeg ikke ble tatt på alvor. (Jeg regner med at han har en viss egeninteresse på det området...)

 

Har helsestasjonen din noe tilbud til de som har hatt en vanskelig fødsel?

 

Prøv yoga. Det finnes litt forskjellig på nett hvis du ikke vil ta timer i studio. Jeg synes at det hjelper på å få tilbake roen og kontrollen over min egen kropp.

Endret 12. februar 2013 av Fru Blåbær

[Anonym bruker]

Tusen takk fru Blåbær og Baby Birds. Litt sympati hjelper!

 

Jeg fikk en slags samtale med jordmoren etter fødselen men det gav meg ingenting. Hun sa bare at hun syntes det var en fin fødsel. Bare litt synd at jeg revnet slik. Jeg var fortsatt i ørska og hadde ikke fått tenkt gjennom noen ting. Jeg bare lurte på om det ville ta lang tid før det grodde. Og det mente hun at det pleide å gå veldig fort. Tror jeg som en strategi for å komme meg videre og takle smertene valgte å fokusere på den fine babyen min og alt det positive og dvelet ikke så mye over det som hadde skjedd, de første dagene etter fødselen. Det var først da jeg kom hjem at følelsene tok overhånd og det virkelig gikk opp for meg hvor ødelagt jeg hadde blitt og hvor leit jeg syntes det var at jeg ikke kunne gjøre ting som jeg før hadde gjort. At jeg hadde mistet meg selv om kroppen min. At jeg hadde mistet muligheten til å ha sex med min mann.

 

Jeg opplevde det som "bare tull av meg" da jeg prøvde å snakke med jordmor som jeg gikk til kontroll hos. Jeg forklarte jo henne på aller første møte at jeg var livredd for fødselen og at jeg ikke likte tanken på det i det hele tatt. Nå i etterkant er det ingen tilbud. Det er fortsatt ikke en kjeft i helsevesenet som har spurt meg hvordan jeg har det! Det er kun fokus på barnet når vi går til helsesøster på kontroll. Og det er jo i og for seg bra det. Man gruer seg fælt til å ta opp slike ting og det blir ikke til at jeg vil bruke av deres dyrebare tid til mine tanker når de har som hovedjobb å sørge for barnets helse. Det er jo det aller viktigste for meg. At barnet har det bra og at hun ikke har tatt noen skade av dette. At hun muligens ikke får noen søsken - det får heller være.

 

Jeg har nå bestilt meg time hos fastlegen min til GU. Jeg må spørre hvordan det ser ut og om han kan forklare hvorfor det fortsatt etter 6 måneder gjør så vondt å ha sex. Hvis han er hyggelig kan det jo hende jeg tør å spørre han om angsten og problemene med å få sove. Men jeg er veldig redd for å bli stemplet som psykisk ustabil og få foreskrevet lykkepille eller sovetabletter. Det er jo ikke det jeg trenger! Jeg trenger bare noen å snakke med! Som forstår meg. Slik som deg Baby birds - som har vært gjennom dette selv og som kan forsikre meg om at det gror til slutt... selv om det tar flere år..... Dette var det ingen som fortalte meg om... dette stod det ingenting om de de utallige bøkene og informasjonsheftene om svangerskap og fødsel som man blir bombardert med som første gangs mor.

 

Takk for gode ord! Dere er supre som gidder å svare!

 

Anonym poster: 41d6b7001e8f4248e669ea7dab2340e5

[Gjest Baby birds]

Hei igjen!

Jeg fikk tilbud om samtale med psykolog gjennom helsestasjonen, (gratis). Jeg gikk til dette en tid. Fikk snakket om fødselen og opplevelsene ettepå uten å bli irettesatt av en bedre viter, (jordmor). Psykologen var empatisk og grei, noe som jeg satte veldig pris på. Hun sa at jeg hadde posttraumatisk stress syndrom og depresjon med mye grubling. Jeg fikk ikke noen trauste gode råd og jeg ble ikke anbefalt å ta piller. Hun sa at jeg skulle eksponere meg for gravide og fødsler, men jeg fant fort ut at for meg var det feil. Jeg fant trøst gjennom litteratur og fine kunstverk som omtalte fødsler på en skånsom måte.

Jeg tror også sånn som deg, at hadde smertene gitt seg slik som jordmor sa at de ville, så hadde jeg lagt hele fødselen fort bak meg. Smertene over så lang tid opplevdes som ren tortur og det har gjort noe med meg. Jeg kommer til å bære denne opplevelsen med meg videre i livet. Den har gjort noe med sjelen min.

Det sies at du kan få epidural i dag på indikasjon fødselsangst, men får min og din del er det definitivt smerte som er inikasjonen- ikke angst!!!

Nå er det tre år siden forrige fødsel. Jeg er gravid på nytt! Min mann hart lovet å støtte meg og holde meg i hånden hele tiden når fødselen starter. Det gir meg trygghet...

[Ikkesåallerværst]

Hei!

 

Det du forteller om fødselen din, er mye likt slik jeg opplevde min første fødsel. Blant annet måtte jeg sy mye og lenge, og var ikke godt nok smertelindret. Jeg fikk supe lystgass for å ta det værste, men lystgass gjør deg jo egentlig bare ute av stand til å forsvare deg (er min opplevelse..). Jeg hadde også plager lenge etter fødsel med arrvevet, og opplevde som du, at det blir tatt lett på.

 

Jeg opplevde også denne bagatelliseringen du beskriver, og jeg tok det som et hån.. Senere har jeg forstått at dette er sykepleiernes måte å forsøke å ufarliggjøre det du er redd for, og normalisere opplevelsen. Men for mange av oss som opplevde fødselen som traumatisk, så virker dette mot sin hensikt. Jeg følte meg unormal, pysete og som en elendig føderske. Jegnsom deg, hadde denne skrekkfilmens i hodet, der fødselen spilte igjen og igjen. De værste sekvensene var som lysbilder som kom som flashback hvis jeg så gravide, hørte om fødsler eller så andre ting som minnet om fødsel. Jeg syklet omvei til jobb, for å slippe å sykle forbi sykehuset i ett år..

 

Hjelpen fikk jeg som babybird, av en psykolog. Hun hørte på uten å vurdere eller fortelle meg hva jeg burde føle. Hun bekreftet heller at mange kvinner hadde det som meg. For meg var det best å lese fæle fødselshistorier, de gode fikk meg bare til å forstå hva jeg hadde gått glipp av, eller enda værre, ikke fått til..

 

Arret var vondt i ett år, da var det nesten helt bra. Men jeg hadde trøbbel med sex lenge etter det, og klarte bla. ikke å bli tatt på i underlivet. Det var etter jeg sluttet å amme det ble nesten helt bra, men pussig nok var det min andre fødsel (vaginal) som gjorde at smertene forsvant helt.

 

Håper du finner noen gode mennesker du kan få snakket om dette med, og vit at du ikke er alene!

 

Babybird: lykke til

[Thalila]

Her hadde jeg vondt for å ha sex i 8 mnder før det begynnte å bli godt igjen.