Hvorfor blir andre gravide hele tiden?? *utbrudd*

[*Cilie - prøver igjen*]

Du er ikke alene nei, overhodet ikke, desverre!! Tror det blir litt sånn for oss som sliter automatisk. Det er tøft å høre om og se de som er gravide. I selskap blir det snakket om det, facebook florerer av det osv. Man er jo selvsagt glad på deres vegner, MEN. Følelsene kan vi liksom ikke kontrolere. Vi vil alle være der, det er et slit og et savn Men en dag blir det oss også!! er overbevist om det

[Optatium]

Vi et fortsatt frustrerte og barnløse.. Fortsatt oppgitt over alle rundt oss som blir gravide.. Prøver fortsatt å holde håpet oppe :-)

 

Det et i perioder svært vanskelig syns jeg, men akkurat nå er jeg i en bedre periode, selv om forsøk nummer to gikk dukken.. Håpet er lysegrønt :-)

[Anonym bruker]

Så godt å lese innleggene deres - jeg kjenner meg veldig igjen, og slenger meg på her i håp om at dere som har erfaring som "slitere" kan ha noen gode tips til meg...

 

Jeg og mannen min har prøvd i snart 2 år. Ingen av oss er særlig fruktbare, det har vært mange legebesøk og penger på medisiner og helsekost, og jeg holder på å miste håpet.

Jeg har nesten sluttet å være på Facebook, for det er bare FOR mye babylykke der ute.

Mange har fått barn mens vi har prøvd, og jeg og min mann er de eneste i vennekretsen som ikke har barn. 

De andre snakker jo KUN om barn. Noen ganger prøver de å ta seg sammen og snakke om andre ting, av hensyn til oss, men det blir bare krampeaktig, for jeg merker jo at de EGENTLIG vil dele alle sine tanker om barn, amming, fødsler, bleier, barnehager osv.

 

I november skal jeg være fadder for min bestevenninnes lille gutt (hun ble gravid på et blunk). Jeg gruer meg som en tulling. Jeg er bare IKKE klar for å være i dåp, omgitt av barnefamilier, og bruke hele søndagen på å gå med smilemaske og snakke om hvor fantastiske de er, disse små barna, mens jeg inni meg bare har lyst å skrike høyt og komme meg lengst mulig unna dem. Jeg er veldig redd for at følelsene skal ta overhånd den dagen, og at jeg skal begynne å gråte eller noe, i alle fall hvis noen spør "ja, når skal DERE ha barn da".... som de ofte gjør. (også føler jeg meg såklart råtten fordi jeg tenker så mye på meg selv i denne sammenhengen - dåpen handler jo ikke om meg, og jeg bør være glad på andres vegne)

 

Er det noen som har noen tips til hva som kan få meg gjennom en slik dag med verdigheten i behold? Setter veldig pris på det...

 

Anonymous poster hash: ad16e...9c6

[stillgoingstrong]

Huff. Nei det skal ikke være lett...tre av mine beste venninner har fått baby dette året, og det har vært tøft å takle så jeg kjenner meg veldig igjen. Vi har valgt å være veldig åpen til våre venner og familie om det faktum at vi sliter med å bli gravid. Det har hjulpet oss veldig. De rundt oss tar hensyn og spør ikke lenger om hvordan det går og når vi skal ha. Vi har sagt til dem rundt oss at det er vanskelig og ikke minst tungt å skulle snakke om det hele tiden. Og det har vi fått veldig forståelse for. På den måten unngår man at det blir tatt opp hele tiden og også det at man føler seg pratet om FORDI man ikke har barn.

 

Det å skulle være fadder er jo en veldig stor gave og noe du skal være veldig beæret for å bli spurt. Likevel kan jeg forstå at det kan bli tøft. Men har du vært åpen om disse følelsene dine til venninnen din? Jeg er ganske sikker på at hun vil ha forståelse for hvordan en sånn dag vil virke på deg. Tror du det vil gjøre det lettere hvis du bare er med på selve dåpen? Også kan du avtale med venninnen din om at du føler litt på det da og ser om du klarer å bli med på feiringen etterpå. Da får du kjent litt på det og i kirken kan jo ikke folk snakke så mye så da slipper du å være redd for å bli utsatt for grundig etterforskning ;-) Hvem vet, kanskje en sånn opplevelse vil føles godt. Jeg hadde det sånn at når jeg fikk vite at min lillesøster var gravid og vi ikke får det til, det føltes veldig sårt og jeg taklet det dårlig å se de fine magebildene hun stadig la ut på Facebook. Jeg holdt meg unna. Men det forandret seg helt når jeg ble tante. Nå nyter jeg det å ha en baby rundt meg og koser meg. Jeg prøver å være positiv og tenke at vi får det nok til når det er tid for det. Og hvis ikke så får jeg "låne" niesen min av og til :-) kanskje det kan være litt sånn for deg også med gutten du skal være gudmor til? *klem*

Endret 12. oktober 2013 av stillgoingstrong

[Anonym bruker]

Hei og takk for svar med gode råd!

 

Jeg har delt disse tankene med venninna mi, og hun er veldig snill og forståelsesfull. Jeg orker allikevel ikke å være noe særlig sammen med henne, for livet hennes er totalforandret med denne lille gutten, og jeg begynner virkelig å miste håpet om å noengang få barn. Uten å gå inn på hele utredningshistorien her, så ser det ganske dystert ut for oss. Adopsjon er heller ikke en mulighet her og nå, da vi ikke har penger til noe sånt.

Det at venninnen min fikk barn med én gang de begynte å prøve, gjør også at hun ikke har noen forutsetning for å forstå meg og mine problemer. Så selv om hun er snill, så har det liten verdi for meg å betro meg til henne.

Jeg skulle ønske jeg hadde det på samme måte som deg - at jeg så barnet, og ble glad i det med det samme. Men jeg har ikke lyst til å holde eller være sammen med noen barn for tiden, jeg orker ikke å se hvor søte de er og kose med dem og samtidig tenke "en slik får jeg nok aldri". Så jeg unngår både mitt fadderbarn og andre babyer så godt jeg kan!

Når jeg leser over dette, skjønner jeg at hele prøve-greia har gjort meg skikkelig deprimert, og jeg kjenner meg nesten ikke igjen. Jeg var alltid så glad og sosial før 

Jeg prøver å legge fra meg bekymringene og tenke positivt, og det går egentlig ganske greit så lenge jeg holder meg unna Facebook og lar være å møte på vennene mine med barn. Derfor gruer jeg meg til dåpen, for da er alle der, og jeg vet at det ikke blir lett. Det er en ære å bli spurt om å være fadder, men jeg skulle virkelig ønske jeg aldri hadde blitt spurt, timingen er så utrolig dårlig (den blir forsåvidt kanskje ikke bedre heller..).

 

Menmen. Dåpen varer bare en dag, så jeg skal vel klare å holde smilemaska på den dagen. Så får jeg bare jobbe videre med meg selv og godta at "alle andre" har det fint med barna sine. Lykke til til alle her inne, håper det går for dere snart! Og takk til "stillgoingstrong" for sympati og gode råd!

Anonymous poster hash: ad16e...9c6

[Anonym bruker]

Jeg synes det er en egoistisk tanke å si at det er urettferdig at andre blir så lett gravide. Å være en sliter er ikke noe jeg unner noen. Man vet ikke om andre er slitere heller, om dem ikke er åpne om det, man vet ikke hva dem har gått gjennom. Jeg synes de som blir lett gravide og ikke minst klarer å holde på fosteret er utrolig heldige, og unner dem all den lykke og kos det innebærer.

 

Jeg forstår frustrasjonen din, sinnet ditt. Jeg har vært sint mange ganger selv og skikkelig frustrert, men har aldri sagt at det er urettferdig. Jeg har alltid gledet meg på andres vegne. Å være en sliter er tross alt ikke noen sin feil, og jeg synes ikke det er passende å staffe andre for det. Det er mulig at jeg klarer det fordi jeg er så åpen om våre problemer.

 

Anonymous poster hash: 788fd...e49

[Heltefrøken]

Å bli frustrert og lei seg når man sliter med å få barn er ikke noe man velger selv !

Alle skjønner at det beste hadde vært å være positiv og ikke endre innstilling til andre som har det enklere .

 

Hadde det vært en bryter man kunne skru av hadde ihverfall jeg gjort det. For det er utrolig slitsomt ..ikke bare det men også det at man faktisk blir dømt som egoistisk fordi man ikke greier å glede seg over ethvert annet barn som blir til når man selv føler at man aldri får det til, er vanskelig .

 

Skjønner godt at det blir vanskelig i dåpen . Glad det ikke er meg denne gangen på en annen side har jeg vært i akkurat samme situasjon . Løsningen ble maske den ene dagen . Noe som forsåvidt gikk veldig bra. Det værste med den dagen var all gruingen i forkant .