Urettferdig, mannen har over 40.000 mer utbetalt enn meg i desember og

[Anonym bruker]

Hvis dere har avtalt at dere skal ha seperat økonomi og dele alle fellesutgifter 50/50 er det jo riktig å gjøre det vær måned. Man kan ikke ha et sånt system og så endre det fra en måned til en annen, men etter min mening er det ofte et dårlig system. Da må dere i hvertfall finne dere i å bo og leve så billig at den som tjener minst har en anstendig sum eget forbruk.

 

Anonym poster: d83a96e29bda055b1d796b838e4ebcc8

[Gjest Filifjonka]

Det er veldig urimelig av ham. I et ekteskap/samboerforhold hjelper man hverandre, og det er urettferdig hvis en av partene kan unne seg masse luksus, dyre klær og alt man ønsker seg, mens den andre knapt har råd til ei bukse fra Cubus en gang i året.

 

HI, du sier "nå vil han at dere skal dele alt 50/50". Betyr det at dere har hatt en annen løsning hittil? Kan du ta en prat med ham, alvorlig og seriøst men ikke anklagende, og spurt hva han egentlig mener med dette forslaget sitt? Vil han ikke snakke, så slep ham med deg til familieverkontoret eller noe. Jeg hadde i hvert fall begynt å lure på hva som lå bak hvis min mann kom med noe sånt, helt plutselig, uten å si noe mer.

 

Ellers er jeg ingen tilhenger av å true med skilsmisse i tide og utide, men jeg kunne nok ha funnet på å fortelle ham at jeg da ikke ville ha råd til å være gift med ham lenger.

[Gjest Husfrua]

Når jeg leser slike innlegg kjenner jeg at jeg er glad mannen og jeg har felles økonomi. Hos oss vil det si at det som har penger betaler. Jeg tjener mest, men deler selvfølgelig med han. Uansett hva det skulle være. Ingenting som heter mitt og ditt her i gården.

[Anonym bruker]

Virker sært og ha separat økonomi som samboere/gifte,- særlig om man har barn sammen.

 

Men når det er sagt, i visse tilfeller kan jeg skjønne at den part som tjener MEST kan finne på og gjøre slike ting.

 

Ta et forhold der "Hjemme med små barn" ikke lenger er en "unnskyldning" for og gå hjemme,- og den lavtlønnede parten ikke gjør NOE for og øke en stillingsandel denne har, eller komme seg ut i jobb i det hele tatt.

 

Vet av en del forhold der kvinnen har gått hjemme, fordi "det er best for barna",- når barna blir 4-5 år (nest siste og siste år i barnehagen) har de som regel begynt i barnehage, som forberedelser på skolestart. Når siste tilskudd på stammen har kommet til dette stadiet, har jo den hjemmeværende ingen grunn til og fortsette og gå hjemme? Og om minste ikke går FULLtid, så bør man vel begynne og tenke på og komme seg ut i jobb deltid, evt ta opp fag/studere slik at den dag alle barn går på skolen, så kan man komme seg ut i jobb. Og spe på økonomien..

 

Barna blir dyrere og dyrere jo eldre de blir, det blii mindere ogmindre og rutte med om bare en skal jobbe fortsatt. Om den hjemmeværende ikke viser tegn på og bville være med og bidra til og lette på "trykket" for den som tjener mest, så skjønner jeg at man kan gå lei. I likestillingens navn, bør man vel forevente at den andre parten i forholdet også er i stand til og forsørge seg selv? Så lenge den andre ikke vil det, så skjønner jeg krav om separat økonomi, evt at man blir så lei av og forsørge at man dra..

 

Jeg hadde nektet min mann og IKKE jobbe, så lenge han fysisk og psykisk er i form til det. Hadde han valgt og jobbe deltid pga små barn, grei deal det,- men når barna begge var i barnehage/skole så hadde jeg krevd at han jobbet MER og bidro mer økonomisk også. EN grunn fordi barna blir dyrere, en annen er at jeg etter "trange år" som det ville blitt med bare en "full" inntekt, så hadde jeg "drømt" om litt friere hender mtp økonomisk frihet selvsagt.

 

Om han hadde nektet og jbb/jobbe mer, og prøve og øke familiens samlede inntekt, hadde jeg nok også krevd deparat økonomi,- eller bare reist. Hadde blitt en økonomisk opptur og reist fra ham ialelfall..

 

PS: Om begge jobber tilnærmet heltid og lønnsinntekt hovedsakleig skyldes froskjell i timelønn, så er det en helt annen sak.

 

Kanskje det er her skoen trykker hjemme hos HI?

 

Anonym poster: 269c495382df8926456ae1e7f454ff39

[Anonym bruker]

Det tok mye tid og tålmodighet for å få mannen min til å skjønne at vi MÅTTE ha felles økonomi. En liten periode sa jeg meg fornøyd med at vi begge skulle sette inn 60-70 % av lønningene våre på felles regningskonto og ha resten selv som lommepenger. Men i lengden ble det fryktelig urettferdig. Før barnet kom tjente vi nesten det samme. Etter at barnet kom måtte jeg bytte til en dagstilling samt deltid og gikk ned 40 % i lønn.

 

Og jeg måtte virkelig sette meg ned med ham en kveld og forklare. At hvis jeg ikke hadde hatt barn så hadde jeg jo fremdeles tjent masse penger, fordi jeg kunne fortsatt å ha fokus på karrieren. Slik som det var nå så hadde jeg ofret min karriere for at en hverdag med barn i bhg skulle være mulig. Og han kunne jo ufortrøndent fortsette å fremme sin egen karriere. Jeg fortalte at hva hadde han gjort om jeg sa "nei nå gidder jeg ikke sitte og tjene skitt og ingenting lenger. Jeg går tilbake til min gamle jobb med tredelt turnus og så får du bare fikse å hente sønnen vår i bhg samt ha ham alle de helgene jeg jobber bakvakter". Da gikk det opp et lite lys for ham...

 

Men han var godt over 30 når vi møtte hverandre og giftet oss, så det var dessverre dypt innarbeidet i margen at hans penger var hans.. Men bare sett deg ned og mat ham med teskje. Forklar på en ryddig og saklig måte hvorfor det han driver med er blodig urettferdig. Nå har det endelig blitt slik at mannen min og jeg setter over alle penger på regningskonto, det eneste vi beholder selv er 4000 kr hver til lommepenger.

 

Anonym poster: ab53d0c2971fdd80e3cfac7e41e3bb98

[Elsker livet]

Trisit hvordan mange parforhold er for tiden. Skulle nesten tro at man boddde i kollektiv sammen med ens største konkurrent.

[Anonym bruker]

Jeg følte litt på dette da jeg flyttet sammen med mannen min, han tjener mye mer enn meg.

 

Det er jo en grunn til at han tjener mer enn meg, han har brukt lenger til på utdanning, han har satset på karriere og jobbet seg oppover. Brukt masse tid, energi og penger på å komme dit han er i dag.

 

Jeg har prioritert annerledes og har en jobb jeg stortrives i, men som ikke er særlig godt betalt. Så jeg følte deg var litt urettferdig at han skulle dele pengene sine med meg, han har jo fortjent de selv på en måte.

 

Men mannen min tenkte helt annerledes, han ser på oss som en familie hvor alt er felles. Han løste ut studielånet mitt, kjøpte bil til meg og betaler det meste av løpende utgifter. Han betaler også ferier, kinoturer og annet vi finner på i fritiden.

 

Hele min lønn går med også altså, så vi bidrar i aller høyeste grad etter evne, men han bidrar definitivt mest.

 

I dag har vi fire barn, hus, båt og tre biler, jeg jobber bare 60% i en jobb med dårlig lønn. Mannen min ser sånn på det at om ikke jeg hadde tatt mesteparten av ansvaret på hjemmebane hadde ikke han kunnet jobbe og tjene så mye penger som det han gjør, derfor er det en selvfølge å dele pengene med meg. Han elsker jobben sin, og bruker mange flere timer på den i uken enn en gjennomsnittlig arbeidsuke. Det hadde han ikke kunnet gjort om jeg valgte å jobbe like mye, derfor "lønner" han meg for å ta hovedansvaret hjemme ved å dele lønnen sin med meg.

 

Jeg tror aldri jeg kunne falt for en gjerrig egoist, hvordan er en slik mann på andre arenaer i livet? Mannen min er gavmild og generøs, det er jo en av tingene som gjør han til den flotte mannen han er. For han er det utenkelig å la meg sitte med tom konto mens han flotter seg med dyre duppedingser, flotte klær og luksus, han kunne aldri greid det. Han hadde heller gitt sine siste penger til meg så jeg fikk kjøpt meg noe jeg ville ha enn å bruke de på seg selv.

 

Alt mitt er ditt, sier mannen min, vi som familie skal dele på alle goder.

 

Anonym poster: cd5478faaac9c3d310206978b77a5c7a

[Anonym bruker]

Etter mange år på DiB har jeg fortsatt store problemer med å skjønne hva slags mannfolk folk finner seg, og hva slags parforhold folk lever i...

 

Anonym poster: 1c3f38781ec405ff8649ec3393c62341

[Anonym bruker]

Vi tjener også ganske ulikt. Sambo har vel, med overtid og vakter, mer enn dobbelt så mye som meg, likevel har vi ikke felles økonomi. Vi har vel mellom 60 og 70000 ut tilsammen i mnd. Ulikheten i lønn kommer kun av type jobb, begge jobber 100%, men jeg har ingen mulighet for å tjene ekstra i min jobb. Jeg får inn barnetrygd etc., men trekker i fra halve BT for vårt felles barn fra det han betaler til fellespotten (6000 i mnd, jeg betaler alle regninger fra min konto). Kontantstøtten går rett til dagmamma. Jeg har vurdert å ta det opp, men er ærlig talt ikke sikker på om jeg hadde kommet så godt ut av det. Deler man inntekter 50/50 må man jo nødvendigvis også dele alle utgifter 50/50.

 

Vi eier hus sammen 50/50, men fordi jeg hadde mye mer egenkapital enn han sitter jeg med samme lånekostnad nå som da jeg eide alene. Han solgte også leilighet, men satt igjen med mye mindre + at han hadde litt gammel gjeld han betalte ned. Vi har begge særkullsbarn, mitt er hos oss 100%, hans bor langt unna, med alle de kostnader som følger med mht. samvær, + bidrag. Jeg betaler alle utgifter for mitt barn, med unntak av mat, der vi deler rimelig likt (litt hipp som happ hvem som betaler). Jeg har kun minstebidrag fra NAV i tillegg til barnetrygd, så det meste går fra min lommebok (noe som er helt greit). Han har bil, jeg har ikke lappen en gang, så den er hans (jeg unngår å be ham kjøre ens ærend for min skyld, og så låner han mitt mnd. kort hver gang han skal ta kollektivt alene, går ca opp i opp).

 

Så lenge vi har et forbruk som er lagt opp etter hva jeg har råd til å betale halvparten av er det helt OK å dele likt. Jeg vil jo ikke dele min egenkaptal med ham (har mye med at det er eneste arv min eldste datter har krav på, skulle vi delt den ville jo hans datter også arvet, hun har allerede to foreldre å arve), så da kan jeg nesten ikke kreve at han skal dele sin lønn med meg heller.

 

Anonym poster: 44ab9b190bad618f9086722ceb277394

[Gjest]

Her fikk mannen ca 44.000 mens jeg fikk 23.000 og han betaler det meste her. Det heter ikke mine penger her i huset, men VÅRES!!! Skulle ta seg ut om han skulle spare det som er til overs, mens jeg gå raka fant i januar?

 

Nei nei....glad jeg har en oppegående mann

[Anonym bruker]

Det slår meg at desember kanskje ikke er den beste måneden for å diskutere ekteparets økonomi?!

 

Jeg undres stadig over at folk går inn parforhold uten å avtale på forhånd hvordan det økonomiske skal fungere. Med det mener jeg alle av årets 12 måneder, ikke bare desember og juni når man får feriepenger. Også burde man justere ordningen med jevne mellomrom for å tilpasse den til utviklingen i familiens inntekt og kostnader.

 

Han er kjip som ikke vil "dele potten" med deg, men har det vært tilfelle før, eller er det første gang dere kommer i denne situasjonen? Hva med å avtale å ta en skikkelig gjennomgang i januar, når har normalisert seg, slik at situasjonen ikke gjentar seg? Og husk at det kan gå begge veier, kanskje en dag er det du som tjener mest.

 

Lykke til!

 

Anonym poster: f2cbfff9c268720ec82cd9232e95d255