barnløsheten har tatt over livet mitt...

[Anonym bruker]

Jeg skygger unna alle de som er gravide, eller har fått barn i løpet av vår prøvetid. Jeg lukker meg inne i huset mitt. Har bare lyst til å synke ned i et svart hull i jorden.

 

Det er så slitsomt å ha det på denne måten! Men jeg kan ikke noe for det, for jeg veit at alt ville vært perfekt om jeg bare fikk min lille spire. og klarte å beholde spiren helt til fødsel. Livet er så jævla urettferdig noen ganger...

 

Jeg har slettet flere venner på FB fordi de legger ut bilder og statuser om sin lykkelige familie. Jeg har det ikke bra uten barn! Skulle ønske at jeg snart fikk ønsket oppfylt...og at jeg fra da av kan leve et rolig, A4 liv sammen med familien min.

 

noen som kjenner seg igjen?

 

Anonym poster: c905fdee4f3f2469db17f42d6b793e56

[Anonym bruker]

Jeg hadde det som deg... vet godt hvor forferdelig vondt det er. Klarte ikke glede meg når andre kom med struttemager, ble sur når venner snakket om søvnmangel etc. Skygget unna, isolerte meg. Reiste masse, flyttet til utlandet og studerte en periode... var bare trist! Men så ble jeg altså gravid, og er nå gravid med nummer 4... Lykken kan snu! Håper du også får det du ønsker deg...

 

Anonym poster: b518d11a41d372abe299d6e40db4d190

[Ikkesåallerværst]

Hei du, jeg kjenner meg ikke igjen, men jeg kjenner igjen deg i søsteren min som har hatt det på samme måte. Hun har begynt å akseptere nå. Delvis. Det er en forferdelig sorg dere bærer..

 

Skjønner godt du sletter folk og stenger deg inne, for man blir virkelig matet med barnegreier.. Håper du får det bedre enten på den ene eller den andre måten.

 

Klem.

[Anonym bruker]

tusen takk! så godt å høre at det er mulig at lykken kan snu... 4 barn! ikke dårlig heller

 

Det er tungt i perioder, og andre ganger går det greit. Men isoleringen og beskyttelsen av meg selv har jeg ikke sluttet med...

 

takk for svar begge to!

 

Anonym poster: c905fdee4f3f2469db17f42d6b793e56

[mammadrøm]

Kjenner meg litt igjen, selv om jeg fortsatt holder motet oppe.. det er tungt å være ufrivillig barnløs, og verden kan kjennes fryktelig urettferdig. Synes også det kan være sårt med gravide venninner/venninner med små barn... Hvorfor skulle akkurat jeg måtte gå gjennom prøverør??

 

Vi har nettopp blitt henvist til riksen, og jeg opplever det rett og slett som en straff å måtte stå så lenge i kø før vi får starte... en ekstra påkjenning er det i seg selv.

 

Vel, krysser fingrene for at drømmen din blir oppfylt til slutt, og at dagene kan bli bedre enn nå:-)

 

Sender deg en god klem!

[Tante_Esel]

jeg kjenner meg litt igjen jeg også... men hos meg har det gått litt i perioder ut i fra hva annet som har foregått i livet mitt.... Men når det er sagt, så har ei som jeg var close venn med blitt gravid, fått barn og flyttet litt lenger bort fra meg... hun ser jeg ca- aldri.... og det er jo fordi jeg ikke orker å se og høre om hvor lykkelig hun er...

 

Andre ganger gleder jeg meg over livet jeg har, og klarer å legge alt dette bort...

 

Kanskje en tur til psykolog ville hjulpet deg også? det hjalp litt for meg ihvertfall

 

Håper det bare er en liten periode som er litt "down" for deg nå, og at du er oppe og hopper igjen om ikke lenge

 

Til deg mammadrøm... jeg har også vært på riksen... ventet ikke lenger enn 4 mnd før vi fikk dato for undersøkelse kanskje du får ssvar før du selv aner

[babelina]

Hei! Jeg kjenner meg veldig godt igjen I det du skriver. Jeg er snart 34 og hadde en spontan abort for over et ar siden. Har ikke blitt gravid siden. Venter na pa innkallelse til kikk hulls operasjon. Blir gal av og vente og kjenner at det sliter litt pa forholdet med mannen min. Han tar det med fatning ulik meg, og sex blir sa mekanisk at vi ender opp med og krangle de dagene eg har egglosning og til og med ikke ha sex sa ikke vet jeg hva jeg skal gjore. Noen som har tips?

[Tante_Esel]

Hei! Jeg kjenner meg veldig godt igjen I det du skriver. Jeg er snart 34 og hadde en spontan abort for over et ar siden. Har ikke blitt gravid siden. Venter na pa innkallelse til kikk hulls operasjon. Blir gal av og vente og kjenner at det sliter litt pa forholdet med mannen min. Han tar det med fatning ulik meg, og sex blir sa mekanisk at vi ender opp med og krangle de dagene eg har egglosning og til og med ikke ha sex sa ikke vet jeg hva jeg skal gjore. Noen som har tips?

 

jeg husker tiden før vi startet med ivf... da var sex bare noe vi måtte gjennom liksom.. og jeg mistet lysten på mannen og han på meg... alltid rundt eggløsningstid....

 

til slutt ble vi enige om at jeg ikke skulle fortelle han når eggløsning var, og at jeg ikke skulle teste etter eggløsning.... det hjalp ihvertfall masse her....

 

du vet at det er fritt sykehusvalg? hvis det er lang ventetid på kikkhull, kanskje du kan ta den på et annet sykehus med mindre kø....

[Evigoptimisten]

Jeg forstår dere veldig godt, og til tider er dette en vanvittig stor psykisk påkjenning. Det er der hele tiden... for ikke å snakke om all ventingen vi må gjennom!Jeg føler jeg er inne i en boble, som bare snører seg mer og mer sammen. Har vært prøver i snart 3 år!

 

Totalt sett så føler jeg har taklet det ok, tross tidenens babyboom i vennegjengen og blant kolleger. Alle har blitt graivde med en gang, og nå begynner runde nr 2.. Ingen har abortert, og det måtte vi i tillegg gjennom i uke 11, etter å ha nettopp fortalt familie og venner det. Er så urettferdig å tenke på! Hvor mye skal man tåle liksom???

 

Jeg har blitt flink til å tillate meg dårlige dager, hvor jeg får utløp og bare gråter, så kommer jeg meg opp igjen. Jeg deler dette med mine nærmeste venninner, og det er god terapi for meg. De støtter og er der for meg...

 

Forholdet får også gjennomgå til tider, stort sett bare sex rundt eggløsing, og det er jo litt trist...

Vi prøver å ikke sette livet på vent; vi reiser mye, unner oss SPA helger, kan drikke oss fulle på en hverdag, bare for å gi F.

 

Er så deilig å få det overlatt til sykehuset nå. Jeg tror uansett at vi kommer styrket ut av det til slutt, selv om veien føles veldig lang... De barna som en dag kommer til oss, blir verdens heldigste, for de er så etterlengtet

[lioness*]

Vet akkurat hvordan du har det, du har all min forståelse. Har vært der selv. Det rare er at man faktisk ikke blir helt 100% kurert fra følelsen av å være barnløs selv når man har fått barn.

 

Det tok oss 3 år å få en liten gutt, og da halvannet år uten resultat, fire graviditeter etter utredning og lap og deretter et vellykket svangerskap. Etter gutten har jeg hatt en MA til, tre mislykkede IVF-forsøk (med preimplantasjonsdiagnostikk) og nå har vi fått beskjed om at vi trolig ikke kan få flere barn uten eggdonasjon.

 

Barnløsheten har vært noe av det tyngste jeg har gått igjennom i livet, men du - de aller, aller fleste får det til. Enten man blir gravid eller velger feks. adopsjon så får de fleste den familien de drømmer om. Kjenner igjen følelsen av at livet ikke er verdt å leve uten barn, den hadde jeg også. Og nå som jeg har barn vet jeg at alt slitet var verd det. Jeg mener oppriktig at jeg er mer bevisst på hvor heldig jeg er når det ble så vanskelig som det ble å få sønnen min. Takknemligheten kjenner jeg på hver dag.

 

Har ikke glemt hvordan det var å være der du er. Håper virkelig at det løsner veldig snart for dere!

[Tante_Esel]

jeg får helt tårer i øynene av å lese inleggene deres... og håper inderlig at 2013 er vår tur! Alle!

 

Vi har lagt bort IVF prosessen litt... og neimen om jeg vet når eller om vi starter opp igjen.... lysten er jo der, samtidig som denne pausen jeg er i nå, har hjulpet meg litt å få tilbake livet....

 

Så utrolig rørende å lese historien din Lioness, og ja, jeg kan forstå at man aldri vil kunne legge denne tiden helt bak seg... men jeg vil tro at den gjør mindre vondt etter som tiden går. Jeg har også lest et sted at så og så mange (nesten alle) par kommer til å lykkes, men det føles litt forgjeves når man har hatt 5 insett av perfekte embryo og mange både opp, og nedturer.... jeg for min del merker at jeg er sliten nå.... slite av dette jaget etter å bli mamma.... så jeg håper inderlig at vi er så heldig og klarer det på egenhånd før vi bestemmer oss for å gå videre privat.....

[lioness*]

jeg får helt tårer i øynene av å lese inleggene deres... og håper inderlig at 2013 er vår tur! Alle! Vi har lagt bort IVF prosessen litt... og neimen om jeg vet når eller om vi starter opp igjen.... lysten er jo der, samtidig som denne pausen jeg er i nå, har hjulpet meg litt å få tilbake livet.... Så utrolig rørende å lese historien din Lioness, og ja, jeg kan forstå at man aldri vil kunne legge denne tiden helt bak seg... men jeg vil tro at den gjør mindre vondt etter som tiden går. Jeg har også lest et sted at så og så mange (nesten alle) par kommer til å lykkes, men det føles litt forgjeves når man har hatt 5 insett av perfekte embryo og mange både opp, og nedturer.... jeg for min del merker at jeg er sliten nå.... slite av dette jaget etter å bli mamma.... så jeg håper inderlig at vi er så heldig og klarer det på egenhånd før vi bestemmer oss for å gå videre privat.....

 

Takk for det, Adine. Ja, slike sår og tunge tider sitter igjen som en slags arr i sjelen også etter at den er over. Følelsen da jeg lå i flere timer mørket på stuegulvet med ytterklærne på etter å ha kommet hjem fra nok en ultralyd som viste dødt foster.... det kommer jeg aldri til å glemme. Mange andre minner også, som er med på å forme meg som menneske, rett og slett. Kan fremdeles kjenne misunnelse over de som får 2 og 3 barn så lett som en fjær. Jeg skulle virkelig ønske at jeg også kunne få de barna jeg ønsket meg, men er også utrolig takknemlig. Vet veldig godt at med mine odds kunne jeg like gjerne vært barnløs fremdelse. De siste tre årene med gutten min har vært de lykkeligste i livet mitt, og jeg håper virkelig at alle dere som sliter med forsøk etter forsøk snart får se slutten på slitet og få full uttelling for innsatsen... fem innsett, det tar på! Skjønner at du er lei, dette er og blir en urettferdig business.

[Lovise83]

Of, jeg kjenner meg også veldig igjen i det dere skriver! Har snart vært prøver i 3 år og har ikke tall på hvor mye penger vi har brukt på el-tester, monitor og graviditetstester.....! Sexen rundt eggløsning ble noe vi MÅTTE gjøre, som ble så unaturlig at det alltid ble krangling i disse tidene! Samboeren min tar også dette veldig tonkt! Vi begge ønsker oss virkelig barn! Så det var virkelig en påkjeningen når mensen kom måned etter måned...

 

Så ble vi satt på venteliste på prøverør, og det føltes så mye letter! Er nå på første forsøk på rugedag 4. Håper så inderlig det går denne gangen! Er så forferdelig redd for den negative testen! jeg vet så godt hvordan det føles! Vi sier vi er forberett på at det kanske ikke går, men tror ikke det er mulig å vær forberett nok når ønsket er så stort!

 

 

[Tante_Esel]

jeg får helt tårer i øynene av å lese inleggene deres... og håper inderlig at 2013 er vår tur! Alle! Vi har lagt bort IVF prosessen litt... og neimen om jeg vet når eller om vi starter opp igjen.... lysten er jo der, samtidig som denne pausen jeg er i nå, har hjulpet meg litt å få tilbake livet.... Så utrolig rørende å lese historien din Lioness, og ja, jeg kan forstå at man aldri vil kunne legge denne tiden helt bak seg... men jeg vil tro at den gjør mindre vondt etter som tiden går. Jeg har også lest et sted at så og så mange (nesten alle) par kommer til å lykkes, men det føles litt forgjeves når man har hatt 5 insett av perfekte embryo og mange både opp, og nedturer.... jeg for min del merker at jeg er sliten nå.... slite av dette jaget etter å bli mamma.... så jeg håper inderlig at vi er så heldig og klarer det på egenhånd før vi bestemmer oss for å gå videre privat.....

 

Takk for det, Adine. Ja, slike sår og tunge tider sitter igjen som en slags arr i sjelen også etter at den er over. Følelsen da jeg lå i flere timer mørket på stuegulvet med ytterklærne på etter å ha kommet hjem fra nok en ultralyd som viste dødt foster.... det kommer jeg aldri til å glemme. Mange andre minner også, som er med på å forme meg som menneske, rett og slett. Kan fremdeles kjenne misunnelse over de som får 2 og 3 barn så lett som en fjær. Jeg skulle virkelig ønske at jeg også kunne få de barna jeg ønsket meg, men er også utrolig takknemlig. Vet veldig godt at med mine odds kunne jeg like gjerne vært barnløs fremdelse. De siste tre årene med gutten min har vært de lykkeligste i livet mitt, og jeg håper virkelig at alle dere som sliter med forsøk etter forsøk snart får se slutten på slitet og få full uttelling for innsatsen... fem innsett, det tar på! Skjønner at du er lei, dette er og blir en urettferdig business.

 

en graviditet utenfor livmor (endte i operasjon og tap av en eggleder) 5 insett,(3 fersk 2 frys) og et avbrutt frys, . Ble gravid på fryseforsøk i fjor på bursdagen min... trodde alt endelig skulle løse seg... jeg var så lykkelig! Men det endte i blødning, smerter, do, og sorg... var helt nummen i hele meg... en del av meg forsvant den dagen.... Men siden kroppen min endelig hadde knekt koden, så trodde jeg jo at jeg ihvertfall skulle bli gravid på neste forsøk.... hadde 2 forsøk etter s.a. Begge negative..... Og jeg har aldri vært så langt nede som jeg var da.... og alle rundt meg var gravide... jeg hadde ikke noe sted å gjemme meg, ikke noe sted med fred....

 

Løsningen ble en lang sykemelding, psykolog (4timer) og til slutt healing.... og avgjørelsen om å ta en laaaang pause! så nå har vi hatt pase siden juli. Og det er både godt og vondt... en del av meg vil jo seff prøve på nytt og på nytt...... men nå har jeg fått meg ny jobb, og begynt å leve livet mitt igjen.... jeg har funnet frem til mange gleder som jeg hadde glemt i "prøvesuset"...

 

så følelsen av å ligge 4 timer på gulvet i sorg kan jeg lett forstå...

 

av en eller annen grunn så tror jeg også at ting skjer av en grunn.. det er noe vi må lære for å bli bedre mennesker, eller bedre rustet for morsrollen... kanskje "gi slipp" er det jeg må lære meg

 

håper du får din nr 2! og at arrene i sjelen bare blir mindre og mindre og snart fordufter.

[Tante_Esel]

Of, jeg kjenner meg også veldig igjen i det dere skriver! Har snart vært prøver i 3 år og har ikke tall på hvor mye penger vi har brukt på el-tester, monitor og graviditetstester.....! Sexen rundt eggløsning ble noe vi MÅTTE gjøre, som ble så unaturlig at det alltid ble krangling i disse tidene! Samboeren min tar også dette veldig tonkt! Vi begge ønsker oss virkelig barn! Så det var virkelig en påkjeningen når mensen kom måned etter måned...

 

Så ble vi satt på venteliste på prøverør, og det føltes så mye letter! Er nå på første forsøk på rugedag 4. Håper så inderlig det går denne gangen! Er så forferdelig redd for den negative testen! jeg vet så godt hvordan det føles! Vi sier vi er forberett på at det kanske ikke går, men tror ikke det er mulig å vær forberett nok når ønsket er så stort!

 

jeg husker godt spenninga fra første forsøk.... det var en god spenning! endelig fikk vi hjelp, og endelig skulle jeg ha mulighet til å bli mamma.... men altså... den ble negativ... og historien vår er blitt lang. det ble nedtur på nedtur for vår del.... men uansett jeg vil råde deg til å ikke glemme denne gode følelsen du har nå.. for det er den som kan redde og hjelpe deg videre hvis dette forsøket ikke skulle gå bra... Men vi krysser fingrene for at du har en spire i magen nå

[Heeii123]

Hei jenter. Dette kan høres rart ut. Men jeg skriver likevel. Jeg og tidligere samboer var prøvere i noen år. Jeg kjenner den smerten dere alle har. Når jeg leste flere innlegg,fikk jeg helt vondt inni meg. Jeg følte for hvert innsett som ikke ble noe,så døde jeg litt og litt. Jeg trodde at jeg alltid kom til å være sammen med han jeg prøvde med. Men livet hadde andre planer....... Vi skled mer og mer fra hverandre. Tok en pause i sommer, jeg fant tonen med en tidligere kjæreste. Hadde sex en gang, og tror du ikke jeg ble gravid? Joda. Å jeg som ikke kunne få barn, som mest sannsynlig hadde endometriose, som sikkert måtte bli gjeldslave for å kunne en gang kanskje bli mamma! Så det som betydde alt for meg før, skapte en stor sorg hos meg nå. Livet mitt blir ikke slik jeg planla, livet blir kanskje bedre . Jeg har ikke klart å glede meg over graviditeten... Men jeg er faktisk så heldig.... å det kommer dere til å være også sier ikke at noen skal gå fra mannen sin,he he, men ha troen på at det vil bli deres tur lykke til.

[Silja1981]

Jeg kjenner igjen meg. Gråter hver dag. Har det helt jævlig. Prøver og prøver. Får bare negative resultater. Det nærmeste jeg kommet en spire er en MA I uke 8 som var forferdelig å oppleve. Har prøvd i 3 år. Hver eneste dag har jeg prøvd å gjøre mitt beste. Flere venninner som begynte å prøve samtidlig har nå to barn. Det blir forsøk nr 8 for meg nå og jeg føler meg knust før jeg har begynt.

Det er forferdelig urettferdig. Har aldri vært så lei meg før. Håper noe skjer snart. For oss alle som sliter.

 

Klem fra meg som har en veldig dårlig dag idag.

[Januar-spirer <3]

Kjenner meg godt igjen her ja. Vært prøvere i snart 4 år. Nå i juni fikk vi svar på hvorfor vi ikke lykkes. Min mann har ikke produksjon av sædceller. Kjente hvordan verden raste sammen rundt meg. Jeg bare gråt og gråt. Så vi på tv og det var små barn der, kom gråten med en gang.

For oss ble da valget å bruke donor. Ble søkt til Rikshospitalet, men pga for høy BMI hos meg fikk vi avslag, og verden raste enda mer sammen for meg. Heldigvis for meg var min mann litt mer "fornuftig" midt oppe i det hele, og virkelig støtta meg og sa at dette skal VI klare. Har nå tatt av 17 kg, og søknaden vår er tatt opp igjen. Håper vi snart kommer inn til samtale, di første blodprøvene ble tatt i begynnelsen av desember.

 

I løpet av tiden som prøvere var det en god vennine av meg som ble uplanlagt gravid. Tungt å høre for meg og enda værre ble det da kun klarte å si at dem hadde ikke bestemt seg enda for om dem skulle beholde eller velge abort. Tenkt å kunne si noe sånt når vi prøvde og prøvde uten å lykkes.

 

Huff, nei, dette ble bare mer og mer negativt, men godt å "få det ut" en plass hvor vi er mange i samme situasjon.

 

Lykke til, en dag er det vår tur å få en liten spire.

[Tante_Esel]

Kjenner meg godt igjen her ja. Vært prøvere i snart 4 år. Nå i juni fikk vi svar på hvorfor vi ikke lykkes. Min mann har ikke produksjon av sædceller. Kjente hvordan verden raste sammen rundt meg. Jeg bare gråt og gråt. Så vi på tv og det var små barn der, kom gråten med en gang.

For oss ble da valget å bruke donor. Ble søkt til Rikshospitalet, men pga for høy BMI hos meg fikk vi avslag, og verden raste enda mer sammen for meg. Heldigvis for meg var min mann litt mer "fornuftig" midt oppe i det hele, og virkelig støtta meg og sa at dette skal VI klare. Har nå tatt av 17 kg, og søknaden vår er tatt opp igjen. Håper vi snart kommer inn til samtale, di første blodprøvene ble tatt i begynnelsen av desember.

 

I løpet av tiden som prøvere var det en god vennine av meg som ble uplanlagt gravid. Tungt å høre for meg og enda værre ble det da kun klarte å si at dem hadde ikke bestemt seg enda for om dem skulle beholde eller velge abort. Tenkt å kunne si noe sånt når vi prøvde og prøvde uten å lykkes.

 

Huff, nei, dette ble bare mer og mer negativt, men godt å "få det ut" en plass hvor vi er mange i samme situasjon.

 

Lykke til, en dag er det vår tur å få en liten spire.

 

har dere vært hos androlog ken puvis? kanskje han kan få fart på svømmerene

[Januar-spirer <3]

Kjenner meg godt igjen her ja. Vært prøvere i snart 4 år. Nå i juni fikk vi svar på hvorfor vi ikke lykkes. Min mann har ikke produksjon av sædceller. Kjente hvordan verden raste sammen rundt meg. Jeg bare gråt og gråt. Så vi på tv og det var små barn der, kom gråten med en gang.

For oss ble da valget å bruke donor. Ble søkt til Rikshospitalet, men pga for høy BMI hos meg fikk vi avslag, og verden raste enda mer sammen for meg. Heldigvis for meg var min mann litt mer "fornuftig" midt oppe i det hele, og virkelig støtta meg og sa at dette skal VI klare. Har nå tatt av 17 kg, og søknaden vår er tatt opp igjen. Håper vi snart kommer inn til samtale, di første blodprøvene ble tatt i begynnelsen av desember.

 

I løpet av tiden som prøvere var det en god vennine av meg som ble uplanlagt gravid. Tungt å høre for meg og enda værre ble det da kun klarte å si at dem hadde ikke bestemt seg enda for om dem skulle beholde eller velge abort. Tenkt å kunne si noe sånt når vi prøvde og prøvde uten å lykkes.

 

Huff, nei, dette ble bare mer og mer negativt, men godt å "få det ut" en plass hvor vi er mange i samme situasjon.

 

Lykke til, en dag er det vår tur å få en liten spire.

 

har dere vært hos androlog ken puvis? kanskje han kan få fart på svømmerene

 

Hei. Er vel ikke så mye han kan gjøre for oss kan jeg tenke meg. Min mann har vært gjennom en rekke undersøkelser. Blandt annet har dem tatt prøver av testikler / bitestikler men uten resultater. Er INGEN produksjon av sædceller. Ivf klinikken på Universitetssykehuset i Tromsø sa derfor at eneste mulighet for barn er ved donor-sæd eller adopsjon.

[Silja1981]

Mannen min har vært hos Dr Purvis. Man taper jo ingenting mer enn penger ved å dra dit, men det har ikke hatt noe effekt med super-hormonkur for oss . Vi har nå mer eller mindre akseptert at det blir donor eller adopsjon. Skal forhåpentligvis gjennomføre inseminasjon med donorsæd nr 3 nå til helgen. Hvis jeg ikke får eggløsning på søndag, da har de stengt... Og på nyåret blir det å starte adopsjonsprosessen. En gang skal vi få barn. Det er bare så urettferdig at det skal være så vanskelig og så mange skuffelser på veien.

[Januar-spirer <3]

Mannen min har vært hos Dr Purvis. Man taper jo ingenting mer enn penger ved å dra dit, men det har ikke hatt noe effekt med super-hormonkur for oss . Vi har nå mer eller mindre akseptert at det blir donor eller adopsjon. Skal forhåpentligvis gjennomføre inseminasjon med donorsæd nr 3 nå til helgen. Hvis jeg ikke får eggløsning på søndag, da har de stengt... Og på nyåret blir det å starte adopsjonsprosessen. En gang skal vi få barn. Det er bare så urettferdig at det skal være så vanskelig og så mange skuffelser på veien.

 

Ja, er jo absolutt verd forsøket. Skal så absolutt vurdere en tur dit ja. Har hatt halvt år på oss til å bearbeide følelsene våre rundt dette og har nå akseptert at donor er vår løsning. Selvfølgelig vil vi bli overlykkelig om man kunne fått igang produksjonen hans

Nå går vi bare å venter på resultatene på blodprøvene jeg har tatt (LH, AMH, FSH og østradiol). Håper alt er ok der og vi kommer igang så raskt som mulig. Har tatt lapraskopi og der var alt i skjønneste orden

Lykke til nå til helga da Håper dere lykkes denne gangen.

En dag bli det nok barn på oss alle, og alle skuffelsene på veien gjør oss bare sterkere. Vi lærer å sette mer pris på de små ting i livet, når noe så naturlig som det å få barn skal være vanskelig.

[babelina]

Hei jenter, det gjor litt godt og lese dette fordi det betyr nemlig at jeg ikke e alene. Jeg venter pa lap som et steg I utredningen om to uker sa mulig noe klokere etter det. Men, det jeg lurer pa..ingen skriver hva alderen deres er? Jeg leser om noen som tar pauser osv...jeg er snar 34 og foler jo at tiden renner ut big time....frustrert

[Puma - sprekker snart!]

Hei jenter, det gjor litt godt og lese dette fordi det betyr nemlig at jeg ikke e alene. Jeg venter pa lap som et steg I utredningen om to uker sa mulig noe klokere etter det. Men, det jeg lurer pa..ingen skriver hva alderen deres er? Jeg leser om noen som tar pauser osv...jeg er snar 34 og foler jo at tiden renner ut big time....frustrert

 

Hei du. Jeg er snart 35 og har også følt på hastverk og ikke tatt særlig andre pauser enn det klinikken og kroppen har påtvunget meg, bla etter MA i våres. Lyktes igjen på 3. og siste off.forsøk og håper det holder helt i mål. Det har føltes helt avmektig å tilbringe 11/2 år på dette forumet gjennom alle negative forsøk og nedturer, og samtidig opplevd at den ene etter den andre her inne har omsider lyktes. Jeg fortvilte på "hvorfor alle andre, men ikke meg", og lurte på om jeg skulle bli èn av de som aldri ville lykkes. Men nå er jeg 12 uker på vei, og håper det går bra. Og jeg ser at det stadig kommer nye inn hit som opplever samme avmakt som meg. Og noen av dere har vært her ca. like lenge også.

 

7 av 10 blir gravide m ivf. Bare noen få som har enorme fysiske utfordringer opplever at det ikke finnes hjelp. De fleste her inne blir gravide innen et år, om de prøver jevnlig. Èn etter èn flytter vi ut herfra, bare vent å se.

 

Det føles avmektig før man er der, det vet jeg, men så er det plutselig deg neste gang. Din tur.

Endret 10. januar 2013 av Puma

[Januar-spirer <3]

Jeg er 33 og min mann er 43 år så føler også at tiden renner litt ut for oss. Nå har vi fått innkalling til samtale i slutten av januar. Håper virkelig at ventetiden derfra til første forsøk ikke er så lang. Har ingen barn fra før, aldri vært gravid, så etter nesten 4 års prøving begynner jeg bli veldig gira på å komme igang.

Kjenner at halvt år på å "fordøye" at min mann er steril har gjort oss sterkere. Er egentlig litt greit å vite at vi ikke kan bli gravide naturmetoden. Sorgen og smerten over at vi aldri kommer til å få 100% "egne" barn har avtatt, selv om savnet nok kommer til å bli værende, og vi har lært oss å kjenne på de gleder livet ellers byr på.

Så nå krysser jeg fingrer og tær for at lykkens år heter 2013