hva gjør dere med umulige ettåringer?

[wilmus]

Mini er i en skikkelig artig periode for tiden, og ganske mange ganger om dagen må jeg telle til ti og huske at hun bare er 15 mnd. Hun protesterer UANSETT hva vi skal gjøre, og meste parten av dagen går med på å sutre og henge i beina mine, eller å gjøre ting hun VET hun ikke får lov til. Det er tydelig at hun gjør det for å få en reaksjon, for hun ser på meg og ler mens hun gjør det (dytte tven, leke med stikkkontakter, tømme potteplantene, røske i gardiner osv) Jeg prøver å avlede og heller gi henne andre ting, men NIKS, hun gjør det om og om igjen. Hun gir seg ikke selv om jeg i min fustrasjon ofte blir ganske streng i stemmen og flytter henne bort. Hun løper (bynte å gå forrige uke, nå løpes det!) rett tilbake til det hun ikke får lov til. Er det en ting jeg kan ta fra henne gjør jeg det, og det resulterer i at hun kaster seg bakover og hyler..

Vi hadde ikke tenkt barnehage før til høsten, men lurer på om hun rett og slett kjeder seg?

Vi bor ganske for oss selv, uten nabobarn og lekeplass, så det blir bare oss stort sett..HVEEEER dag...Kjenner meg litt lei av "enten lillepetteredderkopp 42444 ganger på rad eller raserianfall nr 17 "!

 

Dette ble langt gitt.. Men hva gjør dere damer, når ungen gjør bøll for pur F og ikke gir seg?

Hva gjør dere med raserianfall HVER gang man skal feks skifte bleie?

 

HJEEEEELP, før jeg rømmer til skogs og går i hi! (hørtes ikke det fatastisk ut?)

[Gjest peacock]

Ville funnet en barnehageplass noen timer hver dag hvis det er mulig. Tror barn har godt av å leke litt med jevnaldrende. Er det ingen åpen barnehage i nærheten heller?

[wilmus]

Nei, vi er nyinnflyttere på et lite småbruk for seg selv, halveis oppå fjellet. Barnehagen er 1,5 mil unna, og det er lite med småbarn i bygda.. Har masse natur og dyr her på gården, men veldig dårlig med mennesklig kontakt..tærer litt på både meg og henne tror jeg.

Nå er det atpåtill så kaldt, og hun er ikke noe fan av verken snøen eller å sitte på akebrett/ i vogn. Så da blir det mye innetid.

Har tenkt på å sjekke om hun kunne få en deltidsplass etter nyttår.

Eller så får vi bare raska på å få en til..? Kjenner at det ikke frister stort nå akkuatt, men det er vel muligens bedre med to enn en i en sånn bosituasjon??

[Maitrollet]

forklareforklareforklare... eneste som fungerer her. Ikke avlede, men forklare hvorfor ting ikke er lov. Og si at ting skal gjøres sånn og sånn fordi... det fungerer mye bedre enn å si at du ikke skal gjøre det motsatte.

[*LP*]

Min gutt på 18 mnd klatrer opp på stuebordet og tv-benken når han kjeder seg. Dette kan skje 20 ganger i timen hvis vi har vært hjemme en hel helg. Han vet han ikke får lov, og jeg blir sprø. Men når han får være ute eller i bhg har han ikke behov for dette, så hos oss gjør han det av ren kjedsomhet.

[Hannah-]

Kjenner meg veldig igjen i dette, gutten min er 16 mnd, går heller ikke i barnehage og oppfører seg på akkurat samme måte. Spesielt om han er trøtt eller vi har vært mye hjemme uten noe besøk, så jeg tenker også at det kan ha noe med kjedsomhet å gjøre. Hverken avledning eller forklaring fungerer her.

[Mamma_til_2]

Mini er i en skikkelig artig periode for tiden, og ganske mange ganger om dagen må jeg telle til ti og huske at hun bare er 15 mnd. Hun protesterer UANSETT hva vi skal gjøre, og meste parten av dagen går med på å sutre og henge i beina mine, eller å gjøre ting hun VET hun ikke får lov til. Det er tydelig at hun gjør det for å få en reaksjon, for hun ser på meg og ler mens hun gjør det (dytte tven, leke med stikkkontakter, tømme potteplantene, røske i gardiner osv) Jeg prøver å avlede og heller gi henne andre ting, men NIKS, hun gjør det om og om igjen. Hun gir seg ikke selv om jeg i min fustrasjon ofte blir ganske streng i stemmen og flytter henne bort. Hun løper (bynte å gå forrige uke, nå løpes det!) rett tilbake til det hun ikke får lov til. Er det en ting jeg kan ta fra henne gjør jeg det, og det resulterer i at hun kaster seg bakover og hyler.. Vi hadde ikke tenkt barnehage før til høsten, men lurer på om hun rett og slett kjeder seg? Vi bor ganske for oss selv, uten nabobarn og lekeplass, så det blir bare oss stort sett..HVEEEER dag...Kjenner meg litt lei av "enten lillepetteredderkopp 42444 ganger på rad eller raserianfall nr 17 "! Dette ble langt gitt.. Men hva gjør dere damer, når ungen gjør bøll for pur F og ikke gir seg? Hva gjør dere med raserianfall HVER gang man skal feks skifte bleie? HJEEEEELP, før jeg rømmer til skogs og går i hi! (hørtes ikke det fatastisk ut?)

 

Først og fremst kjenner jeg gleden i magen min og tenker så bra at det ikke bare er min jente som er slik, hun er 14 mnd og er overalt hun ikke får, suttrer, og henger i klærne mine så si heletiden, og bleie det skal ikke skiftes!!!

 

Jeg håper du får noen bra svar i denne tråden for og forklare i hytt og pine funker ikke her hvertfall!

[Millea har tre små]

Det finnes antakelig inget entydig svar på dette. Hvor nysgjerrig barn er varierer. De mest nysgjerrige, skaper naturlig nok litt hodebry og frustrasjon hos voksne rundt;-)

 

Det ER slitsomt når du må fjerne barnet fra tv`en for "hundrede" gang, og det er lett å bli opprørt og kanskje si "nei" i en litt for høy tone. Det at vi voksne tydelig reagerer er som regel ganske så festlig for det lille barnet. "Tenk at jeg klarer å få mamma til å bli sånn!". Og når stemmen vår går opp i fistel mens vi sier "nei", så gliser det lille barnet og tenker "nå hadde mamma morsom stemme".

 

Det beste vi kan gjøre er å forholde oss så rolige som mulig (nei, jeg vet det ikke er så lett når fjernkontrollen er i ferd med å havne i doen...), og si "nei" med vanlig stemme, og deretter fjerne barnet fra situasjonen (mens du sier noe sånt som "kom nå skal vi lese en bok") eller fjerne det barnet har i hendene og introduserer noe annet. Om barnet hyler (noe som i mange tilfeller er nærliggende å tro), forsøk å forhold deg rolig. La barnet rase fra seg. Ikke gi så mye oppmerksomhet på det, men hvis barnet holder på lenge så kan du forsøke å stoppe det med å introdusere/avlede med noe annet du vet barnet er interessert i.

 

Voldsomme utbrudd hos små barn går som regel over jo mer språkkyndige de blir, og jo større språkforståelse de får. Da blir det enklere for oss foreldre også, fordi vi kan appelere til "fornuften" og presentere alternativer.

 

Det kan godt være at ditt barn kjeder seg, men jeg tror at hun holder på med dette fordi hun anser det som en morsom lek hun har sammen med deg (og kanskje også pappa?). Dessuten er det å plukke på alt mulig helt normalt og noe de aller fleste barn holder på med. Lengden på denne fasen varierer derimot, og har sammenheng med barnets personlighet og den responsen de voksne rundt gir.

[wilmus]

Lurer litt på om denne avledningen hele tiden kan være litt dumt også?

Mamma slipper det hun driver med og leser bok med meg om jeg drar ned gardina?

Vet ikke om de tenker sånn i den alderen, men hun er ganske lur og løsningsorientert syns jeg...

[Hannah-]

Da tror jeg nok vi har feilet ved å gi altfor mye respons her i allefall... ser jo at han har det kjempegøy med å gjøre det han ikke får lov til mens han ser utfordrende på oss med sånn skikkelig rampete glis. Er litt søtt og da, de gangene man ikke er på vei til å bli gal.

 

Hittil har vi rett og slett løst det ved å gjøre utilgjengelig de tingene han absolutt ikke kan plukke på, men det blir vanskeligere og vanskeligere for han begynner å bli så god til å klatre.

[Lykkeli & gla ♥ jentene mine ♥]

Denne er fin synes jeg, og forklarer ganske greit hvorfor 1-åringene ikke klarer å slutte å gjøre "ulovlige" ting selv om vi sier nei en million ganger

 

Sitat fra boken Gode knep for småbarnsforeldre, av Elisabeth Gerhardsen;

 

"Ettåringen mangler ikke evnen til å lære. Hun lærer noe nytt hele tiden. Det hun mangler, er evnen til å stoppe seg selv eller kontrollere egne impulser. I tillegg mangler hun evnen til å kunne spå i nær fremtid, det vil si evnen til å kunne forutsi flere "ledd" fremover når hun har begynt med noe.

 

En ettåring ser verden omtrent som en serie lysbilder der hun til en hver tid bare greier å tenke et bilde fremover. Et ettåring som fingrer med stereoen, greier ikke i tankene å "spole frem filmen", slik at hun kan tenke over hva som vil skje til slutt hvis hun fortsetter å klå, som for eksempel at du blir sint. Hun ser stereoen, lyser opp, og tenker "Knapper!". Ivrig stabber hun bort til den. Først når fingrene når knappene, faller neste lysbilde på plass, som er at: "Nå kommer snart en voksen!", barnet ser forventningsfullt mot kjøkkendøra.

 

Ganske riktig: Der står du i døra! I glede over at hun greide å forutsi at du ville komme, smiler hun bredt ved synet av det. Dette smilet springer ut av stolthet over å få rett, men tolkes gjerne feilaktig av voksne til å bety: "Ha, der lurte jeg deg!" eller: "Se hva jeg driver med, når du ikke følger med!".

 

Når hun har sett litt på deg slukner smilet. Nå har neste lysbilde falt på plass, nemlig at "Når sier mamma nei!". Dermed snur hun seg mot stereoen , rister iherdig med hodet og gjentar "Nei, ne-ei, ne-ei" for seg selv. Vel og merke mens hun fortsatt trykker ivrig på knappene. Du blir enda mer irritert. Det er fort gjort å tenke: "Se der! Hun vet det er galt, men gjør det likevel!".

 

Antakelig sier hun ikke nei fordi hun vet at hun gjør noe galt. Et nei i den alderen betyr som regel: "Den lyden de voksne lager når jeg tar på stereoen". Det betyr ikke det vi mener det betyr: "Gå vekk derfra, det har jeg sagt tusen ganger!".

 

Ditt lille avkom, som har stått og sagt "nei-ei" for seg selv, har nå fått neste lysbilde frem. "Nå kommer den voksne mot meg!" Hun snur seg, helst uten å ta fingrene vekk, og bryter ut i et smil over å se deg komme. Dette smilet betyr: "Der kommer du jo! Var det ikke det jeg visste!" Det er heller ingen ny provokasjon. Det betyr ikke: "Jeg synes det er så gøy å terge deg!"

 

Smilet slukner igjen raskt. Nå er neste melding kommet, en melding som forteller at nå kommer den voksne til å være sint å løfte henne vekk. Hun slipper stereoknappen og løper unna. Du sukker og sier noe slik som: Ja! Ikke hold på med stereoen" Det har mamma sagt". Du går inn på kjøkkenet igjen.

 

Et par minutter senere snur barnet ditt seg tilfeldigvis og får øye på stereoen. Hun lyser opp og tenker: "Knapper!" .... En slik manglende evne til å tenke langt frem, sammen med en manglende evne til å la være å gjøre det hun har mest lyst til, MÅ resultere i et barn som igjen og igjen gjør ting som vi blir fortvilet og sinte over.

 

Det ligger vel allerede i kortene at det å kjefte på ettåringer ikke har så mye for seg. De husker ikke hvor galt det vil gå til slutt, har problemer med å klare å tenke at hun skal la være før hun har begynt, og klarer ikke stoppe seg selv når de har begynt. Men man må jo drive med noe opplæring. Det sparer likevel mange for mye slit å fjerne ting som er fristende eller farlige, ting som de ikke klarer å ligge unna. F.eks. kan man sette sperre foran bøkene i bokhylla, ta platene bort fra gulvhøyde de månedene dette står på. Og sette en stol eller noe større og tyngre foran stereoen på dagtid.

 

Men barn er forskjellige. Noen trykker aldri på stereoen eller drar bøker ut av bokhylla, mens andre nesten ikke gjør annet. Å undersøke ting er en medfødt tilnøyelighet som barn har og det går over etter noen måneder. Barnet ditt lærer mest av å se på deg og etterligne det du gjør, og ikke så mye fra det du sier. Og barnet tar mye lettere imot beskjeder (sett ned den vasen) enn forbud (du får ikke lov til å løfte opp vasen). Når du har sagt et par ganger "sett ned vasen" og ingenting skjer så går du bort og "hjelper" barnet å sette den ned (fysisk, helst uten å være sint) og sier "Sånn ja", "bra" eller noe liknende når det har blitt slik du ville.

 

Å avlede er veldig effektivt. Utrop som "hvor er bamsen" virker veldig bra, når du ser at den lille er på vei mot TV, eller når hun gråter i frustrasjon fordi du har nektet henne å få noe. Gerhardsen sier til slutt at rådene er først og fremst ment som hjelp så ettåringene kommer gjennom dette klåfingrede stadiet uten for mye frustrasjon. "

[overrumplet]

Man teller til ti, tenker på at det står i bøkene at man bør være rolig, prøver så godt man kan å være det (selv om det ikke alltid går) og gleder seg til ungen blir større. Jeg har hatt to bøllete, sinte, sutrete, klengete barn i den alderen og en stund til framover. Det var ikke alltid så veldig kjekt, nei! Men det blir bedre og bedre, og etter at de er 3 år, blir det skikkelig stas! Og heldigvis er barna over 3 år det meste av livet...

[Studentmamma88]

Barnet må lære hva ordet "nei" betyr at jeg skal slutte med det jeg gjør, så må det lære at når mamma/pappa sier "nei" og når jeg fortsetter så får det konsekvenser.

Her lærte vi henne "nei" ved å hviske, det høres kanskje sært ut, men da retter barnet oppmerksomheten mot meg, jeg er rolig, vi får øyekontakt og vi unngår maktkamp fordi begge ikke blir "sinna". Siden jeg er rolig blir barnet også rolig og det oppleves trygt å få et nei.

Så da sa vi rolig navnet hennes forå få oppmerksomheten med KONTROLLERT og ROLIG stemme og så hvisket f.eks "nei.. ikke gjør sånn.. huff..farlig".

 

Når hun lærte hva nei betyr var det nok å bare si navnet å riste på hodet, så gikk hun vekk derfra:) Deilig!

 

Nå er hun kommer i trassalderen og kan bevisst erte meg opp! Dette gjør hun kun når hun er sliten eller når hun har vært for mye inne. Når hun er sliten og sutrette aktiviserer vi henne på bordet med bordaktiviteter (maling, plastelina osv) for å unngå det, og når hun kjeder seg trenger hun å få utløpt energi!!!

Da går vi aller helst ut men hvis det er -30 ute så raser vi heller inne - vi hopper å herjer i senga, leker sisten, lager telt i stua med sofaputer og laken og får ut energien!

Så jeg tror de fleste rampestreker er et signal på at barnet har behov for noe, eksempel å bruke hode og kroppen til noe annet enn å kjede seg!

 

Jeg tror det er måten du sier det på som er avgjørende hvordan barnet responderer på det. Lav og tydelig stemme, sitte ned på barnets nivå, øyekontakt og kontrollerbarhet tror jeg er stikkordene uansett hvor gammel de er!

 

Så er det å lære konsekvens - har mamma sagt nei så har mamma sagt nei - og mamma gir seg IKKE!

Om hun ikke hører tar jeg hånden bort og sier nei en gang til og forklarer hvorfor eks. "farlig", "den kan ramle". Fortsetter hun så tar jeg henne fysisk vekk derfra. Vi kan leke katt og mus LENGE, men jeg gir meg ikke!

Har bare trengt å leke katt og mus en gang så var vi ferdig med det, da var hun 13 måneder. Men vi holdt på i 40 minutter fordi hun absolutt skulle skru av og på lyset hele tiden.

Hun har også bare trengt timeout en gang fordi hun fikk fullstendig raseri-anfall, og har ikke trengt det siden, da var hun 1.5 år (man skal ikke bruke time-out før de er 2 år, men min er moden i alder og slo/beit og ødela masse ting).

Så da handler det bare om å være konsekvent rett og slett og ikke gi seg! Vi har verken lekt katt og mus eller brukt time-out mer enn 1 gang, kanskje vi bare er heldige, men hun vet iallefall at vi er konsekvente! Lærer de en gang at de KAN få viljen sin hvis de bare holder på lenge nok, ja da har du det gående, tror jeg;)

 

Å selvfølegelig gi masse ros når barnet faktisk hører etter. "Så flink du var å høre etter. Kjempebra"! MASSE positiv oppmerksomhet og nærhet når de er flinke, leker alene og gjør ting som er bra, så slipper de å kjøpe seg oppmerksomhet med å gjøre rampestreker og teste grenser!

[81-Mamma<3<3]

Rydd bort det du kan! Jeg har to barn. Det ene er normalt i dem forstand at hun utforsker litt. Det andre gjorde bare ugagn. Nytter ikke å prøve å lære de nei. Det enkleste er å lage deg et trygt rom, der du kan slappe av, mens barnet herjer rundt

[Madolyn]

Velg dine slag sier jeg bare Muffin er litt trassete innimellom, men nå har vi en rimelig minimalistisk interiørstil (+ et tonn leker) så det er sterkt begrenset hvor mye skade han kan gjøre. Som andre har sagt så kommer disse innfallene om han er trøtt eller sliten og trenger oppmerksomhet, eller om han kjeder seg. Foreløpig er han lett å avlede. Han er ikke spesielt langt fremme språklig sett så jeg kjører som regel på avledning (hvor er traktoren??) fremfor å begi meg ut på lange forklaringer. Om han blir helt rabiat og ligger og hylskriker så må jeg ta ham ut av situasjonen og sette ham i gang med noe annet; tydelig at han selv ikke klarer å bryte en ond sirkel.