Missed abortion, uke 19

[Anonym bruker]

Jeg må bare skrive litt her og få ut frustrasjonen som sliter på meg. I uke 5 fant jeg ut at jeg var gravid, vi var overlykkelige. Jeg var frisk og alt gikk som det skulle. Var på to kontroller og ingenting galt ble oppdaget. Magen vokste og endelig var uke 19 kommet. Vi skulle til ultralyd for å få fastsatt termin og eventuelt se hvilket kjønn det ble. På ultralyden kunne de finne morkake og fostervann men ikke foster. Vi var helt knuste. Jeg måtte operere ut et foster som hadde vært dødt siden uke 6 eller 7. Har gått et halvt svangerskap og knyttet meg til et barn som ikke eksisterte. Ble sykemeldt i to uker og orker ikke å gjøre noen ting. Jeg har aldri snust eller røykt en sigarett i hele mitt liv, aldri brukt hverken alkohol eller narkotika. Har spist sunt og er i god fysisk form. Har aldri hatt psykiske problemer, aldri gått på faste medisiner og ingen blødninger i svangerskapet. Ble ekstra sunn etter at jeg ble gravid men det hadde ingen hensikt.....

 

Vi ville ta tidlig ultralyd men fastlegen så ikke noen medisinsk grunn til å gjøre det så vi lot være. Jeg ville ikke at noen skulle tro at vi ønsket abort, for eksempel hvis fosteret hadde downs syndrom for det ville vi aldri gjort. Vi ville bare se at alt stod bra til.... Men jeg lot altså være å ta tidlig ultralyd fordi det ikke var noe medisinsk grunn for det. Så kommer jeg på ultralyd i uke 19 og oppdager et dødt foster..... Det er helt grusomt og nå anbefaler jeg ALLE å ta tidlig ultralyd, så man slipper å gå gjennom dette helvetet... Tenker etter hva jeg gjorde i uke 6 og 7 og analyserer alt. Alle sier at det ikke var min feil men hvordan kan jeg vite det? Fastlegen min sier at endometriose (som jeg kanskje har) kan ha ført til missed abortion. Spesialisten på sykehuset sa at det ikke kunne ha ført til missed abortion. Hvem skal jeg tro??? Ok, har noen spørsmål også...

 

Hvor mange missed abortions har du hatt?

Hvor lenge tok det før mensen kom tilbake?

Hvor lenge gikk det før du ble gravid igjen med en levende baby?

Har endometriose noe med saken å gjøre eller ikke?

 

Anonym poster: ebd051e7a90281fcfb52a46ebacd62bb

[lUmlUm med tulla si]

Jeg har hatt to MA. En i 2009, og en i 2011 (den siste var MA/BO). Første MA: Utskrapning 2. oktober, 18 uker (fosteret døde i uke 4), mensen kom først tilbake i midten desember. Andre MA: Utskrapning 17. juni, 10 uker (fosteret døde i uke 4), mensen kom tilbake i slutten av august. Nå er jeg gravid igjen, 26+6, og foreløpig ser alt veldig fint ut.

 

Ønsker deg god bedring, og masse lykke til videre med prøvingen!

 

Red: Jeg har ingen erfaring med endometriose, men dette kan vel forårsake bl.a cyster? - Som igjen kan gjøre det vanskelig å bli gravid (en venninne av meg hadde mye cyster, og fikk beskjed om at det kunne bli vanskelig, men ho fikk tre på rappen, første forsøk alle mann!).

 

Her kan du lese litt om endometriose: http://www.endometriose.no/startside

Endret 30. november 2012 av lUmlUm

[Gjest Trulte med to små]

Å kjære deg så ufattelig trist!! Jeg kan bare såvidt ane hvor fælt du har det nå!

Jeg syns det var veldig synd du ikke fikk lov å få tidlig UL.

Jeg har fått tidlig UL pga blødninger og har blitt gravid via ivf behandling og dermed blir man tilbudt tidlig UL ca i uke 7.

Jeg er litt usikker på om jeg opplevde en MA eller SA men mistet mellom uke 9-11 en gang der de mente at fosteret hadde sluttet å vokse.

Husker ikke hvor lang tid det tok før jeg fikk normal mens igjen, for det er over 7 år siden.

Mulig jeg har en grad av endometriose som kan ha gjort det vanskelig å bli gravid/holde på fosteret, men har blitt spontant gravid to ganger og mistet.

Etter 8 år er jeg endelig blitt gravid, så det er alltid håp selv om det kan gå grusomt tregt med å få det til.

Håper du har noen gode folk rundt deg som du kan prate ut med og som kan støtte deg i denne vanskelige tiden.

Jeg føler med deg og ønsker deg lykke til!

[Laboliana]

Takk for gode svar. Ble raskt gravid og håper å bli det raskt igjen. Men er livredd for å oppleve det samme flere ganger, det er det verste jeg har vært gjennom... Godt å lese at dere har blitt gravide igjen, håper på det beste for dere. Det gir meg litt håp også. Legene sa at jeg kunne bli gravid igjen og få friske barn. Men er ganske nedrullet akkurat nå og kan ikke forstå hvordan kroppen kunne svikte meg sånt. Begynner å tvile på min egen dømmekraft også, ettersom jeg trodde alt var i orden!

 

Ingen sa noe om cyster på eggstokkene. I følge gynekologen så både eggstokk og eggledere helt fine ut. Men jeg hadde en muskelknute på livmoren. Vet ikke om den er operert vekk sammen med morkaka. Fikk ikke med meg alt som skjedde.

[*ønskegull*]

Hvor mange missed abortions har du hatt?

Jeg har hatt fem. Så trist å høre at du ikke fikk tidlig ul. Det hadde ikke jeg den første MAen (jeg trodde jo alt kom til å gå fint og jeg følte meg jo gravid). Men etter første MAen så har jeg hatt tidlige ul. Det er viktig for meg å oppdage MAen tidlig for å ikke bære på det for lenge. Kroppen min reagerer jo ikke når noe går galt..

 

Hvor lenge tok det før mensen kom tilbake?

Veldig forskjellig.. Alt fra 6 uker og utover.

 

Hvor lenge gikk det før du ble gravid igjen med et levende barn?

Det har ikke skjedd enda men håper jo det går neste gang.

 

Har endometriose noe med saken å gjøre eller ikke?

Jeg har ikke endo men har hørt at det kan ødelegger litt. Men andre kan dette mye bedre enn meg.. Muskelknuter kan ødelegge hvis fosteret fester seg på selve knuten. Men jeg har også hørt om de som har muskelknuter men hatt "normale" svangerskap.

 

Masse lykke til! Trist å høre at flere mister..

[Laboliana]

Uff, så forferdelig med 5 MAer! Dette var første gangen for meg, har aldri vært gravid før. Jeg skal også ha tidlig ultralyd hvis jeg blir gravid igjen, enig i at det er viktig å oppdage raskt. Å få vite at man har gått rundt og ruget på et dødt foster i 12-13 uker er mer enn jeg klarer å takle. Har fortsatt kraftige magesmerter, ganske like dem jeg hadde rett etter operasjonen.

 

Hvor lenge hadde dere smerter etter utskraping?

[Firiel]

Huff, jeg får vondt av å lese det du skriver. 19 uker er veldig lang tid, spesielt når man går og teller dager og feirer hver uke som går uten blødninger.

 

Jeg hadde selv en MA i november som førstegangsgravid. Skulle vært i uke 13, men de fant ikke noe bankende hjerte på tidlig ultralyd. Fikk tabletter som startet prosessen, og slapp å ta utskraping. Blødningene gikk over etter 2 uker, og smertene varte i ca 4-5 uker. Maste meg til en UL (noe som gikk veldig lett!) for å sjekke at alt var ok ettersom jeg hadde ganske kraftige kramper etter blødningene stoppet, men alt så bra ut!

 

Midt oppe i smertene og sorgen følte jeg meg utrolig dum. Hvordan kunne jeg unngå å skjønne at noe var galt? Magen vokste og så ut til å ha det bra.. Fortalte samboer hvor dum jeg følte meg, og da sa han: "Hvordan kan hjernen din skjønne at noe er galt, når ikke engang livmora di har skjønt det?" Det hjalp ihvertfall meg litt

 

Nå venter jeg på at mensen skal komme tilbake, så blir det på'n igjen! Håper smertene dine går over snart, og at det klaffer fort for deg igjen. Og når du blir gravid, så mas på legen om han fremdeles ikke vil gi deg tidlig UL! Man kommer langt med litt masing

[Anonym bruker]

Hei på deg

Kjenner meg godt igjen i det du skriver. Jeg opplevde en spontanabort i ca uke 6-7 høsten 2010. Ble gravid på nytt noen mnd senere. Rett før påske 2011 var vi på duo test pga alder, jeg ville vært over 38 ved fødselen. Alt var fint med blod prøve og ul. Fosteret "vinket" til oss sa legen. Fikk så ny time til vanlig ul den 25 Mai. Kommer aldri til å glemme den dagen... Jordmoren ble ganske "rar" i fjeste før hun sa at dette ikke var noe hun ville si. Men hun kunne ikke se noe bevegelse el hjerte aktivitet. Jeg låg og såg på skjermen også, husker jeg tenkte "her var det altfor rolig, det er noe galt" før hun sa det. Hun hentet inn to leger for å sjekke, og begge sa at fosteret hadde nok vært dødt i 4-6 uker. Hadde tenkt ofte at det er noe som ikke stemmer siden magen ikke vokste noe, men forsøkte å tenke at alle svangerskap er forskjellige. Jeg har tross alt 4 barn fra mitt forrige samboerskap. Men har nå ny samboer og han har ingen barn. Vi hadde veldig lyst å få et lite "kjærlighetsbarn". Siden jeg hadde de to minste barna hos meg den uken, fikk vi time til aborten uken etter.

Den 30 Mai reiste vi til sykehuset, var en ganske uvirkelig tur. Fikk stikkpiller til å sette i skjeden, og beskjed om at dette kom ikke til å ta så lang tid siden jeg hadde født før.. Tror aldri de har tatt så feil. Men til slutt kom fosteret ut og jeg følte en enorm sorg over den lille som var død.Var litt overrasket over at jeg måtte tisse ganske mye, hadde nesten ikke fått i meg drikke el mat hele dagen. Men det var blod som kom ut, og ganske mye også. Sykepleierene var ganske så fraværnde hele tiden. Tilslutt måtte samboeren min gå og hente noen, da ble de sur for at han maste. De hadde det jo så travelt. Når sykepleieren kom for å fjerne navlesnoren som fortsatt hang fast, fikk hun sjokk. Bekkenet var fullt med blod. Så kom en annen sykepleier til også, og de begynte å krangle seg imellom om jeg måtte til operasjon el ikke. Min samboer måtte på ny ut for å finne noen som kunne gjøre noe. Denne gangen kom det en lege, og hun fikk meg til operasjon med en gang. Anestesi legen var usikker på om jeg tålte full narkose, så det ble lokalbedøvelse. Hadde foretrukket å vært helt vekke.. Kom tilslutt på overvåkning, og det første jeg ser når jeg blir kjørt inn, er en lykkelig pappa som står med sin nyfødte datter i armene og mammaen ligger i sengen og var et eneste stort smil. Da kom virkelig alt jeg hadde av tårer. En sykepleier beklaget så mye at jeg måtte se det, hun hadde nemlig vært inne og sagt at pappaen og babyen måtte ut av det rommet før jeg kom inn. Heldigvis forsvant de ut, og endelig kunne min kjære komme til meg. Han var på sykehuset med meg helt til vi kunne reise hjem neste ettermiddag. Før vi reiste hjem fikk jeg beskjed at jeg ikke kom til å bli gravid mer pga knuter i livmoren og doktoren måtte skrape mye for å få ut all morkaken. Men den 25 november i år tok jeg en graviditets test, den var positiv. Fikk time til tidlig ul for en uke siden. Gynekologen som en klarning i livmoren, men enten var det for tidlig å se noe, el det var noe galt denne gangen også. Jeg sa jeg hadde en følelse av at det ikke var som det skulle.Ingen kvalme el andre gravide tegn. Så på fredag tok jeg en ny blodprøve for å se om hcg`n var blitt høyere. Skal få svar i dag el i morgen. Men i går begynte murringen i magen å bli sterkere, og det begynte å komme litt lys rosa blod. Det har vart siden i går og fortsatt ingen "blodklumper". Det høres sikkert fælt ut, men akkurat nå vil jeg bare bli ferdig og slippe å ha det vondt. Men selv om den fysiske smerten forsvinner vil den psykiske fortsatt være der. Har bestemt oss for å kose oss med mine barn nå, og vente på barnebarn;) Eldste min er 20 år, så da kan jeg kose meg som ung bestemor i stede. Men håper hun blir litt eldre enn jeg var da jeg fikk hun. Jeg var akkurat fylt 20 år da hun kom.

Ble veldig langt dette, men det var godt å få lettet litt på tanker og følelser Var kanskje ikke et svar som du ønsket, men det er mange i samme situasjon. Takk til deg som tok deg tid til å lese dette.

 

Anonym poster: 7847e90b289a4c9afff62ae55970b490

[lillespiree]

Hei

 

Så trist å høre. Jeg hadde en MA i oktober, var 14 uker på vei. Helt forferdelig. Fosteret døde i uke 8 eller 9.. Så måtte ta en medisinsk abort. I tillegg, måtte jeg krangle meg til at legevakta skulle sende meg på ahus for en sjekk (UL). De mente at siden jeg ikke hadde noen smerter, var det ikke noe galt, selv om jeg hadde blødd friskt i 3 dager!

 

Hvor mange missed abortions har du hatt? 1

 

Hvor lenge tok det før mensen kom tilbake? Litt over 7 uker (52 dager), fikk den ENDELIG (!) i går.

 

Hvor lenge gikk det før du ble gravid igjen med en levende baby? Vet ikke, blir første pp. nå! Gruer meg. Det tok 9 pp. før vi ble gravide, og dette var første gangen vår, så håper det ikke tar like lang tid nå! Vi skal også ta tidlig ul nå, for å forsikre oss, kommer til å bli noen lange uker, og vet ikke om jeg kommer til å klare å slappe av!

[*ønskegull*]

Uff, så forferdelig med 5 MAer! Dette var første gangen for meg, har aldri vært gravid før. Jeg skal også ha tidlig ultralyd hvis jeg blir gravid igjen, enig i at det er viktig å oppdage raskt. Å få vite at man har gått rundt og ruget på et dødt foster i 12-13 uker er mer enn jeg klarer å takle. Har fortsatt kraftige magesmerter, ganske like dem jeg hadde rett etter operasjonen.

 

Hvor lenge hadde dere smerter etter utskraping?

 

Etter siste utskrapningen har jeg hatt mye smerter og det har vart lenge (ca. 3 uker..) Jeg vet ikke hvorfor det har vart så lenge denne gangen men jeg ba de om å gjøre det skikkelig denne gangen siden jeg har hatt rester etter de to forrige utskrapningene. Så mye mulig de har tatt mer eller noe sånn..

[Laboliana]

Er bedre nå, rent fysisk men har fortsatt smerter, fire uker etter. Oppi hodet mitt er det fortsatt ikke helt greit. Håper på å få kroppen min tilbake snart slik at vi kan begynne å prøve igjen.

[Fisken2012]

Jeg har hatt en sa i uke 6, en MA uke 17 og i dag ny MA uke 14. Jeg har flere muskelknuter i livmoren, og de lurer på om det er årsaken til at det går galt gang på gang. Har to friske barn fra før, men da hadde jeg ikke muskelknuter. Forrige MA måtte jeg føde, fikk piller for igangsetting og det gikk fredelig for seg. Må føde denne gangen også...føler så innmari med deg og det du går gjennom. Etter første MA fikk jeg eggløsning etter 14 dager, og mensen igjen etter 4 uker. Ble gravid igjen på første pp, men det endte jo i MA igjen i dag. Det var hjerteaktivitet for 3 dager siden...

 

Nå skal jeg ha full utredning,i og med jeg har mistet tre ganger etter hverandre. De obduserte den lille og morkaken forrige gang, men fant ingenting galt...så de konkluderte med at muskelknutene var årsaken. Jeg har ikke endometriose.

 

Ønsker deg lykke til i tiden fremover, og bare send meg en pm om du vil prate

[venterpå nr 3 ♡]

Huff, dette var trist å lese! Håper virkelig det går bra neste gang!

Jeg har ei frisk jente på 4år, men har hatt to MA etter ho..

Første nå i august, mistet i den uka som skulle være nr 12, men fosteret var bare i uke 8! Begynte å små blø litt, så løp til lege min me en gang, han sa at han trodde d var noe på gang, men ville sende meg på UL for å se hva d var! Kom til UL, fikk se sjøl at d lå et foster der inne uten et bankende hjerte.. Han ringte sykehustet sånn at jeg kunne få time dagen etter! Hadde da allerede fått smerter i ryggen! De sa at de skulle ringe meg dagen etter å høre om d hadde kommet ut te da! Dagen etter kom, å smertane bare økte og økte!! De ringte meg rundt kl 1 og da var d i full gang! De sa da at d var ikke noe de kunne gjøre, ble d for ille så måtte jeg dra på legevakten! Kastet opp, vannvittige smarte og blødde masse i to timer ca! Uten smertestillans ifra sykehuset!! Var heeilt forferdelig! Mannen min løp rundt her å ikke viste hvor eller hva han skulle gjøre ! :/ blødde i ca 4-5 uker etter d! Opphold i ca 3.. Og så kom mensen igjen.. Uka etter jeg var ferdig me mensen var jeg gravid igjen..

Da fikk vi komme på tidlig UL, d var i uke 6 eller 7.. Så et foster me bankende hjerte, vi var såå glade! Og han på UL sa at så lenge fosteret hadde et så fint og vokst så fint, at d bare var 2-3% sangs for at vi kunne miste igjen! Fortalte d til familien i uke 11! Såå uka etter begynte jeg å blø, igjen!! Dette var i begynnelsen a desember.. Ringte legen min, fikk time me en gang og han sa d samme som sist, ser ut til at d kan være noe på gang igjen! Fikk time til UL bare noen time seinere.. På UL fikk vi se ennå et foster uten hjerte slag! Fikk time på sykehuset me en gang, denne gangen!! Fosteret hadde denne gangen logget dødt 1-2uker Var veldig dårlig denne gangen, me en gang jeg begynte å blø, stoppet kvalmen!! Jeg fikk denne gangen tabeletter for å få d ut me en gang! Fikk to doser.. Måtte ta en samme dag som jeg var der og den andre dosen dagen etter!! Og vist ikke alt kom ut den helgen måtte jeg bli sendt rett te ut skrapning! Noe jeg slapp.. Alt kom ut den helgen.. Veldig mye smerter, men hadde heldigvis fått smertestillans denne gangen.. Og d hjalp litt på smertene! Denne gangen blødde jeg max 6dager.. Og jeg fikk mensen igjen denne uken.. De sa også på sykehuset når jeg var der etter den helgen, at vist vi mister en gang til kommer de til å gå igjennom en hau a prøver på oss begge! De har skjekket at a livmor og eggstokker å alt ser helt fint ut.. De sa også at d er heilt normalt å miste to ganger.. Er såå urettferdig!!

Vi har vært utrolig flinke til å snakke me hverandre om dette.. Men ubeskrivelig tungt å miste..

Maaasse lykke til videre! Og håper virkelig at d en dag kommer en nydelig baby hos dere <3

[Håpefull77]

Det må være helt forferdelig det du har gått gjennom. Håper du får tidlig ultralyd neste gang, ellers ville jeg betalt for det selv. Det koster litt. Men er verdt det.

 

Jeg har hatt 3 ma og 3 sa. Jeg har et friskt barn fra svangerskap nr 6. Er nå gravid for 8 gang. 13 uker på vei. Legen er positiv. Får ultralyd hver 14 dag frem til ordinær ultralyd.

 

For meg har det stort sett tatt 6 uker fra sa eller ma til mens. Men sist tok det 8 uker. Men da var hcg nivået i kroppen min skyhøyt. Kastet opp en uke etter at fosteret var dødt. På grunn av hormonene.

 

Vi har fått beskjed om å vente alt fra en mens tre før vi skulle forsøke igjen. Ikke alltid vi hørte på det. Da har det gått galt. Når vi har ventet har det gått bra.

 

Kjempemasse lykke til. Vil forøvrig anbefale eggløsningstest. Vi har fått det til å klaffe stort sett på første forsøk med det. En gang på andre forsøk.

[Håpefull77]

Jeg har forøvrig ikke endometrise. Og utredning for å finne grunn til abortene har ikke gitt svar.

[Laboliana]

Takk for svar. Det gikk 6 uker så kom mensen tilbake og vi er i gang med prøving igjen. Jeg er kjemperedd for å oppleve det samme flere ganger men det høres jo betryggende ut med ultralyd hver 14. dag. Håper jeg også får det og hvis ikke betaler jeg gladelig!

 

Jeg har heldigvis en snill mann og et godt nettverk rundt meg. Selv om alt er normalt rent fysisk og jeg er tilbake på jobb igjen, sliter jeg fortsatt med å forstå hva som har skjedd og jeg har elendig samvittighet. Ingen andre enn meg selv klandrer meg, tror jeg, men vi har jo fortalt det til alle og alle gledet seg til å få et nytt familiemedlem. Føler meg sviktet av kroppen min og selv om jeg har et godt nettverk rundt meg vil jeg ikke "bruke dem opp", heller. Er så ekstremt sliten av å gå rundt å bekymre meg for alt. Går jeg til fastlegen, tar han bare masse blodprøver av meg (som er normale). Har gått et halvt svangerskap med et dødt foster/embryo og trodd at alt var normalt og så vet jeg ikke en gang kjønnet! Hva om jeg hadde gått til uke 40? Ville jeg blitt alvorlig syk?

 

Ei venninne sa til meg at jeg må være glad for at jeg ikke fødte et barn som levde en kort tid og så døde. Hun mente at det ville være mye verre. JA, jeg er glad at barnet/fosteret/embryoet ikke hadde det vondt men jeg ville heller hatt det hos meg om det så bare var for ett minutt og JA, jeg er klar over at det er folk som har det verre enn meg men det får ikke meg til å føle meg bedre. Jeg prøver alt jeg kan å fungere normalt men kjenner at jeg er veldig trøtt nå og vet ikke hvor mye lenger jeg klarer å holde maska. Har kommet over det verste sjokket og er glad for at vi har begynt å prøve igjen men det var denne babyen jeg ville ha, med eller uten kromosomfeil.

 

Pleier ikke å klage så mye men hvis jeg begynner, er jeg redd at jeg ikke klarer å stoppe. Er det noen som har erfaring med for eksempel psykologhjelp eller andre behandlingsmetoder som kan få meg til å bli normal oppi hodet igjen? For tiden orker jeg ingenting. Legger meg klokka åtte/ni om kvelden og er fortsatt helt utslitt når jeg står opp om morgenen.

[Fisken2012]

Huff, det er vondt å lese hvordan du har det, og jeg kjenner meg godt igjen. Vet det ikke er noen trøst, men det er ingenting du kunne gjort annerledes i forhold til den lille. Jeg har også flere ganger tenkt det samme, at den forbanna kroppen min drepte de to små, at kroppen min svikta totalt. Som jeg har skrevet tidligere i tråden din her, så har jeg to MA bak meg...en bitteliten gutt og en jente.

 

I starten er det som du skriver, man er i sjokk....men jeg opplevde at etter de første dagene hvor alt føltes veldig uvirkelig, så kom sorgen for fullt...jeg fødte 6 januar, og er fortsatt sykemeldt. Jeg har så mange tanker, og kaos i hodet. Jeg vet ikke hva jeg vil i forhold til noen ting, og blir veldig fort sliten. Jeg skal til privat psykolog/coach til uka, og håper at det kan hjelpe litt.

 

Men ift det at du er så trøtt og sliten, så få tatt noen blodprøver hos legen din...sjekk jernlagre, stoffskifte, D-vitamin, folat, B-12 og blodprosent. Jeg har lav blodprosent, lave jernlagre og lavt D-vitamin, og det gjør at jeg blir fort slapp og sliten.

 

Du må gjerne sende meg en pm, om du ønsker å prate

[Gjest Trulte med to små]

Jeg må bare sende dere alle en god klem og det verker i hjertet mitt når jeg leser hvor tøft dere har hatt det, og hvor mye vondt dere har måtte tåle.

Jeg håper dere lykkes igjen og at den lille holder seg frisk og fin helt til den er klar for å møte verden sammen med dere <3

[Klumpen82]

Hei kjære deg! ❤

 

Jeg føler sånn med deg 💔

 

Jeg var/er gravid... Egentlig 13+4 i dag.. Har hatt et fint svangerskap med mange symptomer hele veien og har følt meg supersterk og at alt var som det skulle med lille spira! ❤ Men nå på torsdag (01.09.16) fikk jeg en blødning da jeg var på jobb. Tok kontakt med jordmora og fikk komme for en liten sjekk. Hun kunne ikke finne hjertelyd, men det kunne hun heller ikke finne på første kontroll, i tillegg så sa hun at det ennå var litt tidlig å finne hjertelyden. Men hun sendte meg videre til sykehuset og gynekologisk poliklinikk for en innvendig ultralyd. Der fant de bare et lite lite foster som plutselig hadde stoppet å utvikle seg og som dessverre ikke levde lenger... 💔 Fikk med meg en tablett som jeg skulle ta hjemme for å avslutte graviditeten. Denne tabletten tok jeg for kun 2 timer siden... Gråt før jeg tok den, imens jeg tok den og etter.. Har selvfølgelig vært uendelig mye tårer siden jeg fikk den hjerteskjærende og helt uventede beskjeden om at vår lille skatt ikke levde lenger. Jeg trodde jo alt var bra og slik det skulle...

På mandag drar vi tilbake til sykehuset for å få "nådestøtet", de 4 tablettene som skal få livmoren til å kvitte seg med innholdet..... Frem til da er jeg på stedet hvil... Jeg er helt knust... Er sint, frustrert, føler skyld... Og har et hjerte som er knust i millioner av biter...

 

Det eneste jeg vet er at vi ikke vil gi opp og at så snart sjansen byr seg, så skal vi prøve igjen ❤ Dette er første MA, har en frisk gutt på 13 år fra før.

 

Sender deg gode klemmer og et stort og inderlig ønske om at du skal lykkes neste gang! ❤

[vera73]

Føler sånn med deg💔 og vet hvor vondt du har det nå. mistet selv nylig uke 16+ 3. Hadde fått vite at blodprøven og ultralyd viste at barnet vi ventet var frisk, ikke noe feil. På vanig kontroll uke 17 fant ikke legen hjertelyden, så ble sendt videre til sykehuset på ultralyd som viste at det ikke var noe liv. Er bare under 1 uke siden jeg fødte vår lille engel som viste seg å være en gutt. Føler at jeg lever i en vond drøm jeg ikke våkner av. Savner så sårt vår lille engel og gruer meg til telefon hvor jeg får beskjed at de har lagt han på minne Lund 💔

[Zanzara]

Skjønner da at jeg ikke er alene.. fødte rett innenfor døren på sykehuset forrige lørdag, jeg var da i starten på uke 19, og hadde hatt 3 UL som viste at alt var riktig og normalt. Med sterk hjertelyd... uke 7, 9 og uke 13. Det er veldig forferdelig og oppleve noe sånt.. jeg blør ennå men fikk beskjed om at det kunne jeg gjøre i opptil 3 uker, samt magesmerter, noe jeg forøvrig også fortsatt har.

Min første graviditet i en alder av 35 år. Er naturlig nok redd for at det skal skje igjen sånn som dere andre.. det verste er vel at man sannsynligvis ikke får noen svar på hva som skjedde, om det er min kropp det er noe feil meg eller hva det er...

savnet for min del er det verste, verre enn den utrivelige opplevelsen

[vera73]

Trist å høre... Føler med deg. Savnet vil alltid være der,men sorgen blir lettere etterhvert. Med meg fant de ikke ut hva som var årsaken til at han døde. Venter fortsatt svar på morkake prøven. Du må bare ta tiden til hjelp. Heldigvis så har vi en liten jente fra før som har fått ganske mye ekstra kos etter at vi mistet... Men savnet etter lille gutt vil alltid være der..

[Anonym bruker]

 

 

Anonymous poster hash: 263b5...6aa

[Anonym bruker]

 

 

Anonymous poster hash: 263b5...6aa