Hvordan takler mennene alle abortene?

[*ønskegull*]

Jeg ser at sambo og jeg tanker dette veldig forskjellig. Han tenker at ha lager middag og da skal jeg være fornøyd hele dagen. Jeg er jo totalt knust mtp at jeg går gjennom MA for femte gang.. Jeg orker ingenting og vil bare legge meg ned.. Han virker bare rett og slett utrolig sur - på meg.. Fordi jeg ikke er glad. Men hvordan kan jeg være glad når jeg går gjennom dette?

 

Jeg må skryte av han også - han tar seg av sønnen vår og hjelper til med matlaging. Og så hjalp han meg hjem fra sykehuset og prøvde å gjøre det han kunne for meg.

[TeaBag]

Han tar det ikke like tungt som meg, og reagerer nok på en annen måte enn det jeg gjør. Jeg synker sammen, gråter mye, vil prate mye om det, mens han liksom er ferdig med det. Det er litt sårt, samtidig skjønner jeg jo at det kan bli litt mye fokus på alt det triste. Nå prøver vi å se fremover, dette virker lett for han, men for meg sitter følelsene fortsatt dypt, og de forsvinner nok ikke på en god stund...

[blomstgull]

det er du som har hvert gravid og følt det på kroppen, det er du som er full av hormoner og følelser. Selvførhgelig er han lei seg men jeg tror ikke mennene føler det samme som oss.

min var utrolig støttende og hjelpsom , snil osv, men jeg følte meg alene forde.

[*ønskegull*]

"Godt" å høre at andre har samme erfaring.. Jeg føler meg ganske alene selv om han er støttende når han ser jeg sliter veldig.. Jeg får nok bare ta tiden til hjelp. Er bare redd for å gå på en veldig stor smell etterhvert. Men det hjelper ikke å tenke slik heller..

[blomstgull]

"Godt" å høre at andre har samme erfaring.. Jeg føler meg ganske alene selv om han er støttende når han ser jeg sliter veldig.. Jeg får nok bare ta tiden til hjelp. Er bare redd for å gå på en veldig stor smell etterhvert. Men det hjelper ikke å tenke slik heller..

 

mitt råd er å slippe følelsene ut når du trenger det, gåt i armene han selv om det er midt på natten og månder siden sist SA. når du trenger det så må man bare altså

funket for meg hvertfall. man kan grave seg selv så langt ned om man holder alt inne

[TeaBag]

Jeg fikk en veldig reaksjon noen uker etter MA og utskrapning. Jeg startet med oppussing av kjøkken, maling av skapdører, i tillegg tar jeg masterutdanning og jobber på siden - jeg holdt meg selv så akiv jeg kunne, så jeg "slapp" å takle alt det vonde, men sorgen og fortvilelsen fant meg til slutt. Nå er det 6 uker siden jeg mistet sist, og alt føles mye bedre, selv om jeg fortsatt kan tenke på det, og bli lei meg er det ikke på samme måten. Viktig å bearbeide alle følelsene en har, snakke mye om det.

 

Jeg har valgt å være veldig åpen rundt alle abortene, så familie og venner vet om alt som har skjedd. Det letter litt å slippe å holde på masken hele tiden, og å late som om alt er bra - når det egentlig ikke er det ...

[*ønskegull*]

Jeg har også vært åpen om abortene til venner og familie. Situasjoner jeg må gjennom er jo en del av meg og det ville vært rart hvis jeg ikke kunne forklare hvorfor jeg er som jeg er.

 

I går sa jeg det til veilederne mine på skolen også. Jeg vil ikke de skal tro jeg er lat som ligger etter skjema med masteroppgaven min.. Nå når jeg er åpen om det så forstår de jo hvorfor arbeidet går teigt nå med alt jeg går gjennom.

[Luddes mamma]

Så trist å lese at dere har mistet igjen :-( Det er så vanvittig urettferdig!

 

Jeg og min mann reagerer også forskjellig. En vanlig "krangel" er at han kan spørre en til to uker en av abortene, hvorfor jeg er så sur... Hallo!! Jeg har akkurat mistet enda en liten spire/foster som var mitt håp om å bli tobarnsmamma! Jeg har hatt smerter i både hjerte og kropp som setter dype spor hver eneste gang.

Jeg har også fordypt meg i teamet om habituellabort, behandlingsmetoder, obduksjonsrapporter etc, mens han helst ikke vil lese om det. Han syns jeg maser og jeg syns han er uintressert. Men han har også et stort ønske om et barn til, og syns det er vondt at det ikke blir slik.

 

Nå er det snart 3 mnd siden jeg mistet i uke 17, og det er først nå jeg begynner å merke at humøret er på vei tilbake.

 

Stor klem til deg - håper du klarer å kose deg med lille familien nå i førjulen.

[helixxx]

Har også vore fortvila over mannens "mangel på evne til å forstå kvifor eg er deppa" etter mine aborter. Det har til og med gått så langt at han ikkje hadde lyst å prøve å få fleir (fordi han meinte eg vart "knekt av det"). No har eg klart å fått han til å ombestemme seg, men det er nok siste gang...............(Eg testa positivt på fredag med blanda følelsar)

[*ønskegull*]

Gratulere med positiv test. Kjenner til blanda følelser rundt slike tester.. Blir ikke mindre deppa av å se alle andre med positive tester og strålende humør. For det er jo tross alt en positiv ting at en får en positiv test Alle er nok småbekymra for hvordan det går de første tre månedene. Men jeg blir skikkelig bekymret.. Og det kan umulig være bra for noen av oss..

 

Min mann vil også si stopp hvis det ødelegger meg. Han tenker jo tross alt på den familien vi allerede har. Men jeg ønsker ikke å gi meg helt enda. Jeg har kjempet i flere år for dette og er ikke klar for å gi meg.

 

Denne gangen har det *bank i bordet* går mye bedre enn de siste gangene. Jeg er allerede ferdig å blø og gråter ikke like mye. Forrige gang jeg mistet så gikk jeg med rester i tre måneder og kjenner det tok veldig på både psykisk og fysisk.

[*ønskegull*]

Så trist å lese at dere har mistet igjen :-( Det er så vanvittig urettferdig!

 

Jeg og min mann reagerer også forskjellig. En vanlig "krangel" er at han kan spørre en til to uker en av abortene, hvorfor jeg er så sur... Hallo!! Jeg har akkurat mistet enda en liten spire/foster som var mitt håp om å bli tobarnsmamma! Jeg har hatt smerter i både hjerte og kropp som setter dype spor hver eneste gang.

Jeg har også fordypt meg i teamet om habituellabort, behandlingsmetoder, obduksjonsrapporter etc, mens han helst ikke vil lese om det. Han syns jeg maser og jeg syns han er uintressert. Men han har også et stort ønske om et barn til, og syns det er vondt at det ikke blir slik.

 

Nå er det snart 3 mnd siden jeg mistet i uke 17, og det er først nå jeg begynner å merke at humøret er på vei tilbake.

 

Stor klem til deg - håper du klarer å kose deg med lille familien nå i førjulen.

 

Takk for klemmen Så utrolig trist å høre at du har mistet så mange ganger Og at du mistet i 2.tri er jo forferdelig! Jeg forstår godt at du trenger tid på å komme deg. Jeg har også fått høre at jeg var sur.. Og tenkte akkurat det samme som deg..