Fødselshistorien fra da Evelina ble født :) (For de som vil lese!)

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Evelina

 

 

Vekt: 3290

Lengde: 50cm

H.O: 36cm

 

 

 

 

Fødselen med Evelina

 

 

 

Fra jeg fant ut at jeg var gravid – kom tankene om hvordan fødselen skulle bli. De to andre fødslene var veldig raske. Jonas kom på kun to timer, med bare en pressrie.

Derfor var jeg veldig redd for hvordan denne fødselen ville bli, ettersom jeg denne gang bodde enda lengre sykehuset enn hva jeg gjorde med Jonas.

Såklart, veldig fint å bli ferdig fort – men styrtfødsler kan også føre med seg andre ting som ikke er så bra.

Så jeg fikk legen til å sende en henvisning til sykehuset for en samtale. Håpet var å få lov til å bli igangsatt!

 

Den 26.september hadde jeg «forløsningssamtale» som det sto i brevet

Jeg og Ronny kjørte inn til Ahus, og jeg følte meg kampklar! Har hørt at det er veldig vanskelig å få satt igang fødsel om det ikke er absolutt helt nødvendig. Kort sagt: KAMPKLAR.

 

De ropte meg inn, og vi satte oss ned. Han spør: «Ja, du vil bli satt igang»? «Ja, svarer jeg - har født fort de andre gangene, og regner med det skjer nå også».

Så sier han: «Ja, men det skal vi få til – det koster jo ikke noe for oss å sette igang en fødsel»!

Jeg ble tatt på sengen og skjønte ikke egentlig hva han sa. HVA?! Seriøst – tenkte jeg.

Så begynte han bare å spørre meg om hvordan de andre fødslene var og noterte seg ting.

 

Han ringte opp til føde obs for å få en time til meg.

 

 

Vi gikk derfra med en dato – 22.oktober, kl 10:00 skulle jeg komme til Ahus, opp i 5.etasje på Føde Obs.

Jeg telte ned dagene fra den dagen – og mamma kom til oss den 19.okt fordi hun skulle passe på mine andre to søte små. Vi hadde en koselig og trivelig helg med mamma/bestemor.

 

 

Søndagen 21.okt kom – og det var stille og tomt i huset. Alle hadde lagt seg. Bortsett fra meg. Og jeg fikk hetta. Jeg fikk noia! Faen, nå skal det skje. Jeg kjente gråten i halsen og var seriøst dritredd. Jeg ville ikke gå gjennom den fødselen. Jeg visste at jeg ikke ville be om å få smertelindring og ikke ville jeg få tid til det heller. Alle de smertene jeg skulle gjennom. Alle sier: «Det er verdt det når barnet er kommet». Jada, det har jeg selv sagt og det sier jeg nå også.

 

Men, virkelig – å ha kalde føtter og kapitulere og tenke at: «Dette klarer jeg ikke»......? Tror jeg bare er normalt for enhver fødende kvinne. Jeg tror jeg fikk min reaksjon akkurat da – fordi jeg visste at fødselen ville gå fort når det først begynte.

Jeg klarte tilslutt å samle meg. Tok meg en dusj – og tok etterpå mine siste magebilder.

 

Jeg la meg nedpå etter dusjen og sov ca 1,5t.

Ronny vekket meg og da var det på tide å dra.

 

Bilturen innover var preget av mye tanker fra oss begge. Stillhet.

Jeg følte fortsatt en uro i kroppen – Ronny var nok bekymret og tenkte sine tanker han og.

Når jeg så skiltet til Ahus – så tenkte jeg igjen: FAEN.

 

Litt urolig og uggen i kroppen mens vi gikk. Jo nærmere vi kom sykehuset – roligere ble jeg. Nå var det ingen vei tilbake. Jeg kunne ikke angre. Det eneste jeg kunne gjøre fra nå av – var å puste dypt inn og tenke at: «idag får jeg se datteren min».

 

Ronny og jeg gikk inn i heisen – trykket på 5 tallet – og der åpnet den seg. Da var det bare å gå inn.

Jeg kom til skranken og sa navnet mitt. «Jada, bare sitt ned og vent du» – sa damen.Klokka 0955 kom en jordmor. Vi ble tatt med inn på et undersøkelsesrom – der jeg skulle ha på meg CTG – belte.

Imens spurte JM en hel masser av spørsmål – ting som allerede sto på helsekortet.

 

Etter ca 40min med registreringen og ingen tegn til rieaktivitet (Surprise...) -så begynte hun å snakke om videre forløp.

Hun skulle sjekke meg, for å se om jeg var moden og hvilke tiltak vi skulle ta i bruk for å få møte jenta vår.

 

Da hun sjekket meg, kunne hun konstantere at jeg hadde 2-3cm åpning. MEN, jeg hadde en hard kant på ene siden. «Kroppen din har jobbet litt i skjul den, sa hun Pga denne harde kanten hun kjente, ville hun strippe meg litt. Hun ba meg puste dyyyyyypt inn – også startet helvetet. Det var vondt! Når hu var ferdig roste hun meg for å være så flink og bare puste - «for det der gjorde vondt. Nå var jeg skikkelig hardhendt. Flink er du!» «HALLO, du ba meg jo om ¨gjøre det jo»! - tenkte jeg

Jeg reiste meg og kjente uendelige sterke stikninger. Med ett fikk jeg en «faen» følelse i meg igjen... Må jeg virkelig gjennom dette...

 

Skjerpet meg og begynte å tenke på det positive – istedenfor det negative.

Jeg skulle få lov til å gå i noen timer – for å se om strippingen hadde noen virkning. Hun klarte ikke helt å bestemme seg for om hun skulle sette inn en modningspille – eller ta vannet. Jeg og samboeren fikk tildelt et rom hvor vi kunne slappe av – men jeg ville heller gå. Vi tok trappene og gikk ned til Narvesen og ruslet litt der. Men, vi hadde ingenting å kjøpe – så vi tok trappene opp igjen. Men, jeg var ikke ferdig med det – for jeg skulle ned igjen. Og opp igjen. Husker ikke hvor mange ganger vi gikk opp og ned – men det var noen. Endel stoppepauser ble det -for med en slik mage man har foran seg – er det begrenset hvor lenge kroppen kan holde seg oppegående også. Pulsen galopperte mildt sagt.Tilslutt måtte jeg bare innse at slaget var tapt, og gikk så til det rommet. Null rier, forøvrig.

 

Jeg la meg ned i senga og ville prøve å sove litt. Hadde jo ikke sovet noe, så hadde vært godt å få slappet av litt.

Jeg sloknet nesten momentant. 1250 kom JM inn igjen for å sjekke om åpningen var blitt noe større og for å vurdere om jeg skulle inn til fødeavdelingen. Hun var nå bestemt på at hun ville ta vannet.

 

Vi tok med oss sakene våre og ble tildelt ett føderom. Vi gikk fra føde obs til fødeavdelingen. Det var merkelig. Alt lå til rette. Det var en barneseng der, med laken og dynesett. Oppi den skulle jenta mi ligge i etterpå. Det lå sykehusskjorte på sengen. Det var en fødeseng der. DER skulle jeg ligge.

Tankene svirret. Jeg så meg rundt og tenkte.

Jeg husker ikke hva jeg og Ronny sa til hverandre – men plutselig sier han: «Jeg skjønner ikke åssen du kan være så rolig». Litt av et paradoks. Han skulle bare sett meg kvelden før. =)

 

Jeg gikk på do og begynte nå å gjøre meg klar. Ingen grunn til å utsette vel?!

Jeg ba Ronny om å finne frem kamera. Jeg tok på mg sykehusskjorten og satte håret opp i hestehale. Da kom en jordmorstudent inn + en jordmor.

 

De spurte om jeg hadde spist. Njaa.. Nei.. Hadde jo ikke spist siden 08 på morgenen. Så jeg fikk da to ristet brødskiver med syltetøy. Imens de drev og gjorde istand ting. Koblet på CTG-registreringen. Satte også veneflon i hånda på meg. Jeg syns det gjorde rimelig vondt fra første stund , men regnet jo med at det ville gå over. Smerten ble bare verre og verre istedenfor å roe seg ned. Jeg sa det til de, men de hørte ikke noe på det.

 

Neinei.. Får bare holde ut da, tenkte jeg.. Lurte på åssen jeg skulle klare å holde meg fast i senga/bøyla når jeg fikk pressrier – for smertene jeg hadde i høyreånda pga veneflonen var intenst og vondt. Tilogmed Ronny fikk ikke lov til å holde meg noe særlig i den hånda.

Men – så kunne jeg ikke tenke mer på det – for nå var klokken blitt 1350. Nå skulle de ta vannet.

 

Jeg hadde ingen rier enda – ingen forandring i åpning heller. Men, jeg visste at det snart ville bli forandringer – får jeg ikke rier etter at de har tatt vannet – så kommer de garantert når jeg får drypp. Det skal gå en time fra de tar vannet til jeg får drypp – så det var bare å vente. Det var ubehagelig å ta vannet, men ikke vondt.

 

Ingenting skjedde og jeg hadde ikke noe vondt. Jeg lukket øynene og prøvde å slappe av innimellom samtalene med Jmstudenten. Veldig koselig, tiltross for at jeg ikke likte den veneflonen som virkelig plaget meg. Jeg sa fra ett par ganger til, men de hørte ikke på meg. Frustrerende!

Klokka ble 1420 og 1430. Ikke noe skjedde. 1440. Nei, ingenting.

Kl 1450 ville de sette på drypp. Jeg ventet bare på at klokka skulle nærme seg. Endelig.

 

De skrudde på slik at første drypp ble gitt. Kl 1500 merket jeg rien. De spurte meg om jeg ville si fra hvis jeg følte noe. «Jaada» - svarte jeg.

 

Vel – sa ingenting. For var det rie?! Kunne jo bare vært en kynner. Jeg ligger ikke her og kjenner på vonde kynnere – da holder jeg kjeft til jeg er helt sikker!

Det var vaktskifte rundt 1500/1530 – så jeg ville snart få inn to nye på rommet.

 

På en måte syns jeg det var litt dumt – på en annen måte helt ok. Kanskje de nye kunne se på veneflonen. Den plaget meg virkelig.

 

Jeg husker ikke klokkeslettet for når de to nye kom inn – men det var litt mellom 1510-1520. Riene begynte å øke betraktelig på nå. Jeg husker når JM Ebba skulle hilse på, så sa jeg bare» Ja, ja». Jeg husker ikke nå i ettertid hva hun sa, men kan erindre at hun presenterte seg og spurte om åssen jeg hadde det. Så kom hun andre, JMStudenten. Veldig hyggelig jente. De fikk oppdateringer fra forrige Jmstudent også sa hun hadet.

 

Det tok ikke mange minutter før hun nye JMstudenten så på veneflonen. Hun spurte meg om jeg hadde vondt. «Jaaa, sa jeg – det er dritvondt». Hun hendvendte seg til jordmoren og spurte hva hun syntes. Da kunne de se væskedannelse der. All væsken (dryppet) jeg hadde fått – hadde bare samlet seg under huden. For det første var ikke virkingen av dryppet god nok – men jeg hadde også fått en stor hevelse der. Hun tok ut nåla og jeg kjente en enorm lettelse. Det var befriende å føle at den nålen ble tatt ut. Den var satt akkurat der jeg bøyer hånda i tillegg – så ikke rart det gjorde vondt.

Hun satte en ny veneflon i venstre hånden. Denne gjorde ikke vondt. Utrolig deilig å kjenne den smerten letne fra hånden.

 

Når de satte på dryppet igjen, så kunne jeg virkelig føle riene ta tak. Klokka var da 1535. Riene ble vondere og vondere – jeg måtte puste meg godt gjennom de. De kom hele tiden, og var rett og slett... Grusomt vonde! Det gjorde vondt i ryggen – og fremover mot magen – jeg kjente intense nedpress-smerter. For hvert tak ble alt bare verre, og varte lengre. Jeg husker JM spurte meg om noe – men jeg hadde så vondt at jeg ikke klarte å fokusere mer på hva de andre sa rundt meg. «Du har rier nå?» - spurte hun. Jeg bare nikket og pustet.

 

«Ok, du skal få puste deg gjennom denne» – så hendvendte hun seg til samboeren og sa: «hun jobber seg gjennom riene nå». Når den rien var ferdig kom Jmstudenten opp til sengekanten og spurte om jeg hadde tenkt på noe smertelindring når jeg kom så langt. Igjen: jeg bare ristet på hodet, klarte ikke å snakke. Orket ikke å snakke. Riene kom hele tiden. Hun sa bare: Ok, nei.. Vi får snakke mer om det når du kommer så langt.

 

Det de visste var jo at jeg bare hadde 4cm. Fødselen var nettopp kommet igang, bare 40min etter første svake rie kl 1500. De virkelige harde riene kom kl 1535.

Smerten var nå så intens i hele kroppen. For hver rie måtte jeg løfte ryggen opp litt fra senga, for det var så vondt. Og spesielt bak i ryggen. Jeg hadde lyst til å si lystgass, men hadde bestemt meg på forhånd at jeg ikke skulle ha noe smertelindring. Jeg er sta, og da står jeg på det jeg har bestemt meg for! Dessuten: alt er bare bortkastet – for jeg føder så fort. Jeg ville ikke engang fått tid til å sette epidural. Lystgass var jeg redd for å kaste opp av. Såå.. Smertelindring?!

Nei.

 

Jeg fortsatte å puste meg gjennom riene. Kl 1545 spurte Jm om når jeg gikk på do sist. Jeg så på klokken og sa: «Når jeg kom inn på fødeavdelingen her, kl 1400. «Ok, kanskje du burde gått på do nå? Det er en stund siden.»

 

Nikket igjen med hodet fordi riene kom hele tiden. Men, inni meg tenkte jeg: FAEN, gå på do?! Hvordan? Jeg hadde så vondt, at jeg nå lå og vred meg i smerter. Jm skjønte det etterhvert at jeg ikke kom meg på do, for når jeg prøvde å reise meg – kom det en ny rie hver gang. Jeg klarte ikke annet enn å bare ligge rolig, puste meg gjennom smertene og vente på neste rie som kom bare sekunder etter forrige rie var ferdig. Riene varte 30-45sekund, så det var lenge å ligge der – og prøve å knyyyyte unna smertene – men tilslutt puste.

Hun spurte meg derfor om jeg kanskje ikke ville ha en «tissestol». Igjen, samme svaret mitt: Ett nikk..

 

Men, hun gjentok spørsmålet: «Ja, du vil ha det»?«Jeg kan prøve», svarte jeg.

«Ok, da må jeg bare finne en stol – da må jeg ut og lete».

 

Hun gikk ut og klokken var nå blitt 1548. Hun kom tilbake igjen ett par min senere, med denne tissestolen. «Sånn, nå kan du gå på!»

De skulle sjekke åpning først for å se, siden jeg hadde så intense og harde rier. I tillegg kjente Jmstudenten på meg, og hun la merke til at jeg var så varm. Kroppen min svettet sinnsykt og jeg brant nesten opp av intens varme.

 

Åpningen var på 4cm mente Jmstudenten. Jeg fikk en stor og hard rie. Jm skulle egentlig sjekke - men hun ventet til rien var over, før hun gjorde det. Da hun sjekket, fikk jeg igjen en rie - men hun: «For meg er dette en 5cm åpning – men det kan ha åpnet seg mer ved den store rien hun nettopp hadde. Men, dette er 5cm.»

«Nå står stolen her, så kan du gå på do.».

 

Jeg fikk en rie – så pustet meg gjennom. Ventet på at den skulle blie ferdig og tenkte inni meg: «Når denne er ferdig må jeg reise meg FORT opp – før neste kommer». Jeg lå og ventet og vred meg, for ikke å snakke om – pustet meg gjennom rien. Når den var over – reiste jeg meg i en fart opp. I det jeg gjorde det, rev jeg veneflonen ut av hånden. «Auuu, oii...» - sa jeg...

«Åja, sa Jmstudenten».

Og neste rie kom.. Jeg la meg ned og pustet igjen. Armene mine hadde jeg bak hodet, og holdt i bøylen. Jm sa at hvis jeg ikke klarer å komme meg på tissestolen var det helt ok om jeg ville tisse i senga. (IKKE FAEN, tenkte jeg!) De kjente på meg igjen, og snakket til hverandre om noe at jeg var så innmarri varm i kroppen. Jeg kjente det selv også – jeg følte jeg omtrent brant opp innvendig.

 

Jeg begynte å kjenne at det sved noe sinnsykt nedover nå – jeg holdt et rimelig godt tak i bøylen. Jeg kjente at det presset på og jeg følte jeg med ett mistet kontrollen over kroppen min. Jeg fikk så sinnsykt vondt, pressetrang og enorm svie – jeg bryter ut: FAAAAAEN I HELVETE!!!!!!!!!!!!! Jm sier: «Ja, jeg skjønner».. Du er flink! Jmstudenten sier: Jeg ser hodet! (Når hun sa det trykket de visst på knapper – for å få flere folk inn på rommet. Dette la ikke jeg merke til – jeg lå med øynene igjen omtrent hele tiden fra kl 1535. Ronny hadde visst også prøvd å holde meg i hånden, men jeg ville heller holde i bøylen. Men husker at han strøk meg på ryggen da. Vet at dette ikke var hans beste dag, han gruet seg masse. Og tror han hadde det vondt der han satt, med å se hvordan jeg hadde det...

 

Jeg presset og kjente verdens vondeste smerte idet hodet ble født. Det var så vondt at jeg fortsatte å prøve å presse etter pressrien var over – løftet opp hodet og øynene og så hodet til barnet mitt – jeg orket ikke å kjenne den sviende smerten – jeg ville få ungen UUUUUUUUUUUT. JM sa: Vent på neste rie, vent på neste rie! Så jeg slappet av og ventet noen sekunder, før neste rie. Neste rie kom bare noen sekunder etterpå og jeg presset det jeg klarte. Endelig var hun født og jeg var ferdig!

 

Jeg fikk datteren min oppå meg. Hun var dekket av hvitt lag. Så liten, nydelig og helt perfekt. Hun gråt lite, kom bare med noen små knyst – men det var liv i henne.

Hun var endelig her, og jeg så meg rundt og så to personer jeg ikke hadde sett komme inn – når de kom inn visste jeg ikke der og da. Men nå vet jeg at det var fordi de trykket på knappen for å få inn flere.

 

Jeg slappet av i kroppen og var overlykkelig for at jeg var ferdig. Jeg begynte å få tilbake min vanlige kroppstemperatur, den intense varmen jeg kjente i kroppen avtok.

Klokken var 1556. Så fort dette gikk – sa Jmstudenten!

«Fra 5cm til full åpning – det er helt utrolig»Jeg så på jenta mi og følte en enorm lykke over meg. Jeg var endelig ferdig.

De holdt på litt for å få ut morkaken – jeg kjente noen svake pressrier og fikk tilslutt ut morkaken. Endelig, så var dette over. De spurte om jeg ville se morkaken – der fikk de et klart: NEEI! - før vi bare smilte over det

 

Vi ble flyttet over på det andre rommet – og Evelina fant puppen. Vi koste oss en stund, før Jmstudenten kom inn og sa at jeg skulle få sprøyte pga jeg blør endel etter fødsel. Har gjort det med begge gutta også, så de ville være føre var.

Den sprøyten var sinnsykt vond! Der måtte jeg bite tenna sammen for å virkelig takle de smertene, for de var jeg ikke forberedt på..

 

Barnepleier kom inn for å veie Evelina. Målene hennes var perfekte:

Vekt: 3290g

Lengde: 50cm

H.O: 36cm

 

Jeg fikk mat, men hadde lite matlyst. Men, etterhvert skjønte jeg at jeg måtte spise da jeg hadde veldig lavt blodtrykk. Jeg var småsvimmel og klarte ikke å sitte. Vi var på dette rommet i 3timer, før de ville få oss over til pasienthotellet. Da begynte jeg å komme tilbake til formen igjen. Men, de sa også at siden jeg fødte så fort, så var all energien sugd ut av kroppen. Den intense varmen jeg følte bekymret de seg over – men heldigvis varte det bare noen få minutter siden alt skjedde så fort. De slapp å bekymre seg så lenge iallefall!! =) Vi fikk skyss over til hotellet og endelig inn på rommet. Jeg og Ronny slappet av litt og snakket litt sammen. Koste oss med å nyte synet av datteren vår – før han måtte reise hjem.

 

Jeg og Evelina koste oss etter han hadde dratt. Hun spiste litt, og sov deretter hele natten. Jeg så lenge på henne og beundret den lille babyen. Et ansikt å se på, hender å holde i. Barnet jeg hadde hatt i magen i 9mnd og bare kunne kjenne spark og hikking fra, lå endelig oppå brystet mitt.

Ronny kom tidlig neste morgen – og på ettermiddagen hentet han verdens beste storebrødre! Det var godt å se de!!

Og så store de hadde blitt over natten... Jonas med de store hendene og det svære huet. Utrolig, for når jeg reiste dagen før var han såå liten!

Begge ungene var stolte over den lille lillesøsteren sin. Herlig å se!

 

Neste dag ble jeg sendt hjem. 48timer er liggetiden.. Ville egentlig bli litt lenger pga ammingen, men etter vurderinger valgte jeg å reise hjem.

To dager etter ble vi lagt inn på sykehuset igjen. Litt problemer i starten med næringen, men nå har vi vært hjemme og kost oss med lillejenta vår. Hun vokser og blir større.

Hun elsker å sove – men har lange våkenperioder også.

Verdens nydeligste

 

Jeg er verdens stolteste mor til Daniel, Jonas og Evelina!

Trebarnsmor er en herlig følelse! ...Og jeg elsker deg også, Ronny! Takk for at du har vært en så god støtte hele svangerskapet og gjennom fødselen + tiden etterpå

[baby84]

Tusen takk for at du delte denne historien Var helt med her, og levde meg veldig inn i situasjonen! Flott skrevet Lykke til med det lille nurket. Har selv termin i mars, og gleder meg masse

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Takk så mye for det.

Nå er hun allerede 3mnd. Tiden har gått fort, så du må nyte den til det fulle!!!

=)

 

Evelina sover stort sett fortsatt hele tiden, mer våken nå enn før - men sovehjerte.. DET har hun!!

 

Koser oss like mye enda, og synes hun blir bare herligere og herligere for hver dag som går

 

Masse lykke til, til deg!

Håper du får en flott opplevelse!