Hvor lang tid mener du man bør forvente det tar å bli gravid? Når kan man tillate seg å bli litt utålmodig?

[Anonym bruker]

vi har brukt nesten 10 på å bli gravid og kommet så langt som jeg har, har hatt flere SA, MA og e.xu.

her ble det ivf tilslutt, men synes man ikke burde bli for fort utålmodig for da kan det bli for hengt opp i det og vanskeligere for å bli gravid.

 

Anonym poster: 0425b02c55274de9d07a08eb430cad3e

[druestilk]

Er det egentlig noe belegg for å si at man ikke blir like lett gravid dersom man er opptatt av det/ ønsker det "for mye"?

 

Jeg har hørt fra flere at jeg ikke må tenke på det for mye osv.. Men er det egenlig noe sannhet i det? Reduserer det å ha lyst på barn sansynligheten fior at du skal lykkes med å lage ett? Synes ikke det høres logisk ut.....!

[GeekGirl81]

Er det egentlig noe belegg for å si at man ikke blir like lett gravid dersom man er opptatt av det/ ønsker det "for mye"?

 

Jeg har hørt fra flere at jeg ikke må tenke på det for mye osv.. Men er det egenlig noe sannhet i det? Reduserer det å ha lyst på barn sansynligheten fior at du skal lykkes med å lage ett? Synes ikke det høres logisk ut.....!

 

Nei, tror faktisk ikke det har blitt bekrefta at det er noen direkte sammenheng. Men altså, dersom man er såpass stressa at eggløsning uteblir så er det jo noe helt annet da.

 

Jeg blir sur når noen sier til meg at jeg må slutte å stresse / tenke for mye på det. Det sier seg jo selv at det er lettere for ens egen del om man greier å slappe av gjennom prøvetida så for min del er det helt unødvendig å påpeke dette.

[81-Mamma<3<3]

Er det egentlig noe belegg for å si at man ikke blir like lett gravid dersom man er opptatt av det/ ønsker det "for mye"?

 

Jeg har hørt fra flere at jeg ikke må tenke på det for mye osv.. Men er det egenlig noe sannhet i det? Reduserer det å ha lyst på barn sansynligheten fior at du skal lykkes med å lage ett? Synes ikke det høres logisk ut.....!

 

Nei, tror faktisk ikke det har blitt bekrefta at det er noen direkte sammenheng. Men altså, dersom man er såpass stressa at eggløsning uteblir så er det jo noe helt annet da.

 

Jeg blir sur når noen sier til meg at jeg må slutte å stresse / tenke for mye på det. Det sier seg jo selv at det er lettere for ens egen del om man greier å slappe av gjennom prøvetida så for min del er det helt unødvendig å påpeke dette.

Jeg tror heller ikke det er belegg for å si at det er slik, men jeg tror det kan være noe i det, iallfall i noen tilfeller. Feks prøvde svigers i 7 år! Og den gangen det gikk hadde de fått en hundevalp, så de hadde glemt å prøve så hardt.. Hører med flere at det går når de gir opp!

 

Selv trodde jeg nr 2 kom til å sitte på første forsøk, siden nr 1 ble til i svingen i en sikker periode! Så jeg ble faktisk kjempe stressa når det ikke gikk, og bekymret meg veldig hele pp2! Men jeg ble gravid på tross av stress!

[GeekGirl81]

Er det egentlig noe belegg for å si at man ikke blir like lett gravid dersom man er opptatt av det/ ønsker det "for mye"? Jeg har hørt fra flere at jeg ikke må tenke på det for mye osv.. Men er det egenlig noe sannhet i det? Reduserer det å ha lyst på barn sansynligheten fior at du skal lykkes med å lage ett? Synes ikke det høres logisk ut.....!

Nei, tror faktisk ikke det har blitt bekrefta at det er noen direkte sammenheng. Men altså, dersom man er såpass stressa at eggløsning uteblir så er det jo noe helt annet da. Jeg blir sur når noen sier til meg at jeg må slutte å stresse / tenke for mye på det. Det sier seg jo selv at det er lettere for ens egen del om man greier å slappe av gjennom prøvetida så for min del er det helt unødvendig å påpeke dette.

Jeg tror heller ikke det er belegg for å si at det er slik, men jeg tror det kan være noe i det, iallfall i noen tilfeller. Feks prøvde svigers i 7 år! Og den gangen det gikk hadde de fått en hundevalp, så de hadde glemt å prøve så hardt.. Hører med flere at det går når de gir opp! Selv trodde jeg nr 2 kom til å sitte på første forsøk, siden nr 1 ble til i svingen i en sikker periode! Så jeg ble faktisk kjempe stressa når det ikke gikk, og bekymret meg veldig hele pp2! Men jeg ble gravid på tross av stress!

 

Vi prøver på vår første (han har riktignok barn fra et tidligere forhold), og siden jeg har veldig stabil menssyklus, EL-tester som alltid slår ut osv. så jeg hadde ikke sett for meg at det skulle ta så lang tid. Hadde ikke nødvendigvis forventa at det skulle bli klaff i 1pp, men nå er vi inne i 5pp og jeg har forlengst begynt å stresse. Jeg vet jo at 5 måneder ikke er lang tid, men vi har begge passert tredve og den biologiske klokka tikker rimelig høyt.

Endret 26. november 2012 av GeekGirl81

[81-Mamma<3<3]

Er det egentlig noe belegg for å si at man ikke blir like lett gravid dersom man er opptatt av det/ ønsker det "for mye"? Jeg har hørt fra flere at jeg ikke må tenke på det for mye osv.. Men er det egenlig noe sannhet i det? Reduserer det å ha lyst på barn sansynligheten fior at du skal lykkes med å lage ett? Synes ikke det høres logisk ut.....!

Nei, tror faktisk ikke det har blitt bekrefta at det er noen direkte sammenheng. Men altså, dersom man er såpass stressa at eggløsning uteblir så er det jo noe helt annet da. Jeg blir sur når noen sier til meg at jeg må slutte å stresse / tenke for mye på det. Det sier seg jo selv at det er lettere for ens egen del om man greier å slappe av gjennom prøvetida så for min del er det helt unødvendig å påpeke dette.

Jeg tror heller ikke det er belegg for å si at det er slik, men jeg tror det kan være noe i det, iallfall i noen tilfeller. Feks prøvde svigers i 7 år! Og den gangen det gikk hadde de fått en hundevalp, så de hadde glemt å prøve så hardt.. Hører med flere at det går når de gir opp! Selv trodde jeg nr 2 kom til å sitte på første forsøk, siden nr 1 ble til i svingen i en sikker periode! Så jeg ble faktisk kjempe stressa når det ikke gikk, og bekymret meg veldig hele pp2! Men jeg ble gravid på tross av stress!

 

Vi prøver på vår første (han har riktignok barn fra et tidligere forhold), og siden jeg har veldig stabil menssyklus, EL-tester som alltid slår ut osv. så jeg hadde ikke sett for meg at det skulle ta så lang tid. Hadde ikke nødvendigvis forventa at det skulle bli klaff i 1pp, men nå er vi inne i 5pp og jeg har forlengst begynt å stresse. Jeg vet jo at 5 måneder ikke er lang tid, men vi har begge passert tredve og den biologiske klokka tikker rimelig høyt.

skjønner deg godt det hadde jeg og blitt! Har ønsket meg barn hele livet, så jeg hadde nok blitt hysterisk om det ikke gikk når jeg endelig møtte drømmemannen! Jeg hadde dratt til privat gynekolog raskt. Jeg er nok på grensa til hypokonder.. For jeg gikk til gynekolog når nr 2 ikke satt på første forsøk.... Og før vi begynte å prøve på nr 3 nå....

Men jeg slapper av når jeg vet at alt er i orden, så da bruker jeg 1200 kr på det.. Selv om det er litt galskap

[GeekGirl81]

Er det egentlig noe belegg for å si at man ikke blir like lett gravid dersom man er opptatt av det/ ønsker det "for mye"? Jeg har hørt fra flere at jeg ikke må tenke på det for mye osv.. Men er det egenlig noe sannhet i det? Reduserer det å ha lyst på barn sansynligheten fior at du skal lykkes med å lage ett? Synes ikke det høres logisk ut.....!

Nei, tror faktisk ikke det har blitt bekrefta at det er noen direkte sammenheng. Men altså, dersom man er såpass stressa at eggløsning uteblir så er det jo noe helt annet da. Jeg blir sur når noen sier til meg at jeg må slutte å stresse / tenke for mye på det. Det sier seg jo selv at det er lettere for ens egen del om man greier å slappe av gjennom prøvetida så for min del er det helt unødvendig å påpeke dette.

Jeg tror heller ikke det er belegg for å si at det er slik, men jeg tror det kan være noe i det, iallfall i noen tilfeller. Feks prøvde svigers i 7 år! Og den gangen det gikk hadde de fått en hundevalp, så de hadde glemt å prøve så hardt.. Hører med flere at det går når de gir opp! Selv trodde jeg nr 2 kom til å sitte på første forsøk, siden nr 1 ble til i svingen i en sikker periode! Så jeg ble faktisk kjempe stressa når det ikke gikk, og bekymret meg veldig hele pp2! Men jeg ble gravid på tross av stress!

 

Vi prøver på vår første (han har riktignok barn fra et tidligere forhold), og siden jeg har veldig stabil menssyklus, EL-tester som alltid slår ut osv. så jeg hadde ikke sett for meg at det skulle ta så lang tid. Hadde ikke nødvendigvis forventa at det skulle bli klaff i 1pp, men nå er vi inne i 5pp og jeg har forlengst begynt å stresse. Jeg vet jo at 5 måneder ikke er lang tid, men vi har begge passert tredve og den biologiske klokka tikker rimelig høyt.

skjønner deg godt det hadde jeg og blitt! Har ønsket meg barn hele livet, så jeg hadde nok blitt hysterisk om det ikke gikk når jeg endelig møtte drømmemannen! Jeg hadde dratt til privat gynekolog raskt. Jeg er nok på grensa til hypokonder.. For jeg gikk til gynekolog når nr 2 ikke satt på første forsøk.... Og før vi begynte å prøve på nr 3 nå....

Men jeg slapper av når jeg vet at alt er i orden, så da bruker jeg 1200 kr på det.. Selv om det er litt galskap

 

Jeg hadde ikke noe særlig lyst på barn før jeg traff mannen min, men det skulle ikke så mye til før det ble et rimelig altoppslukende ønske når vi først hadde bestemt oss (og det hadde jeg aldri trodd om meg selv. ) Hjelper jo heller ikke at når jeg først har bestemt meg for noe så vil jeg helst se resultater med en gang. I tillegg er jeg i likhet med deg hypokonder med stor H så har bestemt meg for å bestille time hos legen neste uke og ta en prat med han / henne. (Eventuelt gå til privat gynekolog.) Trenger ikke akkurat timesvis med omfattende utredning, men hadde vært greit å ta noen enkle blodprøver, få sjekka sædkvaliteten til min bedre halvdel og eventuelt en kjapp ultralyd.

[81-Mamma<3<3]

Er det egentlig noe belegg for å si at man ikke blir like lett gravid dersom man er opptatt av det/ ønsker det "for mye"? Jeg har hørt fra flere at jeg ikke må tenke på det for mye osv.. Men er det egenlig noe sannhet i det? Reduserer det å ha lyst på barn sansynligheten fior at du skal lykkes med å lage ett? Synes ikke det høres logisk ut.....!

Nei, tror faktisk ikke det har blitt bekrefta at det er noen direkte sammenheng. Men altså, dersom man er såpass stressa at eggløsning uteblir så er det jo noe helt annet da. Jeg blir sur når noen sier til meg at jeg må slutte å stresse / tenke for mye på det. Det sier seg jo selv at det er lettere for ens egen del om man greier å slappe av gjennom prøvetida så for min del er det helt unødvendig å påpeke dette.

Jeg tror heller ikke det er belegg for å si at det er slik, men jeg tror det kan være noe i det, iallfall i noen tilfeller. Feks prøvde svigers i 7 år! Og den gangen det gikk hadde de fått en hundevalp, så de hadde glemt å prøve så hardt.. Hører med flere at det går når de gir opp! Selv trodde jeg nr 2 kom til å sitte på første forsøk, siden nr 1 ble til i svingen i en sikker periode! Så jeg ble faktisk kjempe stressa når det ikke gikk, og bekymret meg veldig hele pp2! Men jeg ble gravid på tross av stress!

 

Vi prøver på vår første (han har riktignok barn fra et tidligere forhold), og siden jeg har veldig stabil menssyklus, EL-tester som alltid slår ut osv. så jeg hadde ikke sett for meg at det skulle ta så lang tid. Hadde ikke nødvendigvis forventa at det skulle bli klaff i 1pp, men nå er vi inne i 5pp og jeg har forlengst begynt å stresse. Jeg vet jo at 5 måneder ikke er lang tid, men vi har begge passert tredve og den biologiske klokka tikker rimelig høyt.

skjønner deg godt det hadde jeg og blitt! Har ønsket meg barn hele livet, så jeg hadde nok blitt hysterisk om det ikke gikk når jeg endelig møtte drømmemannen! Jeg hadde dratt til privat gynekolog raskt. Jeg er nok på grensa til hypokonder.. For jeg gikk til gynekolog når nr 2 ikke satt på første forsøk.... Og før vi begynte å prøve på nr 3 nå....

Men jeg slapper av når jeg vet at alt er i orden, så da bruker jeg 1200 kr på det.. Selv om det er litt galskap

 

Jeg hadde ikke noe særlig lyst på barn før jeg traff mannen min, men det skulle ikke så mye til før det ble et rimelig altoppslukende ønske når vi først hadde bestemt oss (og det hadde jeg aldri trodd om meg selv. ) Hjelper jo heller ikke at når jeg først har bestemt meg for noe så vil jeg helst se resultater med en gang. I tillegg er jeg i likhet med deg hypokonder med stor H så har bestemt meg for å bestille time hos legen neste uke og ta en prat med han / henne. (Eventuelt gå til privat gynekolog.) Trenger ikke akkurat timesvis med omfattende utredning, men hadde vært greit å ta noen enkle blodprøver, få sjekka sædkvaliteten til min bedre halvdel og eventuelt en kjapp ultralyd.

har man først bestemt seg bør de helst komme raskt ja lykke til med sjekk! Er alt i orden slapper du av mer, og da blir du kanskje raskere gravid. Skulle det imidlertid være noe problematisk,- jo bedre å komme tidlig i gang med utredning/ problemløsning

Håper imidlertid du får full klaff på 6pp

[GeekGirl81]

Er det egentlig noe belegg for å si at man ikke blir like lett gravid dersom man er opptatt av det/ ønsker det "for mye"? Jeg har hørt fra flere at jeg ikke må tenke på det for mye osv.. Men er det egenlig noe sannhet i det? Reduserer det å ha lyst på barn sansynligheten fior at du skal lykkes med å lage ett? Synes ikke det høres logisk ut.....!

Nei, tror faktisk ikke det har blitt bekrefta at det er noen direkte sammenheng. Men altså, dersom man er såpass stressa at eggløsning uteblir så er det jo noe helt annet da. Jeg blir sur når noen sier til meg at jeg må slutte å stresse / tenke for mye på det. Det sier seg jo selv at det er lettere for ens egen del om man greier å slappe av gjennom prøvetida så for min del er det helt unødvendig å påpeke dette.

Jeg tror heller ikke det er belegg for å si at det er slik, men jeg tror det kan være noe i det, iallfall i noen tilfeller. Feks prøvde svigers i 7 år! Og den gangen det gikk hadde de fått en hundevalp, så de hadde glemt å prøve så hardt.. Hører med flere at det går når de gir opp! Selv trodde jeg nr 2 kom til å sitte på første forsøk, siden nr 1 ble til i svingen i en sikker periode! Så jeg ble faktisk kjempe stressa når det ikke gikk, og bekymret meg veldig hele pp2! Men jeg ble gravid på tross av stress!

 

Vi prøver på vår første (han har riktignok barn fra et tidligere forhold), og siden jeg har veldig stabil menssyklus, EL-tester som alltid slår ut osv. så jeg hadde ikke sett for meg at det skulle ta så lang tid. Hadde ikke nødvendigvis forventa at det skulle bli klaff i 1pp, men nå er vi inne i 5pp og jeg har forlengst begynt å stresse. Jeg vet jo at 5 måneder ikke er lang tid, men vi har begge passert tredve og den biologiske klokka tikker rimelig høyt.

skjønner deg godt det hadde jeg og blitt! Har ønsket meg barn hele livet, så jeg hadde nok blitt hysterisk om det ikke gikk når jeg endelig møtte drømmemannen! Jeg hadde dratt til privat gynekolog raskt. Jeg er nok på grensa til hypokonder.. For jeg gikk til gynekolog når nr 2 ikke satt på første forsøk.... Og før vi begynte å prøve på nr 3 nå....

Men jeg slapper av når jeg vet at alt er i orden, så da bruker jeg 1200 kr på det.. Selv om det er litt galskap

 

Jeg hadde ikke noe særlig lyst på barn før jeg traff mannen min, men det skulle ikke så mye til før det ble et rimelig altoppslukende ønske når vi først hadde bestemt oss (og det hadde jeg aldri trodd om meg selv. ) Hjelper jo heller ikke at når jeg først har bestemt meg for noe så vil jeg helst se resultater med en gang. I tillegg er jeg i likhet med deg hypokonder med stor H så har bestemt meg for å bestille time hos legen neste uke og ta en prat med han / henne. (Eventuelt gå til privat gynekolog.) Trenger ikke akkurat timesvis med omfattende utredning, men hadde vært greit å ta noen enkle blodprøver, få sjekka sædkvaliteten til min bedre halvdel og eventuelt en kjapp ultralyd.

har man først bestemt seg bør de helst komme raskt ja lykke til med sjekk! Er alt i orden slapper du av mer, og da blir du kanskje raskere gravid. Skulle det imidlertid være noe problematisk,- jo bedre å komme tidlig i gang med utredning/ problemløsning

Håper imidlertid du får full klaff på 6pp

 

Ja, jeg vil heller vite NÅ om det er underliggende problemer enn å gå rundt og spekulere i et halvt år til. Og finner de ut at det er problemer blir man jo referert videre med en gang.

 

Og takk forresten - håper inderlig at vi slipper å vente så veldig mye lenger!

Endret 26. november 2012 av GeekGirl81

[NovemberBaby<3]

Har prøvd i 10 pp, og begynner å bli stresset...

[Fiemamma]

Jeg har gidd opp for lengst og enda ikke greid det.. Tror det beror på tilfeldigheter rett og slett. Tanker har aldri vært noen prevenssjonsmetode. Ta de som blir voldtatt og misbrukt av sin egen far og blir gravid da? Tror de er så pyskisk nedbrutt og stressa og ødelagte at de heller vil dø, men gravid blir de, med egne gener i tillegg.. Ta Fritzl saken f.eks. Det er lett. Å si at man ikke stressa den syklusen det gikk, men de har jo måtta hatt sex innenfor rimelighetens grenser for eggløsningen da.. Jeg kan iallefall ikke unnga å vite at jeg er ca. i eldagene mine når jeg har hatt mens i snart 15 år

[Fiemamma]

Skriver med klikk mobil så derfor skriveleif!

[Gjest Sporty83]

Jeg tror nok jeg hadde slappet litt mer av dersom vi hadde hatt barn fra før. Nå blir det mye fundering på om noe kan være galt. Blæh...

 

Kjenner meg igjen.. hadde jeg bare visst at vi kunne så hadde jeg vært mye roligere. Jeg blir ordentlig lei meg når noen mener at det ikke er en menneskerett å kunne få barn... man kan selvfølgelig ikke ta det som en selvfølge, og jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg kjenner det langt inni meg at jeg er født til å være en mamma. Her om dagen gikk det en barnehage forbi meg og idet jeg passerte sa en av jentene "det der var mamman til Helene".. jeg måtte svelge en ekstra gang, ble liksom litt lei meg, rørt og glad på en gang.. for at jeg så ut som en mamma. Haha, så teit... nå er jeg kanskje ekstra sårbarn fordi jeg hadde en ex.u med fjerning av eggleder for noen år siden, og har vært ekstra nervøs nå som vi bevisst har gått inn for å prøve.. men regner med at mange av oss her inne deler de samme følelsene. Da jeg hadde ex.u fikk jeg vite at jeg var gravid på legevakta, trodde jeg hadde blindtarmbetennelse.. og jeg gråt mine fortvilte tårer (det var absolutt ikke planlagt),- da var det en veldig koselig sykepleier som satt sammen med meg, og jeg husker hun sa "Et barn er en gave" , og det kommer jeg aldri til å glemme.. for det er så sant. Med disse sentimentale ordene ønsker jeg oss alle en innbringende jul, og at vi får den spesielle gaven vi ønsker oss<3

[Anonym bruker]

Jeg synes faktisk ikke det er en menneskerett å få barn, og er i mot prøverør i det hele tatt, og spesielt statssubsidiert prøverørsbehandling...

 

Samtidig er jeg veldig redd nå for at vi ikke skal få det til, og mannen min sa her om dagen "hva gjør vi om vi ikke kan få barn, da?" Og jeg skjønte først ikke hva han mente engang, for vi har begge vært så i mot prøverør, og alltid sagt at om man ikke får barn så får man leve med det, og heller adoptere, det er så mange barn som trenger et hjem.

 

Men jeg har ikke det minste lyst å adoptere. Jeg har aldri ønsket meg barn før jeg møtte HAM, det er kun hans barn jeg vil ha, kun han som er så fantastisk at jeg kjenner at jeg vil ha et barn som er litt ham og litt meg, se hva det arver fra hvem etc... Adopsjon blir ikke det samme.

 

Så hvem vet, kanskej ender man opp som DEN hykleren?

 

Anonym poster: c48ca885e6e70c30ecb1f64c0b043b2c

[Gjest Sporty83]

Følelser rundt det å få barn er er sikkert like forskjellig som vi er kvinner i verden. Jeg er glad for at de som ikke kan få barn får hjelp til dette, det gjør meg godt å vite at mange som kanskje ikke kunne fått barn på egen hånd får denne gleden. Det gjelder forøvrig også adopsjon. Jeg kan bare svare for meg selv, og jeg ønsker andre det jeg ønsker meg selv,- altså å kunne få barn, uavhengig om det er naturlig, prøverør eller ved adopsjon.

 

Ønsker deg lykke til, og håper du får det du ønsker deg:)

[81-Mamma<3<3]

Jeg har barn, og velger å prøve på nr 3, selv om jeg har omfattende bekkenproblemer. Når jeg sa til legen at vi skulle prøve sa legen: "barn er en bonus i livet". Så følte han mente at jeg burde la være...

 

Men, det er godt mulig at barn er en bonus i livet for legen min! Men for meg er barn meningen med livet! Jeg har ønsket meg barn hele livet! Å når jeg endelig har funnet en mann å få de med har jeg tenkt å få de - koste hva det koste vil!

 

Og jeg tror faktisk jeg hadde kommet til å "lånt" litt sæd i Danmark om jeg ikke hadde funnet meg en mann innen jeg ble 35!

[Mamma-til-Emma]

Og jeg tror faktisk jeg hadde kommet til å "lånt" litt sæd i Danmark om jeg ikke hadde funnet meg en mann innen jeg ble 35!

 

Var inne på den tanken selv en periode der jeg trodde ingen i hele verden noen sinne kom til å ville gå inn i et forhold med meg!

[Anonym bruker]

Min fastlege synes ikke jeg bør få barn enda på grunn av helse, men jeg er stresset pga alder (er 32 år nå) og har ikke lyst å vente.

 

Anonym poster: c48ca885e6e70c30ecb1f64c0b043b2c

[81-Mamma<3<3]

Og jeg tror faktisk jeg hadde kommet til å "lånt" litt sæd i Danmark om jeg ikke hadde funnet meg en mann innen jeg ble 35!

 

Var inne på den tanken selv en periode der jeg trodde ingen i hele verden noen sinne kom til å ville gå inn i et forhold med meg!

He,He.. Bra å høre men bedre du fant en mann da

[Fiemamma]

Personlig ser jeg ikke forskjellen på å få befrukta egget sitt i ei skål fremfor i egglederen jeg da, annet enn at all romantikken er fjernet og alt er mekanisk. De som har intakte eggledere har ikke større rett på å få barn enn de som har tette og må ha ivf. De som har normal kvalitet på egg har heller ikke større rett på å få barn enn de som må ha ivf hjelp. De med normal mormunn har ikke større rett til å få barn enn de som trenger inseminering.. Man kan jo dra det så langt som å si at folk som velger å adoptere bort ungen sin etter fødsel aldri burde vært gravid også da, for de ha rikke planer om å ta vare på livet de har skapt etterpå..

 

I min verden har folk som vil ha barn og har kjærlighet og omsorg å gi det all min støtte til å få sitt ønskebarn, det spiller ingen rolle om det er gjort på naturmåten, hos et adopsjonsbyrå eller via en liten omvei i ei skål på en lab. Det blir praktisk talt å rakke ned på de som har litt andre innvoller (altså forutsetninger) enn andre.. Staten har jo bestemt å gi støtte til assistert for å sikre folketall, og dermed arbeidskraft og det som måtte komme i statens favør, samt det er en veldig viktig greie å huske på at det er et stort og sårt tema at folk blir utrolig deprimerte av å ikke klare å få barn, som jo er et rent instinkt.

 

Jeg kommer aldri til å bry meg om at folk synes min iv f behandling er meg ufortjent. Jeg skal bli mamma og er kjempeglad for at jeg kan bli det til et barn som er høyt ønsket og inderlig savnet.

[Gjest Sporty83]

klappklapp (applaus:) !

[**Cayenne**]

Jeg synes faktisk ikke det er en menneskerett å få barn, og er i mot prøverør i det hele tatt, og spesielt statssubsidiert prøverørsbehandling...

 

Samtidig er jeg veldig redd nå for at vi ikke skal få det til, og mannen min sa her om dagen "hva gjør vi om vi ikke kan få barn, da?" Og jeg skjønte først ikke hva han mente engang, for vi har begge vært så i mot prøverør, og alltid sagt at om man ikke får barn så får man leve med det, og heller adoptere, det er så mange barn som trenger et hjem.

 

Men jeg har ikke det minste lyst å adoptere. Jeg har aldri ønsket meg barn før jeg møtte HAM, det er kun hans barn jeg vil ha, kun han som er så fantastisk at jeg kjenner at jeg vil ha et barn som er litt ham og litt meg, se hva det arver fra hvem etc... Adopsjon blir ikke det samme.

 

Så hvem vet, kanskej ender man opp som DEN hykleren?

 

Anonym poster: c48ca885e6e70c30ecb1f64c0b043b2c

 

Første jeg har hørt som er imot prøverør - hva er din etiske begrunnelse for det?? Hadde vært interessant å høre! Dette har iallfall ikke noe med menneskerettigheter/barn å gjøre, da har du nok misforstått den debatten Eller var det økonomisk begrunnet?

 

Det høres ikke ut som du er så veldig reflektert rundt det å skulle ta vare på og oppdra et barn (heller). Man burde ikke få barn hvis man ikke ønsker et barn i seg selv, men derimot å produsere noe som er 'litt ham og litt meg, for å se hva det arver fra hvem'. Så spør du meg er du som ikke burde få barn, ikke folk som har masse kjærlighet å gi - uansett om barnet ble unnfanget i livmoren, i en skål eller i Afrika.

 

Men det blir iallfall spennende for deg å se om dere kan få barn på den mest vanlige måten, eller om du ender opp barnløs!

[81-Mamma<3<3]

Personlig ser jeg ikke forskjellen på å få befrukta egget sitt i ei skål fremfor i egglederen jeg da, annet enn at all romantikken er fjernet og alt er mekanisk. De som har intakte eggledere har ikke større rett på å få barn enn de som har tette og må ha ivf. De som har normal kvalitet på egg har heller ikke større rett på å få barn enn de som må ha ivf hjelp. De med normal mormunn har ikke større rett til å få barn enn de som trenger inseminering.. Man kan jo dra det så langt som å si at folk som velger å adoptere bort ungen sin etter fødsel aldri burde vært gravid også da, for de ha rikke planer om å ta vare på livet de har skapt etterpå..

 

I min verden har folk som vil ha barn og har kjærlighet og omsorg å gi det all min støtte til å få sitt ønskebarn, det spiller ingen rolle om det er gjort på naturmåten, hos et adopsjonsbyrå eller via en liten omvei i ei skål på en lab. Det blir praktisk talt å rakke ned på de som har litt andre innvoller (altså forutsetninger) enn andre.. Staten har jo bestemt å gi støtte til assistert for å sikre folketall, og dermed arbeidskraft og det som måtte komme i statens favør, samt det er en veldig viktig greie å huske på at det er et stort og sårt tema at folk blir utrolig deprimerte av å ikke klare å få barn, som jo er et rent instinkt.

 

Jeg kommer aldri til å bry meg om at folk synes min iv f behandling er meg ufortjent. Jeg skal bli mamma og er kjempeglad for at jeg kan bli det til et barn som er høyt ønsket og inderlig savnet.

 

Så utrolig bra skrevet!!!!! Heldigvis fant jeg meg en god mann, og det gikk greit å få barn. Men hadde det ikke gått greit hadde jeg gjort alt for å få barn!!!

[Anonym bruker]

Cayenne, når du blir så usaklig at du begynner å si at jeg ikke burde få barn og ikke vil elske barnet mitt, så får jeg ikke velger lyst å forklare bakgrunnen til at jeg er i mot prøverør. Frekke hersketeknikker bruker å være et dårlig utgangspunkt for en konstruktiv debatt.

 

Lille Fie, ønsker både seg og babyen alt godt! At jeg prinsipielt er i mot prøverør betyr ikke at jeg ikke kan glede meg på andres vegne

 

Anonym poster: c48ca885e6e70c30ecb1f64c0b043b2c

[**Cayenne**]

Vel, da fikk du smake din egen medisin på kroppen, etter at du konstaterte at du var imot prøverør, og dermed at f.eks. Fie ikke burde få barn.

 

Men jeg skjønner godt at du ikke kommer med noen begrunnelse, for jeg kan vanskelig tenke meg noen som holder mål hverken ut fra et logisk, etisk eller til og med statlig økonomisk perspektiv. Jeg kunne forstått det dersom det stod barn i kø for å bli adoptert, men det er jo langt fra virkeligheten. Tvert imot må mennesker som helst skulle hatt barn for lenge siden stå i kø i 4-5 år eller mer (8 år og 9 mnd tok den lengste prosessen i 2011).