Egen blogg/hjemmeside om bekkensmerter - bekkenleddssyndrom.

[Gjest Mafan]

Tenker mange av oss med kroniske bekkensmerter kan finne kunnskap her:

 

http://www.lunestad.com/

[81-Mamma<3<3]

Flott tips hvordan går det med deg Mafan?

[Gjest Mafan]

Hei. Jo det går jo mye bedre nå enn for ett år siden tenker jeg ofte. Og det går også en del bedre enn det gjorde for et halvår siden, så jeg ser jo at det bedrer seg. Jeg sliter mest med sekundære muskelsmerter tror jeg, som følge av halvannet år med smerter i bekkenleddene. Rundt det ene bekkenleddet bak så er det veldig mye smertefull muskulatur og knuter, og dette stråler nedover foten min og det sitter også i hoften. Så det er det jeg har å "stri" med daglig. Jeg kan gå turer og jeg kan bevege meg en del, så det er godt. Jeg kan også sitte mere enn jeg gjorde før, dette er noe jeg har slitt veldig med. Håper det på sikt vil gi seg i denne ene siden min. Jeg kjenner det jo litt også i symfysen og det andre bekkenleddet, men det er såpass bagatellmessig at om det bare hadde vært slik over alle leddene så hadde jeg ansett meg selv som rimelig rehabilitert. Enn du da?

Endret 16. november 2012 av Mafan

[Anonym bruker]

Takk for tips!

 

Anonym poster: 510ecc460b3f0632c564bcf587396e13

[81-Mamma<3<3]

Veldig mye bedre er jeg ikke. Men bittelitt men helt umulig å jobbe noe, så er sykemeldt. Det er stå, gå og sitt som er problematisk. Må liksom tilrettelegge hele hverdagen min hele tiden, og det er veldig mye jeg ikke kan være med på. Det er på en måte i beinene under som er vonde for meg. Eller rundt beinene/ rundt der ungen kommer ut tror ikke jeg har noe særlig muskelknuter. Jeg går hos "bekken og barn" nå. En Kiropraktor og en fysioterapeut. Virker som de har god peiling. Så de anbefales

 

Men vi er nettopp begynt på pp nr 1 på barn nr 3, så jeg har ikke store forhåpninger om å bli bra med det først håper bare ikke jeg blir voldsomt mye verre..

[Gjest Mafan]

Da sitter det kanskje noe smerter i lysken/symfysen?

Huff jeg har vondt av deg. Jeg vet hvordan det er å være fange i sin egen kropp på den måten. Skjønner jo også at du gjerne vil starte med ny prøveperiode og bli "ferdig med det". Det er ikke alle som erfarer at de blir så mye verre ved neste svangerskap, men klart lengden man gå sammenhengende dårlig blir lengre.

Nå kjenner jeg deg ikke så godt men ut fra det jeg har lest av innleggene dine så virker du mentalt sterk og at du klarer å finne masse positivt i hverdagen selv om du er såpass redusert. Jeg tror kanskje du har taklet det bedre mentalt enn jeg for jeg var veldig langt nede i en periode,,,

Hvor bor du i landet? Har du meldt deg inn i lkb eller kan du komme i kontakt med andre i nærheten som har det som deg? Ofte er det veldig vanskelig å få forståelse for hvordan det er å gå med kroniske smerter, det er faktisk umulig å forstå det med mindre man har opplevd det selv.

Jeg har vært "heldig" og hatt en vennine som har slitt med kroniske smerter etter en trippel prolaps, og henne har jeg snakket masse med og vi har støttet hverandre.. Det er uendelig godt å snakke med noen som forstår, selv om de andre rundt deg gir masse støtte.

Jeg krysser fingrene for deg angående prøvingen og at du ikke blir verre!

[81-Mamma<3<3]

Da sitter det kanskje noe smerter i lysken/symfysen?

Huff jeg har vondt av deg. Jeg vet hvordan det er å være fange i sin egen kropp på den måten. Skjønner jo også at du gjerne vil starte med ny prøveperiode og bli "ferdig med det". Det er ikke alle som erfarer at de blir så mye verre ved neste svangerskap, men klart lengden man gå sammenhengende dårlig blir lengre.

Nå kjenner jeg deg ikke så godt men ut fra det jeg har lest av innleggene dine så virker du mentalt sterk og at du klarer å finne masse positivt i hverdagen selv om du er såpass redusert. Jeg tror kanskje du har taklet det bedre mentalt enn jeg for jeg var veldig langt nede i en periode,,,

Hvor bor du i landet? Har du meldt deg inn i lkb eller kan du komme i kontakt med andre i nærheten som har det som deg? Ofte er det veldig vanskelig å få forståelse for hvordan det er å gå med kroniske smerter, det er faktisk umulig å forstå det med mindre man har opplevd det selv.

Jeg har vært "heldig" og hatt en vennine som har slitt med kroniske smerter etter en trippel prolaps, og henne har jeg snakket masse med og vi har støttet hverandre.. Det er uendelig godt å snakke med noen som forstår, selv om de andre rundt deg gir masse støtte.

Jeg krysser fingrene for deg angående prøvingen og at du ikke blir verre!

 

Så koselig skrevet Ble veldig glad

Har igrunnen ikke vondt i symfysen. Bare i beina rundt bekkenåpningen. Hvis jeg står, sitter eller går, så blir det verre og verre! Og hvis jeg ikke slapper av i tide henger det vonde i i ukevis. Men har blitt god på å planlegge og tilrettelegge.

 

Jeg er faktisk litt overrasket over meg selv min største frykt har i alle år vært å brukket beinet. Jeg har vært overbevist om at 6 uker i en stol ville gjort meg psykisk syk!

Men jeg klarer faktisk å tilpasse meg! Jeg har god "kontakt" med meg selv, så jeg vet hva jeg føler, og hvorfor. Jeg mister motet i blandt, og jeg sørger veldig over at jeg ikke fungerer som jeg ønsker. Men jeg klarer å glede meg over ting og over livet likevell. Jeg presser meg til å gjøre ting som jeg vet er positivt for psyken min. (Trene og være ute). Tidligere ville jeg foretrukket jogging, eller timeslange turer i marka, med kaffe og boller på ei turisthytte eller lignende. Nå trener jeg styrke på stuegulvet, og spiser matpakke med barna på lekeplassen. Det gjør meg glad jeg drar på hundetrening også. Sitter bare å ser på, så det er ikke så gøy bestandig, men jeg gjør det for å komme meg ut, for for å beholde vennene i det miljøet. Jeg føler som du, at jeg er fanget i egen kropp! Og jeg tar det på en måte veldig tungt, men vil ikke si at jeg er langt nede. Men jeg forstår godt at man kan føle det slik!!!!!

 

Jeg bor i stavanger. er tilflytter,- kommer opprinnelig fra trøndelag. Kjenner ingen andre med kroniske smerter. Men vet om ei jeg tenkte å snakke litt med. Har meldt meg inn i lkb, men føler ikke at jeg har funnet noe av veldig interesse der enda... Kan jo være jeg ikke har sjekket grundig nok opp. Hvor bor du? Merker jeg føler veldig samhørighet med deg og mammabrum! Ser ut som det er vi tre her inne som sliter mest.

 

Jeg har heldigvis en super mann han er gull verd altså! Både på å hjelpe til og bidra, og å forstå meg det er jeg som vil ha den siste ungen. Hadde vært veldig forståelig om han nektet! Men han blir med, siden det betyr så mye for meg!

 

Kjenner jeg er litt ambivalent i fht ny graviditet. Jeg har alltid elsket å være gravid, på tross av graviditetsplager. Men nå føler jeg mest redsel, og ønske om å bare få det overstått.. Føler jeg blir litt snytt for gleden med nytt svangerskap. Og jeg får mest sannsynlig ikke nytt spedbarnstiden slik jeg ønsker. Kjenner på følelsen, og sørger! Men så ser jeg fremover å håper å bli frisk om noen år, og ha tre tette barn jeg kan være aktive med

 

Håper du også blir helt bra snart! Utrolig urettferdig at vi skal ha det slik! (Men jeg pleier å trøste meg med at familien iallfall er frisk ellers! Det hadde vært mye mye verre om noen av oss fikk kreft eller noe slikt).

[Gjest Mafan]

Du er flink til å se det positive og ta vare på og verdsette de tingene du KAN gjøre, Det er kjempefint, og jeg tror at det også kan hjelpe på mens kroppen bedrer seg.. Ja det er urettferdig at man skal ha det slik, men jeg prøver å trøste meg med at bekkenproblemer tross alt ikke er farlig, selv om det er utrolig begrensende. Fysioterapeuten min sa en gang at kroppen forandrer seg, og jobber med å hele seg hele tiden.. Selv om det tar tid.. Det er strengt tatt en tålmoidighetsprøve av dimensjoner. Skjønner veldig godt det du skriver om å bli snytt for spedbarnstiden, Det kjenner ihvertfall jeg veldig på ifht mitt barn. De første 6 mnd var stort sett bare smerte.... Jeg håper inderlig at når jeg en gang tør å bli gravid igjen at det ikke blir slik. Og at det ikke blir slik for deg.. Det er jo ikke alle som blir verre ved neste svangerskap, plutselig kan alt sny seg og du blir kanskje bedre!

Jeg bor på Østlandet, og kjenner heller ingen her med smerter. Hun venninen jeg har snakker jeg med via internett og telefon.. Men hvis du kjenner ei du kan snakke med så abnbefaler jeg det.

Endret 20. desember 2012 av Mafan