Hvordan fortelle det til barnefar

[bobleshampo]

Hei! jeg er ei jente på 20 år som er gravid i 24 uke.Jeg er for tiden student på en foreløpig bachelorgrad/mastergrad. Jeg hadde blødninger under svangerskapet og utsatte mensen (trodde jeg) med p-piller på grunn av bading og sydenferie. Jeg hadde heller ikke noe særlig symptomer, så jeg fant ut at jeg var gravid først i 21 uke. Selv om jeg søkte om det fikk jeg ikke lov til å ta en så sen abort, fordi det ikke var noen særlig tungtveiende grunner til at jeg burde gjennomføre det. Jeg kjenner ikke barnefaren noe særlig og vi hadde kun et one night stand. Barnefaren er like gammel som meg, har fullført lærlingtid og er i fast jobb. Jeg tenkte først på å adoptere barnet vekk, men har kommet til slutningen om at det beste er at jeg beholder det.

Siden jeg ikke kjenner barnefaren har jeg ikke peiling på hvordan han kommer til å reagere på dette. Hvordan burde jeg fortelle det til han? hva burde jeg si og på hvilken måte? telefon,facebook, melding? face to face?

Hvordan kan dette få det best mulige utfallet? Hvordan kan jeg prøve å forhindre at han klikker på meg og sier til alle at jeg har lurt ham osv.?

[Februargullet2013]

Kjøp en Body til han .kan vel ikke klikke når han får en så god nyhet

[bobleshampo]

hehe. Jeg kunne så inderlig ønske at alle kommende fedre hadde blitt glad for en slik nyhet.. men sånn er det dessverre ikke.

[Anonym bruker]

Kjøp en Body til han .kan vel ikke klikke når han får en så god nyhet

 

Seriøst?! Har du lest innlegget?

 

Anonym poster: 7aa7932d131897372c75c2f927c5cc71

[Anonym bruker]

Tror du bør ta en prat med han face to face. Da vil han også se deg og det er lettere å tro deg. På forhånd bør du kanskje også sette deg inn i farskapstesting for det er nok kanskje noe han vil ønske.

 

Han trenger sikkert å la det synke litt inn så dere vil nok måtte ta flere runder sammen.

 

Tror nok uansett at en face to face prat er bedre enn en sms eller fb melding. Men det blir nok også tøffere.

 

Lykke til Men både samtalen og babyen etterhvert!

 

Anonym poster: 7aa7932d131897372c75c2f927c5cc71

[Februargullet2013]

Ja har det, da forstår han det i alle fall. selvom det er en ons så virker du jo veldig redd for hvordan han skal reagere, men i alle fall,så bør du si det direkte til han og ikke igjenom tlf og facebook, litt mer seriøst bør du være

[bobleshampo]

Det som er problemet her da.. Hvor lett er det å bare si: Hei, vi har ikke snakket sammen på et halvt år og vi kjenner egentlig ikke hverandre men skal vi møtes og ta en prat? Eller å bare poppe opp hjemme hos ham å si det? Siden jeg ikke kjenner han, vet jeg jo ikke hvordan han kommer til å reagere på en direkte face to face konfrontasjon. Det må jo kunne gå an å sende en tekstmelding eller snakke til han på facebook-chat (vi er av en eller annen grunn venner på facebook) og forklare situasjonen sånn at det får sunket litt inn før vi møtes?

[nerdybirdy]

Om du synes det er vanskelig, går det an å sende et brev/mail først hvor du indikerer/hinter til hva det gjelder? Be om å få treffe han i person, og fortell det da. Tenker det kanskje er greit at han har en viss ide om hva det gjelder, så han får muligheten til å reagere/avreagere uten at du er tilstede.

Er ikke sikkert han tenker dette er verdens hyggeligste nyhet siden dere ikke er et par, er unge, og det ikke er planlagt........(og reagerer deretter).

 

Du bør nok også tenke gjennom alternativer i forhold til samvær. Vil du at han skal være involvert? Evt hvor mye? Han vil nok vite hva du forventer av han, så greit å ha tenkt gjennom noen alternativer.

 

Ville unngått facebook, jeg tenker det er en litt useriøs måte å kontakte noen angående et så viktig tema.

 

Masser av lykke til :-) Og gratulerer med baby!

[bobleshampo]

Hei igjen! jeg har fortalt det til barnefar nå. Han prøver så klart å overbevise meg om at adopsjon er det beste valget. Han synes jeg er naiv og dum som velger å beholde en "løsunge" og at jeg ikke er klar over hva jeg gjør mot ham. Han sier også at han er udugelig med barn og at han ikke greier å ta vare på et barn, selv om jeg prøver å forklare ham at det faktisk er jeg som skal ta meg av ungen.. Da blir han sur og sier at jeg og han må forholde oss til hverandre hele livet og at det ikke er noe vi ønsker..Samtidig går han så langt som å si at han vil snakke med foreldrene mine sånn at de kan få høre hans sak. Dette høres for meg ut som et desperat forsøk på å prøve å overbevise foreldrene mine om at hans valg kommer over mitt, det høres helt sykt ut spør du meg...

Jeg prøver egentlig bare å ikke forholde meg så mye til ham akkurat nå. Hva skal jeg egentlig gjøre med dette?? Er det noen som har vært i lignende situasjoner?

[CarmaCameleon]

Jeg har aldri vært i lignende situasjon, men jeg lurer på om du ikke har snakket med foreldrene dine fra før av? INGEN kan tvinge deg til noe, heller ikke adopsjon. Det var ikke akkurat slik at du var alene om å skape babyen, så det er akkurat like mye hans ansvar som ditt - enten han velger å ha noe med babyen å gjøre eller ikke. Forklar at man er to om å ha sex, og dersom han ikke visste hva som kan skje når to mennesker har sex - burde han vurderere å ikke ha det i det hele tatt Masse lykke til, prøv å glede deg over det!

[Anonym bruker]

Det er riktig at man er to om å lage barn, men denne mannen har faktisk ikke lov til å bestemme hva som skal skje med det videre. Det er det du som skal! Ikke vær fortvilet fordi om han ikke vil stille opp, og om du blir alene. MANGE har gjort dette før deg, og oppfostret lykkelige, harmoniske barn, som har vært elsket noe enormt Ta kontakt med NAV eller Amathea (?) dersom du ikke har gjort det enda. Hør hva du har rett på av ytelser, slik at du kan planlegge fremtiden. Kanskje blir barnefar mer medgjørlig når sjokket legger seg? Hvis ikke, så er det absolutt ikke verdens undergang. Det er en enorm glede å være mamma! Ønsker deg lykke til med ditt kommende barn, og håper dere blir lykkelig sammen

 

Anonym poster: 7664a428aa4f091b92fc4e0260f1875e

[bobleshampo]

Jeg har snakket med foreldrene mine, jeg har visst om situasjonen i et par uker nå. Jeg ville bare komme meg litt over sjokket før jeg ga han det samme sjokket. Jeg skjønner jo at han føler seg hjelpesløs og desperat, og at han vil ta hvert enkelt middel i bruk for å få dette "problemet" ut av verden. Foreldrene mine er klar over at dette er en sak mellom meg og ham og skjønner ikke at han skal få noe som helst ut av å snakke med dem.

Jeg prøver bare å ikke bry meg så mye om han akkurat nå, jeg har begynt å planlegge det meste.

 

Jeg lurer bare på en ting. Er det sånn at jeg burde oppføre han som far? jeg skjønner at han da må betale barnebidrag, det kommer han ikke til å bli fornøyd med.. Men hva er lurest på lang sikt?

[nerdybirdy]

Når du vet hvem som er far, så plikter du faktisk å føre han opp.......I de fleste tilfeller tenker jeg at det er mest ryddig også, i forhold til barnet, slik at det vet sitt opphav. Barnefar vil sikkert at dere skal ta en DNA test, og det tenker jeg han kan betale for :-)

 

Ellers så synes jeg det er rett og rimelig at han skal være med på å forsørge et barn han har vært med på å lage! Dere kan regne ut og avtale bidraget privat, i stedet for at dere går gjennom NAV. Dere bør også bli enige angående samvær (om han vil være en del av barnets liv) snarest, og dette jan dere evt ordne gjennom familievernkontoret

 

Du må jo ta størstedelen av forsørgeransvaret (regner med barnet bor fast og muligens KUN hos deg?), og det er i hovedsak ditt liv som endrer seg (igjen, forutsatt at han ikke vil ta del i barnets liv), så "belastningen" og GLEDEN tilfaller deg :-)

[nerdybirdy]

Og, gratulerer så MASSE!!!!! :-)

[bobleshampo]

Han bor i nabobygda til byen jeg bodde i før. Jeg kommer til å bo hos mamma den første tiden, men etterhvert kommer jeg til å flytte tilbake til byen jeg nå har flyttet til og fortsette studiene mine. Da er det ca.5 timer avstand mellom stedene vi bor på og jeg skjønner at barnet kommer til å måtte bo fast hos meg.

Jeg skylder litt på meg selv for at han reagerer med å presse meg til adopsjon. Jeg var så redd og stresset da vi først snakket sammen at jeg ikke turte å si at jeg hadde bestemt meg helt og fullt for å beholde barnet, dette ga ham på en måte en sjanse til å tro at han kan være med på å overbevise meg.

 

Det han sier er at han ikke greier å ikke forholde seg til barnet hvis han fortsatt har muligheten til å kunne delta (noe han ikke har hvis den blir adoptert vekk). Han sier at han ikke greier å bare late som om det ikke har skjedd og gå videre.

 

Jeg lurer på om jeg bare burde si til han at jeg uansett skal beholde det og at det er situasjonen han må forholde seg til. Jeg kan si med hjerte på hånden at jeg ikke greier å gi fra meg barnet mitt så lenge jeg føler at jeg både har ressurser og lyst til å oppdra et barn.

[bobleshampo]

Jeg vet at jeg ikke burde ta så mye hensyn til at han mener det beste for ham er en adopsjon, men jeg syns det er vanskelig å ikke tenke at jeg gjør livet kjipt for ham..

[bobleshampo]

med hånden på hjertet mente jeg. hahah!!

[HeleneBeate]

Han bor i nabobygda til byen jeg bodde i før. Jeg kommer til å bo hos mamma den første tiden, men etterhvert kommer jeg til å flytte tilbake til byen jeg nå har flyttet til og fortsette studiene mine. Da er det ca.5 timer avstand mellom stedene vi bor på og jeg skjønner at barnet kommer til å måtte bo fast hos meg.

Jeg skylder litt på meg selv for at han reagerer med å presse meg til adopsjon. Jeg var så redd og stresset da vi først snakket sammen at jeg ikke turte å si at jeg hadde bestemt meg helt og fullt for å beholde barnet, dette ga ham på en måte en sjanse til å tro at han kan være med på å overbevise meg.

 

Det han sier er at han ikke greier å ikke forholde seg til barnet hvis han fortsatt har muligheten til å kunne delta (noe han ikke har hvis den blir adoptert vekk). Han sier at han ikke greier å bare late som om det ikke har skjedd og gå videre.

 

Jeg lurer på om jeg bare burde si til han at jeg uansett skal beholde det og at det er situasjonen han må forholde seg til. Jeg kan si med hjerte på hånden at jeg ikke greier å gi fra meg barnet mitt så lenge jeg føler at jeg både har ressurser og lyst til å oppdra et barn.

 

Har vært i noenlunde samme situasjon som deg. Jeg valgte å beholde datteren min. Oppgi han som far til NAV, la NAV kreve inn bidraget. Husk å ha foreldreansvaret alene. Ellers, vil du kunne måtte ha med en uregjerlig barnefar å gjøre i forbindelse med pass-søknad og opprettelse av bankkonto.

 

Min datter er min øyesten og den største lykken jeg har i livet!

[bobleshampo]

Han bor i nabobygda til byen jeg bodde i før. Jeg kommer til å bo hos mamma den første tiden, men etterhvert kommer jeg til å flytte tilbake til byen jeg nå har flyttet til og fortsette studiene mine. Da er det ca.5 timer avstand mellom stedene vi bor på og jeg skjønner at barnet kommer til å måtte bo fast hos meg.

Jeg skylder litt på meg selv for at han reagerer med å presse meg til adopsjon. Jeg var så redd og stresset da vi først snakket sammen at jeg ikke turte å si at jeg hadde bestemt meg helt og fullt for å beholde barnet, dette ga ham på en måte en sjanse til å tro at han kan være med på å overbevise meg.

 

Det han sier er at han ikke greier å ikke forholde seg til barnet hvis han fortsatt har muligheten til å kunne delta (noe han ikke har hvis den blir adoptert vekk). Han sier at han ikke greier å bare late som om det ikke har skjedd og gå videre.

 

Jeg lurer på om jeg bare burde si til han at jeg uansett skal beholde det og at det er situasjonen han må forholde seg til. Jeg kan si med hjerte på hånden at jeg ikke greier å gi fra meg barnet mitt så lenge jeg føler at jeg både har ressurser og lyst til å oppdra et barn.

 

Har vært i noenlunde samme situasjon som deg. Jeg valgte å beholde datteren min. Oppgi han som far til NAV, la NAV kreve inn bidraget. Husk å ha foreldreansvaret alene. Ellers, vil du kunne måtte ha med en uregjerlig barnefar å gjøre i forbindelse med pass-søknad og opprettelse av bankkonto.

 

Min datter er min øyesten og den største lykken jeg har i livet!

 

Jeg får også en datter