Gur meg når jeg ikke vet...

[iok med sønn <3]

Dette er nr 2, så jeg har en på 2,2 år nå, og vil da være 2,4 ca når kidden skal komme...

Det er slik at jeg var utrolig avslappet med nr 1. Ikke viste jeg hva jeg gikk til, eller hva som ville møte meg av opplevelser... Problemet er at jeg føler det samme nå, siden jeg gikk 2 uker over å ble satt igang, vet jeg ikke hvordan en "vanlig" fødsel starter... hvor fort smertene kommer, (for me igangsettelse gikk det farlig fort), når jeg skal ringe føden og ikke minst hva jeg skal gjøre med storebror!! Skjer det på natta, hvordan vil han oppleve at mamma og pappa plutselig er borte og mormor eller onkel er der? Eller å bli hentet av de i barnehagen... eller om begge de er borte når vi trenger hjelp?!

 

Jeg har liskom ikke planlagt dette kjenner jeg, og i dag eller i natt kjente jeg veldig på det. Mormor er ikke en tussete mormor han overnatter med og er sammen med heeele tiden... Han har vært der en gang på overnatting etter han fylte 2, og en gang med onkel og tante. Han har heller aldri blitt hentet av noen andre i barnehagen enn mamma eller pappa, siden jeg jobber jo der selv, så blir det gjerne slik...

 

Helst vil jeg ha en dag da jeg VET jeg skal føde slik at storebror blir forberedt og ikke føler seg tilsidesatt og forlatt, som man kanskje kan føle... men man kan jo ikke vite når fødselen har tenkt å starte...

 

Så med mange hormoner i sving, så er det dette jeg kjenner mest på. Har jo grudd meg til smerten, for den VET jeg er ond, men det er mest dette her med når og hvordan vi gjør det med han som allerde er vant med å ha oss for seg selv

 

Har dere noen trøstende ord? Noen som føler det samme? Tenkte å ta det opp med jordmor neste uke.. for det er rett å slett ubehagelig for meg som liker å planlegge, og ikke ha noen kontroll på når det skal skje... da er det nesten som jeg vil bare gå over tiden, så vi hvertfall har pass

[Mon tro..]

Dette er nr 2, så jeg har en på 2,2 år nå, og vil da være 2,4 ca når kidden skal komme...

Det er slik at jeg var utrolig avslappet med nr 1. Ikke viste jeg hva jeg gikk til, eller hva som ville møte meg av opplevelser... Problemet er at jeg føler det samme nå, siden jeg gikk 2 uker over å ble satt igang, vet jeg ikke hvordan en "vanlig" fødsel starter... hvor fort smertene kommer, (for me igangsettelse gikk det farlig fort), når jeg skal ringe føden og ikke minst hva jeg skal gjøre med storebror!! Skjer det på natta, hvordan vil han oppleve at mamma og pappa plutselig er borte og mormor eller onkel er der? Eller å bli hentet av de i barnehagen... eller om begge de er borte når vi trenger hjelp?!

 

Jeg har liskom ikke planlagt dette kjenner jeg, og i dag eller i natt kjente jeg veldig på det. Mormor er ikke en tussete mormor han overnatter med og er sammen med heeele tiden... Han har vært der en gang på overnatting etter han fylte 2, og en gang med onkel og tante. Han har heller aldri blitt hentet av noen andre i barnehagen enn mamma eller pappa, siden jeg jobber jo der selv, så blir det gjerne slik...

 

Helst vil jeg ha en dag da jeg VET jeg skal føde slik at storebror blir forberedt og ikke føler seg tilsidesatt og forlatt, som man kanskje kan føle... men man kan jo ikke vite når fødselen har tenkt å starte...

 

Så med mange hormoner i sving, så er det dette jeg kjenner mest på. Har jo grudd meg til smerten, for den VET jeg er ond, men det er mest dette her med når og hvordan vi gjør det med han som allerde er vant med å ha oss for seg selv

 

Har dere noen trøstende ord? Noen som føler det samme? Tenkte å ta det opp med jordmor neste uke.. for det er rett å slett ubehagelig for meg som liker å planlegge, og ikke ha noen kontroll på når det skal skje... da er det nesten som jeg vil bare gå over tiden, så vi hvertfall har pass

 

Hei..

Hva med om de kan begynne å hente litt mer nå fremover mot termin da? Jeg har funnet ut at jeg uroer meg mer enn det mini gjør, han er 25mnd når mini her kommer. Barn tilpasser seg mye lettere,og du skal se at når mormor eller onkel er den så møter han om morgenen, så er det helt sikkert veldig greit. Du vet barn kan og fokusere veldig fort på andre ting, hvis vi voksne er flinke til det, han har sikkert favorittleke,film , bok osv, som han kan avledes med hvis det blir litt vanskelig. Hva tenker du om det? Et par hundre gram lettet av skulderen?

[iok med sønn <3]

Hehe.. ja, hadde de bare hatt litt bedre arbeidstider så... Men nå skal både onkel og tante komme på lucia feiring, å kanskje mormor, hun var i fjor å synes det var veldig koslig

Mormor drar på jobb 8, å jobber ofte overtid, så hun rekker ikke å hente med mindre hun har fri, eller vet at hun ikke har en viktig sak i avisa. Men jeg tenker vi får være mye sammen nå i desember og januar, slik han er tygg på de alle, så får jeg vel heller snakke med de voksne om bekymringene mine Går jo helt sikkert bra. Har gått såååå fint med overnattingene, men da viste han om det liksom... vi snakket om det lenge før. Onkel er jo helten da, å han er hjemme i pappa perm i januar med sin lille tulle på 1 år, så da får vi bare henge mye sammen kanskje

 

Å bøker, teb`n, filmer og ikke minst bamsen vil nok redde det meste av nedturer. Også vet jeg jo at han forstår om man bare forklarer... Det er jo slik i barnehagen også, at han gråter etter meg (jeg er på samme avdeling av og til) og vil at jeg skal legge han, så sier de bare: mamma er på kjøkkenet, nå skal Kari legge deg i dag, for mamma rydder. Å da er det helt greit!

 

Men takk for at du fikk meg til å tenke litt det hjelper veldig!! Er nok viktigst at jeg å paps er forberedt på hvordan vi skal gjøre det, slik at vi kan slappe mer av, og vet hva som skal skje selv