alena og redd. nok bara bitter

[garcia]

är nu i 5, 1/2 månad gången, och detta är mitt första barn. jag är sjukt rädd, har alltid varit så tuff, og endelig ska jag ha min EGNA hybel nu, ja jag är 27. men har ju ända sen jag flytta hemifrån vid 16 års ålder alltid haft samboer i alla åren. nu är jag alena, rädd, dels för att bo alena, og för att bli mamma, som är så stort ansvar. jag- en extremt hårt arbetande, i 6 år har mitt liv sett ut såhär- 1 heltidsjobb, 2 deltidsjobb, samt deltid skola. tränat extremt hårt och festat varje helg. nu har jag 1 heltidsjobb och deltid skola, dricker ju ikke för jag är gravid (sefföglig) men allt är kjedelig. kjedelig og ta det rolig o se film.......men jag var nöd till det- gick in i väggen som det så fint heter.

 

alenamor med en pappa som inte ens bryr sig att sända ett jävla sms om vilket kön det är. så mycket bryr han sig liksom!!!! fan är så bitter på min ofödda dotters far att jag blir galen.

 

hur har ni tacklat detta med allt? ikke fan är det någon där heller som alla säger- åååå jag hjälper dig, åååå säg till om det är något!! det är ju ingen som bryr sig! känns som jag är helt alena.

 

vet ikke en drit om vad jag ska ha för papper till nav eller något, kan någon hjälpa mig?

 

/litt lei mig idag- enormt med hormoner i kroppen föler jeg...

[HeleneBeate]

Du kan begynne med å lese om overgangsstønad her:

 

http://www.nav.no/Familie/Enslig+mor+eller+far/Overgangsst%C3%B8nad

[Gjest Totoaa]

Jeg skjønner deg veldig godt! Jeg er ikke lenger bitter, men har gått over til å være ganske trist. Synes det er veldig tungt at ingen vil være der sammen med meg og glede seg over hvilket kjønn det er, de første sparkene, og alt man liksom "skal" være to om. Går mye frem og tilbake fra å være sint og deretter såret og lei meg. Dette er jo en mann som har betydd mye for meg, som deretter ville presse meg til abort og nå truer med å ikke delta noe...

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg veldig godt! Jeg er ikke lenger bitter, men har gått over til å være ganske trist. Synes det er veldig tungt at ingen vil være der sammen med meg og glede seg over hvilket kjønn det er, de første sparkene, og alt man liksom "skal" være to om. Går mye frem og tilbake fra å være sint og deretter såret og lei meg. Dette er jo en mann som har betydd mye for meg, som deretter ville presse meg til abort og nå truer med å ikke delta noe...

 

Det er akkurat som å høre min egen historie om igjen..

Mange klemmer til deg!

 

Anonym poster: 37cda5e1120f7e088a0a75a6250f99da

[bokormamma]

Ikke la dere kue av disse tankene, damer! Jeg var helt alene med mitt første barn, og måtte gi opp både karrieren jeg hadde jobbet hardt for og min urbane tilværelse for å få det hele til å fungere. Men jeg har ikke angret et sekund!

Perspektivet endrer seg drastisk når den lille er født, ting som var veldig viktige før, spiller plutselig ingen rolle og omvendt. Og hvis far velger å være en idiot så er det hans idiotiske valg, da er det i alle fall ikke noen slitsom eks som kan lage trøbbel når dere møter en ny;-)

For meg var det å bli mamma alene en livsvending, og førte til at jeg skrev bok om det hele, med mål å få andre vordende mødre til å stikke magen fram i været og NYTE eventyret det er å bli mamma. Det er fordeler med å være alene også: Dere kan bestemme navn og oppdragelse helt selv, kan tillate dere å være så oppslukte i gravidbobla som dere bare vil og gjøre ting slik dere vil: NYT det!!!

Og det kommer til å gå så fint! Det er naturlig å være vettskremt i starten, men jeg lover deg: Når babyen ligger på brystet ditt, kommer du til å kjenne det, en deilig visshet om at dette går fint! Og at fra det øyeblikket av er du aldri alene i verden mer:-)

[Gjest Totoaa]

Ikke la dere kue av disse tankene, damer! Jeg var helt alene med mitt første barn, og måtte gi opp både karrieren jeg hadde jobbet hardt for og min urbane tilværelse for å få det hele til å fungere. Men jeg har ikke angret et sekund!

Perspektivet endrer seg drastisk når den lille er født, ting som var veldig viktige før, spiller plutselig ingen rolle og omvendt. Og hvis far velger å være en idiot så er det hans idiotiske valg, da er det i alle fall ikke noen slitsom eks som kan lage trøbbel når dere møter en ny;-)

For meg var det å bli mamma alene en livsvending, og førte til at jeg skrev bok om det hele, med mål å få andre vordende mødre til å stikke magen fram i været og NYTE eventyret det er å bli mamma. Det er fordeler med å være alene også: Dere kan bestemme navn og oppdragelse helt selv, kan tillate dere å være så oppslukte i gravidbobla som dere bare vil og gjøre ting slik dere vil: NYT det!!!

Og det kommer til å gå så fint! Det er naturlig å være vettskremt i starten, men jeg lover deg: Når babyen ligger på brystet ditt, kommer du til å kjenne det, en deilig visshet om at dette går fint! Og at fra det øyeblikket av er du aldri alene i verden mer:-)

 

Jeg tror så inderlig på deg! Og så fort jeg er ferdig med kjærlighetssorg, få ordnet praktiske greier (med å få han til å signere farskapspapirene og betale barnebidrag), er jeg 100% sikker på at jeg kommer til å glede meg over nettopp det at jeg er så selvstendig som jeg er. Ettersom pappaen er engelsk og bor i London vil det nok også kanskje være greit å slippe diskusjonene som kunne oppstå pga de små kulturforskjellene osv.

 

Det som kan bli en utfordring for meg da, er at jeg ikke vil si noe negativt om barnets far direkte til barnet. Dette tror jeg ingen vil vinne på, og spesielt ikke om det plutselig skulle skje at han vil ha et forhold til den lille. Det som skal til er nok endel tilpassing, ettersom det holder med en kort forklaring til en 3-4 åring. Plutselig sitter man med et nesten voksent barn som krever å få vite akkurat hva som skjedde, og derigjen er jeg redd for å bli klandret for å ha tatt et dårlig og uansvarlig valg. Det er nemmelig det eksen min har sagt til meg, at et barn ikke burde bringes til verden uten to foreldre som begge ønsker det når abort er et alternativ. For min del var kanskje abort en mulighet men overhodet ikke et alternativ!

[Gjest Totoaa]

Jeg skjønner deg veldig godt! Jeg er ikke lenger bitter, men har gått over til å være ganske trist. Synes det er veldig tungt at ingen vil være der sammen med meg og glede seg over hvilket kjønn det er, de første sparkene, og alt man liksom "skal" være to om. Går mye frem og tilbake fra å være sint og deretter såret og lei meg. Dette er jo en mann som har betydd mye for meg, som deretter ville presse meg til abort og nå truer med å ikke delta noe...

 

Det er akkurat som å høre min egen historie om igjen..

Mange klemmer til deg!

 

Anonym poster: 37cda5e1120f7e088a0a75a6250f99da

 

Tusen takk! De fleste som hører om min situasjon benytter situasjonen til å håne meg for "dårlig dømmekraft" og "tåpelige valg".

[bokormamma]

Jeg vet hvordan du har det! Jeg tenkte og følte mye av de samme tingene, men fant ut at det eneste jeg kunne gjøre var å være ærlig med henne om hvem pappa'n hennes var, og gjøre situasjonen så ukomplisert som mulig. Min datters far bor også på et annet kontinent, så selv om han etter hvert kom på banen, ser hun ham kanskje to ganger i året.

Det jeg gjorde, var at jeg allerede før hun ble født, laget en liten tavle over sengen hennes, der jeg hengte opp bilder av familiemedlemmene hennes, inkludert pappa'n. Jeg øagde også en album for henne, der jeg fortalte historien fra hennes. Startet med bilder av meg og av pappa'n, så kom noen ultralydbilder og bilder av meg med mage osv. Så en masse bilder av henne som baby osv.

Slik var han alltid en person i livet hennes, selv om han ikke er tilstede så mye. Etter hvert kom han også på banen, selv om det er lite hun faktisk ser ham, så skyper de osv. Og hun vet at hun har en "pappa i XX" og en daddy hun bor sammen med (min mann). For henne har det vært veldig lite problematisk. Ungen idag vokser opp med venner som har skilte foreldre og venner som får skilte foreldre, så det at vi ikke har vært sammen mens hun har levd, er for henne helt uproblematisk.

Jeg tror du gjør helt rett i å innta en positiv holdning, for hvis han på noe tidspunkt vil være en del av barnets liv, er det et kjempepluss. Men du trenger ikke bekymre deg for at barnet skal klandre deg for noe som helst. Bare gjør det enkelt når du forklarer ting: Mamma og pappa er ikke kjærester lenger, men jeg elsker deg like høyt som alle andre mammaer for det.

Unger problematiserer ikke slike ting hvis ikke vi gjør det, er min erfaring. Og plutselig dukker det opp en ny partner i livet ditt, og da er det den personen som blir en foreldrefigur for barnet ditt.

Lykke til!