Hjelp jeg er GRAVID..!

[StudentenGravid]

Tok en test i dag (ikke morgenurin) og den ble positiv med en gang. Står her med blanda følelser. Vil gjerne bli mamma og starte en familie sammen med sambo, men... Som dere kanskje har skjønt var ikke dette planlagt.. Ble gravid på pilla.. Er ubeskrivelig glad i min samboer men tror ikke vi er helt klare for å få barn.. Har ikke fortalt samboer noe enda.. Står på jobb.. Hvordan skal jeg klare å fortelle dette? Redd for reaksjonen hans.. Han har uttrykket at han ikke vil ha barn enda, vil ha hus osv på plass først..

 

Jeg er ca 5+3 på vei i dag <3

[FireFineTroll]

Hei

 

Når du kommer hjem fra jobb snakker du med din samboer, viser testen og hører hva han sier.

Selv om dere ikke er helt klare akkurat nå så er det noen mnd til babyen kommer og dere har litt tid til å tenke

 

Lykke til!!!!

[Gjest UndrendeUllteppe]

Jeg ble gravid siste året av utdannelsen, klarte å bli ferdig og jobbe to måneder før permisjonen det var ikke planlagt, og dårlig timing for oss. Vi ble helt sjokkert, og satt som to spørsmålstegn i sikkert en uke. Ikke fordi vi lurte på hva vi skulle gjøre, følelsen av at abort var uaktuelt kom ganske umiddelbart. Nesten som et instinkt. Men fordi vi visste at livet aldri kom til å bli det samme igjen, vi var usikre på hvordan vi skulle takle våre nye roller, det nye ansvaret. Dette er helt naturlig, og jeg var.usikker på om jeg skulle gjøre en god jobb som mamma nesten hele svangerskapet. I den forstand at jeg innså det enorme ansvaret, et helt lite liv, avhengig av meg.

 

Nå er sønnen vår to år, og vi husker nesten ikke livet uten ham, det er så naturlig at han er her, og vi har selvfølgelig aldri angret et sekund! Han har beriket livet vårt, han har lært oss om ekte kjærlighet, han har fått oss til å utvikle oss som mennesker, bare ved sitt blotte nærvær.

 

Håper det ordner seg for dere, lykke til!

Endret 4. november 2012 av UndrendeUllteppe

[power puff]

Første gangen jeg ble gravid var heller ikke planlagt! Hadde akkurat takket ja til en ny jobb og en mnd før jeg skulle starte der fant jeg ut at jeg var gravid! Festlig å starte i ny jobb med å fortelle at jeg er gravid... Vi valgte å beholde den lille som nå er en flott 4 åring Nå venter jeg nummer 3! Sett deg ned med kjærsten din i kveld og snakk sammen om dette. man er nok aldri helt klar for å bli foreldre første gang. Det passe liksom aldri helt Lykke til

[StudentenGravid]

Han ble ikke positivt overraska for å si det sånn.. Han ønsker ikke barn nå.. Vi har vært sammen under 1 år, jeg har skole, turnus, osv.. Han biø vi skal bygge livet stein for stein ikke at barnet skal lage rammene for livet vår med de vansker det må by på.. Så trist i dag.. Skjønner han men vet ikke om jeg klarer en ny abort (abort for 2,5 år siden)..

 

Uff ikke slik jeg håpet han skulle reagere.. :-/

[Blomstogbier]

Uffda.. Klem til deg!

Skjønner du er i en veldig vanskelig situasjon nå. Og husk at abort er ditt valg, du kommer nok ikke til å angre på babyen om du får den. Han kan ikke presse deg til noenting.

 

Men du er så kort på vei også, er jo 8 mnd til ungen kommer, man rekker å ordne mye og forberede seg endel frem til den tid kommer. Du må nok gå litt i tenkeboksen og ha noen dype og fornuftige samtaler med partneren din.

 

Lykke til!

Endret 5. november 2012 av Blomstogbier

[Heeii123]

Huff,det var trist. Men det du må tenke på nå,er ikke hva andre mener er "best". For deg,men hva du faktisk kan leve med. Jeg et litt i samme situasjon. Fant ut for 1uke siden at jeg er gravid,kom som ett totalt sjokk,og jeg er alene. Jeg er i ny fantastisk jobb,og er ikke ferdig med prøvetid. Legen min spurte meg,mens jeg satt hysterisk på kontoret hans : hvilket valg kan du leve med, om 20år når du ser deg i speilet,vil du være lykkelig med valget at du tok,med å ta en abort for det var best for karriere og andre....? Jeg brukte 3daget på å "komme" meg,gråt hele tiden. Livet mitt blir ikke som JEG planla... Men har nå slått meg til ro med at det faktisk blir bedre:) masse lykke til:)

[Nosferia *gravid med nr.2*]

Det å oppdage at man er gravid, kommer alltid som et sjokk. Selv om det er "planlagt". Husker første gangen jeg satt med en positiv graviditetstest i hånden, mange tanker som svirret rundt i hodet da ja!

 

Mitt råd er som så mange over her skriver: tenk deg grundig om, tenk på hva du selv kan leve med. Tror ingen noen gang våkner en morgen og tenker: "NÅ passer det å bli gravid. NÅ har jeg gjort/opplevd/oppnådd alt jeg ville før jeg skal bli gravid. NÅ er alt klart for å få et lite barn" Det vil alltid være ting du skulle ønske du hadde gjort! Men når den lille kommer, vil alt være glømt - man får et helt annet syn på livet etter man blir foreldre.

 

For meg var det aldri et alternativ å skulle ta abort. Nå har vi verdens mest fantastiske lille skatt på 13 mnd, og er gravid igjen i 10. sv.skapsuke. Det er klart jeg skulle ønske vi hadde hatt et litt større hus, at jeg hadde hatt en litt bedre betalt jobb, at jeg skulle fått litt mer tid alene sammen med min lille skatt før hun skulle måtte dele meg med en liten bror/søster. Det er alltid bekymringer rundt en graviditet/det å skulle sette et nytt liv til verden - det er sunt! Det er slik det er å være foreldre! Vi vil jo bare det beste for våre små

 

Du har enda god tid å tenke på, bruk den godt! Snakk med din kjære - det kan nok godt hende at han bare trenger litt tid å fordøye at ting ikke blir slik han hadde planlagt. Bruk venninnene dine og de du er glad i til å få ulike perspektiv på situsasjonen.

 

Ønsker deg lykke til i valget ditt, uansett hva du måtte velge.

 

Stor varm klem!

[StudentenGravid]

Tusen takk til alle dere hærlige som har svart meg:)

 

Sambo er fremdeles i sjokk tilstand omtrent, han sover ikke på nettene. Kastet opp på jobben i går, og man kan se han tenker masse og er trist.. Er vondt å skulle velge.. Har bestilt legetime til mandag for å bekrefte (etter hans ønske) og for å snakke litt..

 

Tankene mine er veldig delte om dagen ha på en måte veldig lyst og følee meg "klar" til å få barn, men i neste øyeblikk tviler jeg på om jeg vil klare det hele.. Hva kommer til å skje? Får vi tak i et annet sted å bo? Hvor flytter vi da? Prisene i oslo er jo helt ville..

[Gjest Trulte med to små]

Jeg skjønner dette ikke kan være lett for dere, men forhåpentligvis vil kjæresten din venne seg til tanken om å bli pappa.

Som du skriver, virker det som om dere er ganske unge og andre har klart det før dere så det vil nok legge seg til rette for dere.

Det kan jo også være at dette er deres sjanse til å bli gravide og få barn, det er ingen garanti for senere.

 

Masse lykke til!

[Nosferia *gravid med nr.2*]

Jeg må bare fortelle om min egen oppvekst, for å vise at du/dere får til akkurat det du/dere bestemmer dere for:

 

Jeg er eldstemann i en søskenflokk på 3. (med 3 forskjellige fedre) Min mor var enslig når hun oppdaget at hun var gravid med meg som 18åring. Hun valgte å beholde til tross for at folk rundt henne veide mot det andre alternativet. Vi bodde i liten leilighet, min mor uten ferdig utdannelse og uten famile rundt seg.

 

7 år senere blir hun gravid med nr.2. Hun jobber da vikariat rundtom på ulike aldershjem (hun hadde påbegynt utdannelse før jeg kom til verden) Bodde en stund sammen med barnefar, men dette skjærte seg da lillesøster var rundt 1 år. Altså 2barnsmamma, alene, liten leilighet, ikke godt betalt jobb.

 

For 19 år siden ble hun igjen gravid, i samme livssituasjon. Valgte også da å beholde, og verdens beste lillebror kom til verden. Som voksen, alenemamma til 3 barn, tok hun etterutdannelse og fullførte utdanningen sin (3 år på 2 år) med fantastiske karrakterer!

 

Alt er mulig! Man må bare gjøre det beste utav situasjonen. Det er aldri for sent

[StudentenGravid]

Jeg er 23 og sambo er 26 år..

 

Takk for en historie om at det meste er mulig..

[bokormamma]

Må bare dele min egen erfaring, for å vise at alt er mulig. I min familie ser det ut til at ALLE greier å bli uplanlagt gravid, enten de er fryktelig unge eller bare i vanskelige situasjoner.

Både bestemor, tante, lillebror og en kusine fikk sitt første barn godt før de var tjue (mor var sytten altså!!!) og resten av oss har snublet etter i løpet av tjueårar. Selv var jeg 27 da jeg ble gravid på pillen og i en veldig upassende livssituasjon å bringe et barn inn i. Men jeg visste jeg ikke greide en abort. Altså var det bare å planlegge med nytt perspektiv. Bestemora mi, som har tatt imot alle disse uventede ungene og svangerskapene med stoisk ro og praktisk fokus, plier å si at "det passer aldri å få barn, det er derfor man åtte måneder på seg til å ordne det som må ordnes." Og hun har helt rett! Dessuten fant jeg fort ut to ting: Barnefar reagerer ofte sårende og vanskelig i slike situasjoner, fordi det ikke er deres kropp det skjer med. Babyen er ikke "virkelig" for dem før de ser, hlører eller holder den. Sånn er den bare. Derfor er det viktig å følge DIN magefølelse. Du er kanskje allerede mamma i hjertet ditt?!

Det andre jeg lærta var at en baby ikke trenger så mye plass eller "sikkerhet" som jeg hadde trodd. Jeg valgte å være alene med datteren min, men flyttet nærmere familien og greide meg helt fint. Og datteren min har ikke endret noe i forhold til hva jeg vil gjøre! I vår familie er det ikke noe som heter at man ikke kan gjøre det man vil fordi man har barn. -Man må kanskje gjøre ting litt annerledes eller med et litt annet tidsperspektiv, men man får til det man vil. Moren min som fikk meg da hun var sytten, giftet seg da hun var atten iog fikk nummer to og tre da hun var tjueen og tjueseks, fikk etterhvert den etterlengtede masteren sin og karrieren hun ønsket og vi har aldri lidd noen nød fordi om foreldrene våre var både unge og uforberedt. Faktisk har det lært meg noe om å ta livet som det kommer og innrette seg etter det som skjer.

Masse lykke til! Og husk: Bare DU vet hva som er rett for deg!

[StudentenGravid]

Takk <3

 

Tror å beholde er riktig valg for meg. Men er redd, usikker, og forvirret.. Må få snakket med sambo om ting.. Han vil fremdeles ikke.. Vondt å gå mot han..

[bokormamma]

Tenker på deg! Sender en kjempeklem

[StudentenGravid]

Takk <3

 

Uff stakkars gutten er helt satt ut, han har ikke før i sitt liv tenkt på å ville ha unge en gang.. vi snakker litt om det, og en goood stund før vi har vært sammen i et år så er jeg gravid.. Han sover ikke, spiser nesten ikke, drikker ikke, tenker så det knaker og ønsker ikke barn nå... Vanskeligste valget noen gang, har på mange måter lyst på barn men det sitter dypt inne å skulle gå mot hans vilje.. Samtidig så vet jeg det ikke er den beste tiden å få barn så sveiver innom tanken på abort, men åååå....

 

Dette skulle vært en fin tid ikke så preget av tanker.. Skal til legen på mandag så håper å få lettet litt på tankene mine da..

 

Noen her inne som vet hva jeg vil få som student som skulle gått ut i turnus når jeg evt får baby'n? Hvor mye er støtta fra lånekassen på? Får jeg noe fra nav? Foreldrepenger? kan han ta ut permisjon?

[2010 Mammaen]

http://www.amathea.no/index.aspx?cat=1003

 

De vil kunne hjelpe deg med å sortere tanker og følelser og jeg tror de kan gi deg en del informasjon rundt det praktiske i forbindelse med studier, permisjon NAV etc.

 

Jeg har ikke brukt dem selv men hørt mye positivt. Dette er jo noe du trolig ikke kan snakke med så mange venner eller familie om og da kan det være godt å få luftet en del likevel.

 

Lykke til og klem til deg :-)

[StudentenGravid]

Har vært hos amathea en gang tidligere (før sist abort) og syns ikke jeg fikk noe ut av det... mye mulig jeg ikke åpnet meg nok og spurte men ja... :-/ De er veldig trivelige der da

Kanskje jeg skal sende de en mail og høre om de har oversikt over slike ting...

 

Har ei venninne og en kompis som jeg har luftet tankene for så det har hjulpet mye... Vet de holder det for seg selv og ikke dømmer meg så godt å snakke med noen andre enn bare sambo..

 

Og hjelper ikke minst å skrive ned litt tanker her og få gode ord fra dere <3

 

Takk og klem tilbake

[FireFineTroll]

Jeg tenker på deg og vet hva du går igjennom nå.

Mest sannsynlig vil det gå bedre når sjokket har lagt seg litt

 

Har samboeren din snakket med noen andre enn deg om dette? Det er sikkert fint for han også å få luftet tankene sine litt, satt ord på følelsene/frustrasjonen...

 

Hold oss oppdatert og ha tro på deg selv!!! <3

[StudentenGravid]

Ting går fremdeles ikke bra, sambo er negativ til det hele enda og vil virkelog ikke bli pappa nå. Han har snakket litt med to kompiser av seg men han sier det ikke hjelper noe.. Jeg våknet ca 4 i natt og da lå han våken og tenkte:-( vet ikke om jeg klarer gå mot han samtidig som abort byr meg så imot.. :-/

 

Takk for omtanken og skal holde dere oppdatert;)

Jeg skal til legen på mandag og til amathea på onsdag så kanskje noen av dem kan hjelpe meg litt med å klarne hodet..

 

<3

[Nosferia *gravid med nr.2*]

Tenker virkelig på deg, å det vanskelige valget du står forran!

 

Varme tanker og gode klemmer <3

[power puff]

Men må du gå fra han da nå da? Om du velger å beholde så kan det jo hende at han forandrer mening etterhvert som magen din kommer? Ta han med på en tidlig ultralyd (feks uke 12) så blir det mere levende for han. Det å få barn betyr en ny tilværelse, men dere kan fortsatt leve et sosialt liv med venner og dra på feire, studere osv.. Besteforeldre vil sikkert hjelpe til masse (her er det i allfall ivrige besteforeldre) Jeg tror at hvis du er usikker på om abort er det rette så burde man ikke gjøre det. Tror du skal 100% sikker på det så du ikke angrer. Det er jo ingen garanti å bli gravid igjen senere. Vi har reist masse med barna våre i europa og asia, begge jobber 100% og bytter på og være hjemme om den andre skal på fest, trening eller til venner. Lykke til med valget, hold oss oppdatert

[StudentenGravid]

Å gå fra han er ikke et alternativ.. Det jeg skrev var ment som at jeg ikke vet om jeg klarer å gå mot viljen hans. Føler det er galt å tvinge han til å bli pappa når han ikke ønsker det..

 

Om han endrer mening eller ikke er ikke godt å si.. Han tar det så ungt at jeg vet ikke. Vet ikke hva jeg skal men sånn det er nå føles det værre å skulle beholde og såre han på den måten det gjør (selv om han bet sex kan gi barn) enn å ta abort.. Må tenke videre men tror valget er tatt..

[power puff]

lykke til med valget

[Ladyblue]

Men tenker han i det heletatt på hva du vil? Synsdu snakker mye om hva han vil og ikke vil. Har han spurt deg om hva du vil i dette? Tenker han på at han kanskje sårer deg ved å være så bestemt i sitt valg?