En venninne av meg er blitt tatt for tyveri

[Iiiiik]

De fleste på P.avd er der fordi de har opplevd mye vondt, folk som er slemme mot dem, de tar på seg alles problemer og skal prøve å ta vare på alt og alle hele tiden, de glemmer segselv og dermed blir ting litt vanskelig, så jeg skal virkelig ha meg frabedt kommenterer som at de som er der er gale eller lignende. Om du ikke har vært innlagt på slike steder kan du ikke si slikt... det kan vel kanskje sammenlignes med å fortelle barna at de ikke kan si at de ikke liker laks før de faktisk har smakt på laksen? ...

 

Det er jo ikke det denne tråden handler om, men klarer ikke å la være å kommentere det allikevel. å tro at man vet hvordan pasientene er på alle psykiatriske avdelinger fordi man har vært på én, det er som å tro at man vet hvordan kaker smaker fordi man likte én kake. Terskelen for innleggelse på psykiatrisk avdeling er høy. Og den skal være høy. Man blir sjelden frisk av å være innlagt og selv friske mennesker blir syke og får psykiatriske symptomer av å være innlagt sammen med alvorlig syke.

 

HI: du hjelper verken henne eller deg selv ved å strekke deg lenger enn du orker. For henne blir det en ond sirkel der hun oppnår det hun vil ha (og slett ikke har godt av på sikt) ved å true deg til vennskap og tilstedeværelse. Sannsynligvis vil hun ta i sterkere og sterkere for å oppnå det hun synes hun trenger, fortjener. Ved å gi etter, lærer du henne at det er greit og hun vil fortsette.

 

Det er av en eller annen grunn sosialt uakseptabelt å slå opp med venner. Vi har jo ikke engang et uttrykk for det. Min mening er at venner kommer og går gjennom livet. Noen få er der hele tiden, men det må jo være fordi begge parter får noe igjen for det på sikt. Ikke hele tiden og det er helt greit å være den som gir mest i lange perioder, men hvis det aldri er noe positivt og man aldri får noe tilbake, er det helt lov å tenke at man ønsker å fylle livet med noe som gir mer.

 

Venninnen din vil neppe ta imot bruddet på en god måte, så du får være forberedt på kjeft, sure kommentarer på FB, kanskje også utskjelling eller usanne rykter "på bygda". Et alternativ er selvfølgelig å si at du er sliten, at ditt eget liv akkurat nå byr på nok og at hun må søke støtte et annet sted nå og at dere kan ta opp kontakten senere hvis ting blir bedre for dere begge.

[Gulltopp&Lillebjørn]

Jeg syns du ville vært en dårlig venninnen hvis du svikter henne fordi hun er psykisk syk. Både på venninna din sine vegne og barna hennes som du skriver ikke har det helt bra. Skal man bare være venner i medgang og solskinn så er man ikke mye til venn. Livet går opp og ned, for noen med ned enn opp. Men du velger jo selv hvilken venn du vil være. En ekte venn eller en som gir opp straks livet butter litt i mot.

 

Det er ikke det at jeg ikke forstår at du er frustrert altså, men tross alt, hun har det nok mye værre enn deg, tror du ikke?

 

 

 

Vil bare legge til en kommentar, og retter denne egentlig til innlegget til luksusliv. Vennskap som alle personforhold, endrer seg i forhold til hvordan man oppfører seg. Så selv om man har vært venner tidligere, betyr ikke det at man derfor er pliktig til å stille opp for all fremtid. I et vennskap såvel som et kjærlighetsforhold finnes det ikke ubetinget kjærlighet! Det er noe man har med barna sine......

I tillegg har jeg kommet frem til at mine vennskap/nære relasjoner må gi meg noe. Ikke alltid, og det går selvfølgelig i bølgedaler, men i et langtidsperspektiv på 2-3 år, må et vennskap gi meg rekreasjon og glede, og ikke konstant problemer.

 

Signerer!

[Anonym bruker]

De fleste på P.avd er der fordi de har opplevd mye vondt, folk som er slemme mot dem, de tar på seg alles problemer og skal prøve å ta vare på alt og alle hele tiden, de glemmer segselv og dermed blir ting litt vanskelig,  så jeg skal virkelig ha meg frabedt kommenterer som at de som er der er gale eller lignende. Om du ikke har vært innlagt på slike steder kan du ikke si slikt... det kan vel kanskje sammenlignes med å fortelle barna at de ikke kan si at de ikke liker laks før de faktisk har smakt på laksen? ...

 

Det er jo ikke det denne tråden handler om, men klarer ikke å la være å kommentere det allikevel. å tro at man vet hvordan pasientene er på alle psykiatriske avdelinger fordi man har vært på én, det er som å tro at man vet hvordan kaker smaker fordi man likte én kake. Terskelen for innleggelse på psykiatrisk avdeling er høy. Og den skal være høy. Man blir sjelden frisk av å være innlagt og selv friske mennesker blir syke og får psykiatriske symptomer av å være innlagt sammen med alvorlig syke.

 

HI: du hjelper verken henne eller deg selv ved å strekke deg lenger enn du orker. For henne blir det en ond sirkel der hun oppnår det hun vil ha (og slett ikke har godt av på sikt) ved å true deg til vennskap og tilstedeværelse. Sannsynligvis vil hun ta i sterkere og sterkere for å oppnå det hun synes hun trenger, fortjener. Ved å gi etter, lærer du henne at det er greit og hun vil fortsette.

 

Det er av en eller annen grunn sosialt uakseptabelt å slå opp med venner. Vi har jo ikke engang et uttrykk for det. Min mening er at venner kommer og går gjennom livet. Noen få er der hele tiden, men det må jo være fordi begge parter får noe igjen for det på sikt. Ikke hele tiden og det er helt greit å være den som gir mest i lange perioder, men hvis det aldri er noe positivt og man aldri får noe tilbake, er det helt lov å tenke at man ønsker å fylle livet med noe som gir mer.

 

Venninnen din vil neppe ta imot bruddet på en god måte, så du får være forberedt på kjeft, sure kommentarer på FB, kanskje også utskjelling eller usanne rykter "på bygda". Et alternativ er selvfølgelig å si at du er sliten, at ditt eget liv akkurat nå byr på nok og at hun må søke støtte et annet sted nå og at dere kan ta opp kontakten senere hvis ting blir bedre for dere begge.

 

Jeg har vært innlagt på 8 forskjellige psykiatriske avdelinger, både lukket og åpen avdeling, i 13 år var jeg inn og ut av det systemet som en jævla jojo. Jeg har også vært på et såkalt galehus ved mangel på bedre ord for det... i et år av mitt liv. Og dette er rett og slett fordi gjennom hele barneskolen og halve ungdom skolen ble jeg mobbet og mishandlet av medelevene mine, jeg har hatt store problemer med å fungere i samfunnet fordi jeg ikke klarer å stole på noen... uansett det er uviktig i denne settingen, jeg tror jeg veit ganske så godt hva jeg faktisk snakker om her! så kanskje vi burde tenke litt lengere enn nesa før vi tror vi veit alt om alle bassert på et innlegg i et forum... jeg skrev dette fordi HI skrev tidligere i tråden at veninna hadde jo vært innlagt på psykiatrisk flere ganger i en tidsperiode på 3 år... jeg ville bare si at jeg synes det er helt feil å sitte med den oppfatning av psykiatrisk, og sitte å påstå at man er ganske syk fordi man er innlagt er feil... du kan faktisk også legge deg inn selv... det er ikke så vanskelig eller strengt... det handler om hvem som har behov for det. Alle! har kanskje forskjellig syn på BUP, DPS, osv... men jeg synes det er feil å si sånt når man ikke vet hvordan ting faktisk er...

[Gjest Antarctica]

flere ganger. Hun har også psykiske problemer og hun har det siste året vært en skikkelig energityv. Stygt å si men jeg føler jeg er kommet til et punkt nå hvor jeg ikke makter ha henne rundt meg mer. Hun har vært innlagt på psykiatrisk og skal inn nå igjen. Var en annen venninne som var ute sammen med henne når hun ble tatt og det førte til at min venninne også ble sjekket ut. Kom frem da at det var ikke første gang hun ble tatt for dette. Hun kan være en smule utspekulert og etter å ha hørt dette tør jeg faktisk ikke gå på et senter med henne mer engang.

 

Når bør en tenke på seg selv? Føler rett og slett for bare å si "hadet bra og heller kom tilbake når/om du blir frisk" Samtidig er hun jo en barndomsvenninne, vi har barn på samme alder(som jeg syns det er greit følge litt opp da ikke alt der heller er bra syns jeg).

Uff, litt godt få ut litt frustrasjon...

 

Man kan godt være "fundamentalist" og si at en venn er der gjennom tykt og tynt osv og at man er en dårlig venn hvis man ikke er til stede gjennom alle livets irrganger.

 

Men det er ikke helt så enkelt. Min bestevenninne fra barndommen utvikla schizofreni allerede som 17-18-årig. Vi er fortsatt venner, vi bare sees ikke så ofte lenger siden vi bor i ulike deler av landet. Jeg har aldri følt at hun var en energityv, at hun ødela for meg osv, men jeg tror det har vært tungt for familien hennes i perioder. Det har ødelagt ganske mye for morens og søsterens liv at hun har vært syk av og på i mange år. For meg er det en berikelse å ha en venninne med schizofreni, jeg kan med hånda på hjerte si at jeg er glad i henne med alle hennes særheter og ideer.

 

Men da min egen bror ble syk, var det en større prøvelse, og det har vært tider da jeg ikke kjente ham igjen, og nesten tenkte på ham som en fremmed. Psykisk sykdom er også "smittsomt", og jeg hadde en toårsperiode da kontakten var begrensa til et absolutt minimum, fordi han var direkte slem med alle oss andre. Jeg veit at det er "sykdommen som snakker" og ikke egentlig han sjøl, men det er grenser for hva jeg finner meg i å høre på likevel.

 

Så her syns jeg HI skal følge sin magefølelse - venninna hennes tjener ikke noe på at alle rundt henne blir sykeliggjort og nedslitt heller. Hun tjener faktisk mer på at det er noen i bakhånd som ennå ikke er dritt lei henne når hun endelig kommer ut av sykehuset... Det går fint an å si "jeg er glad i deg, og vil egentlig være din venn, men å bli påvirka av deg på denne måten trekker meg bare ned. Og det kan jeg ikke tillate, ikke for min families skyld og heller ikke for min egen."

[Anonym bruker]

Jeg skjønte ikke helt denne kritikken mot at jeg sier at hun er syk?! Selvfølgelig

De fleste på P.avd er der fordi de har opplevd mye vondt, folk som er slemme mot dem, de tar på seg alles problemer og skal prøve å ta vare på alt og alle hele tiden, de glemmer segselv og dermed blir ting litt vanskelig, så jeg skal virkelig ha meg frabedt kommenterer som at de som er der er gale eller lignende. Om du ikke har vært innlagt på slike steder kan du ikke si slikt... det kan vel kanskje sammenlignes med å fortelle barna at de ikke kan si at de ikke liker laks før de faktisk har smakt på laksen? ...

 

Det er jo ikke det denne tråden handler om, men klarer ikke å la være å kommentere det allikevel. å tro at man vet hvordan pasientene er på alle psykiatriske avdelinger fordi man har vært på én, det er som å tro at man vet hvordan kaker smaker fordi man likte én kake. Terskelen for innleggelse på psykiatrisk avdeling er høy. Og den skal være høy. Man blir sjelden frisk av å være innlagt og selv friske mennesker blir syke og får psykiatriske symptomer av å være innlagt sammen med alvorlig syke.

 

HI: du hjelper verken henne eller deg selv ved å strekke deg lenger enn du orker. For henne blir det en ond sirkel der hun oppnår det hun vil ha (og slett ikke har godt av på sikt) ved å true deg til vennskap og tilstedeværelse. Sannsynligvis vil hun ta i sterkere og sterkere for å oppnå det hun synes hun trenger, fortjener. Ved å gi etter, lærer du henne at det er greit og hun vil fortsette.

 

Det er av en eller annen grunn sosialt uakseptabelt å slå opp med venner. Vi har jo ikke engang et uttrykk for det. Min mening er at venner kommer og går gjennom livet. Noen få er der hele tiden, men det må jo være fordi begge parter får noe igjen for det på sikt. Ikke hele tiden og det er helt greit å være den som gir mest i lange perioder, men hvis det aldri er noe positivt og man aldri får noe tilbake, er det helt lov å tenke at man ønsker å fylle livet med noe som gir mer.

 

Venninnen din vil neppe ta imot bruddet på en god måte, så du får være forberedt på kjeft, sure kommentarer på FB, kanskje også utskjelling eller usanne rykter "på bygda". Et alternativ er selvfølgelig å si at du er sliten, at ditt eget liv akkurat nå byr på nok og at hun må søke støtte et annet sted nå og at dere kan ta opp kontakten senere hvis ting blir bedre for dere begge.

 

Jeg har vært innlagt på 8 forskjellige psykiatriske avdelinger, både lukket og åpen avdeling, i 13 år var jeg inn og ut av det systemet som en jævla jojo. Jeg har også vært på et såkalt galehus ved mangel på bedre ord for det... i et år av mitt liv. Og dette er rett og slett fordi gjennom hele barneskolen og halve ungdom skolen ble jeg mobbet og mishandlet av medelevene mine, jeg har hatt store problemer med å fungere i samfunnet fordi jeg ikke klarer å stole på noen... uansett det er uviktig i denne settingen, jeg tror jeg veit ganske så godt hva jeg faktisk snakker om her! så kanskje vi burde tenke litt lengere enn nesa før vi tror vi veit alt om alle bassert på et innlegg i et forum... jeg skrev dette fordi HI skrev tidligere i tråden at veninna hadde jo vært innlagt på psykiatrisk flere ganger i en tidsperiode på 3 år... jeg ville bare si at jeg synes det er helt feil å sitte med den oppfatning av psykiatrisk, og sitte å påstå at man er ganske syk fordi man er innlagt er feil... du kan faktisk også legge deg inn selv... det er ikke så vanskelig eller strengt... det handler om hvem som har behov for det. Alle! har kanskje forskjellig syn på BUP, DPS, osv... men jeg synes det er feil å si sånt når man ikke vet hvordan ting faktisk er...

 

Skjønner ikke hvorfor du kritiserer meg fordi jeg sier hun er syk?! Hun er jo det i aller høyere grad. Selv om en kan legge seg inn selv så er en ikke frisk når en trenger innleggelse. Syns du har en virkelighetsfjern holdning til dette.

 

Og hva mener du med at en ikke skal påstå noe om noen når jeg ikke vet hvordan ting faktisk er? Jeg vet så absolutt hvordan ting er!

 

Jada, mange vil nok kalle meg dprig venn og det som verre er, men å si at jeg gir opp blir for dumt! Det er ikke snakk om 3 år, men de siste 3 årene har hun pendlet mellom hjemmet og psykiatrisk anstalt. Er ikke snakk om et lavterskel tilbud.

[Gjest Antarctica]

Det høres ut som at du har vært mer støttekontakt enn venn de siste årene. Det er en blindgate.

[Anonym bruker]

flere ganger. Hun har også psykiske problemer og hun har det siste året vært en skikkelig energityv. Stygt å si men jeg føler jeg er kommet til et punkt nå hvor jeg ikke makter ha henne rundt meg mer. Hun har vært innlagt på psykiatrisk og skal inn nå igjen. Var en annen venninne som var ute sammen med henne når hun ble tatt og det førte til at min venninne også ble sjekket ut. Kom frem da at det var ikke første gang hun ble tatt for dette. Hun kan være en smule utspekulert og etter å ha hørt dette tør jeg faktisk ikke gå på et senter med henne mer engang.

 

Når bør en tenke på seg selv? Føler rett og slett for bare å si "hadet bra og heller kom tilbake når/om du blir frisk" Samtidig er hun jo en barndomsvenninne, vi har barn på samme alder(som jeg syns det er greit følge litt opp da ikke alt der heller er bra syns jeg).

Uff, litt godt få ut litt frustrasjon...

 

Man kan godt være "fundamentalist" og si at en venn er der gjennom tykt og tynt osv og at man er en dårlig venn hvis man ikke er til stede gjennom alle livets irrganger.

 

Men det er ikke helt så enkelt. Min bestevenninne fra barndommen utvikla schizofreni allerede som 17-18-årig. Vi er fortsatt venner, vi bare sees ikke så ofte lenger siden vi bor i ulike deler av landet. Jeg har aldri følt at hun var en energityv, at hun ødela for meg osv, men jeg tror det har vært tungt for familien hennes i perioder. Det har ødelagt ganske mye for morens og søsterens liv at hun har vært syk av og på i mange år. For meg er det en berikelse å ha en venninne med schizofreni, jeg kan med hånda på hjerte si at jeg er glad i henne med alle hennes særheter og ideer.

 

Men da min egen bror ble syk, var det en større prøvelse, og det har vært tider da jeg ikke kjente ham igjen, og nesten tenkte på ham som en fremmed. Psykisk sykdom er også "smittsomt", og jeg hadde en toårsperiode da kontakten var begrensa til et absolutt minimum, fordi han var direkte slem med alle oss andre. Jeg veit at det er "sykdommen som snakker" og ikke egentlig han sjøl, men det er grenser for hva jeg finner meg i å høre på likevel.

 

Så her syns jeg HI skal følge sin magefølelse - venninna hennes tjener ikke noe på at alle rundt henne blir sykeliggjort og nedslitt heller. Hun tjener faktisk mer på at det er noen i bakhånd som ennå ikke er dritt lei henne når hun endelig kommer ut av sykehuset... Det går fint an å si "jeg er glad i deg, og vil egentlig være din venn, men å bli påvirka av deg på denne måten trekker meg bare ned. Og det kan jeg ikke tillate, ikke for min families skyld og heller ikke for min egen."

 

Takk for gode råd og tanker. Tror nok jeg går for en slik variant- at jeg er her når hun blir frisk. Akkurat nå trenger jeg en pause ihvertfall. Barna mine er redd henne så vil ikke ha henne her og jeg vil ikke møte henne et sted der hun kan stjele ting heller. Minste på 3 har snakket om mammas sinte venninne som roper og skriker i bhg og var ekkelt når jeg fikk spm om dette.

 

Vi har lite til felles og tror nok ikke vi hadde vært omgangsvenner lenger om det ikke var fordi jeg følte jeg burde det. Og sånn har det vært sikkert de 10 siste årene. Kan hende jeg føler dette for å ha en gyldig grunn overfor meg selv, men samtidig er det jo vanskelig å vite. Hun har jo en personlighet nå som ikke er i nærheten av hva hun hadde før, og jeg vet at jeg ihvertfall aldri hadde blitt venn med henne nå. Hun er rett og slett ikke samme person lenger og det er jo det som er saken kjerne.

[Catlady]

En bestevenn er en du kan ringe klokka fire om natta og spørre om hjelp til å skjule et lik, og bestevennen svarer - Er der om 15 min...

 

Sitat: Jens Bjørneboe

[Anonym bruker]

En bestevenn er en du kan ringe klokka fire om natta og spørre om hjelp til å skjule et lik, og bestevennen svarer - Er der om 15 min...

 

Sitat: Jens Bjørneboe

 

Og det bør vel gå begge veier?

[Catlady]

En bestevenn er en du kan ringe klokka fire om natta og spørre om hjelp til å skjule et lik, og bestevennen svarer - Er der om 15 min...

 

Sitat: Jens Bjørneboe

 

Og det bør vel gå begge veier?

Selvsagt

[Gjest Antarctica]

Nå er vel virkeligheten mer slik at hvis du får bruk for å gjemme et lik, er det dårlig gjort å bruke bestevennen til det...

[Catlady]

Nå er vel virkeligheten mer slik at hvis du får bruk for å gjemme et lik, er det dårlig gjort å bruke bestevennen til det...

Nå er det vel ikke hverdagslig å havne i slike situasjoner heller vil jeg anta.. Hadde vel heller spurt mannen min om hjelp istedet om jeg skulle være så uheldig å havne i den situasjonen siden bestevenninnen min er så liten og tynn at det hadde ikke vært mye hjelp å få der uansett