En venninne av meg er blitt tatt for tyveri

[Anonym bruker]

flere ganger. Hun har også psykiske problemer og hun har det siste året vært en skikkelig energityv. Stygt å si men jeg føler jeg er kommet til et punkt nå hvor jeg ikke makter ha henne rundt meg mer. Hun har vært innlagt på psykiatrisk og skal inn nå igjen. Var en annen venninne som var ute sammen med henne når hun ble tatt og det førte til at min venninne også ble sjekket ut. Kom frem da at det var ikke første gang hun ble tatt for dette. Hun kan være en smule utspekulert og etter å ha hørt dette tør jeg faktisk ikke gå på et senter med henne mer engang.

 

Når bør en tenke på seg selv? Føler rett og slett for bare å si "hadet bra og heller kom tilbake når/om du blir frisk" Samtidig er hun jo en barndomsvenninne, vi har barn på samme alder(som jeg syns det er greit følge litt opp da ikke alt der heller er bra syns jeg).

Uff, litt godt få ut litt frustrasjon...

[LuksusLiv]

Jeg syns du ville vært en dårlig venninnen hvis du svikter henne fordi hun er psykisk syk. Både på venninna din sine vegne og barna hennes som du skriver ikke har det helt bra. Skal man bare være venner i medgang og solskinn så er man ikke mye til venn. Livet går opp og ned, for noen med ned enn opp. Men du velger jo selv hvilken venn du vil være. En ekte venn eller en som gir opp straks livet butter litt i mot.

 

Det er ikke det at jeg ikke forstår at du er frustrert altså, men tross alt, hun har det nok mye værre enn deg, tror du ikke?

[nerdybirdy]

Huff, dette er en vanskelig situasjon..... Jeg ville stilt et ultimatum til henne, når det gjelder tyveri og eventuelt annen ulovelig oppførsel, må hun velge mellom deg, og disse handlingene. I allefall når dere er sammen!

Når det gjelder hennes psykiske sykdom er det bare du som kan bestemme hvor grensen går, og når du skal prioritere deg selv fremfor venner.

Personlig har jeg erfaringer med begge deler. Har beholdt venner med psykiske problemer, men har også kuttet ut venner pga dette. Personlig føler jeg at når en person er manipulativ, så det ikke går an å snakke om at det er vanskelig å være venner/ ikke anerkjenner problemene sine, eller behandler sine nærmeste motbydelig over lengre perioder har mitt valg vært å kutte dem ut.

Men dette må du føle på selv. Jeg ville tatt en prat med venninna og fortalt henne hva du føler.

Masser av lykke til :-)

[nerdybirdy]

Jeg syns du ville vært en dårlig venninnen hvis du svikter henne fordi hun er psykisk syk. Både på venninna din sine vegne og barna hennes som du skriver ikke har det helt bra. Skal man bare være venner i medgang og solskinn så er man ikke mye til venn. Livet går opp og ned, for noen med ned enn opp. Men du velger jo selv hvilken venn du vil være. En ekte venn eller en som gir opp straks livet butter litt i mot.

 

Det er ikke det at jeg ikke forstår at du er frustrert altså, men tross alt, hun har det nok mye værre enn deg, tror du ikke?

 

 

 

Vil bare legge til en kommentar, og retter denne egentlig til innlegget til luksusliv. Vennskap som alle personforhold, endrer seg i forhold til hvordan man oppfører seg. Så selv om man har vært venner tidligere, betyr ikke det at man derfor er pliktig til å stille opp for all fremtid. I et vennskap såvel som et kjærlighetsforhold finnes det ikke ubetinget kjærlighet! Det er noe man har med barna sine......

I tillegg har jeg kommet frem til at mine vennskap/nære relasjoner må gi meg noe. Ikke alltid, og det går selvfølgelig i bølgedaler, men i et langtidsperspektiv på 2-3 år, må et vennskap gi meg rekreasjon og glede, og ikke konstant problemer.

[Anonym bruker]

Jeg syns du ville vært en dårlig venninnen hvis du svikter henne fordi hun er psykisk syk. Både på venninna din sine vegne og barna hennes som du skriver ikke har det helt bra. Skal man bare være venner i medgang og solskinn så er man ikke mye til venn. Livet går opp og ned, for noen med ned enn opp. Men du velger jo selv hvilken venn du vil være. En ekte venn eller en som gir opp straks livet butter litt i mot.

 

Det er ikke det at jeg ikke forstår at du er frustrert altså, men tross alt, hun har det nok mye værre enn deg, tror du ikke?

 

Syns det blir feil å kalle meg dårlig venn. Vi er begge over 30 år og hun har slitt siden hun kom i tenårene. Jeg har vært der bestandig, passet barn, lånt henne skulder, husrom og hjulpet med det jeg kan. Jeg er alene med barn selv og hun krever at vi sees et par ganger i uken. Hvis ikke snakker hun om meg på facebook- om dårlige venner som ikke har tid til henne osv osv. Jeg har hatt forståelse hele veien men jeg begynner å miste motet på at hun kommer til å bli frisk i det hele tatt. Samtidig er jeg sliten. A hun har det verre enn meg er helt klart, men var dette er konkurranse?

 

Hun hadde hatt med seg barna når hun ble tatt, hadde gjemt det i bhgsekken til ene barnet. Jeg bir aldri tørre la henne passe mine barn, vil ikke være med henne slike plasser heller mer. Hva om hun putter i min pose neste gang? Nei, jeg føler for å få litt avstand rett og slett.

 

Det er ihvertfall ikke snakk om å stikke av når det butter litt imot!! Rart skrive noe sånt i det hele tatt.

[Anonym bruker]

Huff, dette er en vanskelig situasjon..... Jeg ville stilt et ultimatum til henne, når det gjelder tyveri og eventuelt annen ulovelig oppførsel, må hun velge mellom deg, og disse handlingene. I allefall når dere er sammen!

Når det gjelder hennes psykiske sykdom er det bare du som kan bestemme hvor grensen går, og når du skal prioritere deg selv fremfor venner.

Personlig har jeg erfaringer med begge deler. Har beholdt venner med psykiske problemer, men har også kuttet ut venner pga dette. Personlig føler jeg at når en person er manipulativ, så det ikke går an å snakke om at det er vanskelig å være venner/ ikke anerkjenner problemene sine, eller behandler sine nærmeste motbydelig over lengre perioder har mitt valg vært å kutte dem ut.

Men dette må du føle på selv. Jeg ville tatt en prat med venninna og fortalt henne hva du føler.

Masser av lykke til :-)

 

Takk for svar. Hun vet ikke jeg vet om tyveriene, min venninne måtte lov å ikke nevne det til noen. Hva slags straff gir egentlig slikt? Vil det sendes meld til barnevernet tror dere? Hadde syns det hadde vært greit isåfall....

[Anonym bruker]

Huff, dette er en vanskelig situasjon..... Jeg ville stilt et ultimatum til henne, når det gjelder tyveri og eventuelt annen ulovelig oppførsel, må hun velge mellom deg, og disse handlingene. I allefall når dere er sammen!

Når det gjelder hennes psykiske sykdom er det bare du som kan bestemme hvor grensen går, og når du skal prioritere deg selv fremfor venner.

Personlig har jeg erfaringer med begge deler. Har beholdt venner med psykiske problemer, men har også kuttet ut venner pga dette. Personlig føler jeg at når en person er manipulativ, så det ikke går an å snakke om at det er vanskelig å være venner/ ikke anerkjenner problemene sine, eller behandler sine nærmeste motbydelig over lengre perioder har mitt valg vært å kutte dem ut.

Men dette må du føle på selv. Jeg ville tatt en prat med venninna og fortalt henne hva du føler.

Masser av lykke til :-)

 

Takk for svar. Hun vet ikke jeg vet om tyveriene, min venninne måtte lov å ikke nevne det til noen. Hva slags straff gir egentlig slikt? Vil det sendes meld til barnevernet tror dere? Hadde syns det hadde vært greit isåfall....

 

Skulle også si at det går ikke an snakke med henne. For hvert år som har gått er hun blitt mer og mer"egoistisk". Alt handler om henne og hennes, og en snakker aldri om annet enn alle hun hater og er sure på. Foreldrene hennes som aldri har barna(mens de faktisk har dem ofte), om gale søsken(de er ikke de gale, der er derimot friske)++++

[nerdybirdy]

Huff, dette er en vanskelig situasjon..... Jeg ville stilt et ultimatum til henne, når det gjelder tyveri og eventuelt annen ulovelig oppførsel, må hun velge mellom deg, og disse handlingene. I allefall når dere er sammen!

Når det gjelder hennes psykiske sykdom er det bare du som kan bestemme hvor grensen går, og når du skal prioritere deg selv fremfor venner.

Personlig har jeg erfaringer med begge deler. Har beholdt venner med psykiske problemer, men har også kuttet ut venner pga dette. Personlig føler jeg at når en person er manipulativ, så det ikke går an å snakke om at det er vanskelig å være venner/ ikke anerkjenner problemene sine, eller behandler sine nærmeste motbydelig over lengre perioder har mitt valg vært å kutte dem ut.

Men dette må du føle på selv. Jeg ville tatt en prat med venninna og fortalt henne hva du føler.

Masser av lykke til :-)

 

Takk for svar. Hun vet ikke jeg vet om tyveriene, min venninne måtte lov å ikke nevne det til noen. Hva slags straff gir egentlig slikt? Vil det sendes meld til barnevernet tror dere? Hadde syns det hadde vært greit isåfall....

 

Skulle også si at det går ikke an snakke med henne. For hvert år som har gått er hun blitt mer og mer"egoistisk". Alt handler om henne og hennes, og en snakker aldri om annet enn alle hun hater og er sure på. Foreldrene hennes som aldri har barna(mens de faktisk har dem ofte), om gale søsken(de er ikke de gale, der er derimot friske)++++

 

Jo, det går an å snakke med henne. Det er du som lager et problem av at det ikke går, fordi du har faktisk ikke prøvd (ut ifra det du forteller her.). Du må være bestemt, og forberede deg på hva du vil si. Du må gjerne ta utgangspunkt i det du har skrevet her (innlegg 7). Fortell henne akkurat det du skriver, at alt hun gjør er å klage over ikke-reelle ting, og drittslenging om andre. Fortell henne at du blir kun sliten av å være med henne, og at du føler hun aldri ser deg, fortell henne at du vurderer å avslutte vennskapet fordi du vet ikke lenger hvordan du skal kunne stille opp for henne, når un aldri stiller opp for deg osv.

 

Alternativt kan du fase henne ut over tid. Være mindre og mindre med henne til det til slutt ikke er naturlig at dere omgåes lengre.....Dette er en feigere, men kanskje "enklere" måte å håndtere problemet på.

 

Uansett hva du velger, Lykke til HI, Du er ikke en dårlig venn fordi om du prioriterer deg selv, men du er kanskje feig om du ikke våger si til henne hvorfor.......

[Anonym bruker]

Jeg har snakket med henne masse,men ikke ang tyveriene. Hvordan kan du lese utfra innleggene at jeg aldri har tatt noe opp med henne? Vi har jo vært venner i 20 år. Uansett hva en tar opp er det andre sin feil, og sist jeg tok opp noe ang barna gikk hun hjem og skrev på facebook at nå vurderte de "gode" vennene hennes å melde henne til bv. Noe jeg aldri sa.

 

Når vi møtes er som regel barna tilstede og hun har mer enn en gangbegynt å rope og skrike både til barna sine og meg. Mine barn blir redde og er ikke ovebegeistret for henne heller.

 

Det er tydelig at du ikke vet hvor syk hun er for når noen innlegges på psykiatrisk er det ikke bare å fortelle hva jeg syns eller vil for hun bryr seg fint lite;) Hun har vært ut og inn i flere år nå(nærmere 3 år mener jeg, og var også innom i 20-årene) så det er kommet til et punkt hvor hun ikke forstår fornuft. å si det går an prate med henne blir litt latterlig å påstå for ingen klarer det. Mannen har også gått, og dette på oppfordring fra FVK for å få bort barna mesteparten av tiden. Verken han eller FVK klarer nå inn til henne, og desverre har ikke jeg denne evnen heller. Kanskje du kan komme hit å gjøre det verken venner, familie eller profesjonelle klarer?

[Anonym bruker]

Nerdubirdy virker ha null peiling på det å være psykisk syk. Går an prate med henne? Hadde det vært så lett hadde venninnen neppe trengt blitt innlagt.

 

Jeg syns du skal gjøre det som kjennes rett for deg. Høres slitsomt ut, hadde nok ikke holdt ut like lenge som deg.

[nerdybirdy]

forteller du meg at dersom du hadde satt deg ned med henne, når dere har en hyggelig og rolig samtale vel og merke, og sagt noe ala (i en rolig, behersket tone): "Jeg vet ikke lengre om jeg orker å være venn med deg fordi......." så ville hun begynt å rope å skrike?

 

Vel i så tilfelle, forstår ikke jeg hvorfor du fremdeles er venner med henne.......Mitt poeng var bare at i mange tilfeller der man påstår at det ikke går an å prate, har man faktisk ikke forsøkt. Det er viktig å ta opp alvorlige temaer når det er rom for det, dvs når man ikke er sint/emosjonell ect selv, og mottakeren også er rolig, forsi det påvirker hvordan man fremstiller situasjonen.

 

Nå vet ikke jeg hva FVK er, men med denne nye tilleggsinformasjonen du kommer med i innlegg 9, er mitt råd til deg at her må du kanskje være kynisk, og prioritere deg selv! Lykke til :-)

[nerdybirdy]

Nerdubirdy virker ha null peiling på det å være psykisk syk. Går an prate med henne? Hadde det vært så lett hadde venninnen neppe trengt blitt innlagt.

 

Jeg syns du skal gjøre det som kjennes rett for deg. Høres slitsomt ut, hadde nok ikke holdt ut like lenge som deg.

 

har ikke peiling, på hvordan det er personlig, men har (desverre) lang erfaring med hvordan psykisk sykdom påvirker familie/vennskapsforhold, og min erfaring er at man må være krystallklar på hva man aksepterer og ikke aksepterer i forhold til slike mennesker. Det er faktisk litt som å forholde seg til barn. De relasjonene hvor jeg har greid dette, har det fungert greit, og mitt inntrykk er at den som er psykisk syk synes det er kjempedeilig å ha en ramme å forholde seg til......

[Gjest ________]

Folk kan gjøre mye domt, en av de er å viske en venninne ut av livet når hun har det som værst

 

Du fortjener ikke å kalle deg selv venninnen hennes

[Anonym bruker]

forteller du meg at dersom du hadde satt deg ned med henne, når dere har en hyggelig og rolig samtale vel og merke, og sagt noe ala (i en rolig, behersket tone): "Jeg vet ikke lengre om jeg orker å være venn med deg fordi......." så ville hun begynt å rope å skrike?

 

Vel i så tilfelle, forstår ikke jeg hvorfor du fremdeles er venner med henne.......Mitt poeng var bare at i mange tilfeller der man påstår at det ikke går an å prate, har man faktisk ikke forsøkt. Det er viktig å ta opp alvorlige temaer når det er rom for det, dvs når man ikke er sint/emosjonell ect selv, og mottakeren også er rolig, forsi det påvirker hvordan man fremstiller situasjonen.

 

Nå vet ikke jeg hva FVK er, men med denne nye tilleggsinformasjonen du kommer med i innlegg 9, er mitt råd til deg at her må du kanskje være kynisk, og prioritere deg selv! Lykke til :-)

FVK er familievernkontoret. Hun er sjelden rolig, hun er bare blitt mer og mer sint og frustrert på alt og alle. Det er feil med alle rundt henne og hun er nesten blitt besatt av dette.

Når jeg sa hun hadde vært inn og ut av psykiatrisk regnet jeg med at dere skjønte at hun faktisk var veldig syk!

 

Jeg er fremdeles rundt henne fordi jeg er fadder på begge barna hennes, og jeg bryr meg masse om dem. Nå er derimot faren kommer mer på banen igjen og krevd hun ikke får ha dem så masse og da forsvinner også litt av bekymringen min.

Samtidig som jeg har litt dårlig samvittighet så har jeg nesten ingen følelser for henne lenger. Jeg har på en måte mistet medfølelsen og det er egentlig grusomt å skrive det men det er desverre fakta.

[Anonym bruker]

Folk kan gjøre mye domt, en av de er å viske en venninne ut av livet når hun har det som værst

 

Du fortjener ikke å kalle deg selv venninnen hennes

 

På samme måte som mannen har mistet lysten til å være samme med henne så har også jeg gjort det. Er det verre av meg? Jeg har tross alt vært rundt henne i nesten 30 år og i 20 av disse har jeg gått på tå for det er så synd på henne.

 

Og når en stifter vennskap: er det aldri lov å bryte opp? Mange veier skilles i løpet av livet. Her har jeg holdt meg rundt henne fordi jeg har ville hjelpe henne og innser vel at det har ikke gitt meg noe dette vennskapet på veldig mange år- det har vært forpliktelse.

[Anonym bruker]

Folk kan gjøre mye domt, en av de er å viske en venninne ut av livet når hun har det som værst

 

Du fortjener ikke å kalle deg selv venninnen hennes

 

Hadde heller ikke holdt ut dette. Hadde virkelig du det over flere år? HI skriver hun blir sur om de ikke møtes flere ganger i uken. Hadde du tolerert det over flere år? Drittsnakk osv?

 

Jeg har desverre opplevd psykiatri på nært hold og selv familie maktet ikke være rundt personen. Tilogmed psykologen anbefalte dem for egen del å holde seg borte til personen ble frisk. Hun sa de kunne ende opp med å trenge help selv.

Syns det var stygt av deg og ikke minst unødvendig komme med slike kommentarer.

[Anonym bruker]

Jeg signerer anonymt nå, men jeg ønsker å hive meg inn i diskusjonen ang det å stjele på et kjøpesenter. Jeg jobber nemlig som vekter.

 

Det å stjele blir oftere og oftere en politisak, flere og flere butikker anmelder automatisk uavhengig av summen det blir stjålet for. Dermed vil også barnevernet bli blandet inn om gjerningsmannen har med barn da lovbruddet skjer.

 

På samme måte som hvis foreldre lar små barn sitte alene i bilen på sommeren og vi blir tilkalt, da kontakter vi politiet mens vi venter ved bilen (evnt prøver å ta oss inn i bilen om det er fare for barnas liv. Kommer politiet før foreldrene kommer (altså vi ser an hvor lenge barnet sitter i bilen) så kontakter politiet barnevernet. Kjipt for foreldrene, men sånn er det..

 

Ang din venninne hi, så skjønner jeg frustrasjonen. Man ønsker å være der for henne, men når det begynner å gå på "helsa løs" så er det ikke bare bare.. Du har selv barn og et rulleblad du må passe på. Om hun bruker barna dine for å stjele, eller hun putter noe i posen din uten at du vet om det, og du blir stoppet, vel da er det dessverre du som får dette på deg. Med mindre hun innrømmer ovenfor oss eller politiet at dette er hennes verk. Så her må du faktisk vokte deg selv. Ikke gå i butikker med henne om du frykter hun kan dra deg inn i noe dritt! Dette kan få store konsekvenser.

[Anonym bruker]

Jeg signerer anonymt nå, men jeg ønsker å hive meg inn i diskusjonen ang det å stjele på et kjøpesenter. Jeg jobber nemlig som vekter.

 

Det å stjele blir oftere og oftere en politisak, flere og flere butikker anmelder automatisk uavhengig av summen det blir stjålet for. Dermed vil også barnevernet bli blandet inn om gjerningsmannen har med barn da lovbruddet skjer.

 

På samme måte som hvis foreldre lar små barn sitte alene i bilen på sommeren og vi blir tilkalt, da kontakter vi politiet mens vi venter ved bilen (evnt prøver å ta oss inn i bilen om det er fare for barnas liv. Kommer politiet før foreldrene kommer (altså vi ser an hvor lenge barnet sitter i bilen) så kontakter politiet barnevernet. Kjipt for foreldrene, men sånn er det..

 

Ang din venninne hi, så skjønner jeg frustrasjonen. Man ønsker å være der for henne, men når det begynner å gå på "helsa løs" så er det ikke bare bare.. Du har selv barn og et rulleblad du må passe på. Om hun bruker barna dine for å stjele, eller hun putter noe i posen din uten at du vet om det, og du blir stoppet, vel da er det dessverre du som får dette på deg. Med mindre hun innrømmer ovenfor oss eller politiet at dette er hennes verk. Så her må du faktisk vokte deg selv. Ikke gå i butikker med henne om du frykter hun kan dra deg inn i noe dritt! Dette kan få store konsekvenser.

 

Ja, noe sånt jeg er redd for. Jeg er helt alene så noe sånt ville vært katastrofalt. Takk for svar:)

[Anonym bruker]

Det er i vansklige tider man oppdager hvem som er ens ekte venner. Og ser ut til at denne damen snart kommer til å oppdage at du ikke er en ekte venn.

[Anonym bruker]

Det er i vansklige tider man oppdager hvem som er ens ekte venner. Og ser ut til at denne damen snart kommer til å oppdage at du ikke er en ekte venn.

 

Uff. Ja, jeg gir meg. Jeg er nok en dårlig venn, men det får egentlig bare være. Det endrer ikke hva jeg føler.

[Gjest Mentha]

Det er i vansklige tider man oppdager hvem som er ens ekte venner. Og ser ut til at denne damen snart kommer til å oppdage at du ikke er en ekte venn.

 

Synes du det høres ut som en ikke ekte venn som stiller opp i 20 år, uten å få noe tilbake ettersom jeg forstår, men så finner ut at hun for sin egen og barnas skyld ikke er sikker på om hun orker mer?

 

 

Da er vi i så fall dypt uenige.

Endret 1. november 2012 av Mentha

[Anonym bruker]

Det er i vansklige tider man oppdager hvem som er ens ekte venner. Og ser ut til at denne damen snart kommer til å oppdage at du ikke er en ekte venn.

 

Når de dårlige tidene varer i 20 år og, om jeg har forstått det rett fortsatt eskalerer handler det ikke om at HI er en dårlig venn. Utrolig frekt å påstå noe sånt.

[nerdybirdy]

Det er i vansklige tider man oppdager hvem som er ens ekte venner. Og ser ut til at denne damen snart kommer til å oppdage at du ikke er en ekte venn.

 

Uff. Ja, jeg gir meg. Jeg er nok en dårlig venn, men det får egentlig bare være. Det endrer ikke hva jeg føler.

 

Kjære HI

 

IKKE GI DEG!!!!! Du er ikke en dårlig venn, og de her inne som prøver å fremstille deg slik, har sannsynligvis ingen førstehåndserfaring hvordan det er å ha en langtidsrelasjon som suger all livskraft ut av deg! Det er klart du må kunne stille krav til de rundt deg, venner såvel som familie, og ta stilling til hvordan du vil håndtere at de eventuelt ikke møter disse kravene.....Jeg synes du skal prøve en lengre periode (et par mnd), uten kontakt med denne venninnen og se hvorvidt det gjør dagene dine bedre :-). Det kommer et punkt i livet hvor man må velge om man skal prioritere seg selv, eller være dørmatte for andre, og da er ikke jeg i tvil om hva JEG ville valgt. Håper du treffer det valget som passer for deg, og heier masse på deg HI :-)

[nerdybirdy]

Det er i vansklige tider man oppdager hvem som er ens ekte venner. Og ser ut til at denne damen snart kommer til å oppdage at du ikke er en ekte venn.

 

Når de vanskelige tidene varer i mer enn 10 år, er det ikke en vanskelig tid, men en livsstil. Jeg hadde aldri tolerert dette fra noen, ikke familie, ikke venner og ikke ektefelle/partner!

[Anonym bruker]

en kleptoman, noe som det virkelig høres ut som veninnen din er, benekter for seg selv at de stjeler, de tror også at alle rundt ikke ser eller skjønner hva de holder på med... Jeg, med erfaring med akkurat det samme som deg, veninnen min var en ganske ekstrem lyst-løgner og kleptoman, hun var også suisidal... Det var vondt for meg å se henne ha det sånn. Hun har opplevd mye vondt i livet og dekket det med rosen røde løgner, hun stjelte ting fordi hun så hun fikk adrenalin kikk av det og i etterkant lykken av å ha tingen i eget eie (samme problemet til en shopoholiker) hun hadde jo litt selvinnsikt , både godt og vondt var det, fordi når hun selv oppdaget hva hun hadde gjort følte hun seg så elendig så hun prøvde da flere ganger å ta sitt eget liv. Jeg satte meg ned med henne for 3år siden og pratet lenge med henne om alt, hun ble først kjempe sint på meg og kastet ting etter meg, fordi hun synes jeg var frekk som satt der og kalte henne for tyv og løgner... MEN så gikk det 3 dager også sto hun på trappa mi og knakk sammen, gråt og sa tusen takk til meg fordi jeg tok det opp. Hun har hatt 2 tilbakefall i de 3siste årene, men hun er per dags dato min beste veninne og jeg håper hun vil være det til vi går i grava...Sannheten for psykisk syke vil alltid stikke dypest fra de personer i livene dems som de ser på som verdifulle... Nå er jeg ikke helt kjent med din veninne og det høres jo veldig spesielt ut, og jeg har god forståelse for din frustrasjon. .. men siden du allerede har gitt opp, hva koster det deg egentlig å ta en prat med henne? mye energi i noen timer, ja... men hva om det hjelper henne å få denne praten? vil vel tro at du har en del gode minner med henne også, er det ikke vondt å se veninna di kjøre segselv og livet sitt så på viddene? Jeg hadde kostet på meg den praten uansett... men du er ingen dårlig veninne om du velger å bare kutte kontakten, men om hun lurer har hun kanskje rett på å vite hvorfor? jeg vet som sagt ikke, det er sjeldent noe fasit på sånt. dette er jo opp til deg å bestemme... også vil jeg bare si at selvom en person er mye inn og ut av psykiatriske avd så tilsier ikke dette at de er helt ko-ko, gale eller liggende... De som kanskje kan gå under slike betegnelser har faktisk andre "gale-hjem" å være på om du vil kalle det for det... en psykiatrisk avd er ikke et sted hvor personer oppholder seg over mange år og de fleste som er innlagt der hadde du ikke gjettet at kunne blitt innlagt der, de er så oppegående, normale og de er mennesker med de største hjertene i hele verden! snillere mennesker skal du faktisk leite lenge etter! de fleste er der fordi livet har blitt for mye, ryggsekken er blitt for tung og de klarer ikke lengere bære alt alene! De fleste på P.avd er der fordi de har opplevd mye vondt, folk som er slemme mot dem, de tar på seg alles problemer og skal prøve å ta vare på alt og alle hele tiden, de glemmer segselv og dermed blir ting litt vanskelig, så jeg skal virkelig ha meg frabedt kommenterer som at de som er der er gale eller lignende. Om du ikke har vært innlagt på slike steder kan du ikke si slikt... det kan vel kanskje sammenlignes med å fortelle barna at de ikke kan si at de ikke liker laks før de faktisk har smakt på laksen? ...