Sosial angst og barn

[Anonym bruker]

Jeg er en jente på 28 år som har slitt med sosial angst siden jeg var liten. Er nå under utredning for en annen lidelse i tillegg, men jeg lurer på hvordan dere osm har sosial angst og har barn håndterer hverdagen i forhold til for eks levering og henting i barnehage, prater dere mye med de ansatte, de andre foreldrene? Er dere med på tilstelninger i barnehagen? "Bukkker" dere under for angsten eller opplever dere at den blir bedre når dere eksponerer dere selv for situasjoner dere ikke liker? Jeg har gått i terapi i mange perioder av livet og prøvd ulike medisiner som har skullet hjelpe, men jeg føler jeg alltid på en eller annen måte alltid er tilbake på null igjen etter en tid.

 

Hvis jeg skal hente barnet mitt i barnehagen (ca en dag i uka( begynner jeg å planlegge hva jeg skal si flere timer på forhånd, hvem som er der av ansatte og foreldre. Og hva jeg skal si til barnet mitt osv. Jeg er rett og slett så hemmet av angst. Noen som er i en tilsvarende situasjon og har lyst til å fortelle sin historie, ting som kan hjelpe, eller som evt savner et par med barn å være sammen med i tilsvarende situasjon (der en eller begge foreldre har psykiske vansker)?

 

Hilsen fra meg. ps! Jeg bor på østlandet.

[Anonym bruker]

Huff, du er virkelig hardt rammet!!! Du kan ikke ha det særlig bra for tiden, enda godt at du nå får hjelp!

 

Jeg håndterer angsten bra i hverdagen, den hemmer meg ikktare når det gjelder å gjøre ting med barna og oppfølging av dem. Tar meg ekstra sammen slik at de aldri skal oppleve at mamma er syk.

 

Jeg bruker mye tanketerapi, puster rolig, tar Zoloft daglig og bruker Sobril av og til om jeg har en ekstremt dårlig dag der jeg omtrent ikke får puste og må gjøre noe.

 

Lykke til! Håper du snart vil få det bedre!!! Angst er virkelig for jævlig, særlig om man ikke får puste, blir svimmel og skjelver..

[Anonym bruker]

Jeg er en jente på 28 år som har slitt med sosial angst siden jeg var liten. Er nå under utredning for en annen lidelse i tillegg, men jeg lurer på hvordan dere osm har sosial angst og har barn håndterer hverdagen i forhold til for eks levering og henting i barnehage, prater dere mye med de ansatte, de andre foreldrene? Er dere med på tilstelninger i barnehagen? "Bukkker" dere under for angsten eller opplever dere at den blir bedre når dere eksponerer dere selv for situasjoner dere ikke liker? Jeg har gått i terapi i mange perioder av livet og prøvd ulike medisiner som har skullet hjelpe, men jeg føler jeg alltid på en eller annen måte alltid er tilbake på null igjen etter en tid.

 

Hvis jeg skal hente barnet mitt i barnehagen (ca en dag i uka( begynner jeg å planlegge hva jeg skal si flere timer på forhånd, hvem som er der av ansatte og foreldre. Og hva jeg skal si til barnet mitt osv. Jeg er rett og slett så hemmet av angst. Noen som er i en tilsvarende situasjon og har lyst til å fortelle sin historie, ting som kan hjelpe, eller som evt savner et par med barn å være sammen med i tilsvarende situasjon (der en eller begge foreldre har psykiske vansker)?

 

Hilsen fra meg. ps! Jeg bor på østlandet.

 

Jeg har også sosial angst, men barnet mitt begynner i barnehage først etter nyttår, så jeg vet ikke hvordan jeg kommer til å takle settingen med henting og levering. Ser for meg at jeg ikke sier mer enn jeg absolutt må og kommer meg fortest mulig ut, men håper det vil gå litt bedre etter hvert.

 

Når jeg vet jeg må forholde meg til andre mennesker i en situasjon så blir jeg sånn som du beskriver i forbindelse med henting i bhg. Jeg opplever også at angsten hemmer meg veldig, har minimal kontakt med mennesker utenfor nærmeste familie. Har gått i behandling i flere år, men ser ikke ut til å komme noen vei.

 

Jeg er egentlig mest redd for hvordan dette vil påvirke barnet mitt, både det at vi treffer få mennesker (men håper barnehage vil hjelpe på dette for hennes del), og det at hun kanskje merker at mamma er redd og tror at det er farlig...

 

Hadde vært fint å treffe noen i samme situasjon, men vi bor dessverre på vestlandet.

[Anonym bruker]

Min mann har angst, depresjon og i tillegg Asperger.

Ja, det hemmer familien. Ungene reagerer på fars oppførsel og tilbaketrukkethet. Jeg er så frustrert og lei av å lage unnskyldninger.

 

Alt faller som mitt ansvar, fordi han ikke takler forekdresamtaler, henting og levering , butikksjef, sosiale lag, juleforestillinger mm

Savner mer en kur enn noen å snakke med, han går på medisiner uten videre effekt på angsten. Nettopp sluttet hos din psykolog, frivillig pgA uenighet dem imellom.

Og jeg er redd for hvor skadelidende barna er under dette.

Prøver å veie opp for hans utilstrekkelighet.

 

Flott at du K det minste forlater hjemmet og er med barna, selv om det er en prøvelse for deg.

[Anonym bruker]

Jeg er i starten av 30- årene og har sosial angst. Har alltid vært ekstremt sjenert som person og etter 10 års mobbing på skolen utviklet jeg sosial angst. Min fungering har variert, men jeg har aldri vært helt "invalidisert" av angsten utad sett. Jeg har eksponert meg i hele mitt voksenliv og har bla tatt høyere utdannelse, er i jobb og har to barn og et på vei. Har hele tiden hatt støtte i min samboer og heldigvis for meg traf jeg ham tidlig. Til tider har vi vært ganske isolert og det har i perioder vært belastende, særlig for samboer. Vi har begge følt dette som belastende og savnet venner. Etter at vi fikk vårt første barn var det et stort tema da vi var redd for barnets sosiale utvikling. I perioder har vi prøvd å bli kjent med nye mennesker, noe som har kostet meg mye, men har "mislyktes" hver gang. Noe skyldes vel kjemi og tilfeldigheter, men jeg tar det alltid personlig. Idag har vi et sosialt nettverk, beståene kun av nær familie. Alle vet om vanskene mine men ikke nødvendigvis satt et navn på det. Jeg har aldri sagt til noen at jeg har sosial angst. Blir akseptert og godtatt slik at jeg i familiære settinger som oftest er trygg nok til å være meg selv. Hverdagen er hektisk så på en måte er det "nok" akkurat nå. De siste årene har det kommet flere barn i familien så å treffes blir sosialt også for eldste her. Men savnet er der, i tillegg til skuffelsen og skammen jeg føler over å ikke mestre det sosiale.

 

Utad sett blir jeg nok sett på som reservert, og kanskje også uhøflig og arrogant. Jeg er en av de som f.eks sliter med å se noen i øynene og hilse. Dette er svært problematisk på jobb, i nabolaget og i bhg. I starten er de fleste hyggelige og høflige og tar initiativ til å si hei. Da greier jeg som regel å si hei tilbake. Men etter å ha møtt mitt flakkende blikk en stund og kanskje ikke fått hei hver dag, blir det fler og fler som ser bort når vi møtes og unngår meg. Jeg eksponerer meg hele tiden, men prøver ofte å unngå ubehagelige situasjoner. Jeg leverer i bhg men henter ikke så ofte da det er vanskeligere for meg. Tilstelninger i bhg er svært belastende, men jeg (og sambo) presser meg til å gå. Jeg klarer ikke å gå alene uten ham da, og den sosiale kontakten med andre foreldre blir minimal på slike tilstelninger. Jeg hilser og smiler men det er det. Smalltalk er ekstremt vanskelig. Fokuserer på barna, hjelper til med praktiske ting eller annet som gjør at jeg ikke er i fokus. På jobb er folk vant ved at jeg ikke sier noe på lunsjen hvis det er flere enn et par stykker til stede, og mange har "gitt meg opp". Jeg gir svært lite og skjønner at det er vanskelig å være sammen med meg. Hjemme med familie er jeg jo helt annerledes.

 

Så i hverdagen greier jeg nok ganske mye, og det tror jeg er for at jeg eksponerer meg hele tiden. Om det "hjelper" kommer litt an på hvordan man ser det. Det har ikke hjulpet meg noe særlig i å bli flinkere sosialt. I perioder har jeg som sagt gått inn for å bli kjent med mennesker og prøvd å være mer åpen, men jeg har ikke lyktes. Stort sett er det ikke katastrofalt, jeg blir nok mest sett på som "rar" og lite sosialt attraktiv å sitte ved siden av på lunsj, tilstelninger etc. Jeg tror at jeg mestrer å følge opp mine barn på en adekvat måte, men foreløpig går de i bhg. Innbiller meg at det blir vanskeligere og at mitt "handicap" blir synligere etter hvert som de blir eldre. Personlig har det ikke hjulpet meg å eksponere meg fordi jeg opplever nederlag etter nederlag. Dette handler jo også mye om tankemønstre som jeg har jobbet mye med men ikke greid å bryte. Hvis jeg møter opp på et foreldrearrangement greier jeg ikke å tenke at jeg faktisk klarte det, fokusere på det positive, jeg ser kun det jeg IKKE fikset ved det. At jeg ikke pratet, at jeg ikke gjorde ditt eller datt osv osv. Daglig opplever jeg nederlag fordi jeg hele tiden ønsker og forventer noe annet. Det beste hadde vel sikkert vært å legge ned kravene og forventnignene jeg stiller til meg selv og innse at jeg er et håpløst case:) Akseptere minimum liksom, men greier ikke det heller. Men ift å fungere nærmest som forventet i hverdagen hjelper det jo. Jeg jobber, har barn og følger dem opp:) Så sånn sett er det vel ikke "noe farlig" å presse seg selv litt. Om man noen sinne blir "helt frisk" (hva nå det er) vet jeg ikke da. Jeg har aldri prøvd medisiner, men har ikke noen god erfaring med terapi. Er sikkert veldig personavhengig ift å møte den rette behandleren. Men å prate med samboer har hjulpet meg mye mer.

 

Bor også på østlandet, Buskerud, du da?

[Anonym bruker]

Jeg er 27, bor også på østlandet, Buskerud, og sliter med mye av det samme.

 

Jeg har prøvd både terapi og medikamenter, og ikke opplevd noen virkning av det.

Etter at jeg fikk barn, har jeg blitt mye flinkere til å utfordre meg selv og hoppe i det. Har begynt å ta høyere utdanning, og jeg hetner og leverer i barnehagen og stiller opp på foreldremøter. Henting og levering går greit, noen dager er det så vidt jeg klarer å ha blikkontakt og si ha det, andre dager slår jeg av en prat med de faste ansatte. Er det vikarer blir jeg usikker, og er det andre foreldre til stede blir jeg også veldig usikker.

Foreldremøter drar jeg på sammen med samboeren min, og det samme med nissefester og påskefrokoster, det klarer jeg ikke alene enda.

 

Det første året barnet mitt gikk i barnehage, var jeg som deg HI, måtte planlegge hva jeg skulle si ved henting, gruet meg flere dager i forveien. Nå går det så mye bedre, selv om jeg fortsatt er "redd" for de andre foreldrene.

Barnet mitt har nå kommet i den alderen der de inviterer hverandre hjem, så det er min neste store utfordring. å få foreldre inn i hjemmet, jkanskje måtte by på en kopp kaffe, måtte "prestere" som mor mens de er til stede.

 

Jeg sier ALLTID hei når folk hilser, og jeg smiler og nikker alltid når jeg møter noens blikk, både i barnehagen og på bussen, i byen osv. Selv når jeg aller mest bare ønsker ås e bort. Det tror jeg man tjener mye på, jeg ønsker minst av alt å bli oppfattet som uhøflig og arrogant, når alt jeg egentlig føler er mindreverdighet. Arroganse er liksom så langt fra sannheten som det går an å komme.

 

Jeg har kommet så langt at jeg føler det ikke går ut over barnet mitt. Heldigvs har jeg samboeren min til å ta de nye utfordringene (slik som bursdager) i begynnelsen, og så håper jeg at jeg klarer det også etter hvert. Jeg utdanner meg, har tenkt meg ut i arbeid når jeg er ferdig med det, jeg tar henne med barnet i byen, på kafé, stopper og slår av en (veldig kort,men likevel) prat når vi treffer på barn fra barnehagen med foreldre i helgene osv.

 

Nå vet jeg ikek hvor gammelt barnet ditt er, og hvor lenge hn har gått i bhg, men kke forvent at du skal takle alt med en gang, de krever mot og øvelse, gradvis tilvenning. Gi det en sjanse en god stund, gjerne et år, før du gir opp!

Lykke til!

[mamma-]

Hei. jeg kjenner meg så igjen.har sterk sosial fobi og klarer nesten ikke være med på noen tilstelninger i barnehagen.angsten er forferdelig.tør ikke prate med foreldrene heller.vil gjerne komme i kontakt med andre.

[Anonym bruker]

Hvor bor du da? Hilsen anonym nr 5:)