Du som fikk en fødselsdepresjon

[Anonym bruker]

dytter

[Tuttelura881]

Er det ikke noe man kan gjøre selv da? Sånn at man slipper å gå til lege?

 

 

hvorfor er det så viktig å gjøre det selv da? hvis du er syk med feks lungebetennelse ville du gått til lege for å få hjelp ikke sant? hvorfor er det annerledes når det er psykisk sykdom?

 

For at når du har lungebetennelse, går det ikke utover syken! Når jeg hadde fødsels depresjon, så jeg for meg at jeg kom til og bli dopa ned med medisiner, satt inne på galehus, "følte meg gal", at de skulle ta ungen fra meg, at samboeren og folk rundt meg skulle se annerledes på meg og syns synd på meg..

Når en sykdom går utover syken din, er det ikke like lett og gå til legen! For meg fulgte set også med masse skam, for at jeg følte som jeg gjorde! Og at jeg ikke var overlykkelig med mammafølelse !

[Anonym bruker]

Er det ikke noe man kan gjøre selv da? Sånn at man slipper å gå til lege?

 

 

hvorfor er det så viktig å gjøre det selv da? hvis du er syk med feks lungebetennelse ville du gått til lege for å få hjelp ikke sant? hvorfor er det annerledes når det er psykisk sykdom?

 

For at når du har lungebetennelse, går det ikke utover syken! Når jeg hadde fødsels depresjon, så jeg for meg at jeg kom til og bli dopa ned med medisiner, satt inne på galehus, "følte meg gal", at de skulle ta ungen fra meg, at samboeren og folk rundt meg skulle se annerledes på meg og syns synd på meg..

Når en sykdom går utover syken din, er det ikke like lett og gå til legen! For meg fulgte set også med masse skam, for at jeg følte som jeg gjorde! Og at jeg ikke var overlykkelig med mammafølelse !

 

du trenger ikke prøve å lære meg noe om fødselsdepresjon altså! jeg har hatt to svangerskap med svangerskapsdepresjon etterfulgt av fødselsdepresjon. når en sykdom går utover Psyken din er det da mye viktigere å oppsøke lege og få hjelp enn når det bare er fysisk!

[detverkeribakhodet]

jeg skjønte det etter noen uker etter jeg fikk min første jente. jeg skjønte det da jeg sa til mannen min at "jeg vil ikke være mamma mer". dagen etter ringte jeg til helsestasjonen og fikk hjelp.

 

med nr 2 var jeg veldig obs på at jeg slet med tuunge tanker, jeg hadde et svangerskap som var tøft. Barnet i magen vokste ikke som det skulle, det var mistanke om hjertefeil og masse undersøkelser. Da hun ble født gikk det overrasende bra, helt til vi holdt på å miste henne pga hjertesvikt da hun var 9 dager gammel. Hun ble operert, og ting gikk ganske greit frem til 6 ukers kontrollen etter operasjonen. da ble det igjen tur til Riksen, og da brast det helt for meg. jeg gikk inn en veldig sterk depresjon, og måtte få hjelp. husker jeg bare gråt de første timene hos psykologen. tok nesten 6 mnd før jeg kom meg ovenpå igjen..

 

hvis du er usikker på om du begynner å utvikle en depresjon så ta en prat med helsesøster..., det er faktisk veldig vanlig å føle ting vanskelig når man har fått barn.. det er veldig overveldende å plutselig ha en liten person som er helt avhengig av deg. og det er ikke alltid det er så rosenrødt.. er jo ikke sikkert det er en depresjon selv om du er nedstemt, men om det skulle være det er det "lettere" å behandle om det blir fanget opp tidlig.

[MrsMilla]

Visste ikke hva det var den gangen, og det var mannen min som skjønte det flere år etterpå når vi hørte snakk om det.

Trodde bare jeg var ei elendig mor som ikke klarte noe og fæl og stygg akkurat da - utrolig kjip situasjon, og virkelig ikke meg til vanlig!!

 

Var vel et sjokk å bli mor tror jeg, i tillegg til alle hormonene, og alle mine venner hadd et helt annet liv. Og så la jeg mye på meg. Depresjonen forsvant vel egentlig samtidig med kiloene i løpet av første året.

Gikk gradvis over, stort sett fordi jeg har og da hadde en fantastisk mann som støttet meg mye og tok veldig mye ansvar.

[me_87]

Nå er de heldigvis veldig flink til å fortelle at dette er helt vanlig og at det går over for de aller fleste.