Du som fikk en fødselsdepresjon

[Anonym bruker]

Hvordan "oppdaget" du at du hadde fått det? Altså, når skjønte du at det ikke bare var litt tungsinn som gikk over?

 

Hvordan artet det seg? var du deppa fra ungen kom, eller kom det senere?

 

Søkte du hjelp? Og fikk du hjelp? Hvor? Og hvilken hjelp? Gikk det over?

[me_87]

dag 5 turde jeg endelig å innrømme at jeg var alvorlig deprimert.

Før det gikk jeg rundt å latet som alt var perfekt å prøvde vel egentlig å lure meg selv til å tro det også.

Så mye som jeg gråt og så langt nede som jeg følte meg så var det egentlig ikke tvil om at det var depresjon.

Jeg hadde heller ingen matlyst og så mørkt på alt!

Klarte ikke å glede meg til ting osv.

Sykepleier sa at det sikkert bare var barseltårer men visste at det ikke bare var det.

Var deprimert i 3 mnder før det ENDELIG gikk over.

 

Det begynte en dag etter jeg fødte.

 

Jeg gikk til lege å ble henvist til psykolog men jeg gikk aldri.

Følte at det kom ikke til å forandre på noe av å bare sitte å snakke med en fremmed.

Depresjonen gikk over etter 3 mnder av seg selv,men angrer forsatt den dag idag at jeg ikke gikk til psykolog å nå er han blitt 1 år!

Har forsatt dårlig samvitighet for at jeg ikke var den beste moren for han de første månendene.

 

Jeg tror virkelig det vil hjelpe å gå til psykolog istedenfor å bare holde alt inne.

[Madolyn]

Det utviklet seg gradvis over et halvt år med minimalt med søvn og mye isolasjon hjemme. Fødselen opplevde jeg som grusom, og jeg hadde en svært krevende baby med lakenskrekk, store nærhetsbehov, som var VELDIG sulten døgnet rundt og hadde flaskenekt. Jeg møtte rett og slett veggen etter 6 mnd. Babyen lå som vanlig og hylskrek fordi jeg ikke bar ham, og jeg turte rett og slett ikke ta i ungen da jeg var redd for at jeg kom til å gjøre noe jeg ville angre på...

 

Ringte mamma og mannen min som begge styrtet hjem, og fikk time hos fastlegen neste dag. Fikk konstantert moderat fødselsdepresjon og fikk ukentlig samtale med HS og tilbud om psykolog. Hadde masse stygge tanker om både barnet og meg selv som fikk komme ut, det hjalp veldig mye å prate om det! Jeg har vært åpen hele veien til venner og familie om at babytida ikke ble det jeg hadde håpet på. Kunne aldri falle meg inn å late som om alt var perfekt. Nå derimot har jeg verdens herligste og enkleste halvannetåring

Endret 18. oktober 2012 av Madolyn&Muffin

[Ikkesåallerværst]

Oppdaget det da jeg tok en test på nett. Skjønte at de negative tankene mine var mer enn bare babyblues/barseltårer helt fra timene etter fødsel, men først var det nok angst og en reaksjon på fødselen som kan ligne PTSD i tillegg til at jeg var fysisk nedkjørt. Jeg ble av alle forsikret om at det var normalt, at mange var triste og hadde vonde tanker om fødselen. Men selv visste jeg at det var mer alvorlig. Natten etter vi kom hjem fra sykehuset, satt jeg med en gråtende baby jeg ikke klarte å amme og sa høyt til meg sevl: jeg vil dø, jeg vil dø, jeg vil dø. Jeg var til samtale hos jm fire uker etter fødsel, og hun avtalte ny time uka etter. På den timen ble jeg henvist til psykisk team på helsest, og tok samme test som jeg hadde tatt hjemme noen uker før -enda dårligere resultat.

 

Videre ble jeg henvist til en psykolog i kommunen, men syns det hjalp lite. Da barnet var seks måneder kom jeg i kontakt med en fantastisk psykolog, og da ble jeg gradvis bedre, og helt frisk etter et drøyt år. Det var vel først da jeg skjønte hvor dårlig jeg var.. Jeg hadde lite positive følelser overfor barnet før han var ca fire måneder, og det løsnet ikke før han var ca 7 mndr. Spilte godt skuespill da, og sørget for å bære han mye ettersom jeg visste at det kunne bedre tilknytningen mellom oss. I tillegg gikk jeg på barselyoga/babymassasje, som også var bra for oss to.

 

Jeg hadde også elendig selvtillit, gledet meg ikke over noe og hadde store søvnproblemer. Jeg la planer om å reise fra mannen og babyen. I tillegg fikk jeg en del angst. For å dø, for å treffe kjente og ukjente og for at det skulle oppstå situasjoner jeg ikke behersket. Var skvetten og irritabel.

Endret 18. oktober 2012 av Ikkesåallerværst

[Anonym bruker]

Oppdaget det da jeg tok en test på nett. Skjønte at de negative tankene mine var mer enn bare babyblues/barseltårer helt fra timene etter fødsel, men først var det nok angst og en reaksjon på fødselen som kan ligne PTSD i tillegg til at jeg var fysisk nedkjørt. Jeg ble av alle forsikret om at det var normalt, at mange var triste og hadde vonde tanker om fødselen. Men selv visste jeg at det var mer alvorlig. Natten etter vi kom hjem fra sykehuset, satt jeg med en gråtende baby jeg ikke klarte å amme og sa høyt til meg sevl: jeg vil dø, jeg vil dø, jeg vil dø. Jeg var til samtale hos jm fire uker etter fødsel, og hun avtalte ny time uka etter. På den timen ble jeg henvist til psykisk team på helsest, og tok samme test som jeg hadde tatt hjemme noen uker før -enda dårligere resultat.

 

Videre ble jeg henvist til en psykolog i kommunen, men syns det hjalp lite. Da barnet var seks måneder kom jeg i kontakt med en fantastisk psykolog, og da ble jeg gradvis bedre, og helt frisk etter et drøyt år. Det var vel først da jeg skjønte hvor dårlig jeg var.. Jeg hadde lite positive følelser overfor barnet før han var ca fire måneder, og det løsnet ikke før han var ca 7 mndr. Spilte godt skuespill da, og sørget for å bære han mye ettersom jeg visste at det kunne bedre tilknytningen mellom oss. I tillegg gikk jeg på barselyoga/babymassasje, som også var bra for oss to.

 

Jeg hadde også elendig selvtillit, gledet meg ikke over noe og hadde store søvnproblemer. Jeg la planer om å reise fra mannen og babyen. I tillegg fikk jeg en del angst. For å dø, for å treffe kjente og ukjente og for at det skulle oppstå situasjoner jeg ikke behersket. Var skvetten og irritabel.

 

Kan jeg spørre hvilken test du tok? Jeg googlet og fant denne: http://www.barneport...dselsdepresjon/ og har en score på 21

hi

[Tuttelura881]

Fikk det med en gang ungen va født! Skyldte hele tiden på at jeg var sliten, sliten, sliten! Svigermor viste bedre, men ville ikke presse meg! Så hun var heller bare der ekstra og hjalp til, så jeg kunne gå på rommet og sove og skrike.. sov mye, var masse sliten, klarte ikke og se folk i øynene, stengte meg selv masse inne alene, ville ikke snakke med noen, hadde mange stygge og skumle tanker som jeg ikke vil skrive ned :/

Hadde mange mørke tanker, spiste ikke noe, hadde ingen livsglede! Turte ikke og snakke med noen. Følte at sønnen min hadde hatt det bedre om han døde eller om jeg ga han bort. Så fikk jeg dårlig samvittighet for og ha tenkt dette. Var vel egentlig bare en ond spiral av vonde tanker! :/ Men vet i dag at det bare er de mørke tankene som har lekt med hodet mitt! Angrer på at jeg ikke sa noe til noen, eller spurte etter hjelp!

 

Ca fire måneder etter jeg fikk ungen, begynte jeg og føle meg bedre og bedre! Brukte litt psykologi på meg selv og sa, du skal kysse ungen og smile til han hver dag! Du skal smile og se folk i øynene når du snakker med de! Og klarte oftere og oftere og jage bort de onde tankene mine!

 

Gikk alt i alt 6 måneder før jeg kan si at jeg ble helt frisk! Venter nr to nå, har allerede fortalt jordmora hvordan jeg hadde det med førstemann! Så vi skal prøve og førebygge at det skjer med nr to Jeg har lært at dette er ikke noe og skjemmes over! Det blir mye bedre med og fortelle det. Da blir man nok mye fortere frisk:)

[Anonym bruker]

Du er tøff som venter nummer to nå da!

Jeg har fått angst for å få barn igjen :S

Ikke fordi jeg er redd for å kaste opp så mye i svangerskapet igjen at jeg blir innlagt.

Ikke fordi jeg frykter fødselen igjen og ikke fordi jeg redd for å få kolikkbaby igjen.

Men er livredd for å bli så deprimert igjen og den forferdelige følesen av å ikke ha morsfølese for din egen herlige sønn.

[Ikkesåallerværst]

Oppdaget det da jeg tok en test på nett. Skjønte at de negative tankene mine var mer enn bare babyblues/barseltårer helt fra timene etter fødsel, men først var det nok angst og en reaksjon på fødselen som kan ligne PTSD i tillegg til at jeg var fysisk nedkjørt. Jeg ble av alle forsikret om at det var normalt, at mange var triste og hadde vonde tanker om fødselen. Men selv visste jeg at det var mer alvorlig. Natten etter vi kom hjem fra sykehuset, satt jeg med en gråtende baby jeg ikke klarte å amme og sa høyt til meg sevl: jeg vil dø, jeg vil dø, jeg vil dø. Jeg var til samtale hos jm fire uker etter fødsel, og hun avtalte ny time uka etter. På den timen ble jeg henvist til psykisk team på helsest, og tok samme test som jeg hadde tatt hjemme noen uker før -enda dårligere resultat.

 

Videre ble jeg henvist til en psykolog i kommunen, men syns det hjalp lite. Da barnet var seks måneder kom jeg i kontakt med en fantastisk psykolog, og da ble jeg gradvis bedre, og helt frisk etter et drøyt år. Det var vel først da jeg skjønte hvor dårlig jeg var.. Jeg hadde lite positive følelser overfor barnet før han var ca fire måneder, og det løsnet ikke før han var ca 7 mndr. Spilte godt skuespill da, og sørget for å bære han mye ettersom jeg visste at det kunne bedre tilknytningen mellom oss. I tillegg gikk jeg på barselyoga/babymassasje, som også var bra for oss to.

 

Jeg hadde også elendig selvtillit, gledet meg ikke over noe og hadde store søvnproblemer. Jeg la planer om å reise fra mannen og babyen. I tillegg fikk jeg en del angst. For å dø, for å treffe kjente og ukjente og for at det skulle oppstå situasjoner jeg ikke behersket. Var skvetten og irritabel.

 

Kan jeg spørre hvilken test du tok? Jeg googlet og fant denne: http://www.barneport...dselsdepresjon/ og har en score på 21

hi

 

Ja, og denne: http://www.netdoctor.co.uk/interactive/interactivetests/goldberg.php

[Anonym bruker]

Oppdaget det da jeg tok en test på nett. Skjønte at de negative tankene mine var mer enn bare babyblues/barseltårer helt fra timene etter fødsel, men først var det nok angst og en reaksjon på fødselen som kan ligne PTSD i tillegg til at jeg var fysisk nedkjørt. Jeg ble av alle forsikret om at det var normalt, at mange var triste og hadde vonde tanker om fødselen. Men selv visste jeg at det var mer alvorlig. Natten etter vi kom hjem fra sykehuset, satt jeg med en gråtende baby jeg ikke klarte å amme og sa høyt til meg sevl: jeg vil dø, jeg vil dø, jeg vil dø. Jeg var til samtale hos jm fire uker etter fødsel, og hun avtalte ny time uka etter. På den timen ble jeg henvist til psykisk team på helsest, og tok samme test som jeg hadde tatt hjemme noen uker før -enda dårligere resultat.

 

Videre ble jeg henvist til en psykolog i kommunen, men syns det hjalp lite. Da barnet var seks måneder kom jeg i kontakt med en fantastisk psykolog, og da ble jeg gradvis bedre, og helt frisk etter et drøyt år. Det var vel først da jeg skjønte hvor dårlig jeg var.. Jeg hadde lite positive følelser overfor barnet før han var ca fire måneder, og det løsnet ikke før han var ca 7 mndr. Spilte godt skuespill da, og sørget for å bære han mye ettersom jeg visste at det kunne bedre tilknytningen mellom oss. I tillegg gikk jeg på barselyoga/babymassasje, som også var bra for oss to.

 

Jeg hadde også elendig selvtillit, gledet meg ikke over noe og hadde store søvnproblemer. Jeg la planer om å reise fra mannen og babyen. I tillegg fikk jeg en del angst. For å dø, for å treffe kjente og ukjente og for at det skulle oppstå situasjoner jeg ikke behersket. Var skvetten og irritabel.

 

Kan jeg spørre hvilken test du tok? Jeg googlet og fant denne: http://www.barneport...dselsdepresjon/ og har en score på 21

hi

 

Ja, og denne: http://www.netdoctor...ts/goldberg.php

 

Fikk 58 på den. Ta meg en prat med legen da. Skal dit om noen uker.

[Anonym bruker]

Ja, og denne: http://www.netdoctor...ts/goldberg.php

 

Ikke hi her.. Men fikk et sjokk her nå! Ikke tenkt stort over det, desiste dagene har jeg tenkt jeg kanskje starter å få mild depresjon, men etter denne testen, så føler jeg meg fysisk kvalm. Scoret 64 på Goldberg's skala.. Men har ikke selvmords tanker, slik det står under der, men tenker til stadighet at jeg burde gå fra samboer og barn, at de vil alle ha det bedre uten meg der.. Tror nok jeg bør kontakte legen min på mandag jeg :-/

[Anonym bruker]

Men merket det rett etter fødel.Følte ingenting for babyen jeg holdt og følte meg ikke glad.

Jeg trodde jeg bare var sliten.

Men det ble bare verre og verre og jeg begynte å få angst for å være alene med sønnen min pga han skreik mye.

Han hadde kolikk og skreik mye både dag og natt.

Jeg ble livredd for nettene for da skreik han mest,å ble urolig i hele kroppen nå kvelden nærmet seg.

Den første månenden turde jeg ikke å fortelle det til noen for jeg tenkte at da dømmer de meg som dårlig mor å tar han kanskje fra meg.

Men etter vært så ble jeg sliten av late som alt var bra hele tiden så jeg gikk til fastlegen.

Der fikk jeg spørsmål om jeg hadde tanker om å skadet barnet mitt og det tok det selvsagt i verste mening!

Jeg var utrøstelig etterpå å mente at legen trodde at jeg ville skade barnet mitt.

Nå vet jeg selvsagt at det bare er ett vanlig rutinespørsmål.

Jeg ble henvist til psykolog men det hjalp ikke mye ettersom jeg ikke klarte å åpne meg for hun.

Jeg tenkte at forteller jeg hun hva jeg tenker og føler så hadde hun sett på meg som en dårlig mor.

 

Når sønnen min ble 3 mnder så ga kolikken seg og sakte men sikkert så kom morsfølesen for han,å jeg ble på en måte kjent med sønnen min på nytt.

Når han var 4 mnder så var jeg endelig tilbake til mitt gamle jeg.

[Miss Chocolate]

Jeg fikk det med nr en. Følte ingen forelskelse eller morsfølelse for babyen, var bare sliten og var glad når noen tok babyen. Stell av babyen osv ble plikt og rutiner. Alle kommentarer om babyen gikk rett i hjertet på meg, og jeg ble kjempelei meg og gråt dersom noen sa noe som kunne tolkes negativt (som f.eks at han lignet på pappaen min, hallo, hvem vil vel at babyen skal ligne på en gammel bestefar??) Tok lang tid å merke at jeg virkelig elsket barnet mitt, men den følelsen ble sterkere og sterkere. I dag er jeg både stolt og forelsket i sønnen min

 

Med nr to kom morsfølelsen og forelskelsen vellende over meg som en kjemperus allerede samme dag jeg hadde født. Endelig, tenkte jeg, endelig skal jeg også oppleve det alle andre opplever ifm fødsel!! Fantastisk å få lov til å opplevde det! Er så stolt av babyen min og bryr meg ingenting om hva andre synes om han.. Han er jo såååå vakker (og det var førstemann også, skulle ønske jeg hadde klart å glede meg over det da han var baby!)

[Har en farlig sexy mann]

Jeg gråt nesten uavbrutt hele barseltiden med nr to, og var helt utslitt og frynsete i nervene. Jeg var ikke glad i babyen, og hadde mange seriøse tanker om å gi han fra meg. Jeg følte meg ikke som en verdig mamma, hadde ingen følelser for han, angret veldig på at jeg hadde fått han, og følte at jeg hadde ødelagt livet ved å få han...Jeg raste ned i vekt og var 45 kg, spiste ingenting, drakk lite, mista melka etter 6 uker, så utrolig svart på fremtiden og etter 4 mnd med disse følelsene så gikk jeg så langt at jeg tok en overdose med medikamenter for å ta livet av meg. Jeg ble innlagt og fikk endelig hjelp! Det var en tung depresjon, men jeg tok meg likevel av ungene mine og ga de de primære behovene.

 

Jeg fikk ikke morsfølelse for andremann før han var ni mnd og ble alvorlig syk... Da gikk det opp for meg at jeg kunne miste han, og jeg gråt og gråt fordi jeg tenkte at det var pga tankene mine at han ble så syk. At siden mammaen ikke ville ha han, da kom Gud for å hente han... Helt syke tanker, og jeg blir dårlig av å tenke tilbake på det.

 

Jeg er så glad for at jeg fikk hjelp, og skulle ønske det ikke var så tabubelagt. Jeg har valgt å være helt åpen om hvordan jeg hadde det da jeg led av alvorlig fødselsdepresjon, for jeg vet at det er mange som sliter i det stille, og det er heller ikke sånn jeg var som person. De problemene jeg hadde den gangen for 5 år siden definerer meg på ingen måte nå idag

 

Om du mistenker at det er noe mer enn vanlige barseltårer, så søk hjelp! Vi er så heldige som har det helsevernet i Norge som vi har! Ingen hadde tanker om å ta fra meg ungene, tvert imot så følte jeg at alle stilte opp. Helsesøster, psykiatrisk helseteam, barnevern og familie. Jeg har jobbet hardt i flere år for å dempe den dårlige samvittigheten jeg har slitt med etter å ha levd med sånne tanker. Han er en nydelig gutt, og flere ganger i uka sitter jeg på kvelden når han sover og bare ser på han og stryker på han og hjertet mitt flommer over av kjærlighet over denne lille gutten som fikk en så ufortjent start. Han er virkelig en engel med sitt lyse krøllehår og store smil <3

 

Det gikk over, og jeg har fått en baby til! Jeg har ingen problemer eller depresjoner denne gangen, morsfølelsen kom med en gang, og jeg er tvers gjennom lykkelig! Jeg har fått hjelp og støtte for å forebygge ny fødselsdepresjon gjennom hele svangerskapet, og det har virkelig hjulpet.

 

Ta en telefon til helsesøster, hun kan hjelpe deg, gi deg råd som passer for deg, og kanskje hun kan sette deg i kontakt med psykiatrisk helsesøster som ofte befinner seg på helsestasjonen. Hos meg ble det verre og verre... Det trenger jo ikke å være på dette nivået hos deg, men kanskje noen andre som er her inne å leser har det sånn..? Det finnes god hjelp der ute!

 

Ikke anonym denne gang!

Endret 19. oktober 2012 av lihere

[Madolyn]

Du er tøff som venter nummer to nå da!

Jeg har fått angst for å få barn igjen :S

Ikke fordi jeg er redd for å kaste opp så mye i svangerskapet igjen at jeg blir innlagt.

Ikke fordi jeg frykter fødselen igjen og ikke fordi jeg redd for å få kolikkbaby igjen.

Men er livredd for å bli så deprimert igjen og den forferdelige følesen av å ikke ha morsfølese for din egen herlige sønn.

 

Ja man føler seg forferdelig mislykket. Jeg følte meg mislykka både som mamma, kvinne og kone. Ikke taklet jeg fødselen, og så fortsatte bare den følelsen av utilstrekkelighet, alle sa "kooos deg med baby!" og jeg hadde bare lyst til å slå dem ned... Jeg hadde en sterk beskyttertrang ovenfor gutten min, men den bunnet i at "nå har jeg gått gjennom en grusom fødsel for deg og flere forferdelige måneder med søvnløshet og isolasjon, hvis du dør nå så er alt bortkastet!!!" Angret lenge på hele ungen, følte at jeg var direkte uskikket som mamma, kvinne og kone. Fikk også dype brister i ekteskapet da jeg stort sett satt med all jobb og vonde følelser alene.

 

Trøsten er; søk hjelp nå så blir alt bra etterhvert! Det er fremdeles ganske tabu å stå åpent frem om at man sliter etter fødselen, men mange gjør nettopp det. Jeg gikk altså via fastlege og deretter helsesøster, og fikk tilbud om psykolog ila få dager. Veldig gode erfaringer på å bli sett, hørt og tatt på alvor. Du må få lov til å sette ord på hva du føler uten å oppleve fordømmelse, for meg hjalp det enormt mye.

 

Og ja, jeg føler meg tøff som nå venter nr 2. Men nå vet jeg hva jeg går til, og jeg velger å håpe at nr 2 blir enklere som baby enn nr 1. Heldigvis har Muffin nå blitt en enkel og herlig gutt som både sover masse og aldri er syk Barnefar skal ta størstedelen av permisjonen, og jeg har fått innvilget planlagt KS om jeg ønsker det. Og den kjærligheten jeg omsider har utviklet for gutten min er så vanvittig sterk, så sterk av vi ønsker å gi ham et søsken...

Endret 19. oktober 2012 av Madolyn&Muffin

[Aliniane]

Det er viktig å ta kontakt med fastlegen eller helsestasjonen med en gang man merker at ting ikke er som de skal! Ikke vent et par uker fordi det da passer med en legetime du allerede har, ta kontakt med en gang og be om hjelp! To uker kan føre deg veldig mye dypere ned i en depresjon, som det da tar mye lengre tid å komme seg ut av igjen. Selv har jeg ikke blitt deprimert i forbindelse med fødsel, men har vært igjennom flere tunge depresjoner. Har lært meg etter hvert at jo tidligere jeg ber om hjelp, jo lettere er det å snu den negative trenden og jo lettere er det for de som skal hjelpe deg å nå frem. For din egen del, og for babyen - ta kontakt med en gang!

[Anonym bruker]

Er det ikke noe man kan gjøre selv da? Sånn at man slipper å gå til lege?

[ellen-propellen]

Jeg skjønte det når jeg ble frisk igjen. Det kal ikke være så tungt å ha baby

[C.L.H85]

Jeg merket det vel egentlig første natta på sykehuset etter fødsel. Manglet den morsfølelsen alle hadde pratet om og følte en slags identitetskrise. Var ikke meg selv, men håpet det skulle gå over. ... Kom hjem fra sykehuset og var egentlig bare redd og ensom. Følte at jeg var helt alene med den lille skrikerungen min selv om gubben prøvde å hjelpe meg. Klarte ikke å slappe av i nærheten av baby, følte at jeg angret, gråt mye, spiste ikke og hatet meg selv fordi jeg ikke kunne føle det man skulle føle.....

 

Var fysisk utrolig sliten og baby skrek store deler av døgnet og hadde et stort behov for nærhet, så søvn ble det lite med. Hadde en enorm redsel for å aldri elske barnet mitt på ordentlig, at jeg måtte gå gjennom livet og late som... Ymtet frempå hos hs om følelsene mine, men fikk beskjed om at det var helt normalt. Var ikke helt ærlig siden jeg skammet meg. Var mye isolert i leiligheten, da baby bare skreik når vi gikk tur.

 

Det varte vel til vesla var rundt 6-8 mnd, var endring rundt 5 mnd alder da vi fant ut at grunnen for all skrikingen var kiss. Ser nå at jeg burde ha skaffet hjelp, for skulle VIRKELIG ønske at jeg hadde opplevd babytiden som fantastisk.

 

Derfor nyter jeg hvert minutt med vesla nå og ser at jeg er en erfaring rikere. Med neste mann skal jeg skaffe hjelp fort som svint, hvis jeg merker de samme følelsene. Vil ikke gå glipp av enda en babytid... Føler fortsatt skyld ovenfor mitt vakre barn som jeg elsker høyere enn meg selv, for det jeg følte når hun var baby.

[Tuttelura881]

Du er tøff som venter nummer to nå da!

Jeg har fått angst for å få barn igjen :S

Ikke fordi jeg er redd for å kaste opp så mye i svangerskapet igjen at jeg blir innlagt.

Ikke fordi jeg frykter fødselen igjen og ikke fordi jeg redd for å få kolikkbaby igjen.

Men er livredd for å bli så deprimert igjen og den forferdelige følesen av å ikke ha morsfølese for din egen herlige sønn.

 

Takk skjedde en del ting før fødselen! Var mye stresset og redd for babyen. Men denne ganger vet jeg også mye bedre, hva jeg går til. Hva som kommer til og skje. Ikke minst om hvordan det er og a en baby

 

Håper jeg får nyte babytia denne gangen men har vært veldig åpen med jordmor. Og vil egentlig snakke mest mulig med henne om dette, sÅ satser jeg på at det ikke skjer igjen uansett om jeg skulle få fødsels depresjon igjen, vet jeg at det går bra til slutt, og man har fått en nydelig gave:)

 

Mannen min har også fri, sånn ca ifra babyen blir født til den er 3 måneder. Så får masse god hjelp. Babyen kommer i perfekt tid i forhold til jobbtidene hans nå

[Anonym bruker]

Er det ikke noe man kan gjøre selv da? Sånn at man slipper å gå til lege?

 

 

hvorfor er det så viktig å gjøre det selv da? hvis du er syk med feks lungebetennelse ville du gått til lege for å få hjelp ikke sant? hvorfor er det annerledes når det er psykisk sykdom?

[Anonym bruker]

Madolyn: TAKK. Du hjalp meg mye, mer en du aner. Jeg har fulgt med på innleggene dine på småtroll 0-1, og har en yngre baby en din. Har hatt en lik situasjon som deg, bortsett at dette var min nr to. Takk for at du så åpent har delt om også de vanskelige sidene ved å ha baby. Mye pga deg søkte jeg hjelp når jeg fikk fødselsdepresjon. Jeg beundrer deg! Skulle ønske jeg var like tøff.

[Tigerpote]

Jeg trodde at jeg hadde fått en depresjon denne gangen, jeg var helt fra meg og bare grein i dagesvis - og var veldig langt nede. Det startet ca. 1 uke etter fødsel. Men det gikk over av seg selv etter nok en uke ca Jeg tror jeg ble slik fordi mannen min gikk fra meg og at jeg oppdaget at jeg var gravid etter et par dager. Jeg trodde jeg hadde kommet over ham, men å se ham hjemme hos oss, der jeg kom hjem med barnet vårt - ble rett og slett for mye for meg. Jeg fikk kjærlighetssorg på nytt, sammen med puppehelvete og hormoner og æsj. Så det trenger ikke å være en depresjon!

[me_87]

Jeg skjønner godt at hun ville slippe lege jeg.

Visst du ikke ammer så kan du prøver Johannes urter det skal visst hjelpe.

Men kan ikke brukes dersom en ammer dessverre.

[Anonym bruker]

Er det ikke noe man kan gjøre selv da? Sånn at man slipper å gå til lege?

 

 

hvorfor er det så viktig å gjøre det selv da? hvis du er syk med feks lungebetennelse ville du gått til lege for å få hjelp ikke sant? hvorfor er det annerledes når det er psykisk sykdom?

 

fordi

[Madolyn]

Madolyn: TAKK. Du hjalp meg mye, mer en du aner. Jeg har fulgt med på innleggene dine på småtroll 0-1, og har en yngre baby en din. Har hatt en lik situasjon som deg, bortsett at dette var min nr to. Takk for at du så åpent har delt om også de vanskelige sidene ved å ha baby. Mye pga deg søkte jeg hjelp når jeg fikk fødselsdepresjon. Jeg beundrer deg! Skulle ønske jeg var like tøff.

 

Nå fikk jeg tårer i øynene her. Tusen takk for at du delte dette med meg!