Historien om Sirius - BØR LESES!!

[MissZanta]

Dette er historien om Sirius

 

 

 

 

Sirius er en gutt på 9 år. Han bor sammen med foreldrene sine og to søsken på 14 og 6 år.

 

 

 

 

Sirius går i 4.klasse. Han er en ganske morsom gutt. Han kan fortelle morsomme og rare ting. Han løper kjempe fort og er god på skating.

 

 

 

 

En dag på skolen ble Sirius veldig lei seg. Det var noe han ikke helt fikk til, og da sa noen at han ikke skjønte noen ting. Og slik følte Sirius det også. At han var dum og ikke dugde til noen ting.

 

Hver gang han tenkte slike tanker ble han helt tom og kald inni seg. Han ville ikke være dum, men det var så mye han ikke forsto. Ofte var det slik at han hadde forstått, men så ble det bare feil og tull alt sammen likevel.

 

 

 

 

Når Sirius er lei seg, så føler han seg som et pinnsvin. Det føles som han ruller seg sammen slik at ingen kan se ansiktet hans, bare piggene. Piggene.

 

Det var storesøster som hadde sagt at han var så piggete. Det var når Sirius bannet, kalte storesøster for stygge ting og kastet bøkene hennes på gulvet.

 

«Du er så piggete Sirius! Du blir så rasende på meg fordi jeg skal hjelpe deg med leksene, men egentlig er du lei deg for noe annet. Når du blir sånn, glemmer jeg at du egentlig er den gode lillebroren min. Når du banner, slår, sier stygge ting og ødelegger for andre, er det vanskelig å skjønne at du egentlig er trist eller lei deg» sa storesøster.

 

Ja han følte seg som et pinnsvin, for noen ganger kom bare piggene frem. Selv om pinnsvin er søte små dyr, så holder andre seg unna fordi den kan gjøre vondt når den tar frem piggene.

 

 

 

 

Han har begynt å tenke på det der. De stygge ordene, at han havner i slåsskamper i skolegården, ødelagte skolebøker. At lillebror begynner å gråte eller storesøster som blir sinna. Når slike ting skjer er det ingen som vil være sammen med han og han får mye kjeft.

 

Ingen som ser at han faktisk er en grei og hyggelig gutt. Ingen som ser at han gjemmer seg bak spisse og sinte pigger for å ikke begynne å gråte. Ingen som tar han på fanget og sier at det skal bli bra alt sammen eller at de forstår at han er sint eller lei seg.

 

 

 

 

Frem og tilbake. Frem og tilbake. Sirius sykler oppover veien og ned igjen. Ingen å leke med. Alle er på fotballbanen, til og med lillebror. Sirius sykler bort. Hører at de andre roper og har det moro. Han gr av sykkelen og går ned mot banen. «Du får ikke være med» sa de når han kom gåenes. «Du bare ødelegger». Men Sirius ville bare være med å spille. Den ene gutten dyttet han så hardt at han falt bakover. Han ville ta igjen, men noen ropte at han hadde scoret selvmål en gang. Og de andre barna lo. Sirius ble helt stille og tom inni seg. For det var sant, han hadde scoret selvmål. Han fikk en tom,ekkel følelse inni seg når han tenkte tilbake.

 

Sirius kan spille fotball. Han er ganske flink også. Men når han blir ivrig så glemmer han at det bare er lek og moro eller så husker han ikke å følge spillereglene helt. For noen ganger er det så mye bråk og lyder at han ikke kan høre. Han kan ikke høre sine egne tanker, fordi det blir kaos inni hodet hans.

 

 

 

 

Tankene til Sirius løper fortere enn beina. Han greier ikke å holde følge med dem. Heller ikke å sortere de i riktig rekkefølge. Tankene hopper og løper rundt som de selv vil.

 

Litt av det ene – og litt av det andre, ingen hele,lange tanker som kan hjelpe han til å gjøre der som er lurt og la være å gjøre det som er dumt. Han finner ut etterpå hva som er lurt eller dumt, etter hvordan folk reagerer.

 

 

 

 

Sirius har en sykdom. En sykdom ingen kan se. Ikke slik som når en brekker foten og må ha på gips, eller forstuer armen og må ha den i fatle. Sirius sin sykdom er usynlig, den er ikke fysisk.