Fikk meg et slag i ansiktet i dag, og føler en dyp sorg, aldri reagert slik før. Har du?

[Anonym bruker]

Vi har prøvd over et år på å bli gravide og prossessen før vi startet var lang, der vi begge har ønsket barn lenge, men var usikker på når det var klart for å sette i gang.

 

Dette året har bydd på mange nedturer, hver gang tr har kommet og det har blitt vondere og vondere for hver gang.

 

Vi har opplevd at flere rundt oss har blitt gravide og fått barn og vi har vært veldig glad på deres vegne.

 

Men i dag fortalte en tidligere veldig nær venninne av meg, som alltid har prøvd å konkurrere med meg på et vis oppgjennom hele oppveksten. Jeg har aldri brydd meg, for hun har vunnet bestandig.

 

Hun er oppvokst i en rik familie, fått alt hun har ønsket seg, opplevd og reist mye, fått store jobber via bekjente og tjener godt. I en alder av 25 kjøpte hun og typen en leilighet til over 5mill, hadde det store hvite drømmebryllupet osv.

 

Vi på vår side kjemper hver mnd for å få kronene til å rekke til våre utgifter og vi har rett og slett ikke råd til å gifte oss. Men et barn skal vi klare å få råd til. Vi er godt voksne begge to 31&38. Og har kjøpt oss hus, men det er det..

 

Det jeg innser med denne venninnen min er at hun bare kontakter meg når det er noe positivt i hennes liv: Ny jobb, ny diamant ring, ny leilighet, ny rekord på birken, giftemål, +++

 

Og i dag sendte hun meg en mail hvor hun skriver at de venter barn på nyåret, men ikke bare det.. de venter tvillinger!!

 

For første gang føltes det ut som et hardt slag i ansiktet, jeg ble såååå lei meg!! Kan ikke beskrive det med ord egnetlig, lufta bare gikk ut av meg.. Jeg er utrøstelig..

 

Hva er det som feiler meg? senest i går skrev jeg til ei jeg gikk på vgs på fb at jeg ønsket henne lykke til framover (hun har termin om tre uker) og var glad på hennes vegne. Jeg var ikke misunnelig eller sjalu en gang..

Og i dag reagerer jeg helt motsatt!! Hva er det som foregår?

 

Huff, føler meg så slem.. Men jeg rår ikke over følelsene mine.. Har du følt det slik? Håper det ikke er bare jeg som føler det slik..

[Annelina]

Vi har prøvd over et år på å bli gravide og prossessen før vi startet var lang, der vi begge har ønsket barn lenge, men var usikker på når det var klart for å sette i gang.

 

Dette året har bydd på mange nedturer, hver gang tr har kommet og det har blitt vondere og vondere for hver gang.

 

Vi har opplevd at flere rundt oss har blitt gravide og fått barn og vi har vært veldig glad på deres vegne.

 

Men i dag fortalte en tidligere veldig nær venninne av meg, som alltid har prøvd å konkurrere med meg på et vis oppgjennom hele oppveksten. Jeg har aldri brydd meg, for hun har vunnet bestandig.

 

Hun er oppvokst i en rik familie, fått alt hun har ønsket seg, opplevd og reist mye, fått store jobber via bekjente og tjener godt. I en alder av 25 kjøpte hun og typen en leilighet til over 5mill, hadde det store hvite drømmebryllupet osv.

 

Vi på vår side kjemper hver mnd for å få kronene til å rekke til våre utgifter og vi har rett og slett ikke råd til å gifte oss. Men et barn skal vi klare å få råd til. Vi er godt voksne begge to 31&38. Og har kjøpt oss hus, men det er det..

 

Det jeg innser med denne venninnen min er at hun bare kontakter meg når det er noe positivt i hennes liv: Ny jobb, ny diamant ring, ny leilighet, ny rekord på birken, giftemål, +++

 

Og i dag sendte hun meg en mail hvor hun skriver at de venter barn på nyåret, men ikke bare det.. de venter tvillinger!!

 

For første gang føltes det ut som et hardt slag i ansiktet, jeg ble såååå lei meg!! Kan ikke beskrive det med ord egnetlig, lufta bare gikk ut av meg.. Jeg er utrøstelig..

 

Hva er det som feiler meg? senest i går skrev jeg til ei jeg gikk på vgs på fb at jeg ønsket henne lykke til framover (hun har termin om tre uker) og var glad på hennes vegne. Jeg var ikke misunnelig eller sjalu en gang..

Og i dag reagerer jeg helt motsatt!! Hva er det som foregår?

 

Huff, føler meg så slem.. Men jeg rår ikke over følelsene mine.. Har du følt det slik? Håper det ikke er bare jeg som føler det slik..

 

Hei.

Kjenner meg igjen i det du skriver.

Prøvde i 2 år før vi ble gravide med førstemann, og i løp av disse 2 årene ble mer eller mindre samtlige i vennejengen foreldre for første gang. Vi var de første som satte igang prøvingen, og de sisite som ble foreldre.

Kan trøste deg med at når dere lykkes, og blir gravide, er alt dette glemt :-)

Anbefaler dere å starte utredning da dette er en tidkrevende prosess, når utredningen er i gang slapper dere kanskje litt bedre av også..

 

Masse lykke til! :-)

[Anonym bruker]

Du er et menneske som de fleste av oss andre. Vi kan ha mange følelser, følelser som er upassende.

Pust og gi slipp. Vet det er ikke så enkelt.

Det vil alltid være noen som er rikere enn oss selv, lykkeligere, penere osv.

Ikke sammenlign deg med andre. Vær fornøyd med det du har. Du har jo klart deg bra.

[81-Mamma<3<3]

Synes du er overraskende god jeg! Å glede seg over andres glede, når man ikke får det man ønsker seg mest av alt selv er veldig godt gjort! Og det gjør du jo stort sett! Klart det føles sårt når noen trykker inn i fjeset ditt hvor utrolig lykkelige de er, mens du sliter og sliter!

 

Vi fikk barn på første forsøk, så vet ikke helt hvordan det føles, MEN jeg var singel ganske mange år før jeg møtte mannen min. Og jeg hadde såååå lyst på barn. Hver gang noen fortalte de var gravide kjente jeg et lite stikk i meg! De hadde alt jeg ville ha! Mann, hus og så barn! ( eller barn var nok høyest på lista mi! Men det er vanskelig når man er singel)! - så den følelsen er nok normal! Men man må jo bare prøve å være glad på andres vegne likevell.

 

Eneste trøsten er at det er ikke sikkert hun er så lykkelig som hun gir inntrykk av! Og sjansen for at du får barnet du ønsker deg er stor!

 

Ønsker deg lykke til! Klem

Endret 9. oktober 2012 av 81-Mamma<3<3

[Evigoptimisten]

Kjære deg,

Jeg forstår deg veldig godt hvordan du har det. Nå prøvingen blir lang, så gjør det noe med psyken, og svinger opp og ned. Noen dager klarer man å unne andre det, og andre ganger ikke.. sånn er det bare! Det er helt normalt

Har selv prøvd i nærmere 3 år nå, og enda ikke gravid (men vi får heldigvis hjelp nå!) I min vennegjeng var vi de første som startet prøving, og eneste som ikke er i "mål". 7 av mine venninner har blitt gravid innen 3 måneder, eller uplanlagt! Ingen har abortert. Ble gravid på naturlig måte for et år siden, men mistet i uke 11. Kan tro jeg har følt verden har føltes urettferdig, og tårer har rent i strie strømmer til tider. Jeg har blitt flink å ta meg 1-2 dager hvor jeg depper, så kommer jeg meg opp igjen.

Jeg vil anbefale deg å starte utredning, det gjorde jeg etter ca 1 år, og det kan ta tid med venting og venting her og der.. Men da vet du at det SKJER noe

ønsker deg lykke til, og håper at du snart sitter med en spire. Når disse småtrolla kommer tilslutt så blir de verdens heldigste, som er ønsket så sterkt...

[Anonym bruker]

Tusen takk for at dere deler deres følelser med meg. Og takk for gode råd! Vi har kontaktet lege og gyn. begge to, og hans lege har sendt oss begge til utredning. Så ting er heldigvis på gang.. nå får vi bare vente å se hvor lang tid det tar..

 

Må innrømme at jeg tror at disse følelsene, kom spesielt fordi det var "denne" venninnen, ikke generelt alle andre, men nettopp henne.. men men.. håper bare det ikke føles slik neste gang jeg får en slik nyhet.. jeg skal uansett ta med ordene dere sa

 

HI

[Nikamo]

Kjære deg, jeg skjønner godt at du reagerte sånn; jeg kjenner ikke dama, men blir likevel irritert! Ikke fordi jeg ikke unner andre å lykkes her i livet, men fordi denne "venninna" tydeligvis har et behov for å gni det inn at hun er så ekstremt vellykket. Og når noen har det, så tenker jeg at alt kanskje ikke er så fordømt rosenrødt likevel...? (Eller så er hun bare kjip...)

[Anonym bruker]

Kjære deg, jeg skjønner godt at du reagerte sånn; jeg kjenner ikke dama, men blir likevel irritert! Ikke fordi jeg ikke unner andre å lykkes her i livet, men fordi denne "venninna" tydeligvis har et behov for å gni det inn at hun er så ekstremt vellykket. Og når noen har det, så tenker jeg at alt kanskje ikke er så fordømt rosenrødt likevel...? (Eller så er hun bare kjip...)

 

Du har nok rett i det du sier. Min tanke er at hun ikke ser på meg som en veldig god venn, da ville hun nok kanskje delt mer av nedturene i livet også med meg.. noe hun ikke gjør.

Så for meg betyr hun ikke så mye lengre, jeg har ikke en gang fortalt henne at vi prøver å få barn.

HI