Gå til innhold

Tar ut seperasjon og blir alene mamma


sjeroks

Anbefalte innlegg

Jeg har etter 6 år med prøving blitt gravid med ivf behandling sammen med mannen min. De siste årene har vært veldig tøffe, og mannen har ikke vært noe god mann/kjæreste. Jeg er derimot ikke i tvil på at han kommer til å bli en fantastisk pappa.

Jeg slet veldig med å fullføre ivf behandlingen da jeg så hvordan dette gikk, men etter mye press fra foreldre og mannen fullførte jeg behandlingen, da dette var siste forsøket vårt. Når jeg fant ut at jeg faktisk ble graivd, hadde ikke trodd det, så hadde jeg mest lyst til å ta abort. Gått gjennom flere tøffe mnd nå der jeg virkelig har mått gått i meg selv.

Ungen kommer til å bli høyt elsket av både meg, mannen og familie på begge sider, det er jeg ikke i tvil på, og vi kommer nok aldri til å angre på selve ungen. Men selve situasjonen er heilt feil. At jeg ikke klarte å stå på mitt når jeg ikke ønsket å fullføre behandlingen irriterer meg grønn, for jeg ønsket virkelig ikke å få barn med noen jeg ikke vil være sammen med lengre.

Jeg er nå 5 mnd på vei på tirsdagen. Og flyttet ut for en drøy mnd side. Jeg angrer ikke på at jeg valgte å flytte ut, og trives alene. Men kunne så ønske at når jeg endelig ble gravid at jeg hadde noen ved min side som kunne glede seg over graviditeten sammen med meg, og tanken på å få oppleve barnet sammen med noe i hverdagen.

 

Er det flere som er i en lignende situasjon? Synes det er ganske vanskelig, å det blir liksom ikke den store gleden av gravidieten. Det er så synd siden jeg har ønsket å bli mamma så lenge, og vet at jeg ikke kan bli gravid på egenhånd.

Fortsetter under...

Hei,

 

Ble litt rørt jeg...Jeg må si at du bør fokusere på din graviditet og glede deg over den! Jeg er enig med deg at det var bedre å gå nå enn å forsøke enda flere år før du finner ut at barnefaren ikke deler foreldregleden sammen med deg. Og som du sier, det har ikke noe med det å gjøre at han ikke kommer til å bli glad i barnet sitt, men det har noe med det å gjøre at når en føler seg til stadighet ensomt i forholdet sitt blir en ulykkelig.

 

Jeg hadde det litt sånt med min eksmann. Vi har 2 skjønne døtre, som vi elsker overalt på denne jord! Men:

 

Han kom ikke til dåpen til sitt førstefødte barn, han gadd aldri å følge opp i barnehagen, når barna var syke var de mine, når de sto opp tidlig var han for trett for å stå opp etc....

 

Er nå skilt og har en samboer - stemorsproblematikk nå.

Så: problemer er det uansett!!!

 

Ikke gi opp, tro på deg selv og den lille familien du skal ha - nemlig du og babyen din! Om han blir en god far, betyr ikka at han hadde blitt en god partner - så mye har jeg erfart!

 

ønsker også å si at nå har eksmann en ny samboer og han gjør alt jeg noen gang har ventet og håpet på...Så det kan være at vi ikke var de rette for hverandre?

 

Lykke til! og fortell gjerne hvordan det går :-)

Kunne ønske jeg gjorde som deg!!

Jeg hadde det sånn i svangerskapet jeg også. Mye som skjedde, eneste som var viktig for han var/er venner og fest, jeg er her enda og barnet er 6 mnd.Lang historie!

Vurderer sterkt nå, men er såå redd jeg ikke klarer det økonomisk..

Det du har gjort ER så sykt modig, stolt av deg! :) Kunne ønske jeg var like sterk som deg ! :)

Masse lykke til <3

  • 3 måneder senere...

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...