Noen som har noen råd...??

[esg]

Hei,

 

Jeg er 32 år ny inn her og har dessverre ingen barn - og leter etter på en måte etter noen råd fra noen som er/har vært igjennom det jeg skal igjennom nå.

For to uker siden måtte jeg fjerne min andre og siste eggleder etter et svangerskap uten for livmoren. Jeg har vært igjennom den samme operasjonen en gang før og hatt en spontanabort.

Etter denne operasjoen ble vi henvist til assisert befruktning - og missforstå meg rett det er ikke mer jeg ønsker å få et barn....

men.... jeg sliter veldig med å godta den situasjonen jeg har kommet i. Det å måtte få hjelp til dette har gitt meg en "knekk".

Vi venter på brev for første konsultasjon som de sa var innen ca 3 mnd. Men fram til da (å kanskje framover)... er det noen som har vært igjennom en "godta periode"..??? Hvordan har du/dere kommet igjennom den?

Eller er det bare meg som "dramatiserer" dettte noe veldig i mitt hode??

Jeg har en samboer som har vært helt fantastisk i denne perioden - han sier at dette kommer til å gå så bra - vi er ikke de eneste som trenger assisert befrukning. Som jeg sier det veit jeg... men jeg sliter fortsatt med den tankegangen.

Tenker på dette hver dag og merker jeg blir sliten av det....

Om noen kjenner seg igjen og kan gi meg noen råd/veiledning...???

 

Hilsen en fortvilet E

[Yasmin ♡hvor.e.du.lille.spire♡]

Off, eg har ikke måttet fjerne noe men eg har hatt knekken opp til flere ganger:/ Du kan ikke gjør noe annet en å prøve å komme over knekken. Du er velkommen her og du får mye støtte vis de er noe du har på hjerte som nå. Du finner alltid en måte å komme over knekken på men den kan komme flere ganger, men du komme nok aldri til å slå deg heilt med ro med dagens fakta men de blir bedre:) E ikke flink til å forklare:/

[IdaPingPong]

Hei du Trist og høre om egglederene dine. Jeg fikk beskjed om at jeg hadde defekte eggledere, begge to.. Av en betennelse som har ødelagt dem. Den dagen vi fikk beskjed om å måtte ty til assistert befruktning så følte jeg meg totalt mislykket i livet... Totalt!! Men etter å få innkallelse til Forsamtale så begynte jeg sakte men sikkert å glede meg. Dette er 11 mnd siden idag, å vet du? Dette er så normalt, dette er VÅR måte og bli gravid på. Vi har vært på god morgen Norge og pratet om dette. Det kommer, du må bare ville akseptere dette selv. Tenk om du ikke hadde fått denne hjelpen ville du heller kanskje aldri fått gleden om bære frem ditt eget barn

 

[Ele]

Måtte absolutt gjennom en godta-periode når vi innså at vi måtte gjennom assistert befruktning. Følte meg mislykka, syntes det var urettferdig og ærlig talt syntes jeg det var direkte flaut!

Men måten som funka for meg var å være åpen om det. Jeg møtte ingenting annet enn forståelse og ikke fordømmelse. Selv om de som ikke har vært i samme situasjon ikke helt klarer å skjønne hva dette innebærer så er det i alle fall ingen som noen gang har gjort annet enn å heie på oss, og det har vært veldig fint!

Jeg er nå 5 måneder på vei etter 3. prøverørsforsøk og alt som har vært i de 3,5 laaaange åra er endelig verdt det, så håper du også får oppleve det slik!

Tusen millioner lykke til i prosessen!

[Venter tålmodig_22.08.11]

Jeg hadde og en "godta-periode". Alt føltes så klinisk og absolutt ikke den måten jeg så for meg å bli gravid på. Opplevdes veldig urettferdig og "feil". Vi måtte vente ganske lenge før vi fikk komme i gang med behandling, og den lange ventetiden ble brukt til å sortere tanker, akseptere og etterhvert glede seg. Tror reaksjonen vår er helt normal. Bruk litt tid på å kjenne på det, for så å prøve tenke at dette er ok, og så kanskje ende opp med konklusjonen med hvor heldige vi faktisk er, som kan få hjelp!! Selv om man ofte tenker at det å få barn er en selvfølge, viser det seg jo ofte i våre tilfeller at det ikke er det. Men heldigvis finnes det flinke og gode mennesker som kan hjelpe oss på veien mot barn. Og tro meg, når spiren sitter, og ikke minst når babyen er i armene dine, har deg INGENTING å si hvordan den ble unnfanget ;-D Det tørr jeg nesten garantere!

ønsker deg masse lykke til. Jeg har veldig tro på at positive tanker fører til positivt resultat på en eller annen måte. Aksepter situasjonen så er mye gjort ;-)

[esg]

Tusen takk for berolilende svar - selv om jeg ikke er helt der enda at det er helt greit med hjelp, er det godt å vite at det finnes lys i denne tunnelen.

Har lest litt på nettet i det siste det ser jo på en måte greit ut. Men merker jeg blir oppgitt når jeg ser tiden det kan ta og ikke minst at det koster faktiskt litt å....å alt man må passe på av medisiner - klokkelsett etc. Er det noe man kan klare å gjøre i nok så skjult?

For å si det sånn.... jeg har ikke sagt dette til så veldig mange - smertene før operasjonen ble dekket med vond skulder - gammel idrettskade i rygg og en blindtarm operasjon når det gikk til det punktet. Ble jo sykmeldt og jobben lurte merkelig nok på hvorfor

Tror det blir for flaut og trist å fortelle alle dette.

Beunderer dere som er så åpne om det - jeg har hørt om mange før jeg havnet i denne situasjonen selv - heiet de fram og støttet de. Men så ble denne situasjonen snudd :/

[Yasmin ♡hvor.e.du.lille.spire♡]

Vil berre si at det å være åpen om dette tema må du nesten kjenne deg klar for. Eg har vert åpen om dette til kollegaer og familie siden dag en. Men dette fordi eg følte eg trengte å være åpen, det er mye hormoner og mye som kan gjør deg til en annen person i desse forsøkene. Kanskje det e lettere for folk og forstå om man er ærlig elle kanskje det går greit når man ikke sier sannheten. Du er sykemeldt 3 dager under et vanlig forsøk, hva sier dere da til jobbe eller familie? Eg håper du finner ut av dette:) eg merker at det er MANGE som sliter med det samme rundt meg nå når eg er enda mer åpen. Kanskje lettere å gå igjennom sammen med et nytt vennepar!?!

[Venter tålmodig_22.08.11]

Jeg har ikke fortalt det til andre enn mor og svigermor. Første forsøket informerte jeg bare jobb om at jeg var sykemeldt, man trenger jo ikke oppgi grunn. Og andre forsøk hadde jeg uttak på en onsdag og tok egenmelding 3 dager, for å slippe noe "styr" rundt sykemeldingen. Jeg har fortalt til gode venner og nær familie i ettertid som jeg ble gravid etter første forsøk at vi hadde blitt det gjennom prøverør. Det syns jeg er helt ok. Men når jeg er midt i et forsøk vil jeg helst bare ha det for meg selv, ikke han så mye spørsmål om hvordan det går osv. Har nok spenning i kroppen selv i den perioden.

Jeg stresset og veldig i forhold til hvor lang tid ting kan ta... alle medisinene osv. Googlet sikkert alt for mye og psyket meg litt opp. Sikkert ikke det beste å gjøre. Sykepleierne på St. Olav sa flere ganger til meg: "ta et sted av gangen". Og det er nok lurt å prøve på. Ikke tenk så langt frem.. prøv å ikke tenke "hvis ikke" "hvor mange forsøk må jeg ha". De aller fleste klarer det i løpet av de 3 forsøkene man får i det offentlige....

Inntil 15.000,- i medisiner må du jo dekke selv (egenandel), bruker du mer enn det får du dette igjen via HELFO. Denne grensen tror jeg gjelder per barn da. For vi måtte i gang med nye 15.000,- nå når jeg gjenomførte andre forsøk, etter å ha fått barn på første.