Gå til innhold

Ensom og gravid med hjertesorg:´(


Sharlis

Anbefalte innlegg

Uff... så forferdelig tungt å være alene i graviditeten når man mangler sin andre halvdel:´(

Vi var sammen i 2 år, og det ble slutt kort tid etter at vi fant ut at jeg ble gravid...

Han prøver å stille opp for graviditeten(er nå 26+6 uker) og datteren min på 4år(som jeg har fra før) nå, for han har ikke vært der ellers i graviditeten.

Men så forferdelig tungt å se på at han koser med datteren min og er så flink, men så er han ikke min :(..Så får ikke jeg kos som jeg har så lyst på..:(

 

I tillegg så er det stor fare for prematur og får vite i morgen om jeg blir lagt inn på sykehuset, så den siste mnd har jeg så å si ikke gjort annet enn å vært på soffan alene på grunn av at jeg må ta ting med ro..sett på samme veggene dag inn og dag ut...alene..

Føler meg tjukk og feit med en selvtillit langt under jorden..

Så prøver jeg så godt jeg kan å ikke vise min 4åring at jeg er lei meg, men av og til går det bare ikke å skjule det så godt. Hun er jo så årvåken og..."mamma? hvorfor er du lei deg?, går det bra med deg?"

Uff..

Hvordan skal man håndtere en slik situasjon?uff..

Endret av Sharlis

Fortsetter under...

Jeg tror hvertfall det er lurt å forklare 4-åringen din hvorfor du er lei deg :) Hun har fått med seg at du ikke er i godt humør, og vil nok få det bedre dersom du forklarer på hennes nivå at mamma er trist.

 

Ja:)

Jeg har forklart hvorfor mamma er trist og at det ikke er ikke noe hun har gjort :)

uff! så trist. :'( jeg er snart i samme situasjon som deg tror jeg. jeg har hatt kjæretse 1 år og vi har hatt det kjempe bra helt til jeg bele uventa gravid. jeg fant det ut for 4 dager siden. vet ikke hvor langt jeg er en gang. han har satt seg på bakbena og tvinger meg til å ta abort.. jeg vil ikke! jeg har ei datter på 6 år som jeg har vært alene til hele tiden. faren har nesten ikke stilt opp.. han har en sønn på 3 fra før som han forguder så jeg skjønner ikke problemet hans. :( føler så med deg... :( er ikke meningen man skal være alene.. jeg var helt alene med min. og har vært det siden... tungt å tøft. kommer det ikke til ordne seg tror du?

uff! så trist. :'( jeg er snart i samme situasjon som deg tror jeg. jeg har hatt kjæretse 1 år og vi har hatt det kjempe bra helt til jeg bele uventa gravid. jeg fant det ut for 4 dager siden. vet ikke hvor langt jeg er en gang. han har satt seg på bakbena og tvinger meg til å ta abort.. jeg vil ikke! jeg har ei datter på 6 år som jeg har vært alene til hele tiden. faren har nesten ikke stilt opp.. han har en sønn på 3 fra før som han forguder så jeg skjønner ikke problemet hans. :( føler så med deg... :( er ikke meningen man skal være alene.. jeg var helt alene med min. og har vært det siden... tungt å tøft. kommer det ikke til ordne seg tror du?

 

Hei du :)

Uff da :( ...

Du må jo ta den avgjørelsen som du klarer å leve med, og ikke gjennomføre en abort på grunn av han.

Selv om jeg er imot abort, så vurderte jeg alikavell abort med tanke på situasjonen. Men fant ut at dette var ikke noe jeg kom til å klare å leve med i lengden.

 

Jeg trodde aldri i livet at selv om vi hadde våres opp og ned turer at han kom til å gå fra meg...Trudde det var han og meg:-(

Er jo kjempeglad for at han stiller opp for meg nå, men skulle ønske sååååå inderlig at vi var kjærester..

Kjenner jeg blir så utrolig sjalu på vennindene hannes, han er ganske mye med dem. Selv om jeg vet at det ikke er noe der, for vi holder på enda..komplisert historie.. Så nå koser vi oss sammen, så får det bli som blir har vi bestemt. MEN vi er IKKE sammen, og kommer vel heller ikke til å bli det :(

 

uff..

Det er ikke noe artig å tenke på at man skal være alene IGJEN, å så to barn med to forskjellige fedre..jeg skammer meg jeg :(

Hvordan tenker du på det?

 

Trur du det kommer til å ordne seg mellom deg og kjæresten da? Sier han at om du gjennomfører så blir det slutt?

 

God trøsteklem til deg :)

hei. :) takk for svar. :I) ja, jeg tror ærligtalt at jeg går til grunne hvis jeg tar en abort. men det som er at jeg kommer til å bli sengeliggende.og trenge mye hjelp.. jeg føder for tidlig.. jeg fødte ei jente i uke 22 når jeg var 17 år. det var veldig tidlig men selv da ville jeg ikke gå igjennom en abort. jeg ble gravid igjen kort tid etterpå og mamma tvang med til abort. jeg tror det var det riktige med slet med det mange år etterpå. det gikk ikke bra med meg før jeg fikk min datter når jeg var 21 år. jeg skulle egentlig ta abort da også for jeg hadde ikke noe fast kjæreste. men den dagen jeg sto der med modnings pillene i handa og skulle på sykehuset og ta abort,så kasta jeg de i do. og tok ikke tlf når sykehuset ringte. jeg er kjempe glad for det den dag i dag selvom jeg er totalt alene med hun. hun er også for tidlig født, hun ble født i uke 28. så da fant de ut at jeg for svak livmor til å bære fram et fullborent barn. Jeg ønsker meg så indelig et barn til. men han mener tiden ikke passer, jeg går på skole og jobber.. vi er sånn halvt samboerere,han er hjemme i sitt hjem den uken han har sin egen sønn.. men vi har sagt vi skal begynne å planlegge å flytte sammen etter jul. jeg syns det er for dårlig unnskyldning til å ta en abort. jeg vil ikke tro han bare driter i det for han forguder sønnen sin og syns pappan til min datter er en stor fjott og skjønner seg ikke på han.. Han vet at jeg vil ha barn med min fremtidige kjæreste som jeg mener er han. og det var i det tidligste laget men nå har det skjedd. jeg vet ærligtalt ikke hva jeg skal gjøre. han kommer garantert til å bli kjempe sinna. han mener jeg er kjempe egoistisk hvis jeg beholder selvom han ikke vil.. jeg sa til han hvis han tvinger meg kommer jeg til å hate han og forholdet kommer mest sannsynlig til å bli ødelagt. jeg kommer nemlig til å skylde på han. han sa at jeg hadde gitt han et valg,men det føler jeg han gjør med meg å. dette med forskjellige fedre,så er det gangske mange som har det sånn den dagen i dag. det ville jeg nok ikke tenkt på. og er vel kanskje værre med en far nr 3. følesesmessig er dette utrolig kjipt. og jeg går å tenker og funderer hvert eneste minutt.. så trist historie du har også. :( og det er bra at han stiller opp,høres kanskje ut som det kan ordne seg for dere? siden dere holder på? stå på og kjemp for han! :) lykke til. og trøste klem tilbake. :)

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...