Dårlig reaksjon på nyheten om graviditet...

[Fluke]

Hei, forresten, jeg er 29 år og nygravid med nr. 2, jeg har en jente på snart 8 fra før av

 

Jeg og samboeren min fant ut at tiden var inne for å prøve å få barn, og det fikk vi til, første måneden vi prøvde

 

Nå er jeg 4 uker på vei (ja, jeg vet, veldig tidlig), men vi har allerede sagt det til noen og jeg syns ikke det gjør noe.

Går det galt så går det galt, og det er en ærlig sak syns jeg, jeg hadde sikkert uansett sagt det om jeg hade vært gravid og mistet så personlig har jeg ikke noe problem med å dele nyheten tidlig.

 

Alle er veldig glade på våre vegne, jeg var noe usikker på hvordan hans foreldre kom til å reagere siden de ikke har noen barnebarn fra før av, men de var bare glade.

Jeg visste at min far kom til å reagere dårlig, det gjorde han når jeg ble gravid med datteren min også, men dette tok kaka syns jeg..

 

Vi ringte til min mor for å dele nyheten, men han skjønte ut i fra samtalen hva som foregikk så hørte jeg at han begynte å lage et voldsomt spetakkel i bakgrunnen, han skrek, bannet og det hørtes ut som han prøvde å rive ned huset!!!

De pusser opp kjøkkenet for tiden så det var vel en del verktøy og byggematerialer som gikk føyken, men svarte f*** for en reaksjon da!

Jeg hadde ventet meg en dårlig, veeeldig dårlig reaksjon, men dette satte meg ut litt...

 

Vi har aldri hatt noe godt forhold, det strekker seg vel til å tolerere hverandre og ikke alltid det heller, så det overrasker meg egentlig litt at jeg ble så satt ut. Dette var jo i tillegg hva jeg ventet meg, sånn ca.

 

æsj... Kan jeg avskrive reaksjonen min som hormoner allerede nå? He he..

 

Jeg måtte bare få det ut..

Endret 21. september 2012 av Fluke

[snuppo]

skjønte ikke helt, du snakket med din mor,men hvem laget spetakklet i bakgrunnen?

[møffins]

Det var hennes far!

 

Huff jeg skjønner hvordan du har det, er en grunn til at vi ikke har fortalt noe enda, er 12+2.. Orker ikke får høre alt som skal bli sagt osv...

 

Jeg hadde reagert kraftig om min far hadde startet slik, da hadde ikke det vært en mann jeg ville hatt i livet til mine barn! ærlig talt! Han kan jo iallefall holde seg til du ikke hører han!

[Fluke]

Ja, det var faren min som lagde et helvete, beklager, det kom kanskje ikke så tydelig frem, jeg var litt stressa når jeg skrev, he he.

 

Men dette er jeg vel egentlig vant til, det er veldig typisk han. Tror ikke han var noe bedre for 8 år siden, men da fortalte moren min det til han når jeg ikke var der, så jeg ble spart det verste utbruddet.

Jeg skulle gjerne "straffet" han føler jeg (ikke veldig voksent av meg heller) ved å ikke la han se barnebarna sine, men på grunn av jobbsituasjonen til meg og samboeren (vi jobber skift, til alle døgnets tider) så hjelper de meg en del med barnepass.

 

Jeg vil gjerne finne meg en jobb hvor jeg kan ordne alt med barn(a) selv, men det er den eneste bakdelen med jobben jeg har, bortsett fra det er jobben perfekt så jeg syns det ville vært synd å måtte bytte, men må man så må man...

 

Men dette med fattern er ikke noe nytt, jeg burde være vant til det etter snart 30 år, men det svir litt ekstra allikevel, og det tok meg vel litt på senga..

[snuppo]

oooh, skjønner du er skuffa da ja, skjønner ikke helt hvorfor han reagerte sånn da??? må du ha mye hjelp fra de?

[Stilars]

Jeg har selv pappa og stefar som har skuffet meg maaaaange ganger, og selv om jeg tenker at jeg vet hvordan de er, er det fortsatt like trist hver gang man blir skuffet igjen, for det er helt naturlig å ha ett lite håp om forandring :-/ Jeg føler virkelig med deg !! Og selv om jeg vet av erfaring at hormoner spiller inn (WORD til meg selv..) Så tror jeg du ville følt det sterkt også hvis du ikke var gravid, og det er en god ting at du tør å gjøre deg sårbar nok til å tørre å håpe !!

 

Bruk det du opplever til å lære, ta de positive godene som dere trenger og fortjener som bonus, og prøv å fokuser på hvor mye du vokser av å oppleve og lære av dette, og hvor sterk du er !

 

Det er urettferdig, og dritt, men du lærer masse !!

 

Og siste tips fra hormontrollet- les boken "Kunsten å leve" verdens beste bok som jeg tar frem og leser i HVER gang jeg har en rar periode i livet- verdens beste bok !!

 

Lykke til <3

[Fluke]

Yay for boktips, jeg er en bokorm!

 

Skal sjekke ut den boken, mistenker sterkt at den kommer til å finne veien til meg i posten rimelig snart, he he.

 

Jeg vet det kommer til å gå bedre etterhvert, han var veldig negativ når jeg var gravid med datteren min også, men nå forguder han henne. JEG har derimot ikke glemt det.

 

Jeg trodde liksom det skulle bli litt bedre motatt nå, siden jeg er på et helt annet sted i livet, første gang var jeg sammen med faren, men vi bodde ikke sammen, jeg gikk på skole og graviditeten var ikke planlagt. Forholdet begynte å synge på siste verset under graviditeten, men vi skiltes som venner og i enighet om å samarbeide om å oppdra jenta vår, og det har vi gjort, hun er mye sammen med han og vi hjelper hverandre når vi kan.

 

Denne gangen er jeg og faren forlovet, vi eier leilighet sammen og jobber fulltid begge to og graviditeten er planlagt, det var vel derfor jeg ble så overrasket over en sånn reaksjon.

 

Tusen takk for lykkeønskninger, det skal nok gå greit til slutt, jeg måtte bare lufte det litt, samboeren var borte så jeg hadde ingen å klage til, he he