Lurer på om jeg har personlighetsforstyrrelser....?

[Anonym bruker]

Jeg har hatt en haug med konflikter med folk de siste årene, og mener bastant at jeg har hatt rett og de har tatt feil. Folk som kjenner meg litt, sier det stemmer, mens folk som kjenner meg godt sier jeg kan være vanskelig. Jeg aner ikke hva som stemmer, men som sagt, jeg tror selv jeg er normal, men at jeg har endt opp i en haug med ville situasjoner.

 

Så leste jeg om personlighetsforstyrrelser, og forstår at de, som andre psykiske lidelser, kan gjøre at folk ikke VET at de er "gale". Og at de bare TROR at de gjør ting rett.

 

Hjelp???

 

Jeg leste gjennom symptomene, og tror de personlighetsforstyrrelsene som passer best på meg er borderline og evt antisosial. Jeg har PTSD etter en voldtekt, så kanskje er noen av symptomene mine derfra?

 

Og så ORKER jeg ikke gå til legen eller psykologen med dette. Jeg er rett og slett for sliten av alt til å ta en runde til med "de der". Så ikke send meg dit. Jeg vil bare høre hva de som evt. vet mer om dette si hva de vet.

[Popelko]

Det tar ganske lang tid å sette en sånn diagnose, og det du sier her holder ikke. Nå er jeg hverken lege eller psykolog altså. Men om du vil ha svar på dette må du nok desverre ta kontakt med lege. Håper det ordner seg i alle fall :-)

[Anonym bruker]

Du høres ut som en tidligere venninne av meg. Hun hadde konflikter med alle rundt seg, hun var rett å slett temmelig uspiselig. Selv så hun ikke at det ikke var seg selv som var problemet, men hun mente det var "alle de andre".

 

Hun er blitt meldt til bv pga sin oppførsel mot de stakkars barna sine.

 

Halve familien har tatt avstand fra henne, venninner forlater henne en og en, ingen , inkl meg selv, orker å forholde seg til en bråkebøtte, syk eller ikke.

 

Du kan ende opp på samme måte, så før du ødelegger resten av livet- kom deg avgårde og få profesjonell hjelp, og lykke til:)

[Anonym bruker]

Du høres ut som en tidligere venninne av meg. Hun hadde konflikter med alle rundt seg, hun var rett å slett temmelig uspiselig. Selv så hun ikke at det ikke var seg selv som var problemet, men hun mente det var "alle de andre". Hun er blitt meldt til bv pga sin oppførsel mot de stakkars barna sine. Halve familien har tatt avstand fra henne, venninner forlater henne en og en, ingen , inkl meg selv, orker å forholde seg til en bråkebøtte, syk eller ikke. Du kan ende opp på samme måte, så før du ødelegger resten av livet- kom deg avgårde og få profesjonell hjelp, og lykke til:)

 

Rettelse, hun innså ikke at det var hun som var problemet, hun mente det var alle andre.

[Anonym bruker]

Hvis du vil ha svar så må du nok til legen ja. Jeg er heller ikke lege eller psykolog, men om en av oss hadde vært det så kan man ikke bestemme slikt over nettet. Selvdiagnostisering kan være skummelt, plutselig har man "alt" man leser om, for man kan finne veldig mye som passer

 

Noen av oss er bare veldig sta også da. Jeg kan diskutere så busta fyker, og mener jeg har HELT rett og gir meg aldri. Joda, folk sier nok at jeg hadde rett, men mange påpeker at jeg henger meg opp i detaljer, er vanskelig og altfor bokstavlig når jeg diskuterer

[timiane]

Tror ikke man selv kan sette en diagnose på seg selv. Leser man gjennom diagnose kriterier er det mange ting som stremmer for de fleste.

 

Hvorfor er diagnose så viktig, når du ikke ønsker hjelp? Og det tar tid å finne en psykolog som man har kjemi sammen med.

[Anonym bruker]

De fleste med personlighetsforstyrrelser tror ikke at de har problemer med personligheten. Det at du lurer på om du har en personlighetsforstyrrelse gjør at det er liten sannsynlighet for at du faktisk har det! Det er heller ingenting i hovedinnlegget ditt som tyder på noe personlighetsproblematikk...

Men det er selvfølgelig ikke mulig å utelukke dette på nettet, og hvis du er bekymret bør du oppsøke hjelp.

 

Hilsen psykolog.

[Anonym bruker]

dytt

[Anonym bruker]

For at noen i det hele tatt skal ta deg inn til utredning for å finne ut av det, må du ha seriøse problemer i livet ditt av en slik karakter at du har vanskelig med å ta vare på deg selv både økonomisk og sosialt.

[Virginia.]

Jeg har hatt en haug med konflikter med folk de siste årene, og mener bastant at jeg har hatt rett og de har tatt feil. Folk som kjenner meg litt, sier det stemmer, mens folk som kjenner meg godt sier jeg kan være vanskelig. Jeg aner ikke hva som stemmer, men som sagt, jeg tror selv jeg er normal, men at jeg har endt opp i en haug med ville situasjoner. Så leste jeg om personlighetsforstyrrelser, og forstår at de, som andre psykiske lidelser, kan gjøre at folk ikke VET at de er "gale". Og at de bare TROR at de gjør ting rett. Hjelp??? Jeg leste gjennom symptomene, og tror de personlighetsforstyrrelsene som passer best på meg er borderline og evt antisosial. Jeg har PTSD etter en voldtekt, så kanskje er noen av symptomene mine derfra? Og så ORKER jeg ikke gå til legen eller psykologen med dette. Jeg er rett og slett for sliten av alt til å ta en runde til med "de der". Så ikke send meg dit. Jeg vil bare høre hva de som evt. vet mer om dette si hva de vet.

Det er vanskelig å si, men jeg er enig med den under som skriver at det ikke er noe i innlegget ditt som tyder på personlighetsforstyrrelsene du nevner. Det kan tenkes at du feiltolker kriteriene som trengs for å få disse diagnosene. De aller fleste mennesker vil kjenne seg igjen i noen av kriteriene i en slik oversikt.

 

Jeg lurer likevel på hva du mener med en haug konflikter, og hva disse har dreid seg om? Hvordan oppsto de og forløp? Og hvor gammel er du? Det er veldig relevant å se på dette. Lurer også på om du vil utdype det du skriver om hva dine nære og bekjente har sagt til deg om dette?

 

Alle mennesker vil oppleve uenigheter, eller konflikter, fra tid til annen, og det kan være et sunnhetstegn å ikke være konfliktsky. å ha konflikter med de fleste i din nærhet vil derimot tyde på at noe må jobbes med, uten at dette sier noe om årsaken til at du opplever mye av dette. Det kreves et samspill mellom to for å ha en konflikt, en ensidig konflikt kalles ikke konflikt.

 

Kan det også tenkes at du deprimert for tiden og ser deg selv i et overdrevent negativt lys? Kan det tenkes at du lett føler skyldfølelse etter traumet, både der hvor du kanskje har grunn til det og der du ikke har det?

Endret 20. september 2012 av Ibsenfrue

[Anonym bruker]

Du høres ut som en tidligere venninne av meg. Hun hadde konflikter med alle rundt seg, hun var rett å slett temmelig uspiselig. Selv så hun ikke at det ikke var seg selv som var problemet, men hun mente det var "alle de andre". Hun er blitt meldt til bv pga sin oppførsel mot de stakkars barna sine. Halve familien har tatt avstand fra henne, venninner forlater henne en og en, ingen , inkl meg selv, orker å forholde seg til en bråkebøtte, syk eller ikke. Du kan ende opp på samme måte, så før du ødelegger resten av livet- kom deg avgårde og få profesjonell hjelp, og lykke til:)

 

Huff da. Har hun fått hjelp?

 

HI

[Anonym bruker]

Tror ikke man selv kan sette en diagnose på seg selv. Leser man gjennom diagnose kriterier er det mange ting som stremmer for de fleste. Hvorfor er diagnose så viktig, når du ikke ønsker hjelp? Og det tar tid å finne en psykolog som man har kjemi sammen med.

 

Det er ikke viktig i det hele tatt med en diagnose. Jeg mener, hva skulle det hjelpe for?

 

Det er mest av alt det at jeg har blitt beskylt for å ha disse forstyrrelsene av et familiemedlem som er psykolog... Men hun og jeg er ikke veldig gode venner, så det kan være hun bare sier det for å få meg til å bli "snillere".

 

Meningen med innlegget var egentlig bare å åpne diskusjonen for meg selv. Jeg mener... å fornekte at jeg har noen problemer endrer jo ikke på problemene, så sikkert bedre å tenkte at man har ting man kanskje bør justere på.

 

å få diagnosen har jeg derimot INGEN lyst på. Brrr..... Helsevesenet er ikke for meg. Jeg unner alle som trenger hjelp, hjelp, men for meg blir helsevesenet bare et sted jeg føler meg sårbar og i en posisjon "under" den som behandler, og det resulterer i at jeg lyver (sier alt er fint uansett) eller at jeg blir aggressiv... Jeg kommer til å forsøke å unngå helsevesenet så godt jeg kan. For alltid. Men at jeg kan ha nytte av å være mer bevisst tankemønstre tror jeg sikkert er sant likevel. Diagnosen er jeg uinteressert i, og det var kanskje det du hintet til? At man bør gjøre sitt beste for å endre usunne handlings- og tankemønstre uansett diagnose eller ikke diagnose??

 

HI

[Anonym bruker]

De fleste med personlighetsforstyrrelser tror ikke at de har problemer med personligheten. Det at du lurer på om du har en personlighetsforstyrrelse gjør at det er liten sannsynlighet for at du faktisk har det! Det er heller ingenting i hovedinnlegget ditt som tyder på noe personlighetsproblematikk... Men det er selvfølgelig ikke mulig å utelukke dette på nettet, og hvis du er bekymret bør du oppsøke hjelp. Hilsen psykolog.

 

Jeg er snart 40 år, og har nektet for at jeg har personlighetsforstyrrelser hele livet, til tross for at jeg har fått slengt bemerkninger etter meg. Det som gjør at jeg plutselig lurer, er min nye kjæreste, som jeg ender opp med å krangle med konstant, uten at han fortjener det, samtidig som jeg elsker ham.

 

Samtidig har jeg en historie som inkluderer:

- vold mot mor i tenårene (fordi hun mobbet meg og krevde urimelige ting, mener jeg, fordi jeg var gal, mener hun. Jeg hadde BARE S-er på skolen den perioden, så jeg er ingen vanlig bølle. Var heller veldig stille og usynlig, men gikk løs på mamma med balltre og kniver når hun sa noe jeg oppfattet som mobbing)

- misbruk av narkotika i slutten av tenårene

- spiseforstyrrelser (anoreksi og bulimi)

- voldelig (begge veier) forhold til mann i 20-årene

- oppsagt i to jobber pga sykdom (jeg var mye syk i perioder etter at ungene ble født) (i begge stillingene mente de jeg var for "uavhengig og hadde for sterk personlighet" til å jobbe for dem, noe som gjør at jeg nevner dette i denne sammenhengen)

- valgte å gifte meg med noen jeg ikke elsker for å slippe det jeg opplevde med den voldelige kjæresten. Crazy passion var ikke noe for meg, og jeg har en tendens til å bli crazy når jeg er forelsket eller noe slikt. Mannen jeg giftet meg med er snill, men vi har bare hatt et vennskapsforhold i mange år, til tross for tre barn. Vi gikk fra hverandre uten noe gnisninger, og alt har bare vært lett med ham, og helt uten positiv passion også, derfor gikk vi endelig fra hverandre. Jeg tror det at jeg unngikk å gifte meg med noen jeg er glad i, har spart meg mye "crazy", men samtidig gjorde det meg veldig ensom.

 

Det ser ut for meg som om jeg blir gal i forhold der jeg elsker noen og har forventninger til å bli elsket. Jeg fungerer relativt godt i arbeid, og kan levere ekstremt bra i perioder, men brenner ut i andre perioder. Som mor er jeg kjærlig og snill, men kanskje litt fraværende mentalt, selv om jeg leker med dem. Sosialt blir jeg stort sett likt, men jeg unngår sosiale sammenhenger med mindre jeg kan være "personlighetsløs". Med det mener jeg at jeg kan være høylydt og ha det veldig moro, til og med være leder for en kveld, hvis jeg er ute, men jeg unngår å knytte varige bånd til noen. Emosjonelt har jeg lite kontroll når jeg forventer å bli forstått, og stålkontroll når jeg ikke har forventninger. Med andre ord kan jeg bli hysterisk/suicidal hvis jeg ikke føler meg elsket i nære relasjoner, mens jeg kan gå på jobb like etterpå og være helt rolig og rasjonell i en arbeidskonflikt, selv om andre blir følelsesladde.

 

Ja, jeg er relativt selvbevisst og analytisk, og det har kostet mye å være så ærlig med meg selv som dette. Jeg aner ikke helt hvordan jeg skal løse det hele, men forstår at jeg må gjøre noen endringer, spesielt i forhold til nære relasjoner (kjæresten min) for i det hele tatt å kunne relatere meg til noen. Jeg tror faktisk ikke jeg har følt relasjon til noen andre enn barna mine og hunden jeg hadde da jeg var yngre. Mennesker er helt tomme for meg. Og det er ensomt.

 

HI

[Anonym bruker]

Det er vanskelig å si, men jeg er enig med den under som skriver at det ikke er noe i innlegget ditt som tyder på personlighetsforstyrrelsene du nevner. Det kan tenkes at du feiltolker kriteriene som trengs for å få disse diagnosene. De aller fleste mennesker vil kjenne seg igjen i noen av kriteriene i en slik oversikt.

Selvsagt. :-)

 

Jeg lurer likevel på hva du mener med en haug konflikter, og hva disse har dreid seg om?

De dreier seg om å ville bli elsket. Først av min mor, så av voldelig kjæreste og nå av ny kjæreste... Jeg unnskylte det med min mor med at hun mobbet meg, og det med min forrige kjæreste med at han slo meg, men denne kjæresten... Hva galt har han gjort, annet enn å fortelle noen hvite løgner som egentlig ikke betyr noe...

 

Hvordan oppsto de og forløp? Og hvor gammel er du? Det er veldig relevant å se på dette. Lurer også på om du vil utdype det du skriver om hva dine nære og bekjente har sagt til deg om dette?

Min mor kaller meg selv-sentrert, ukvinnelig, "som en mann", uinteressert i andre, impulsiv, aggressiv, osv.

Min mann (som jeg skiller meg fra nå), sier jeg er "umulig å styre", men veldig snill.

Min nye kjæreste sier jeg er "fantastisk", men at jeg har problemer med separasjon, til dels så mye at det gjør det plagsomt for ham...

Sjefen min sier jeg ikke bør jobbe for noen andre enn meg selv, for jeg hører ikke på andre enn meg selv, og det eneste som redder meg, er at jeg får resultater.

Jeg har fått råd fra mange om at jeg bør være mer langsiktig (strategisk) enn jeg er, og at ikke alle slag må vinnes...

Mange er veldig glade i meg, tror jeg, men jeg klarer aldri å binde meg helt til andre.

 

Ellers, se forrige innlegg.

 

Alle mennesker vil oppleve uenigheter, eller konflikter, fra tid til annen, og det kan være et sunnhetstegn å ikke være konfliktsky. å ha konflikter med de fleste i din nærhet vil derimot tyde på at noe må jobbes med, uten at dette sier noe om årsaken til at du opplever mye av dette. Det kreves et samspill mellom to for å ha en konflikt, en ensidig konflikt kalles ikke konflikt. Kan det også tenkes at du deprimert for tiden og ser deg selv i et overdrevent negativt lys?

Ja. Meget mulig at jeg er deprimert. Jeg svinger mellom å se meg selv som gudinne og som råtten fisk, haha. Det har jeg forresten alltid gjort, og det er bedre nå enn da jeg var yngre.

 

Kan det tenkes at du lett føler skyldfølelse etter traumet, både der hvor du kanskje har grunn til det og der du ikke har det?

Nei. Jeg lot det ikke affisere meg i det hele tatt, og bare jobbet videre (det var sjefen min som voldtok meg), uten en dags pause. Det tok over et år får jeg fikk ettervirkningene og skjønte at jeg hadde hatt det kjipt.

[Anonym bruker]

Det er vanskelig å si, men jeg er enig med den under som skriver at det ikke er noe i innlegget ditt som tyder på personlighetsforstyrrelsene du nevner. Det kan tenkes at du feiltolker kriteriene som trengs for å få disse diagnosene. De aller fleste mennesker vil kjenne seg igjen i noen av kriteriene i en slik oversikt.

Selvsagt. :-)

 

Jeg lurer likevel på hva du mener med en haug konflikter, og hva disse har dreid seg om?

De dreier seg om å ville bli elsket. Først av min mor, så av voldelig kjæreste og nå av ny kjæreste... Jeg unnskylte det med min mor med at hun mobbet meg, og det med min forrige kjæreste med at han slo meg, men denne kjæresten... Hva galt har han gjort, annet enn å fortelle noen hvite løgner som egentlig ikke betyr noe...

 

Hvordan oppsto de og forløp? Og hvor gammel er du? Det er veldig relevant å se på dette. Lurer også på om du vil utdype det du skriver om hva dine nære og bekjente har sagt til deg om dette?

Min mor kaller meg selv-sentrert, ukvinnelig, "som en mann", uinteressert i andre, impulsiv, aggressiv, osv.

Min mann (som jeg skiller meg fra nå), sier jeg er "umulig å styre", men veldig snill.

Min nye kjæreste sier jeg er "fantastisk", men at jeg har problemer med separasjon, til dels så mye at det gjør det plagsomt for ham...

Sjefen min sier jeg ikke bør jobbe for noen andre enn meg selv, for jeg hører ikke på andre enn meg selv, og det eneste som redder meg, er at jeg får resultater.

Jeg har fått råd fra mange om at jeg bør være mer langsiktig (strategisk) enn jeg er, og at ikke alle slag må vinnes...

Mange er veldig glade i meg, tror jeg, men jeg klarer aldri å binde meg helt til andre.

 

Ellers, se forrige innlegg.

 

Alle mennesker vil oppleve uenigheter, eller konflikter, fra tid til annen, og det kan være et sunnhetstegn å ikke være konfliktsky. å ha konflikter med de fleste i din nærhet vil derimot tyde på at noe må jobbes med, uten at dette sier noe om årsaken til at du opplever mye av dette. Det kreves et samspill mellom to for å ha en konflikt, en ensidig konflikt kalles ikke konflikt. Kan det også tenkes at du deprimert for tiden og ser deg selv i et overdrevent negativt lys?

Ja. Meget mulig at jeg er deprimert. Jeg svinger mellom å se meg selv som gudinne og som råtten fisk, haha. Det har jeg forresten alltid gjort, og det er bedre nå enn da jeg var yngre.

 

Kan det tenkes at du lett føler skyldfølelse etter traumet, både der hvor du kanskje har grunn til det og der du ikke har det?

Nei. Jeg lot det ikke affisere meg i det hele tatt, og bare jobbet videre (det var sjefen min som voldtok meg), uten en dags pause. Det tok over et år får jeg fikk ettervirkningene og skjønte at jeg hadde hatt det kjipt.

 

Og det var jeg som skrev det over! :-)

 

HI