Gå til innhold

Fant ut at jeg er gravid i går - ikke planlagt...


Anbefalte innlegg

Jeg og min mann var som deg og din i akkurat samme sak. Vi har et bunnsolid forhold, elsker hverandre over alt, og har vært gjennom tykt og tynt i 16 år. Det som var verst var at han fortsatt ikke ville, enda han så hvor usikker jeg var og at jeg ønsket barnet på en måte. Men jeg ville at vi begge skulle ønske det. Er så mange tanker og følelser som pågår, i tillegg til hormoner. Kommuniser med mannen din om alt du føler og tenker! Få han til å snakke om det. Min var som din, innesluttet og stod på sitt, og jeg unngikk temaet og bar det meste inni meg. Skulle virkelig ønske at vi kunne ha kommunisert litt bedre da det pågikk.

 

Ettertiden var vond, men vi kom på en eller annen måte nærmere hverandre. Mannen angret også, mye sikkert fordi han så hvor vondt jeg hadde det. Resultatet er babyen som nå ligger i magen min, og som vi begge allerede elsker over alt på jord, og som føles som det mest etterlengtede barnet, enda det er nr. 3, sikkert på bakgrunn av hva vi gikk igjennom. Jeg har lært meg å leve med det valget jeg tok, og finner ei slags trøst med at det er ei mening med alt. Og jeg og mannen har det bedre sammen enn noensinne..

 

Håper du finner ei trøst og noe håp i min erfaring..

Fortsetter under...

Aldri gjør noe du vet du kommer til å angre på. Mannen din vil godta dette utover svangerskapet, det er jeg sikker på. Og når barnet blir født så kommer han aldri til å angre på valget du tok:) Masse lykke til, heier på deg og tenker på deg:)

Ps for maaaange år siden da jeg ble gravid som 17 og 20 åring sa min tidligere mann at han ikke ville ha noen av dem, men kan tro han endret mening i slutten av svangerskapet, og når dem ble født var det han som gråt mest av lykke:)

Hei!

hvordan går det med dere nå? har dere fått tatt en skikkelig prat?

Hvis ikke så ville jeg vurdert å tatt en prat sammens med legen, alle sammen ilag. Dette er en avgjørelse som dere til syvende og sist må ta sammens. Ingen kan tvinge deg til å gjøre noe du ikke ønsker. MEN...når alt kommer til alt så vil denne avgjørelsen forandre dere begge uansett hva det blir, så det er viktig å prate sammen.

Det er lite man kan si for å trøste, men vil bare si at det blir å gå bra, uansett hva dere velger....

Annonse

Husk også at det alltid tar lenger tid for en mann å få de samme følelsene for en baby som vi får. Jeg mener: Som mor er man knyttet til det som for meg alltid er en baby, selv når det bare er en celleklump.Hvor mange menn er det ikke som spontant har utbrutt "Ta abort!" når de har fått høre om et svangerskap?! Men det vil helst forandre seg. Selv fedre som virkelig ønsker seg barn opplever svangerskap litt fjernt. Onkelen min, som var virkelig engasjert under svangerskaoenbe til sin kone, mener at vi mødre har ni måneders forsprang på far når babyen kommer til. Og det er noe i det! Krysser alt for at det ordner seg etter hvert!

Har sett knøttet! 11+3 mener jm. Termin 22. April. Alt ser bra ut. Ingen nakkefold, fint neseben (lover bra for duotesten). Hjertet banket og banket. Det var en skikkelig minibaby der inne. Vi kunne til og med telle fem fingre på ene hånda.

Endret av Cmyk

Annonse

Ønsker dere masse, masse lykke til:) Skal love deg at med tiden vil det bli bedre selv om du ikke fØler det slik nå. Har selv erfaring, og venners erfaring med det du går igjennom nå. Hos alle har det utartet seg til å bli noe veldig positivt. Glad for å hØre at du stod på ditt:):):). Dette kommer du ikke til å angre på. Stooor klem:)

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...