Fant ut at jeg er gravid i går - ikke planlagt...

[Cmyk]

Jeg aner ikke hvor langt jeg er på vei - tipper at det er enten 5 uker eller 9 uker. Testa i går, og måtte gråte en skvett da jeg fikk opp "Gravid".

 

Dette er overhodet ikke planlagt. Ikke praktisk. Passer overhodet ikke. Men vi må jo forholde oss til at det er en spire inni magen min. Det kommer ikke på tale å ta abort, det klarer jeg ikke. Så får jeg heller håpe at fortvilelsen og tomhetsfølelsen jeg føler akkurat nå, vil vike for entusiasme og glede om ei stund.Mannen min ble bare stum i går. men jeg tror nok at det skal gå bra, til slutt,

 

Ringte fastlegen min i dag, og var superheldig og får komme til time allerede i morgen tidlig. Det er viktig for meg å finne ut hvor langt jeg er på vei, fordi jeg er 39 år, og vil ønske å ta duotesten (og der bør blodprøven tas rundt uke 10/11).

 

Så da håper jeg å bli henvist til gynekolog for tidlig UL for å sjekke hvor langt jeg er på vei.

 

Måtte bare skrive det ned en plass. Rydde litt i tanker og følelser.

[Lykkeligmed2]

Husk at det er mange hormoner i sving, også tidlig i svangerskapet, så ikke legg press på deg selv i forhold til hvordan du burde føle!! Dette kommer helt sikkert til å gå kjempe bra

 

Lykke til!!

[Lykkelig_4♥♥♥♥]

Når sjokket har lagt seg, kommer du ganske sikkert til å glede deg over det nye mirakelet! Er det egentlig noen gang det passer 100% med et barn til? Vi er like gamle, og vi prøver nå på nr. 4... Ikke ideelle forhold kanskje, men vet vi har plass, økonomi og kjærlighet til en til!!!

Husk, man angrer ikke på de barna man får, men de man aldri fikk... Et stort lykke til kjære deg! ....

[steinkaka]

"Man angr ikke på de barna man får, men de man aldri fikk..." - den kan jeg skrive under på... Ønsker deg masse lykke til - og håper det blir til beste for deg og dere.

Er ikke i helt samme situasjon, men er blitt uplanlagt gravid og har et barn som er rett over året. Var på tidlig ul i dag for å se hvor langt jeg var på vei. Samboer er såå usikker og vil helst at jeg tar abort mtp mange ting som spiller inn i vår livssituasjon. Venter bare på at vi kan prate i kveld. Ingen god fØlelse. Og det vokser en liten spire i magen, noe helt fantastisk!

 

Igjen - lykke, lykke til i morgen!

[Cmyk]

Takk for alle hyggelige ord. Jeg tenker at dette nok skal gå bra etterhvert, når sjokket har lagt seg hos både meg og mannen min.

 

Må bare sørge for at min kjære mann kommer med meg på UL, sånn at vi forholder oss til det samme. Av erfaring vet jeg at han ikke helt klarer å fatte at det faktisk er et barn inne i magen min, før han får se det på UL.

[Cmyk]

Legebesøk i dag. Han tror jeg er ca 9 uker på vei. Skal tilbake mandag, etter å ha pratet gjennom situasjonen med mannen min. Beholde eller ikke. Genetisk veiledning eller ikke? Duotest? Fostervannsprøve? Mye å bli enige om!

[SNURF 5 GUTTER]

Legebesøk i dag. Han tror jeg er ca 9 uker på vei. Skal tilbake mandag, etter å ha pratet gjennom situasjonen med mannen min. Beholde eller ikke. Genetisk veiledning eller ikke? Duotest? Fostervannsprøve? Mye å bli enige om!

 

Sitter i samme båt. Var ikkje planlakt. Skal til legen i dag jeg og. Jeg er 9+1.

[Mala1]

Jeg er i noenlunde samme situasjon. ..jeg er 40 og dette var absolutt ikke planlagt!! Selv om jeg har hatt mistanke noen dager så fikk jeg allkvel litt sjokk når testen viste "gravid 5+ " idag. Har tre aktive gutter og syns det holder. Itillegg har jeg "Lupus", noe som gjør at dette vil bli regnet som et høyrisiko svangerskap hvis jeg velger å fullføre. I forhold til Sykdommen min og alderen min er det flere risiko faktorer som gjør at jeg ikke vet om jeg kan ta sjansen......!! På den andre siden så har jeg lyst å gi livet i magen en mulighet Har aldri tatt abort og vet ikke helt hvilken psykisk påkjenning det vil være. Blir vannskelig dette her !!

[Cmyk]

Snurf 5 gutter og Mala1 - takk for tilbakemeldingene. Litt godt å se at man ikke er alene om dilemmaene rundt dette. Det er vanskelig, ingen tvil.

 

Jeg håper at jeg og mannen min kommer til hovedkonklusjonene i løpet av helga. Kjenner det sliter på meg, dette her!

[Lykkelig_4♥♥♥♥]

Snurf 5 gutter og Mala1 - takk for tilbakemeldingene. Litt godt å se at man ikke er alene om dilemmaene rundt dette. Det er vanskelig, ingen tvil. Jeg håper at jeg og mannen min kommer til hovedkonklusjonene i løpet av helga. Kjenner det sliter på meg, dette her!

Håper du kommer frem til en løsning du synes er levelig! Ikke enkle valg... Tar sjansen på å ønske deg en god helg! Husk at du må duoteste innen viss uke! Jeg ble henvist for sent sist! Lykke til med valgene... Klem!!!

[magica fra tryll]

Gratulerer alle modne damer:) Ville bare si at det vil helst gå bra, selvom man har rundet 40. Jeg har fått 3 friske, fine gutter som 39, 42 og 44-åring. Ikke noen flere problemer enn da jeg fikk barn i 20-åra. Lykke til!

 

(Og det værste er at jeg tror jeg ønsker meg en til,-gale mennesket...)

[Mala1]

Hmm, lurer på hva "duoteste" er ? Har da gått gravid tre ganger før, men har aldri hørt om det ????

[Nikamo]

Hmm, lurer på hva "duoteste" er ? Har da gått gravid tre ganger før, men har aldri hørt om det ????

 

Se her:

 

http://nevro.legehandboka.no/prover-og-svar/klinisk-kjemi/blodprover/dobbeltest-25598.html

 

Dette tilbys til kvinner som er 38 år eller eldre ved termin.

[Cmyk]

Mala ~ duotest er en test som sjekker etter genetiske avvik på fosteret. Den består av blodprøve av mor og en ul av babyen. må utføres før uke 13+6, såvidt jeg har forstått.

[Cmyk]

Har grått meg gjennom helga, og er like langt. Jeg ønsker å beholde. Mannen ønsket ikke. Ingen av oss vil tvinge den andre til noe den ikke ønsker. Så da er vi like fastlåst. Skulle egentlig ringt legen i dag med avgjørelsen, men intet er avgjort.

 

Huff, så vondt dette ble.

[HeltLykkelig ♥♥]

Uff.. Vet ikke om jeg har noen Ord som kan hjelpe.. Men vil bare si at jeg ønsker deg alt lykke til.. Håper dere finner ut av dette. Kan jeg spørre hvorfor han ikke vil beholde? Og har dere barn fra før?

 

God trøsteklem fra meg

[bokormamma]

Huffa!

Jeg var i litt lignende situasjon med min første. Var absolutt ikke planlagt, jeg gikk på pillen og ante fred og ingen fare. Så: Nettopp slutt med kjæresten og gravid så det holdt!

Jeg visste jeg ikke ville taklet en abort og tok meg i nakken og planla framtida etter det. Dette betydde mange store omveltninger i livet mitt, plutselig skulle jeg jo bli enslig mor... men fy så glad jeg er for det idag!

Jeg kan signere på at selv om jeg hadde intens panikk da jeg fant det ut og var direkte fysisk uvel over hele opplegget i flere uker, så er lille gullet det beste som er hendt meg. Og det er riktig som de sier her: Man angrer ikke på de barna man får... Lykke til! Og bruk forumet til å tømme hodet, det gjør godt!

[Cmyk]

Dette blir i så fall vårt femte barn. Dessverre hatt vi mistet et barn i kreft, så det gjør meg enda mer sikker på å beholde. Men jeg skjønner jo mannen min også. Vi har hatt det emosjonelt tøft i noen år, og føler vel egentlig at vi begynner å få hodet over vannet igjen. Et barn til er i tillegg rett og slett upraktisk, med tanke på hus, bil, reiser og så videre.

Jeg er av den oppfatning art det praktiske kan la seg ordne, men jeg forstår at min mann sliter med tanken på en til.

[Cmyk]

han vil ikke ha et barn til. Gjorde det klinkende klart i går. Jeg bare gråter og gråter. Har egentlig sagt at jeg skal ringe legen og be om henvisning til abort i dag, men klarer ikke å løfte opp telefonen og trykke nummeret. FAEN i helvette hvor jævlig dette er!

[Indigo 08-10-13]

Kjære deg. Jeg vet hva du går igjennom, har gått den tunge veien selv. Dere kommer dere gjennom dette, dere finner ei løsning! Men en abort får du aldri ugjort. Selv må jeg bære min bør resten av livet, det går nesten ikke et sekund uten at jeg tenker på det barnet jeg egentlig skulle hatt, men tok bort fordi vi var uenig og alt føltes så uendelig håpløst. Det går ikke å gi råd i slike situasjoner, dette må du finne ut av selv. Men jeg må si at jeg kjenner meg igjen som sagt, og ønsker virkelig at aborten var ugjort.. Håper du finner ut av det snart, masse lykke til!

[Cmyk]

Takk for svaret, Indigo. Måtte ha en plass å lette trykket. Er på jobb i dag, får ikke gjort noe fornuftig. Tenker bare på den lille i magen (som for meg er en baby, ikke en celleklump). Jeg tenker at jeg ikke kommer til å tilgi meg selv om jeg tar abort. Men samtidig tenker jeg at det tross alt er bedre å være to om aborten enn en om å sette et halvt ønsket barn til verden? Nei. Vet ikke. Bare vondt nå. Han vil ikke snakke om det, heller. Er bare stum og stirrer ut av vinduet. Føler meg helt, helt alene.

Og dette er mannen som har stått ved min side i tykt og tynt, som jeg har hatt et åpent og godt forhold til i alle år. Nå føles han fremmed for meg.

[Katta.76 har nå 5 barn.]

Dette blir i så fall vårt femte barn. Dessverre hatt vi mistet et barn i kreft, så det gjør meg enda mer sikker på å beholde. Men jeg skjønner jo mannen min også. Vi har hatt det emosjonelt tøft i noen år, og føler vel egentlig at vi begynner å få hodet over vannet igjen. Et barn til er i tillegg rett og slett upraktisk, med tanke på hus, bil, reiser og så videre. Jeg er av den oppfatning art det praktiske kan la seg ordne, men jeg forstår at min mann sliter med tanken på en til.

Huff det gjør meg vondt å lese at dere har mistet et barn:( Og i tillegg ser jeg du sliter med en avgjørelse. Mitt råd er å følge ditt eget hjerte. Jeg venter selv min 5, ikke planlagt da jeg har 2 tette fra før og nå blir det 3 tette. Jeg gråt og var fra meg i flere uker, mens med mannen var det motsatt. Når jeg kom til ul i uke 10 forandret jeg mening totalt, og nå gleder jeg meg sammen med mannen. Har termin i desember. Mitt råd er å ikke gjøre noe du kommer til å angre på vennen. Tenker på deg. Mannen din vil godta dette og glede seg etterhvert, det er jeg sikker på Masse klemmer fra meg.

[Cmyk]

Takk for innspillet, Katta76. Gode ord i en vanskelig situasjon.

[Katta.76 har nå 5 barn.]

Takk for innspillet, Katta76. Gode ord i en vanskelig situasjon.

NÅr alt ser mørkt ut kan det bare gÅ en vei:) Er glad mannen overtalte meg til at alt ville gÅ fint. Klem

[magica fra tryll]

Uff, så leit å høre! Vil bare dele at mannen her også har vært gjennom fullstendig motstand på flere barn under graviditet. Men hver gang har det gått seg til etterhvert, og han har selvfølgelig ikke angret på et eneste et av dem. Jeg tror, for min del, at en abort for meg, hadde vært en for stor belastning for et forhold. Tror ikke jeg hadde klart å tilgi mannen. Han har jo tross alt også vært med på å lage dette barnet. Håper av hele mitt hjerte at dere finner ut av det!