Føler meg så sinnsykt mislykket som mamma (langt)

[Anonym bruker]

Jeg er alene med et barn på 2 år. Barnet har hele veien vært grei (altså, alle barn er greie, men ja, dere skjønner) og enkel. Spist godt, sovet godt, lekt fint og vært det man kanskje kan kalle et harmonisk barn. Ingen problemer.

 

Frem til nå.

 

Barnet er mye sint, så sint at barnet opptil flere ganger kan slenge hodet i gulvet, barnet dytter, dytter andre barn, slår, slår katten, biter og kan utagere kanskje kraftig, ofte av småting og helt ut av det blå (for oss som ser på eller er i rommet).

Jeg har en god dialog med ped.leder i barnehagen ang. dette. Ped. leder sier også at barnet er mye god og snill, noe jeg er enig i, men sinnet og voldsomhetene må vi gjøre noe med, noe jeg også er helt enig i. Vi ble enige om at barnehagen skal "sette" en person på barnet som skal følge opp, gi positiv oppmerksomhet, konsekvenser med en gang noe skjer og at de "tar" barnet i øyeblikket noe skjer (at de får med seg alt barnet gjør - både negativt og positivt). Jeg synes det er en god plan, både for barnet og ikke minst for de andre barna som blir plaget av denne dyttingen og slåingen

 

Hjemme gjør jeg det samme. Jeg legger bort husarbeid og hverdagsting når hun er våken for å gi mer oppmerksomhet. Kanskje alt det negative er pga. for lite oppmerksomhet i hjemmet? At barnet vet at når barnet gjør slemme og dumme ting så får barnet den oppmerksomheten h*n trenger og vil ha?

Jeg ser at det er jeg som må endre meg mest og endre adferd slik at barnet får det bedre og blir tryggere.

 

Jeg har vært mye frustrert, trist og lei på grunn av dette. Føler at vi har kommet inn i en ond sirkel som jeg ikke helt klarer å bryte ut av, men jeg, og barnehagen, jobber med saken. Sakte.... Men i dag toppet det seg litt. Selvtilitten som mamma er for tiden ikke helt på topp og da jeg hentet i barnehagen så spurte jeg, som jeg gjør hver dag, om hvordan det hadde gått. Har barnet dyttet? Slått? Gjort noe bra? Svaret er: "Det går greit. Men altså..." Barnehageansatte sukker HøYT. "Vi må jo fotfølge barnet hele tiden og det er så slitsomt" SUKK.

 

Jeg måte bite meg i leppa for å holde tårene tilbake. Jeg VET at jeg er sensitiv akkurat nå og det er helt sikkert slitsomt å ha et barn som mitt barn i barnehagen, men jeg føler at det hjelper lite med sukk, stønn, uff og akk. Vi er en byrde, barnet og jeg, føler jeg. Hele veien hjem gråt jeg

 

Hjemme spiste vi middag og gikk etterpå ut på lekeplassen. Der var det noen mødre med deres barn som også går i barnehagen. Da vi nærmet oss hører jeg dem si at "uff, vi går nå. barnehagen sier at barnet har adferdsvansker og er voldelig" og så gikk dem. Da knakk jeg helt sammen og nå klarer jeg ikke helt å komme opp igjen. Jeg er bunnløs fortvilet og vet ikke hva jeg skal gjøre med dette

 

Jeg skjønner at barnet mitt er vanskelig, jeg skjønner at andre foreldre vil skjerme sime egne barn og jeg skjønner.... Jeg skjønner. Men jeg blir så trist, så trist, og bare gråter og gråter. Hva har skjedd? Jeg vet ikke råd lengre.....

 

Barnet er langt fremme både språklig og motorisk. Snakker i lange setninger, synger, kan telle, har sluttet med bleie, kler på seg selv og er jevnt over et fint og godt barn, innad. Så jeg skjønner ikke. Hva gjør jeg feil?

 

 

Skal ringe helsesøster i morgen, men måtte bare få det ut for i dag føler jeg meg så sinnsykt mislykket.

 

Takk for at du leste.

 

(om noen kjenner meg igjen så la det bli. jeg måtte bare tømme meg litt)

[Poteta]

Hei du. Skjønner godt din frusterasjon. Jeg har ikke barn selv, men håper jo at spiren i magen vil utvikle seg. Jeg synes det er utrolig synd å høre at de andre bare "rømmer". Forhåpentligvis er dette bare noe som vil vare i en periode, og vil gå over. Men samtidig tror jeg det er lurt å snakke med helsesøster. Dette er helt sikkert ikke første gang hun hører om noe slikt. ønsker deg masse lykke til. Det ordner seg alltid til slutt

[Anonym bruker]

Når jeg leste første delen av innlegget ditt så tenkte jeg at dette var jo som å lese om eldstemann her.. han var også et harmonisk barn fra nyfødt og fram til rundt 2 års alderen (sov hele natta, gråt nesten aldri, trengte ikke oppmerksomhet hele tiden, var i godt humør osv), og så kom trass-alderen plutselig

Da var det raserianfall og alt mulig og jeg skulle til å skrive at du kunne slappe av og at det bare er en fase.

 

Men, så ser jeg jo at de har problemer med ham i barnehagen også og det er jo forskjell på barn som "trasser" hjemme og ute med andre, spesielt om det er noe som skjer ofte.

Og da er det jo viktig at det følges opp.

 

Jeg vil tro det er greit å få inn ppt (?) for å utelukke noen diagnoser og andre ting og evnt få råd til hvordan du skal takle dette.

Det at barnet ditt utagerer betyr ikke at du er en dårlig eller mislykket mamma, men dere trenger litt hjelp utenfra for å finne ut av dette sånn at dere kan få det fint sammen og spesielt for barnet sin del.. sikkert ikke noe godt for barnet å ha det slik heller.

 

Stor klem

[Anonym bruker]

Når jeg leste første delen av innlegget ditt så tenkte jeg at dette var jo som å lese om eldstemann her.. han var også et harmonisk barn fra nyfødt og fram til rundt 2 års alderen (sov hele natta, gråt nesten aldri, trengte ikke oppmerksomhet hele tiden, var i godt humør osv), og så kom trass-alderen plutselig Da var det raserianfall og alt mulig og jeg skulle til å skrive at du kunne slappe av og at det bare er en fase. Men, så ser jeg jo at de har problemer med ham i barnehagen også og det er jo forskjell på barn som "trasser" hjemme og ute med andre, spesielt om det er noe som skjer ofte. Og da er det jo viktig at det følges opp. Jeg vil tro det er greit å få inn ppt (?) for å utelukke noen diagnoser og andre ting og evnt få råd til hvordan du skal takle dette. Det at barnet ditt utagerer betyr ikke at du er en dårlig eller mislykket mamma, men dere trenger litt hjelp utenfra for å finne ut av dette sånn at dere kan få det fint sammen og spesielt for barnet sin del.. sikkert ikke noe godt for barnet å ha det slik heller. Stor klem

 

PPT har vært i bildet. Barnehagen, PPT og flere instanser har jevnlig samarbeidsmøter med noe de kaller TI (tidlig innsats). Der fikk barnehagen tillatelse av meg til å diskutere barnet og barnets oppførsel, både negativt og postitiv, og både barnehagen, PPT og de andre var enige i at det virker ikke som om barnet har noe som skal tilsi en diagnose, men at vi må gjøre noe for å snu det negative og fremme det positive. Slik jeg skjønte det. Så det er ikke snakk om diagnoser og den slags. Ialfall ikke enda.

 

Det går nok mest på meg og hva jeg kan gjøre, og ikke bude gjøre. Og akkurat i dag ble alt bare så sinnsykt trist og leit

 

HI

[LykkelitenAprilSpire]

For en uproffesjonell barnehage! Ingen ansatte har rett til å utlevere opplysninger om ditt barn til andre foreldre! Du virker som en reflektert mor med mye omsorg for barnet ditt. Du tenker over hva du kan gjøre for at ditt barn skal ha det godt og være god mot andre. Hun er jo bare to år. Hva skal man forvente av en to-åring? godt språk og tidlig utvikling er ikke alltid lett for et barn, da de voksne ofte glemmer hvor lite barnet faktisk er, og hvilke forventninger man bør ha ovenfor barnet. Tror også slike onde sirkler er vanskelige å bryte, fordi man kanskje etterhvert "forventer" at "slik er barnet", og da tror jeg barnet også til en viss grad blir det. Klem til deg!

[magpie]

huff..det høres tungt ut Jeg kan nok ikke gi noen råd, men synes at du gjør alt riktig og at det var meget uprofesjonell oppførsel av bhg ansatt som sukket og akket seg. Har heller ikke noe til overs for de mammaene som dro fra lekeplassen da dere kom. Vi vet jo at vi alle gjør så godt vi kan med barna våre! Det høres ut som en god ide å snakke med helsesøster. Håper du får all den hjelpen du trenger! Masse gode tanker til deg!

[Anonym bruker]

For en uproffesjonell barnehage! Ingen ansatte har rett til å utlevere opplysninger om ditt barn til andre foreldre! Du virker som en reflektert mor med mye omsorg for barnet ditt. Du tenker over hva du kan gjøre for at ditt barn skal ha det godt og være god mot andre. Hun er jo bare to år. Hva skal man forvente av en to-åring? godt språk og tidlig utvikling er ikke alltid lett for et barn, da de voksne ofte glemmer hvor lite barnet faktisk er, og hvilke forventninger man bør ha ovenfor barnet. Tror også slike onde sirkler er vanskelige å bryte, fordi man kanskje etterhvert "forventer" at "slik er barnet", og da tror jeg barnet også til en viss grad blir det. Klem til deg!

 

Tusen takk til deg, og til dere over som har svart! Dere aner ikke hvor godt det gjør, bare at noen har lest og svarer tilbake

 

Jeg ser at barnet leker fint med litt eldre barn og tenkte faktisk å foreslå om barnet kan "hospitere" på storavdelingen innimellom. Det "fritar" verken meg, eller barnehagen, for å jobbe videre med dette, men kanskje som et ledd mot bedring.

Hva tenker du om det?

 

Ja, jeg forventer kanskje ofte for mye og glemmer av hvor liten hun egentlig er. Hun kan så mye og er så fremme at jeg tillegger henne kanskje mer enn det som er virkelig og realistisk når man er bare 2 år. Takk for at du påpekte det. Kanskje jeg setter for høye krav?

 

HI

[Anonym bruker]

huff..det høres tungt ut Jeg kan nok ikke gi noen råd, men synes at du gjør alt riktig og at det var meget uprofesjonell oppførsel av bhg ansatt som sukket og akket seg. Har heller ikke noe til overs for de mammaene som dro fra lekeplassen da dere kom. Vi vet jo at vi alle gjør så godt vi kan med barna våre! Det høres ut som en god ide å snakke med helsesøster. Håper du får all den hjelpen du trenger! Masse gode tanker til deg!

 

Tusen takk!

 

HI

[Anonym bruker]

Det første jeg reagerer på er at disse mødrene på lekeplassen har fått info fra barnehagen om at barnet ditt er sånn og slik, det er i så tilfelle brudd på taushetsplikten, noe jeg ville tatt opp med barnehagen i morgen og sendt brev til daglig leder.

 

Jeg hadde heller ikke funnet meg i den holdningen du blir møtt med når du spør hvordan dagen til barnet har vært, de er på jobb i en barnehage og barn er forskjellig i forhold til adferd og utvikling. Dette ville jeg også både sagt og skrevet noe om. Du skal ikke gå rundt å føle at du og barnet er til bry for barnehagen.

 

Det er flott at barnehagen setter et personal på barnet for å "ta det" ris/ros i øyeblikket, men er personen faglig god nok til å gjøre dette?

Det er mange årsaker til at et barn endrer adferd, særlig i den alderen, det kan bare være en "fase" som går over etter kortere eller lengre tid, eller det kan være årsaker som må utredes av fagpersoner på området, tenker da på ppt osv...

 

Snakk med ped.leder og hør hva vedkommende mener om

det.

 

Har selv et barn som var ekstremt i 2-3 års alderen,adferden skjedde brått synes jeg og jeg tok kontakt med ppt før barnehagen sa noe til meg om hvordan mitt barn hadde endret seg. Det viste seg at mitt barn var så og si døv pga mange ørebetennelser, slik at sinnet var frustrasjon. Da vi fikk rettet opp i det ble barnet sitt gode gamle jeg igjen.

 

Føler med deg, men for all del, ikke gå å føl deg skyldig eller til bry. Ansatte i barnehagen skal oppføre seg profesjonellt, og det har i ikke gjort her.

[Anonym bruker]

Kanskje det rett og slett er barnehagen det er noe feil med? Høres ut som om de nesten leter etter feil med vilje jo.

 

En 2 åring skal jo trasse og tulle litt.. samt være aktiv, veldig aktiv

 

Om du selv mener at det blir overdrevent fokus på negative ting hos barnet ditt (som du mener ikke er sant), så synes jeg du skal vurdere å bytte bhg..

[Anonym bruker]

Nå begynte jeg og å grine, for er nesten som om det er ungen min du skriver om. Bortsett fra at han er 4,5 år og bor sammen med både mamma og pappa...

 

Jeg ser på oss som oppegående, ressurssterke foreldre som bare vil det beste for gutten vår. Vi har virkelig prøvd alt. Fulgt alle råd både fra barnehage og ppt. Han har blitt fulgt opp av ppt siden han var 2, men ingen greier å hjelpe han. Han greier bare ikke kontrollere impulsene sine.

 

Han er en god og snill gutt, med utrolig mye omtanke for andre. Han ligger langt fremme på mange områder. Han er flink til å leke for seg selv, og kan konsentrere seg lenge om ting han liker. Ppt tror ikke han har ADHD.

 

Det som gjør det så vanskelig, er jo at han ikke forstår i øyeblikket at de tingene han gjør får store konsekvenser. Han forstår etterpå, men da er det jo for sent:-( Vi har allerede merket at mange unger trekker seg unna han. Han begynner å komme i en alder hvor ungene blir med hverandre hjem. Han har ennå til gode å bli invitert, og ser vel for meg at det ikke kommer til å skje med det første. Vet jo at de andre foreldrene og snakker om han, selv om de ikke sier noe til oss. Og det gjør vondt langt inni mammahjertet! Vil jo så gjerne at gutten min skal få mange gode venner!

 

Jeg gruer meg ofte til å hente i barnehagen, for han har stort sett alltid gjort et eller annet. Eneste som funker er at de har en voksen på han hele tiden. Men det går jo ikke på en stor avdeling:-(

 

Har ikke så mange tips til deg, bare sender deg en god klem, og trøster deg med at du ikke er alene! Og jeg er sikker på at du er en super mamma!

[Anonym bruker]

Det første jeg reagerer på er at disse mødrene på lekeplassen har fått info fra barnehagen om at barnet ditt er sånn og slik, det er i så tilfelle brudd på taushetsplikten, noe jeg ville tatt opp med barnehagen i morgen og sendt brev til daglig leder. Jeg hadde heller ikke funnet meg i den holdningen du blir møtt med når du spør hvordan dagen til barnet har vært, de er på jobb i en barnehage og barn er forskjellig i forhold til adferd og utvikling. Dette ville jeg også både sagt og skrevet noe om. Du skal ikke gå rundt å føle at du og barnet er til bry for barnehagen. Det er flott at barnehagen setter et personal på barnet for å "ta det" ris/ros i øyeblikket, men er personen faglig god nok til å gjøre dette? Det er mange årsaker til at et barn endrer adferd, særlig i den alderen, det kan bare være en "fase" som går over etter kortere eller lengre tid, eller det kan være årsaker som må utredes av fagpersoner på området, tenker da på ppt osv... Snakk med ped.leder og hør hva vedkommende mener om det. Har selv et barn som var ekstremt i 2-3 års alderen,adferden skjedde brått synes jeg og jeg tok kontakt med ppt før barnehagen sa noe til meg om hvordan mitt barn hadde endret seg. Det viste seg at mitt barn var så og si døv pga mange ørebetennelser, slik at sinnet var frustrasjon. Da vi fikk rettet opp i det ble barnet sitt gode gamle jeg igjen. Føler med deg, men for all del, ikke gå å føl deg skyldig eller til bry. Ansatte i barnehagen skal oppføre seg profesjonellt, og det har i ikke gjort her.

 

Jeg håper at det bare er en fase. Det begynte i midten av august, men det er ganske voldsomt og det er flere ganger om dagen.

Var til kontroll hos helsesøster i sommer, i forbindelse med vaksine, og hun var godt fornøyd med både helse, tilstand og utvikling. Ingenting fysisk galt med barnet og hun var overrasket over hvor langt fremme barnet er. Det er iallfall positivt

 

Jeg skal snakke med ped.leder, men tenker å ta det etter møte med helsesøster. Kanskje greit å høre hva hun mener først?

Håper på en hastetime i morgen eller på fredag.

 

HI

[LykkelitenAprilSpire]

Jeg ville iallefall helt klart tatt en samtale med barnehagen der jeg tok opp alt jeg tenkte på. Barnehagen skal tilrettelegge og se hvert enkelt barn og dets behov. Kjenner jeg blir ganske provosert over at barnehageansatte viser en slik holdning! Kan være mange grunner til at hun reagerer slik på ulike situasjoner, og det trenger ikke være noe galt med barnet av den grunn. Du sier også at hun er tidlig utviklet på forskjellige områder. Da kan det også være at hun er i en løsrivningsfase, noe som kan gi slik oppførsel. Det kan i noen tilfeller gå spesielt ut over mor, siden det ofte er henne som står barnet nærmest, og henne hun føler seg trygg på.

[Anonym bruker]

Kanskje det rett og slett er barnehagen det er noe feil med? Høres ut som om de nesten leter etter feil med vilje jo. En 2 åring skal jo trasse og tulle litt.. samt være aktiv, veldig aktiv Om du selv mener at det blir overdrevent fokus på negative ting hos barnet ditt (som du mener ikke er sant), så synes jeg du skal vurdere å bytte bhg..

 

Det er ikke noe feil med barnehagen og jeg er svært fornøyd med ped.leder og de andre ansatte. Det var bare kommentaren(e) i dag som fikk begret til å renne litt over, men det tenker jeg å ta med vedkommende direkte dersom det skjer igjen.

Barnehagen er veldig flink til å tilrettelegge, for alle barna, de lytter, kommer med forslag og jeg ønsker ikke å bytte barnehage. å ta barnet ut av barnehagen og inn i en ny tror jeg kanskje kan gjøre vondt verre? Jeg ønsker at vi sammen kan klare dette og å ha en god dialog.

 

Barn trasser, det er normalt, men det er kanskje det punket der trassen går over i å bli så voldsom over tid og at den går utover andre barn at man har et problem. Og det må man ta tak i så det ikke få feste seg og/eller eskalere slik at det virkelig blir store problemer for barnet etterhvert. Når det allerede nå er slik at andre mødre går med barna sine når vi kommer så har man et problem utover vanlig trass... Dessverre. Så jeg er ikke uenig med barnehagen i at dette er noe vi må ta tak i.

 

HI

[Anonym bruker]

Nå begynte jeg og å grine, for er nesten som om det er ungen min du skriver om. Bortsett fra at han er 4,5 år og bor sammen med både mamma og pappa... Jeg ser på oss som oppegående, ressurssterke foreldre som bare vil det beste for gutten vår. Vi har virkelig prøvd alt. Fulgt alle råd både fra barnehage og ppt. Han har blitt fulgt opp av ppt siden han var 2, men ingen greier å hjelpe han. Han greier bare ikke kontrollere impulsene sine. Han er en god og snill gutt, med utrolig mye omtanke for andre. Han ligger langt fremme på mange områder. Han er flink til å leke for seg selv, og kan konsentrere seg lenge om ting han liker. Ppt tror ikke han har ADHD. Det som gjør det så vanskelig, er jo at han ikke forstår i øyeblikket at de tingene han gjør får store konsekvenser. Han forstår etterpå, men da er det jo for sent:-( Vi har allerede merket at mange unger trekker seg unna han. Han begynner å komme i en alder hvor ungene blir med hverandre hjem. Han har ennå til gode å bli invitert, og ser vel for meg at det ikke kommer til å skje med det første. Vet jo at de andre foreldrene og snakker om han, selv om de ikke sier noe til oss. Og det gjør vondt langt inni mammahjertet! Vil jo så gjerne at gutten min skal få mange gode venner! Jeg gruer meg ofte til å hente i barnehagen, for han har stort sett alltid gjort et eller annet. Eneste som funker er at de har en voksen på han hele tiden. Men det går jo ikke på en stor avdeling:-( Har ikke så mange tips til deg, bare sender deg en god klem, og trøster deg med at du ikke er alene! Og jeg er sikker på at du er en super mamma!

 

Tusen takk og god klem tilbake !!

 

HI

[Anonym bruker]

Vet du hva? Jeg hadde ikke bare blitt lei meg, jeg hadde også blitt lynende forbannet! På barnehagen. Jeg ville bedt om et møte og lagt frem at

 

a) du opplever det som svært ubehagelig å bli møtt på denne måten av ansatte i garderoben.

 

det er helt fullstendig uakseptabelt å fortelle om ditt barn til andre foreldre i bhg - de ansatte er underlagt taushetsplikt.

 

Huff, føler med deg! Lykke til:-)

 

Klem

[Anonym bruker]

Jeg ville iallefall helt klart tatt en samtale med barnehagen der jeg tok opp alt jeg tenkte på. Barnehagen skal tilrettelegge og se hvert enkelt barn og dets behov. Kjenner jeg blir ganske provosert over at barnehageansatte viser en slik holdning! Kan være mange grunner til at hun reagerer slik på ulike situasjoner, og det trenger ikke være noe galt med barnet av den grunn. Du sier også at hun er tidlig utviklet på forskjellige områder. Da kan det også være at hun er i en løsrivningsfase, noe som kan gi slik oppførsel. Det kan i noen tilfeller gå spesielt ut over mor, siden det ofte er henne som står barnet nærmest, og henne hun føler seg trygg på.

 

Hun er veldig på dette med å klare selv. Har fått positiv tilbakemeldinger på at hun kler på seg selv når barna skal ut og slike ting. Hun prøver nok å løsrive seg litt, det har du nok helt rett i, men jeg klarer ikke helt å se hvordan jeg skal "angripe" dette her hjemme. Det å skulle balansere lek, oppmerksomhet og det å lære henne at noen ganger så må man vente, at man ikke kan slenge hodet i gulvet når mamma sier nei og slike ting.

 

Men en ting kjenner jeg og det er at jeg er glad jeg skrev dette innlegget. Det er ikke så lett å snakke med venninner om såre ting som dette, ikke fordi man bare skal være vellykket, men fordi det bare er så sårt.... Om dere skjønner?

Så takk til alle dere!

 

HI

[doble]

Hei.

 

Dette var virkelig tøff lesning..Klem;) ALLE har vi vel følt at vi er mislykket som foreldre iblandt. Det er ikke noen god følelse:( Men det du må finne ut er om den dårlige samvittigheten er berettiget eller ikke.. Det virker som om du ønsker det beste for barnet ditt;)

 

Det er virkelig uproffesjonelt av barnehagepersonalet å snakke om ditt barn til andre. Det ville jeg klaget på!

 

Jeg synes det er veldig bra at du tar tak i situasjonen, og gjør noe med problemene. Det er sikkert ikke godt for barnet ditt å være så frustrert heller. Det er også kjempe viktig at barnet ikke føler seg som en belastning!

 

De sier at barn i 2 års alderen er på sitt mest agressive. Og det er ikke lett å snakke en 2 åring til fornuft heller. Men det man kan gjøre er å være en god rollemodell, være en autentisk og trygg voksen, og stole på deg selv!

 

Det er viktig at du viser tydelig at det er den dårlige oppførselen du missliker, og ikke barnet. Barn må aldri tvile på at foreldrene elsker dem, uansett hvor sinna man blir. Ikke at du ikke gjør det, tvert imot;) Bare synes det er viktig å få fram;)

 

Uansett synes jeg det er bra du skal snakke med helsestasjonen. De pleier å være flinke til å hjelpe;) Kan jo være greit å sjekke diagnoser og.. sånn for sikkerhetskyld;)

 

Sjekk ut bøkene til Jesper Juul. Jeg har hatt god nytt av bøkene hans;) ønsker deg masse lykke til! Håper dette er forbigående, og at dere får den hjelpen dere trenger.

 

Kun en god og omsorgsfull forelder søker professjonell hjelp i vanskelige situasjoner;) Stor klem til deg:D

[Anonym bruker]

Hei. Dette var virkelig tøff lesning..Klem;) ALLE har vi vel følt at vi er mislykket som foreldre iblandt. Det er ikke noen god følelse:( Men det du må finne ut er om den dårlige samvittigheten er berettiget eller ikke.. Det virker som om du ønsker det beste for barnet ditt;) Det er virkelig uproffesjonelt av barnehagepersonalet å snakke om ditt barn til andre. Det ville jeg klaget på! Jeg synes det er veldig bra at du tar tak i situasjonen, og gjør noe med problemene. Det er sikkert ikke godt for barnet ditt å være så frustrert heller. Det er også kjempe viktig at barnet ikke føler seg som en belastning! De sier at barn i 2 års alderen er på sitt mest agressive. Og det er ikke lett å snakke en 2 åring til fornuft heller. Men det man kan gjøre er å være en god rollemodell, være en autentisk og trygg voksen, og stole på deg selv! Det er viktig at du viser tydelig at det er den dårlige oppførselen du missliker, og ikke barnet. Barn må aldri tvile på at foreldrene elsker dem, uansett hvor sinna man blir. Ikke at du ikke gjør det, tvert imot;) Bare synes det er viktig å få fram;) Uansett synes jeg det er bra du skal snakke med helsestasjonen. De pleier å være flinke til å hjelpe;) Kan jo være greit å sjekke diagnoser og.. sånn for sikkerhetskyld;) Sjekk ut bøkene til Jesper Juul. Jeg har hatt god nytt av bøkene hans;) ønsker deg masse lykke til! Håper dette er forbigående, og at dere får den hjelpen dere trenger. Kun en god og omsorgsfull forelder søker professjonell hjelp i vanskelige situasjoner;) Stor klem til deg:D

 

Artig at du nevner Jesper Juul for jeg har faktisk kjøpt en bok. Ikke av ham, men "De utrolige årene" av Carolyn Webster Stratton. Fikk den anbefalt og håper å finne noe i den. Kom i posten i dag så jeg skal sette meg ned med den etterpå. Måtte bare lette litt på trykket først.

 

"...er å være en god rollemodell, være en autentisk og trygg voksen, og stole på deg selv! Det er viktig at du viser tydelig at det er den dårlige oppførselen du missliker, og ikke barnet. Barn må aldri tvile på at foreldrene elsker dem, uansett hvor sinna man blir."

 

Her har du mange gode poenger så jeg skal ta med meg. Kanskje jeg vingler litt, er litt for lite konsekvent? For jeg vet at det har vært litt mer oppmerksomhet for det negative i det siste. Du vet, når man feks. vasker opp så er det ikke noe ros for at barnet leker fint alene, men med en gang barnet slår etter katten så er mors oppmerksomhet på plass med en gang. Det er noe jeg nå er veldig bevisst på og forsøker å snu, dette med at negative ting ikke får så mye oppmerksomhet, men det er å finne balansen og å være konsekvent.

 

At barn ikke bare kunne komme med en bruksanvisning!

 

HI

[C.L.H85]

For det første så høres du ut som en flott og ressurssterk mamma Du kan ikke være mislykket når du er så samarbeidsvillig, empatisk, innehar stor selvinnsikt og ikke minst jobber så bra du gjør for at jenta di skal ha det bra!

 

Kanskje det er som noen over her påpekte at barnet ditt trenger litt annen stimuli, da hun kanskje er langt fremme i utviklingen? Kanskje det har blitt en negativ spiral og at det blir for mye fokus på det i bhg, selv om det ikke er ment sånn? Uansett ville jeg tatt det opp med ped. leder angående måten du ble møtt av en ansatt... Hvis det er den negative fremtoningen til deg, hvordan er denne personen i forhold til barnet da? Samme med de kommentarene til de andre foreldrene... Ville spurt om det er sånn at de ansatte slarver om barnet ditt til andre foreldre!?? Det ville jeg ikke funnet meg i.

 

Dere finner nok en løsning skal du se! Barnet ditt er en flott liten 2 åring med masse vilje Prøøøv å se på det som en god ting i de tunge stundene

 

Stor klem fra meg og lykke til

[LykkelitenAprilSpire]

Det er nok ikke noe man kan "fikse" i en fei. Har selv en jente på 3 1/2, og har hatt mange runder med det noen kaller "trass" og anfall. Min trøst er at det er normalt og sunt. Barn skal gjennom disse fasene. jeg har tilogmed komt gråtende å levert i barnehagen etter en forferdelig morgen med biting og "slåssing" fordi jeg i et svakt øyeblikk ikke hadde ork/tid til å mekle om påkledning i lange stunder.Det endte med en sint 3 åring og en veldig sliten/lei mamma. Min datter har også vilje av stål. Men det betyr ikke at jeg er misslykket av den grunn ( .selv om jeg kanskje følte det der og da) Kan også legge til at jeg jobber på småbarnsavdeling, og ser at dette er noe alle barn går gjennom i forskjellig grad. Det er slik de lærer om seg selv som eget individ, følelsene sine og hvordan andre reagerer på det barnet gjør. "Har jeg forstått dette rett nå"- barn må prøve ting mange ganger før de får forståelse av handling, reaksjon og konsikvens.

[Anonym bruker]

Har ikke lest gjennom alle svarene her, men aller først; hvorfor har barnehagen gitt andre foreldre informasjon om DITT barn? Henger virkelig ikke på greip, og jeg hadde glatt tatt kontakt med styrer i barnehagen.

 

For det andre; alle barn går gjennom ulike faser til ulike tider. Ditt barn er inne i en "kjedelig" fase, MEN...

1: om barnet blir møtt i barnehagen med samme holdning som du gjorde når du henta, da forstår jeg at atferden ikke bedrer seg. Kroppsspråk taler for (tallene varierer, men omtrentlig) omlag 70-90% av beskjeden som blir gitt. Om barnet egentlig har gjort noe bra, og barnet likevel kjenner negative vibber fra personalet, vil det også kunne reagere negativt på positivitet og ros. Et barn må "fores" med så mye det kan ta innover seg - ellers kan ros få motsatt virkning.

2: får barnet nok stimuli? Dersom barnet kjeder seg kan det agere på ulike måter, hvor ikke alle er like positive.

3: får barnet for mye stimuli? Dersom barnet er inne ien periode hvor det sliter med f.eks. overganger eller lignende, det er trøtt og slitent etter en dag i barnehagen, kan det også gi utslag i negativ atferd.

4: har du sjekket om barnet ditt er et såkalt "ørebarn"? Dersom det hører dårlig, det har bygd seg opp trykk i ørene (dren kan hjelpe) e.l., kan barnet reagere på ulike måter på dette.

 

Har det ellers skjedd noe i familien eller rundt barnet som kan påvirke atferd? økonomi, jobb, samliv, tap etter noe/noen, dialog, samspill osv. Mange aspekter man gjerne kke tenker så veldig over kan påvirke atferd.

 

Jeg ville prøvd å få til et samarbeid med ped.leder, evt. fått barnehagen til å være med å skrive en henvisning til ppt om en evt. utredning. Ha fokus på å finne åRSAK til atferdsendringen, ellers kan du og barnehagen og ellers de rundt barnet risikere å kun utbedre SYMPTOMER på atferd.

 

Du skal ikke føle deg dårlig på grunn av holdningene du har blitt møtt med i dag. Jeg forstår det er vanskelig for dere begge, men for barnet må du prøve å holde motet oppe slik at ikke levering/henting i barnehagen også blir negativt lada.

 

Med vennlig hilsen en ped.leder.

[Anonym bruker]

Tusen takk for alle svar. Dere er gode å ha når det stormer litt og det er godt å se ting med nye øyne og fra et annet perspektiv. Tusen takk!

 

Nå skal jeg logge av. Tar en dusj og setter meg ned med den nye boken min. Vi får ta tiden til hjelp, høre hva helsesøster sier og jobbe videre.

 

Kommer sikkert innom med en oppdatering etterhvert. Og dere må gjerne fortsette dialogen, komme med inspill eller forslag. Jeg tar imot det meste.

 

Igjen: Takk

 

HI

[Anonym bruker]

Du høres ut som en flott mamma!

 

Jeg anbefaler også bøkene til Jesper Juul. Den måten å tenke på som han står for, har gjort meg til en bedre mamma! Kanskje du kan begynne med "Kunsten å si nei".

 

Vet også at det finnes en bok av Ross Greene som heter "Eksplosive barn". Den er kanskje ment for eldre barn, men kan være verdt å sjekke ut.

 

Husk at barn som sliter med raseriutbrudd og sinne ofte mistrives med sin egen situasjon og med seg selv. å vise empati overfor hennes situasjon kan hjelpe henne slik at du viser at du forstår at det er vanskelig å være henne. Snakk om at du vet hun synes det er vanskelig å være så mye sinna på en ikke-moraliserende måte. Det er en fin måte å skille "sak og person". Barn oppfatter tidlig når omgivelsene ser på dem som en belastning og det kan være fint for henne å få hjelp til å sette ord på følelsene hennes (selv om hun er for liten til å forstå ordene enda - hun skjønner hva du mener ut fra tonefall, kroppsspråk osv)

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg er enig i at barnehagen ikke skal snakke om ditt barn til andre foreldre, så dette ville jeg tatt opp med barnehagen. Også det at du blir møtt med sukk og stønn. Siden du skriver at du ellers er fornøyd med barnehagen så er de sikkert interessert i å bli gjort oppmerksom på hva de bør forbedre.

 

Jeg hengte meg faktisk litt opp i det du skrev først:

"Barnet er langt fremme både språklig og motorisk. Snakker i lange setninger, synger, kan telle, har sluttet med bleie, kler på seg selv og er jevnt over et fint og godt barn, innad."

 

Og senere skriver du:

"Jeg ser at barnet leker fint med litt eldre barn og tenkte faktisk å foreslå om barnet kan "hospitere" på storavdelingen innimellom." og "Hun er veldig på dette med å klare selv."

 

Det fikk meg til å tenke på at kanskje datteren din er en av de ekstra begavede barna? Kan hende jeg er helt på jordet nå, men dette er faktisk noe som som regel blir oversett både i barnehage og skole, og også av foreldre. Barna kan bli frustrerte fordi de tenker og gjør ting anderledes enn de som er på samme alder - og kombinert med en løsrivningsfase og en fase hvor hun prøver å finne sin plass så kan det utarte seg som aggressjon.

 

Begavede barn får med seg mye mer enn andre barn, de kan ofte mer og forstår mer... men så er de likevel "bare" den alderen de faktisk er. Det er en vanskelig balansegang, for man er lik og likevel helt forskjellig fra de på samme alder. Det vanskeliggjør ofte prosessen med "å finne seg selv" enda mer.

 

Jeg er en av dem som var et slikt barn, uten at noen forstod det. Jeg husker godt at jeg som svært liten (2-4 år) syntes de rundt meg var dumme og barnslige - til og med mine beste venninner. Ikke hele tiden, men ofte, fordi jeg "mentalt" lå langt foran dem. De var helt normale barn for sin alder, jeg forstod de voksnes tankegang, og likevel var jeg bare et barn. Jeg var ikke av den utagerende typen, så jeg trakk meg heller inn i meg selv - men det kan variere fra barn til barn. Jeg følte alltid at jeg var anderledes enn andre, noe som gjorde meg både lei meg, frustrert og det gikk ut over selvtilliten min. Jeg søkte masse kontakt med voksne, for der fikk jeg "tenke" på nivå som hjernen min/jeg var klar for. Jeg skulle ønske at noen hadde hatt kunnskap om begavede barn da jeg vokste opp, det kunne spart meg for masse problemer...

 

Janteloven er sterk, og kunnskapen om begavede barn er svært liten! Også hos såkalte fagpersoner. Derfor er det gjerne det siste man vurderer hos såkalte vanskelige barn. De er jo egentlig ikke vanskelige eller har diagnoser - de bare mangler oppfølging ift sitt nivå og forståelse for hvordan de fungerer.

Igjen, det er ikke sikkert dette er aktuelt for datteren din, men kan være en ide å lese litt om det. Googler du "begavede barn" så finner du en del.

 

Jeg var den som ikke "utagerte", men trakk meg inn i meg selv. Hadde jeg utagert hadde jeg trolig gjort akkurat slik datteren din gjør - dyttet, skubbet og sparket osv i frustrasjon over at andre ikke forstod at det var bedre måter å gjøre ting, mer logiske måter å gjøre ting på, "voksnere" måter å leke på.

Jeg lekte f.eks. mye med en jente som var fire år eldre enn meg i hele barndommen. Hun var helt normal, ikke sent utviklet på noen måte, men jeg følte meg på hennes nivå på svært mange måter.... men så trengte jeg mine jevnaldrende på andre måter fordi jeg tross alt bare var den alderen jeg var i antall år også.

 

Det finnes en forening som heter Lykkelige Barn... kanskje du kan finne noe mer informasjon der også.

Verdt å sette seg litt inn i. Skriver om dette fordi det ikke er blitt nevnt i tråden tidligere.

 

http://www.barnehage...ersmarte-barna/

 

http://www.barnehage...n-i-barnehagen/

 

Ikke fortvil, du er ingen dårlig mor - tvert imot virker du ressurssterk og svært oppegående og oppmerksom ut fra det du skriver! Kan hende har datteren din "bare" en litt ekstrem periode nå, trenger ikke være mer enn det. Da er det masse tålmodighet, klare grenser og tonnevis av kjærlighet som gjelder!

 

Lykke til!