Praktiske råd for hvordan få vesla litt mindre avvisende til far? (Langt).

[C.L.H85]

Jeg vet det er normalt med mammadalter, men vet ikke heeelt hvordan vi skal gå frem. Hun kan rope på pappan i løpet av dagen, si pappa hver gang det kommer en bil, eller peke på soveromsdøra å spørre etter pappa... Men når han er med oss, så får han ikke lov til å ta på henne en gang Hver gang han spør etter en kos så blir han avvist, noe som selvfølgelig er veldig sårende. Det hender hun gir han en 2 sekunders kos, hvis han spurt en del ganger og later litt som han blir lei seg.

 

Det skal sies at han har ganske dårlig tålmodighet med henne for tiden og har en litt strengere oppdragerform enn meg. Vi har ganske dårlig økonomi for tiden og dette sliter veldig på både han og meg(Jeg er jobbsøker). Så han er mye trøtt og sliten og dette går dessverre litt utover forholdet deres Han tolerer svæært lite sutring og trass, blir fort irritert... Og da bryter selvfølgelig jeg inn noen ganger, som igjen jeg vet er feil!.. Jeg behandler henne kanskje litt som en baby enda, noe som i utgangspunktet er litt dumt.

 

Jeg vet jo at hun er glad i pappan sin og jeg bedyrer dette ovenfor han hele tiden. At slik er det gjerne periodevis, at han ikke må ta det så personlig, men det er jo selvfølgelig vanskelig. Skal jeg avvise henne når hun vil til meg for å få trøst når han har satt henne på plass? Og i såfall på hvilken måte? Kan jo ikke bare ignorere henne totalt? Pleier bare å snakke til henne å si " Nei ...., Nå har pappa sagt nei", eller "Det vet du ikke er lov" Imens jeg trekker meg litt unna, rydder på kjøkkenet o.l.

 

Jeg ser min egen feil i dette da jeg kan være ganske bløt og kanskje føler at far tar litt hardt i noen ganger.. Hva skal vi gjøre? Merker at selvtilliten hans i forhold til vesla er dårligere og han blir faktisk så såret av avvisningen hennes at han kan bli sur på henne. Hun er 1,5 år...

 

Anyone???

[oslo37]

Jeg tror kanskje det viktigste er at dere blir enige om en felles linje i oppdragelsen. Kanskje ikke så rart at hun foretrekker deg når han setter grenser og er hard og du er bløt og trøster slik du beskriver det. Hvis dere legger dere på en felles linje, tipper jeg at dere kommer til å bli behandlet likere på sikt. På det du skriver virker det som om han kanskje kan bli litt mer tålmodig og soft og du litt strengere/konsekvent.

 

Det er jo uansett ikke bra dersom den ene foreldren "undergraver" den andre, det bør jo være en konsekvent linje (så får hvert par bestemme hvor streng/mild man er). Det er jo best for jenta deres at hun skjønner og forstår hvor grensene går uansett hvem av dere som er nærmest.

 

Ellers hadde jeg prøvd å la dem være en del alene. La dem gjøre noe gøy sammen. Se på dyr, dra til en ny lekeplass. Kanskje du skal reise bort en natt og la dem være alene over litt tid.

 

Lykke til!

[C.L.H85]

Jeg tror kanskje det viktigste er at dere blir enige om en felles linje i oppdragelsen. Kanskje ikke så rart at hun foretrekker deg når han setter grenser og er hard og du er bløt og trøster slik du beskriver det. Hvis dere legger dere på en felles linje, tipper jeg at dere kommer til å bli behandlet likere på sikt. På det du skriver virker det som om han kanskje kan bli litt mer tålmodig og soft og du litt strengere/konsekvent. Det er jo uansett ikke bra dersom den ene foreldren "undergraver" den andre, det bør jo være en konsekvent linje (så får hvert par bestemme hvor streng/mild man er). Det er jo best for jenta deres at hun skjønner og forstår hvor grensene går uansett hvem av dere som er nærmest. Ellers hadde jeg prøvd å la dem være en del alene. La dem gjøre noe gøy sammen. Se på dyr, dra til en ny lekeplass. Kanskje du skal reise bort en natt og la dem være alene over litt tid. Lykke til!

 

Ja har tenkt å ta en prat om oppdragelsen Slik at jeg blir litt mer streng og han litt bløtere Jeg har egentlig mast på han om å være litt alene med henne, men virker som han egentlig bare "gruer" seg litt til det? Eller bare ikke har ork for tiden til å ta tak i det... Blæææh, det skal jo ikke være enkelt dette her

[abella]

Det er vanlig at de har en slik periode hvor de "foretrekker" den ene forelderen, som regel den de er mest med. Hos oss var det pappaen som ble foretrukket fordi vi fikk en ny baby som jeg ble opptatt med.

 

Det viktige er at dere viser at pappa er like god som mamma. At pappa kan gjøre alle de praktiske tingene, som kle på, bade, skifte bleie osv. Det er ikke ungen som bestemmer hvem som ordner det praktiske. Og så er det helt greit at pappa gjør det på sin måte, den er like god som mammas.

 

I de mer følelsesmessige situasjonene hvor hun feks vil ha trøst, ville jeg ikke avvist henne. Gi henne gjerne trøst, men ikke endre avgjørelsen hvis pappa har sagt nei.

 

Jeg ser det ikke som noe problem at foreldre er forskjellige, at feks den ene er bløt og den andre litt mer bestemt, så lenge man ikke undergraver den andre forelderen. Det mest viktige er at både du og mannen er dere selv!

 

Hvis det er viktig for dere at denne perioden går over så fort som mulig, må mannen tilbringe mer (alene) tid med datteren deres og gjøre mer av det praktiske med henne. Kanskje det er godt for begge to med en hyggelig utetur om ettermiddagen mens du lager middag feks?

[Studentmamma88]

Du sier at han kanskje er i overkant utålmodig og hardfør med jenta di. Kan det tenktes at hun (jenta) føler seg avvist av far på grunn av det? At hun selv som et lite menneske blir avvist av far pga. lite tålmodighet overfor henne? At hun ikke vet helt hvor hun har han? At hun føler at en del av det hun gjør overfor far kan bli galt og derfor ikke tørr å utfolde seg hos far i frykt for at han skal bli utålmodig? Dette er viktige spørsmål som er viktig å iallefall reflektere over...

Det kan jo hende at jenta deres føler at du er mer stabil mot henne, at du gir henne mye ros, selvtillit og bekreftelse på den hun er og at hun derfor foretrekker å søke trygghet og nærhet hos deg?

 

Uansett så er det kjempeviktig at far får tilbake mestringsfølelsen som far, da vil som regel tålmodigheten og sensiviteten overfor barnet øke automatisk - og det vil barnet respondere ganske kjapt på. Han kvier seg nå for å gjøre ting alene med barnet fordi han føler at han ikke mestrer det, noe som er helt logisk egentlig. Men press litt på her.. Hvilke interesser har han? Er det noe av interessene sine (som han mestrer godt) som han kan dele med barnet og som er relativt enkelt å gjennomføre? Eks. vaske bilen, tenne bål i skogen for å spise pølser, dra i svømmehallen, kjøre på biltema for å handle verktøy osv. Jeg tenker at det er viktig at han får gode mestringsopplevelser som far og dette uten innblanding fra mor:)

 

En annen ting er å gi trygghet til barnet. Når barnet er i sårbare posisjoner så skal far være først tilstede for å støtte barnet. Eksempel så skal han få trøste barnet når hun har falt og slått seg, når hun er trøtt og lei, når hun er redd osv. Da kan du bare trekke deg litt unna og gjøre deg "usynlig" overfor barnet. Ikke la barnet se deg, om hun ser deg og vil til deg - gå vekk og la far ta over - gå på badet å vask klær eller gjør noe annet og la far ta den sensitive rollen å støtte opp barnet. Slik etableres tillit og trygghet. Når barnet slutter å gråte er dette en ny mestring for far:)

Men for all del ikke tving barnet til å la seg trøste av far om barnet overhodet ikke vil være hos far, men du skal ikke være tilgjengelig for du er jo da på badet eller en annen plass:) Man kan ikke tvinge noen til å bli trygg eller føle kjærlighet, kjærlighet er ikke gyldig før det er gjensidig.

Min mor prøver svært ofte å "tvinge" kjærlighet fra mitt barn, hun klenger og rett og slett maser om oppmerksomhet og fysisk nærhet til barnet, og respekterer ikke at barnet faktisk ikke vil og avviser henne. Da blir jeg forbannet og hun må respektere avvisningen og hva skjer - jo hver gang hun slutter å "mase" så kommer barnet til henne! Da er det frivllig og skjer på min datters primisser og hun kan trekke seg ut når hun vil.

 

Prat om oppdragelse; en ting er å bli enige om hvilken grenser som er gjeldene (noe som nesten er umulig da grensesetting er svært situasjon- og kontekstbasert), men en annen ting er å bli HVORDAN en setter grenser. Hvordan si nei? Et rolig nei med pekefinger kanskje? Så hva er neste skritt om hun ikke hører? Hvordan håndtere det? Hvilken grensesetting passer for deres barn? Noen barn er sårbare, andre er tøffe, hvordan skal dere sette grenser til denne jenta som passer for akkurat henne? Utsagn som "slutt med der!", "hva gjør du?" eller å bare ta vekk ungen uten advarsel er ikke akseptabel og skaper utrygghet hos barnet.

 

Dessuten skal ikke far bare være en person som setter grenser - han må bruke mye tid på barnet og være sammen med barnet for at grensene skal bli meningsfulle. La ham legge henne annenhver dag (det er kjempemulighet til å øke kontakten!), la han lese for henne, skifte bleie, kle på, leke osv. Del på ansvarsoppgavene og bruk tid sammen!

 

Jeg tror fokuset skal nå være at du kan stå for en del av grensesettingen og han kan stå for å gi trøst/være en trygghetsperson samt å skape noen opplevelser med barnet som kan styrke relasjonen. Når hun åpenbart gjør noe sprell, kom i forkjøpet å si "jeg tar meg av det her nå". Barnet deres trenger ikke mer grensesetting av far på en liten stund nå, hun har fått nok fra ham, nå er det din tur. Vær et forbilde for ham når du setter grensene; rolig, kontrollert og tålmodig - la han stå på sidelinjen å se på uten å gripe inn.

[C.L.H85]

Veldig enig i mye du sier studentmamma88 Bare lurte litt på i forholdt til trøsting... Vi prøvde det en natt da hun ikke ville sov pga tenner... Hun skreik hysterisk i over 1 time, slo etter faren og ropte på meg.. Hun skjønte at jeg var i det andre rommet.. Og ja vi gav opp til slutt :S Skal vi ikke gi opp da eller??

[Studentmamma88]

Ja.. den var litt vrien.. Men jeg tror du gjorde det riktig å gå inn fordi hun hadde holdt det gående i en time og det var kanskje ikke den beste oppgaven for far å starte med. Så da ville jeg heller latt han begynne med litt enklere "trøsteoppgaver" på dagtid når hun er litt mer opplagt og relativt lett og distrahere - da får du mye større sjangse for at faren lykkes i å trøste og gi trygghet. Første bud er jo at de er mye sammen for å etablere den grunnleggende tryggheten, når barnet ikke er trygg så er det jo selvsat veldig vanskelig å trøste, særlig på natten fordi da er hun trøtt og veldig sårbar.

 

Så hvis du føler at nå er det ordentlig ille og hun ikke lar seg roe - så følg mammahjertet ditt - det kommer mange flere sjangser for far. Han må begynne i det små og natte-situasjoner kan være "vrien" å trøste fordi de er veldig trøtt og i vanskelig humør.

Så er det jo slik at noen ganger så er det bare mamma som kan trøste, og noen ganger er det bare pappa - alt ut i fra situasjonen. Her hjemme er det nesten bare jeg som får til å roe henne ned når hun har sinneutbrudd og trøste når hun er syk og har vondt, men pappa er rene supermann når hun har hatt mareritt eller trenger beskyttelse fordi noe er skummelt (f. eks når hun ser en hund og bli livredd osv.). Så man finner hver sin "greie" etterhvert, men som sagt begynn heller i det små, så kan det hende at han om to måneder klarer å trøste henne på 5 sekunder midt på natten:)

 

Et eksempel: Dere er hjemme, hun detter og slår seg. Du går med en gang på badet, på soverommet eller en eller annen plass og lukker døren. Han tar henne opp, hun kanskje avviser han og vil bryte seg vekk fra ham. Da skal IKKE far "tvinge" henne til å være i armene hans, men slippe henne ned på gulvet og la henne gå. Enten vil hun legge seg på gulvet (da venter han i ca. 30 sekunder og prøver på nytt å ta henne opp) eller hun vil lete etter deg. La henne lete og når hun ikke finner deg vil hun enten gå til pappa for å få trøst eller legge seg ned (da venter han 30 sekunder og prøver igjen). Poenget er at hun må ville bli trøstet av far, ikke tvinget til det.

I sengen gjør han det samme. Om hun vrir seg vekk, så må pappa respektere avvisningen og legge henne tilbake i sengen. Han står der klar for å trøste (synging fungere faktisk fint for å roe henne ned for å bli mottakelig for trøst) og hun har valget mellom å være i sengen sin eller komme opp til pappa for å få trøst. Det er viktig at pappa alltid forholdet seg rolig, ingen vil bli trøstet av en som er forbannet, stresset eller irritert - det er kjempeviktig!

 

Ang. å rope på "mamma" så er det vanlig at så små barn bruker "mamma" som et alt-mulig-begrep. Om hun hadde hatt språk kunne hun like så godt sagt "nei nå har jeg vondt!", eller "nå er jeg trøtt" eller "jeg vil ikke skifte bleie" osv. Så "mamma" kan derfor ha mange betydninger og trenger ikke nødvendigvis å være et rop på deg. Mitt barn skiker også "mamma mamma" i barnehagen eller når hun er sammen med far når hun er lei seg, men hun klarer seg kjempefint uten mamma, det er bare hennes måte å kommunisere på at nå er det noe galt og at hun trenger noe. Men jeg vet.. det høres fælt ut når det pågår!

 

La ham begynne prosessen i morgen med å ta halvparten av alle bleieskift, påkledning, mating og legging osv (både legging og bleieskift er kjemepeoppgaver for å etablerer trygghet fordi barnet er i en sårbar situasjon). Om om hun faller eller blir trøtt osv. - la ham prøve seg som i eksempelet overfor. Og i helgen skal de to gjøre noe sammen, det har du bestemt!

 

Lykke til:)

 

Lykke til:)