Hastesnitt. Jeg får ikke fred!

[lillesvirre]

Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne min historie, men den begynner vel egentlig da jeg var gravid i uke 38. På en jordmor time fant vi ut at babyen var i seteleie. Jeg var sjokkert, fortvila og veldig lei meg. Til da hadde alt vært som det skulle være –perfekt.

Keisersnitt var aldri noe alternativ for meg og jeg var innstilt på å føde normalt selv om det var seteleie som ble bekreftet med 2 ultralyder.

Da jeg kom tilbake til sykehuset i uke 40+1 og 2 ble jeg strippet tilsammen 2 ganger. Til ca 3 cm. Slimproppen gikk og 2 dager etterpå kom riene.

Vel, dagen kom med skikkelige tak i ryggen. Jeg var lykkelig for at fødselen var startet og var ved godt mot. Jeg skulle faktisk få føde normalt.

Timene gikk og på ca 5 cm åpning fikk jeg epiduralen. Riene ble svakere og jeg fikk drypp. Fra da er det veldig lite jeg husker. Jeg vet at jeg kom til 7 cm åpning, men etter det stoppet det helt opp. Jeg hadde da vært i fødsel i over et døgn.

Det ble bestemt keisersnitt pga lite framgang og feilvridning på rompa hans –han kom ikke ned i fødselskanalen og hjerterytmen økte. Fikk en gutt på 4065 gr og samtidig fant de ut at jeg hadde en litt hjerteformet livmor.

Greien er at jeg føler meg så “svikta” av meg selv. Jeg er så skuffa, og det at såret er “ømt/vondt” at jeg kjenner det så godt ennå etter snart 10 uker irriterer meg og gjør meg så deppa.

Jeg føler ikke den “forelskelsen” jeg trodde man skulle få av å bli mamma. Jeg bare er mamma.

Føler meg så alene og føler meg så sjalu sammen med andre mødre som alle har født vaginalt.

Det er stygt å si det, men jeg “håper” at noen andre på min alder skal ende opp med keisersnitt på samme måte. Jeg føler meg mislykket. Ja, jeg ønsker meg flere barn, men er livredd for at jeg ikke skal få føde normalt å få ro i kroppen noen ganger. Jeg får ikke fred. Hvordan skal jeg komme meg ut av dette?

[Fru Blåbær]

Jeg har også hatt et akutt keisersnitt, og kjenner meg igjen i noe av det du skriver. Bekkenet mitt var for smalt for en stor gutt på nesten 5 kg. Jeg ba om epidural etter bare 2-3 timer med rier, og selv om epiduralen virket perfekt og ikke påvirket riene så har jeg lenge angret på det valget. Hva om det hadde noe å si likevel? Hva om jeg kunne unngått keisersnitt hvis jeg ikke hadde bedt om epidural?

 

Keisersnittet i seg selv kom som et lite sjokk på meg, selv om legene hadde vært inne og snakket om det og vurdert det flere ganger. Men det største sjokket var etterpå, på oppvåkningen. Jeg fikk amme barnet en liten time, men så skulle barnet ned på barsel og jeg skulle ligge igjen alene. Jeg hadde akkurat vært gjennom en fødsel og et keisersnitt og alt som betydde noe for meg i denne verden var å få være sammen med barnet mitt. Men det var altså ikke tillatt.

 

Jeg fikk en depresjon som varte i minst 8 måneder. Over et år etter snittet sliter jeg fortsatt med skyldfølelse og følelsen av å være sviktet av min egen kropp. Nå er jeg gravid igjen og livredd for å måtte gjennom et nytt snitt.

 

Har du vært på ettersamtale på sykehuset og gått gjennom fødselen? Har du snakket med lege eller jordmor om følelsene dine? Hvis ikke bør du gjøre det nå. Jeg ventet 8 måneder før jeg tok kontakt med legen, ikke vent like lenge!

 

Pga ventetid og slikt har jeg akkurat begynt å gå til psykolog. Tiden vil vise om det hjelper. Jeg tror at jeg hadde hatt bedre sjanser hvis jeg hadde tatt tak i det tidligere.

[magica fra tryll]

Jeg hadde også en veldig uavslutta følelse etter keisersnittet mitt. Det var et sjokk for meg å ende med ks,-det var det siste i denne verden jeg trodde skulle skje meg. Det som faktisk hjalp for meg, var å føde vaginalt etterpå. Så det var jo heldig at jeg skulle ha flere barn,-ellers vet jeg nesten ikke hvordan jeg skulle fått avslutta det. Selvom mitt snitt skyldtes at babyen stod skjevt i bekkenet og ikke hadde noen annen mulighet til å komme ut. Ellers er det vel med det som med mye annet, at det blekner med tiden og kommer mer i bakgrunnen. Samtaler er sikkert lurt også. Jeg har hatt god hjelp av en dyktig NLP-terapeut. Lykke til med ny fødsel ihvertfall!!

[AO3]

Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver! Jeg har vært der du er nå, tror jeg. Jeg hadde så mye skyldfølelse for at fødselen endte i ks, jeg følte det som om jeg var den eneste som "ikke klarte å føde vaginalt". Jeg hadde store traumer etter fødselen, fikk fødselsdepresjon som varte i 8-9 mnd, og i det hele tatt var alt veldig ugreit. Jeg klarte ikke be om hjelp, heller - jeg gikk rundt og dyttet meg selv lenger og lenger ned, det var en nedadgående spiral.

 

Jeg vil anbefale deg å be om hjelp! Nå! Be om å få en time på sykehuset hvor du får gå gjennom fødselen din med gynekolog og/eller jordmor. Jeg fikk omsider det da barnet mitt var ca 7 mnd gammelt, og det var gull verdt. Jeg gråt og gråt og GRåT, men det var bedre etterpå. Inne i mitt hode var også keisersnittet "min skyld", skjønner du. Jeg trengte noen som sa til meg, igjen og igjen og igjen, at det var det ikke, jeg kunne ikke gjort noe annerledes. For hvem gir vel noe annet enn sitt beste under en fødsel? Du gjorde ikke noe "feil", hva skulle det ha vært? Hvis jeg hadde fortalt deg om de tingene jeg gikk rundt og trodde var "min feil", ville du umiddelbart kunne sagt til meg at dette stemmer ikke, det er ikke sånn, det er ikke din skyld. Men når det gjelder din egen opplevelse, dine egne følelser, da blir det vanskeligere å se disse tingene.

 

Du kan også snakke med helsesøster, hør om det er mulig å få henvisning til psykolog på helsestasjonen. Det fikk jeg etter at andremann var født (planlagt ks), for å få bearbeidet traumene fra første gang, og det hjalp også virkelig. Det hjalp å få rasjonalisert det jeg følte, å få vite at det var ikke rart at jeg følte det jeg følte, men at det er ikke slik! Både psykologen og fastlegen min fortalte meg at skyldfølelse for noe man ikke har ansvar for et er vanlig depresjonstegn. Vær obs på det!

 

Jeg tror det er veldig viktig å få bearbeidet en opplevelse slik den du har gått gjennom på et tidlig tidspunkt. Jeg ventet for lenge, og måtte betale prisen gjennom et veldig tøft (psykisk) svangerskap #2. Hvis jeg hadde klart å be om hjelp tidligere, få bearbeidet traumene ordentlig før jeg ble gravid igjen, så tror jeg det hele hadde vært mye enklere for meg.

 

Be om hjelp! Still spørsmål om alt du lurer på, gråt, få støtte, få hjelp til å forstå at det er ikke noe du kunne gjort annerledes! Jeg følte meg sviktet av kroppen min i lang, lang tid etter mitt første ks. Det hender til og med jeg føler det fremdeles. Men DU gjorde en KJEMPEINNSATS, og det er ikke noe du kunne gjort annerledes.

[AO3]

Føler meg så alene og føler meg så sjalu sammen med andre mødre som alle har født vaginalt. Det er stygt å si det, men jeg “håper” at noen andre på min alder skal ende opp med keisersnitt på samme måte. Jeg føler meg mislykket.

 

Jeg må bare kommentere dette - jeg har følt akkurat dette, og jeg må innrømme at det hender jeg føler det fremdeles. De fleste fødsler er jo faktisk normale. Dessuten kommer det an på hvor man har fokuset hen - jeg føler at "alle" føder normalt, lett som bare det. En venninne av meg, som kommer inn under den "lett"-kategorien, føler at alle hennes venner har hatt kjempekompliserte fødsler med mange inngrep og mye drama, at HUN er den eneste som ikke har hatt det.

 

Men du er ikke alene. Vi er seks i min barselgruppe. Vi fant vel ut at av de seks var det bare to helt normale fødsler - ellers var det et katastrofesnitt, et planlagt snitt, en setefødsel (som gikk veldig bra) og et barn som var i ganske dårlig form da det ble født, mye drama på slutten av fødselen. Mao - i et utviklingsland hadde vi fort sittet igjen med to levende barn av seks. Tre av oss seks har hatt fødselsopplevelser, enten med dette barnet eller med førstemann, som førte til at vi har grått mens vi har fortalt de andre i gruppa om det. Dette er nok mer enn gjennomsnittet, men da føler man seg i alle fall ikke alene!

[lillesvirre]

Tusen takk for alle historier og gode ord/råd dere har delt med meg. Det betyr så mye og tårene bare strømmer når jeg leser igjennom alt. Jeg lå 4 timer på intensiven. De spurte om jeg ville møte babyen og pappaen rett etter jeg var trilla dit, men jeg svarte nei. Jeg skalv konstant i 4 timer, det var helt jævlig. Jeg tenker ofte på at jeg ikke "brydde meg" om babyen. Hadde ikke så store behov for å få sett han. Jeg er så lei meg for at det var følelsen jeg fikk etter å akkurat ha født et barn. Jeg hadde gledet meg til total lykkefølelse og forelskelse..jeg har den ikke ennå nå etter 2 mnd (selvfølgelig elsker jeg gutten) men hadde forventet det så annerledes. Jeg hadde ettersamtale rett før vi dro hjem fra sykehuset. Men jeg følte ingenting da. Jeg har også vært på etterkontroll, men jeg og legen hadde ikke særlig kontakt og han hadde så "dårlig tid". Jeg ønsker meg flere barn, men er redd jeg skal sitte igjen med en tomhetsfølelse om det ender på samme måte neste gang -som jo er sannsynlig pga litt hjerteformet livmor.

[AO3]

*klem*

 

Det er ikke så uvanlig at det tar litt tid før de store følelsene kommer, selv om fødselen har gått på skinner. Når man får en dårlig start, hjelper jo ikke akkurat det på...

 

Neste gang foreslår jeg at du tar opp dette med fødsel tidlig, og får snakket ut og lagt en plan mtp fødsel i god tid. Det kan bli likt neste gang også - men litt hjerteformet livmor trenger ikke nødvendigvis bety komplikasjoner. En venninne av meg har det, og hun fødte helt normalt i hodeleie.

[lillesvirre]

*klem* Det er ikke så uvanlig at det tar litt tid før de store følelsene kommer, selv om fødselen har gått på skinner. Når man får en dårlig start, hjelper jo ikke akkurat det på... Neste gang foreslår jeg at du tar opp dette med fødsel tidlig, og får snakket ut og lagt en plan mtp fødsel i god tid. Det kan bli likt neste gang også - men litt hjerteformet livmor trenger ikke nødvendigvis bety komplikasjoner. En venninne av meg har det, og hun fødte helt normalt i hodeleie.

 

Jeg skal nok prate om det myye tidligere neste gang. ønsker veldig å føde normalt!

Det er sånt man vil høre

[VinterSol+2]

Tusen takk for alle historier og gode ord/råd dere har delt med meg. Det betyr så mye og tårene bare strømmer når jeg leser igjennom alt. Jeg lå 4 timer på intensiven. De spurte om jeg ville møte babyen og pappaen rett etter jeg var trilla dit, men jeg svarte nei. Jeg skalv konstant i 4 timer, det var helt jævlig. Jeg tenker ofte på at jeg ikke "brydde meg" om babyen. Hadde ikke så store behov for å få sett han. Jeg er så lei meg for at det var følelsen jeg fikk etter å akkurat ha født et barn. Jeg hadde gledet meg til total lykkefølelse og forelskelse..jeg har den ikke ennå nå etter 2 mnd (selvfølgelig elsker jeg gutten) men hadde forventet det så annerledes. Jeg hadde ettersamtale rett før vi dro hjem fra sykehuset. Men jeg følte ingenting da. Jeg har også vært på etterkontroll, men jeg og legen hadde ikke særlig kontakt og han hadde så "dårlig tid". Jeg ønsker meg flere barn, men er redd jeg skal sitte igjen med en tomhetsfølelse om det ender på samme måte neste gang -som jo er sannsynlig pga litt hjerteformet livmor.

 

Vet du, jeg hadde en relativt kjapp og ukomplisert fødsel første gangen. Likevel fikk ikke jeg noen umiddelbar mammafølelse for babyen. Jeg var i s,erter, og overveldet av den brutale opplevelsen det var å føde, og følte faktisk nesten en slags sjalusi mot mitt eget barn, der alle brydde seg om henne, og ikke meg, som lå der med frostrier og var helt ute...

 

Du har vært gjennom en tøff fødsel, som endte i en operasjon som er tøff både for kropp og sinn. Det tar tid å bearbeide en sånn opplevelse, og reaksjonen følelsene dine fikk, er faktisk HELT VANLIG. Det er ikke sånn at alle "glemmer alt" i det de får se babyen sin.

 

Men vet du hva? Det blir bedre etterhvert:)

 

Snakk om opplevelsen, snakk om og vær ærlig på egne følelser, og ikke ha dårlig samvittighet for at du har det som du har det!

 

 

Hilsen datteren hvis mor ikke ville vedkjenne seg etter keisersnitter, "hæ? Har jg fått ek datter? Neinei, den der er ikke min, jeg er tørst jeg" -en mamma som er verdens snilleste og kjærligste og beste, bare hun fikk tid til å komme seg etter operasjonen.