Avvenne med samsoving

[kmama]

Vår lille på halvannet år har alltid sovet godt i egen seng; fra hun var ca. 7 mnd. har hun normalt sovet natten gjennom (med unntak av netter med tannfrembrudd). Etter noen uker med barnehagestart og flere forkjølelser på rad - med dårlig søvn som resultat - har hun nå fått vanen med å sove i vår seng, og nå nekter hun å legge seg/sove i sin egen seng. Og ikke bare vil hun sove i vår seng, halve tiden skal hun ligge delvis oppå meg, og jeg må legge meg sammen med henne (og kan ikke stå opp igjen).

 

I går prøvde jeg å få henne til å legge seg i egen seng, men etter en halvtime med hyling ga jeg opp og la meg sammen med henne i vår seng, og da sovnet hun selvfølgelig på et blunk. Noe av grunnen til at jeg ga opp var at jeg synes det er vanskelig å la henne gråte i lang tid hvis det finnes en mulighet for at det er noe annet som plager henne (hun er fremdeles litt forkjølet), men jeg er egentlig ganske overbevist om at hun bare var rasende for å måtte sove alene i stedet for å kose sammen med mamma og pappa.

 

Jeg skjønner godt hennes ståsted, og vet også at det er en del som praktiserer samsoving og som er godt fornøyde med dette, men for oss fungerer det bare ikke. Dvs. for lille frøken fungerer det jo godt, men ikke for mamma og pappa. Vi vil strekke oss langt og lenger enn langt for henne, men er overbevist om at det er sunnere for henne også at mamma og pappa får sove om natten og at mamma får et par kveldstimer med voksentid snarere enn å måtte legge seg i syv-åtte-tiden hver kveld.

 

Så i kveld blir det nok mer hyling. Vi har aldri drevet med gråtekurer à la Ferber o.l., men det har jo vært litt gråt opp gjennom (avvenning av nattamming etc.), med trøstende mamma ved siden av sengen, og så har det gått seg til. Har imidlertid en følelse av at denne kampen blir tøff.

 

Er det noen som har liknende erfaringer og som kunne tenke seg å dele dem med meg? Og hva gjør dere når de små er syke - tar dere dem opp i sengen til mamma og pappa?

[Underveis -->]

Har ingen erfaring med det samme, men vi hadde lenge en gjesteseng stående inne på rommet til storebror da han var liten dersom han var urolig. Da kunne vi skyve senga helt inntil sprinkelsenga og holde en hånd på ham. Da sov han i egen seng, men fikk trygghet og nærhet som han trengte, samtidig som vi kunne sove godt i senga ved siden av om det trengtes av og til.

 

Lykke til!

 

[kmama]

Takk for svar.

 

Nå er hun endelig sovnet - i sin egen seng - etter en time med gråt. Jeg sto ved siden av hele tiden og trøstet, og var og er fast bestemt på at hun må bli vant til å sove i sin egen seng igjen. Føler meg likevel som verdens verste mamma akkurat nå, og så spørs det hvor lenge hun sover.

 

Gjentar det siste spørsmålet fra første innlegg - tar dere barna inn i deres seng når de er syke? Håper på flere svar.

[Gjest peacock]

Men hun er jo så liten da... Kan dere flytte henne når hun har sovnet?

 

Her hadde vi en lang periode der mini sovnet i vår seng, først mens vi var sammen med han og siden alene. Han ville ikke sovne i sin egen seng (men vi kunne flytte han når han sov og vi var på soverommet).

 

Nå har vi en periode der han sovner i egen seng men vi må være på soverommet til han har sovnet. Om han er veldig trøtt tar det to min, om han er veldig våken får han lov å leke seg ferdig i sengen sin alene på soverommet og hyler når han er trøtt og vil legges ned, så da går vi inn til han. Nå er han akkurat året.

 

Vet ikke om du kan bruke mine erfaringer, men mitt råd er i hvert fall å ta det gradvis. Du kan gjerne la henne sove i sengen på dagtid før du bruker den på kvelden. Barn griner jo ofte av en grunn - utrygghet for eksempel. Når barna er 7 mnd er det alt alt for tidlig med en skrikekur (selv om litt sutring er ok).

 

Vi sover alle godt på samme soverom foreløpig, så vi stresser ikke med at flytte ham heller.

[kmama]

Hun er ikke syv måneder, men atten - og gammel nok til å vite hva hun vil (gråten virket mest sint). Har nesten alltid sovnet raskt i sengen sin,og hun har aldri virket utrygg der, så problemet er nok mer at hun de siste par ukene har oppdaget at det er koselig å sove med mamma og pappa. Jeg synes også det er koselig å ha henne der, men søvn blir det lite av....

 

Dessverre ikke et alternativ å flytte på henne etter at hun er sovnet; klarer ikke det uten at hun våkner.

[Underveis -->]

Nei, tar de ikke opp i vår seng om de er syke. Jeg får ikke sove da. Legger meg heller på hans rom, men har ikke hatt behov etter at vi flyttet ut gjestesengen (han er tre år). Lillebror sover på vårt soverom, men i egen seng ;-)

[Gjest peacock]

Hun er ikke syv måneder, men atten - og gammel nok til å vite hva hun vil (gråten virket mest sint). Har nesten alltid sovnet raskt i sengen sin,og hun har aldri virket utrygg der, så problemet er nok mer at hun de siste par ukene har oppdaget at det er koselig å sove med mamma og pappa. Jeg synes også det er koselig å ha henne der, men søvn blir det lite av.... Dessverre ikke et alternativ å flytte på henne etter at hun er sovnet; klarer ikke det uten at hun våkner.

 

Oi, halvannet år ja. Da er det nok viktigere å sette hardt mot hardt og være konsekvent tenker jeg :-) Ville ikke være redd for litt skriking da, men fortsatt ikke ta alle endringer med en gang.

[Underveis -->]

Lillebror er bare 7 mnd ;-)

[Hannah-]

Takk for svar. Nå er hun endelig sovnet - i sin egen seng - etter en time med gråt. Jeg sto ved siden av hele tiden og trøstet, og var og er fast bestemt på at hun må bli vant til å sove i sin egen seng igjen. Føler meg likevel som verdens verste mamma akkurat nå, og så spørs det hvor lenge hun sover. Gjentar det siste spørsmålet fra første innlegg - tar dere barna inn i deres seng når de er syke? Håper på flere svar.

 

Her gjør vi det ja, men vi har ikke fått vent han til å sovne selv enda heller. Han bysses i søvn og legges i sengen sin etterpå. (Fordi det virket enklest etter å ha ammet han i søvn inntil for et par uker siden, og jeg har ikke fått samlet krefter til å ta kampen enda. )

 

De nettene han våkner ofte, enten pga sykdom, tenner, vondt i magen eller annet, så tar jeg han over i vår seng når jeg legger meg. Men det er egentlig mest for at jeg skal slippe å gå ut av sengen hundre og ørten ganger i løpet av natten, for hans del virker det ikke som han bryr seg så mye om hvor han sover. Når han først har sovnet så flytter han seg langt unna meg og det virker som han vil ha plass rundt seg. Og om han nettopp har sovet med oss en uke pga sykdom, så kan han like gjerne plutselig sove natten gjennom i sengen sin neste natt. Så det blir kanskje ikke helt sammenlignbart med deres situasjon...