Kan man bare "skylde" på diagnosen for å komme seg unna alt?

[Gjest Sekretøsa]

Hehe, nei det er absolutt ikke en unnskyldning. Når man er voksen bør man klare å styre seg.

Et av hovedproblemene ved ADHD er jo som oftest problemer med å styre impulskontrollene, så uten behandling og /eller medisiner så er det ikke "bare å styre seg" samma hvor voksen man måtte være. MEN.......!!!, Det betyr IKKE at man er uten ansvar for hvordan man agerer overfor andre. Lar man det bare være og mener andre skal akseptere uakseptabel oppførsel pga at man har en diagnose som kan stille til trøbbel for en så er man på villspor. Man har selv et ansvar for å lære seg å håndtere diagnosen, med de verktøy som finnes.

 

Ja, det er jo dette jeg mener. Men selvom man har adhd eller add eller hva det måtte være, så bør man som voksen kvinne la være å kaste ting i veggen når andre er tilstedet. Tilogmed min datter klarer å vente til hun kommer hjem med å eksplodere.

[Cat.68]

Hehe, nei det er absolutt ikke en unnskyldning. Når man er voksen bør man klare å styre seg.

Et av hovedproblemene ved ADHD er jo som oftest problemer med å styre impulskontrollene, så uten behandling og /eller medisiner så er det ikke "bare å styre seg" samma hvor voksen man måtte være. MEN.......!!!, Det betyr IKKE at man er uten ansvar for hvordan man agerer overfor andre. Lar man det bare være og mener andre skal akseptere uakseptabel oppførsel pga at man har en diagnose som kan stille til trøbbel for en så er man på villspor. Man har selv et ansvar for å lære seg å håndtere diagnosen, med de verktøy som finnes.

Ja, det er jo dette jeg mener. Men selvom man har adhd eller add eller hva det måtte være, så bør man som voksen kvinne la være å kaste ting i veggen når andre er tilstedet. Tilogmed min datter klarer å vente til hun kommer hjem med å eksplodere.

Ja jeg skjønner hva du mener, og er tildels enig. Poenget er at mange KAN IKKE styre den impulsen om å hive glasset i veggen der og da, eller holde eksplosjonen inni seg til man er et sted hvor man trygt kan eksplodere.For umedisinerte, eller ubehandlede personer med ADHD mangler jo ofte denne selvkontrollen helt medisinsk. Slikt beteende kan forklares med diagnosen, og det kan også føre til at mennesker rundt personen kan ha en langt større toleranse overfor slikt, og man kan også selv lære seg hvordan man best møter et slikt "anfall" og hvordan man selv kan respondere på det. Men hvis personen med ADHD og denne mangelen på selvkontroll KUN bruker diagnosen til unnskyldning og selv ikke aktivt prøver å gjøre noe med det, be om unnskyldning I DET MINSTE, så kan de ikke forvente at omgivelsen vil stå rundt de og akseptere dette i lengden.Det er aldri allright å bete seg dårlig uten å villa prøve det som går ann for å forandre et selvdestruktivt beteende som dessuten i stor grad kan gå ut over andre. Endret 13. september 2012 av Cat.68

[Gjest Sekretøsa]

Hehe, nei det er absolutt ikke en unnskyldning. Når man er voksen bør man klare å styre seg.

Et av hovedproblemene ved ADHD er jo som oftest problemer med å styre impulskontrollene, så uten behandling og /eller medisiner så er det ikke "bare å styre seg" samma hvor voksen man måtte være. MEN.......!!!, Det betyr IKKE at man er uten ansvar for hvordan man agerer overfor andre. Lar man det bare være og mener andre skal akseptere uakseptabel oppførsel pga at man har en diagnose som kan stille til trøbbel for en så er man på villspor. Man har selv et ansvar for å lære seg å håndtere diagnosen, med de verktøy som finnes.

Ja, det er jo dette jeg mener. Men selvom man har adhd eller add eller hva det måtte være, så bør man som voksen kvinne la være å kaste ting i veggen når andre er tilstedet. Tilogmed min datter klarer å vente til hun kommer hjem med å eksplodere.

Ja jeg skjønner hva du mener, og er tildels enig. Poenget er at mange KAN IKKE styre den impulsen om å hive glasset i veggen der og da, eller holde eksplosjonen inni seg til man er et sted hvor man trygt kan eksplodere.For umedisinerte, eller ubehandlede personer med ADHD mangler jo ofte denne selvkontrollen helt medisinsk. Slikt beteende kan forklares med diagnosen, og det kan også føre til at mennesker rundt personen kan ha en langt større toleranse overfor slikt, og man kan også selv lære seg hvordan man best møter et slikt "anfall" og hvordan man selv kan respondere på det. Men hvis personen med ADHD og denne mangelen på selvkontroll KUN bruker diagnosen til unnskyldning og selv ikke aktivt prøver å gjøre noe med det, be om unnskyldning I DET MINSTE, så kan de ikke forvente at omgivelsen vil stå rundt de og akseptere dette i lengden.Det er aldri allright å bete seg dårlig uten å villa prøve det som går ann for å forandre et selvdestruktivt beteende som dessuten i stor grad kan gå ut over andre.

 

Jeg bare antok at en person med så store problemer ifht diagnosen gikk på medisiner. Men kan jo være at denne damen ikke gjør det, og da beklager jeg Men vi var jo enig, tross dårlig formulering fra min side

[Anonym bruker]

Her inne er det ofte historier om damer som oppfører seg helt irrasjonelt og uakseptabelt fordi de er hormonelle. Det blir sett på som morsomt, selv om det er snakk om å skjelle ut mannen på det groveste fordi han har glemt noe på handlelisten, eller bare ta bilen og kjøre fra mann og barn på hyttetur. Javisst, hormoner kan gjøre mye rart med hodet ens. Men jeg synes det er rart dersom det er mer akseptert med dårlig oppførsel på grunn av hormoner enn på grunn av en diagnose.

[Cat.68]

Jeg bare antok at en person med så store problemer ifht diagnosen gikk på medisiner. Men kan jo være at denne damen ikke gjør det, og da beklager jeg Men vi var jo enig, tross dårlig formulering fra min side

 

Det er jo forsåvidt ikke bare du som antar det gjør jo jeg også. For jeg antar jo at en person med adhd som beter seg slik som HI forteller, ikke er under noen medisinsk behandling ihvertfall.

[Gjest Sekretøsa]

Jeg bare antok at en person med så store problemer ifht diagnosen gikk på medisiner. Men kan jo være at denne damen ikke gjør det, og da beklager jeg Men vi var jo enig, tross dårlig formulering fra min side

Det er jo forsåvidt ikke bare du som antar det gjør jo jeg også. For jeg antar jo at en person med adhd som beter seg slik som HI forteller, ikke er under noen medisinsk behandling ihvertfall.

 

Ja, eller bare bruker diagnosen for å kunne være bitch sikkert et hav av muligheter

[Cat.68]

Her inne er det ofte historier om damer som oppfører seg helt irrasjonelt og uakseptabelt fordi de er hormonelle. Det blir sett på som morsomt, selv om det er snakk om å skjelle ut mannen på det groveste fordi han har glemt noe på handlelisten, eller bare ta bilen og kjøre fra mann og barn på hyttetur. Javisst, hormoner kan gjøre mye rart med hodet ens. Men jeg synes det er rart dersom det er mer akseptert med dårlig oppførsel på grunn av hormoner enn på grunn av en diagnose.

 

Jeg synes ikke det er akseptabelt det heller jeg. Det kan være en forklaring det å på hvorfor en som bruker oppføre seg rasjonelt plutselig blir et hormontroll uten like. Men det tar ikke fra hormontrollet eget ansvar for å prøve å oppføre seg som folk, og be om unnskylding for dårlig oppførsel. Vil man ikke det og bare skylder på hormoner så kan dem selv til om folk skyr unna dem og ikke lenger ønsker omgås den personen.

[Cat.68]

Jeg bare antok at en person med så store problemer ifht diagnosen gikk på medisiner. Men kan jo være at denne damen ikke gjør det, og da beklager jeg Men vi var jo enig, tross dårlig formulering fra min side

Det er jo forsåvidt ikke bare du som antar det gjør jo jeg også. For jeg antar jo at en person med adhd som beter seg slik som HI forteller, ikke er under noen medisinsk behandling ihvertfall.

Ja, eller bare bruker diagnosen for å kunne være bitch sikkert et hav av muligheter

 

Antagligvis, og det er veldig synd, for det er nok med på å opprettholde mange fordommer om ADHD, og setter disse som en gemen gruppe.

[Anonym bruker]

Her inne er det ofte historier om damer som oppfører seg helt irrasjonelt og uakseptabelt fordi de er hormonelle. Det blir sett på som morsomt, selv om det er snakk om å skjelle ut mannen på det groveste fordi han har glemt noe på handlelisten, eller bare ta bilen og kjøre fra mann og barn på hyttetur. Javisst, hormoner kan gjøre mye rart med hodet ens. Men jeg synes det er rart dersom det er mer akseptert med dårlig oppførsel på grunn av hormoner enn på grunn av en diagnose.

 

Men ADHD kan medisineres til en viss grad. Vi damer kan ikke bremse hormonene. Men vi kan prøve å unngå situasjoner der man vet det kan bli uheldig. F,eks filmer om syke barn, familie som er kranglete..

[Cat.68]

Her inne er det ofte historier om damer som oppfører seg helt irrasjonelt og uakseptabelt fordi de er hormonelle. Det blir sett på som morsomt, selv om det er snakk om å skjelle ut mannen på det groveste fordi han har glemt noe på handlelisten, eller bare ta bilen og kjøre fra mann og barn på hyttetur. Javisst, hormoner kan gjøre mye rart med hodet ens. Men jeg synes det er rart dersom det er mer akseptert med dårlig oppførsel på grunn av hormoner enn på grunn av en diagnose.

Men ADHD kan medisineres til en viss grad. Vi damer kan ikke bremse hormonene. Men vi kan prøve å unngå situasjoner der man vet det kan bli uheldig. F,eks filmer om syke barn, familie som er kranglete..

 

Det man kan gjøre er å være det bevisst. Be om unnskyldning når man går over streken, og unngå i den månn det er mulig å gå i konfrontasjon.Man skal ikke bruke det som en unnskyldning til å gi hormonene fritt spillrom, uten å stå til svars for at man selv har et ansvar for det man sier eller gjør.

[Anonym bruker]

Men synes dere jeg bruker diagnosen min som unnskyldning, eller er det greit å forklare hvis man merker at folk stusser litt over merkelig oppførsel? Burde jeg bare la være å nevne det i det hele tatt? Jeg som skrev dette:

Jeg jobber med å prøve å forbedre de tingene jeg sliter med pga min diagnose, blant annet med hjelp av psykolog og samtalegrupper. Likevel klarer jeg ikke alt som andre klarer, og det hender jeg forteller folk om min diagnose for å forklare ting som virker rart. Jeg håper jo at folk da forstår at jeg ikke mener å gjøre noe galt, men selvfølgelig kan de velge å ikke forholde seg til meg hvis de ikke ønsker å ta hensyn til det. Men hvis de blir sure på meg pga noe jeg ikke kan noe for, så synes jeg jo det er litt urettferdig... Jeg prøver jo, jeg får det bare ikke alltid til. Hvis jeg vet at jeg har oppført meg dårlig mot noen, så ber jeg jo om unnskyldning, men det er dessverre ikke alltid jeg vet det. Og da blir det jo litt vanskelig...

Du kan godt fortelle det, men du kan ikke tillate deg noe mer av den grunn eller forvente at du blir lettere tilgitt enn andre.

 

Men altså, hva mer kan jeg gjøre da? Jeg jobber med problemet, gjør mitt beste, vet ikke alltid når jeg gjør noe galt, men ber om unnskyldning når jeg vet det. Hva mer forventes? Denne tråden får meg til å føle at jeg burde gå rundt med et skilt med "Unnskyld" på hele tiden...

[Cat.68]

Men synes dere jeg bruker diagnosen min som unnskyldning, eller er det greit å forklare hvis man merker at folk stusser litt over merkelig oppførsel? Burde jeg bare la være å nevne det i det hele tatt? Jeg som skrev dette:

Jeg jobber med å prøve å forbedre de tingene jeg sliter med pga min diagnose, blant annet med hjelp av psykolog og samtalegrupper. Likevel klarer jeg ikke alt som andre klarer, og det hender jeg forteller folk om min diagnose for å forklare ting som virker rart. Jeg håper jo at folk da forstår at jeg ikke mener å gjøre noe galt, men selvfølgelig kan de velge å ikke forholde seg til meg hvis de ikke ønsker å ta hensyn til det. Men hvis de blir sure på meg pga noe jeg ikke kan noe for, så synes jeg jo det er litt urettferdig... Jeg prøver jo, jeg får det bare ikke alltid til. Hvis jeg vet at jeg har oppført meg dårlig mot noen, så ber jeg jo om unnskyldning, men det er dessverre ikke alltid jeg vet det. Og da blir det jo litt vanskelig...

Du kan godt fortelle det, men du kan ikke tillate deg noe mer av den grunn eller forvente at du blir lettere tilgitt enn andre.

Men altså, hva mer kan jeg gjøre da? Jeg jobber med problemet, gjør mitt beste, vet ikke alltid når jeg gjør noe galt, men ber om unnskyldning når jeg vet det. Hva mer forventes? Denne tråden får meg til å føle at jeg burde gå rundt med et skilt med "Unnskyld" på hele tiden...

 

Jeg synes du er ei av de som tar ansvar for din diagnose, og da kan det ikke forventes noe mer av deg.i har tross alt en vanskelig diagnose å leve med. Men dessverre kan ikke vi med denne diagnosen forvente at vi skal bli unnskyldt når vi tramper over streken. Og ikke kan vi heller forvente at andre skal vite like mye om den eller hvor komplisert bilde det er med adhd. Det er synd , men noe vi får prøve å leve med.

 

Heldigvis skjer overtramp sjeldent hos meg nå pga at jeg er medisinert, og jeg har lært meg mye om diagnosn min. Min omgivelse har sikkert derfor en høy tolaeranse terskel siden det ikke skjer så ofte at jeg surrer til ting. Hadde det derimot skjedd hele tiden uten at jeg tatt ansvar for det hadde dem nok hatt en annen innstilling til både meg og diagnosen.

 

Mennesker som gjør sitt beste, tar ansvar for livet sitt og har en smule ydmykhet i seg, dem er mer en gode nok samma hvilke typer utfordringer i livet dem har.

[Anonym bruker]

Men synes dere jeg bruker diagnosen min som unnskyldning, eller er det greit å forklare hvis man merker at folk stusser litt over merkelig oppførsel? Burde jeg bare la være å nevne det i det hele tatt? Jeg som skrev dette:

Jeg jobber med å prøve å forbedre de tingene jeg sliter med pga min diagnose, blant annet med hjelp av psykolog og samtalegrupper. Likevel klarer jeg ikke alt som andre klarer, og det hender jeg forteller folk om min diagnose for å forklare ting som virker rart. Jeg håper jo at folk da forstår at jeg ikke mener å gjøre noe galt, men selvfølgelig kan de velge å ikke forholde seg til meg hvis de ikke ønsker å ta hensyn til det. Men hvis de blir sure på meg pga noe jeg ikke kan noe for, så synes jeg jo det er litt urettferdig... Jeg prøver jo, jeg får det bare ikke alltid til. Hvis jeg vet at jeg har oppført meg dårlig mot noen, så ber jeg jo om unnskyldning, men det er dessverre ikke alltid jeg vet det. Og da blir det jo litt vanskelig...

Du kan godt fortelle det, men du kan ikke tillate deg noe mer av den grunn eller forvente at du blir lettere tilgitt enn andre.

Men altså, hva mer kan jeg gjøre da? Jeg jobber med problemet, gjør mitt beste, vet ikke alltid når jeg gjør noe galt, men ber om unnskyldning når jeg vet det. Hva mer forventes? Denne tråden får meg til å føle at jeg burde gå rundt med et skilt med "Unnskyld" på hele tiden...

Selv om du har ADHD så er det jo mer ved deg enn diagnosen får vi håpe. Du har sikkert gode sider som mennesker liker. De fleste, om ikke alle, har noen gode og noen dårlige sider. Det må vi erkjenne.Det at noen av dine dårlige sider har et navn betyr egentlig ikke så mye for menneskene rundt deg. Det vesentlige er hvem du er totalt sett. Fortell gjerne at du vet du gjør dumme ting noen ganger og pass på å be om undskyldning og gjør hygglige ting mot folk også. Da tilgir man mye.