Kan man bare "skylde" på diagnosen for å komme seg unna alt?

[Anonym bruker]

Nå snakker jeg om VOKSNE folk her. Kona til en kompis har ADHD, i ganske sterk grad, og unnskylder all uakseptabel oppførsel med at "jeg har ADHD, og kan ikke noe for det". Er det virkelig greit? Det er snakk om kasting av ting i veggen (uten å skade folk), sure sinnautbrudd mot mannen, som er HELT uprovosert, impulskjøp og lignende. Hva synes dere? Hun sier for øvrig aldri unnskyld til noen (har opplevd et par episoder med henne jeg også), men sier at hun er slik fordi hun har ADHD.

[Anonym bruker]

Nei, det er ikke greit.. om de "anfallene" virkelig er pga diagnosen så burde hun hvertfall ha vett nok til å si unnskyld etterpå, hvis ikke så virker det jo som om hun gjør det med vilje og ikke har dårlig samvittighet.

[Anonym bruker]

Har heller aldri opplevd slike anfall på grunn av ADHD da, og en kan ikke bruke det som unnskyldning. Vi er veldig til å passe på at vi ikke bruker diagnosen som unnskyldning for dårlig oppførsel hos barn, og da skal vi iallfall ikke gjøre det for voksne.

 

Dette er ikke greit. Hun må be om unnskyldning for det hun gjør.

[Anonym bruker]

Etter min mening har ikke diagnosen noe å si i sånne tilfeller. Om folk er ufordraglige eller voldlige ser jeg ingen grunn til å omgås dem uansett diagnose eller ikke.

Diagnose er noe som er greit å få for å kunne få riktig behandling ol for å redusere problemet, ikke noe som gjør at andre mennesker trenger å tåle mer av vedkommende.

[Gjest Sekretøsa]

Hehe, nei det er absolutt ikke en unnskyldning. Når man er voksen bør man klare å styre seg.

[valkyrien]

Hehe, nei det er absolutt ikke en unnskyldning. Når man er voksen bør man klare å styre seg.

 

Nå er det jo akkurat impulskontroll som ofte er et problem for de som har ADHD...

[Anonym bruker]

Hehe, nei det er absolutt ikke en unnskyldning. Når man er voksen bør man klare å styre seg.

Nå er det jo akkurat impulskontroll som ofte er et problem for de som har ADHD...

Ja, men det er ikke andre menneskers problem. Samme for meg om vedkommende har et navn på den dårlige oppførselen eller ikke. Det er uansett hvordan denne personen er.

[*Miss Flua*]

Nei det er ikke greit! Har en bror med ADHD, og alt er liksom greit fordi han har det. Man må ikke være en idiot fordi man har en diagnose. Det er innmari synd at noen hele tida skylder på en diagnose de har, for det gjør at man tenker det samme om andre med lik diagnose selv om de ikke er sånn.

[Anonym bruker]

Sånn sier moren til et slikt barn med diagnose hver gang barnet har gjort noe utenfor normalen. Men vanlig norsk folkeskikk skorter det masse av, og det har ikke mor noen interesse av å gjøre noe med. Tror ikke det har noe med diagnosen å gjøre, de kan da vel eie noe folkeskikk med diagnose vil jeg tro? Problemet er at da blir barna mye mer ugjerrig og lager enda mer leven.

[O`Neill]

Nå snakker jeg om VOKSNE folk her. Kona til en kompis har ADHD, i ganske sterk grad, og unnskylder all uakseptabel oppførsel med at "jeg har ADHD, og kan ikke noe for det". Er det virkelig greit? Det er snakk om kasting av ting i veggen (uten å skade folk), sure sinnautbrudd mot mannen, som er HELT uprovosert, impulskjøp og lignende. Hva synes dere? Hun sier for øvrig aldri unnskyld til noen (har opplevd et par episoder med henne jeg også), men sier at hun er slik fordi hun har ADHD.

 

Nei, er ikke greit.

Kanskje hun sier det for å forklare det?

Kanskje hun er flau over hvordan hun agerer og er redd for at dere tror hun er slik med vilje??

Men uansett om hun bruker det som en unnskyldning.

 

Har et familiemedlem med et barn med diagnose, og vedkommende skylder alltid på diagnosen om det har hendt noe slik at barnet ikke skal få noe konsekvenser.

[Gjest Sekretøsa]

Hehe, nei det er absolutt ikke en unnskyldning. Når man er voksen bør man klare å styre seg.

Nå er det jo akkurat impulskontroll som ofte er et problem for de som har ADHD...

 

Jo, men når man er voksen bør man enten klare å styre seg, eller se i ettertid at det var dumt. Virker jo ikke som om vedkommende klarer noen av delene.

[Gjest Tullmusa83]

Det er ikke bare ADHD folk som gjør det. Kjenner litt folk med dysleksi noen av dem leser aldri lekser eller jobber med pensum og når de gjør det dårlig så har de dysleksi. Mens andre av dem jobber hardt med pensum og det eneste du hører om at de har dysleksi er at de får en time ekstra på eksamen.

 

For noen menesker er en diagnose en unskyldning for ikke å prøve.

[Anonym bruker]

Jeg jobber med å prøve å forbedre de tingene jeg sliter med pga min diagnose, blant annet med hjelp av psykolog og samtalegrupper. Likevel klarer jeg ikke alt som andre klarer, og det hender jeg forteller folk om min diagnose for å forklare ting som virker rart.

 

Jeg håper jo at folk da forstår at jeg ikke mener å gjøre noe galt, men selvfølgelig kan de velge å ikke forholde seg til meg hvis de ikke ønsker å ta hensyn til det. Men hvis de blir sure på meg pga noe jeg ikke kan noe for, så synes jeg jo det er litt urettferdig... Jeg prøver jo, jeg får det bare ikke alltid til.

 

Hvis jeg vet at jeg har oppført meg dårlig mot noen, så ber jeg jo om unnskyldning, men det er dessverre ikke alltid jeg vet det. Og da blir det jo litt vanskelig...

[Anonym bruker]

Jeg har AD/HD og nei, jeg synes ikke det er akseptabelt. Jeg er også pedagog og vet at barn med adferdsvansker (noe som ikke er synonymt med AD/HD eller omvent) trenger grenser og å lære om normal oppførsel ved å få hjelp til å sette seg i andres situasjon og be om unskyldning.

 

AD/HD er kanskje en årsak, men ikke en unskyldning for å ikke be om unskyldning eller prøve å begrense seg.

 

Jeg handler noen ganger på impuls (ikke dyre ting) og blir veldig iritabel om mannen bryter konsentrasjonen min. Det er vel i hovedsak hva han merker til tilstanden min i det daglige.

[Anonym bruker]

Det er å bruke adferdsdiagnose eller fysiskdiagnose for å slippe unna å ta ansvar er rett å slett forkastelig...

[Anonym bruker]

Det er ikke bare ADHD folk som gjør det. Kjenner litt folk med dysleksi noen av dem leser aldri lekser eller jobber med pensum og når de gjør det dårlig så har de dysleksi. Mens andre av dem jobber hardt med pensum og det eneste du hører om at de har dysleksi er at de får en time ekstra på eksamen. For noen menesker er en diagnose en unskyldning for ikke å prøve.

Det er helt riktig.

Jeg har dysleksi selv. Det gjør at jeg skriver mer feil enn andre. Om jeg skriver noe som er uleslig for andre er jo det et akkurat like stort problem for leserene uansett om det skyldes "diagnosen" eller at jeg var lat på skolen. Det er en del av meg. Det må jeg leve med.

[Anonym bruker]

En diagnose hjelper ikke omgivelsene, selv om den kan forklare noe. Om du oppfører deg som en psykopat er det best for andre å holde seg unna uansett om du har fått satt en diagnose eller ikke.

[ellen-propellen]

Siden hun bruker diagnosen som en unnskyldning så er hun jo bevisst feilene sine.

Hvorfor går hun da ikke på medisiner?

Om jeg var en ufordragelig person som heiv ting i veggene så ville jeg gladelig tatt medisiner for å bli normal

[Anonym bruker]

Men synes dere jeg bruker diagnosen min som unnskyldning, eller er det greit å forklare hvis man merker at folk stusser litt over merkelig oppførsel? Burde jeg bare la være å nevne det i det hele tatt?

 

Jeg som skrev dette:

 

Jeg jobber med å prøve å forbedre de tingene jeg sliter med pga min diagnose, blant annet med hjelp av psykolog og samtalegrupper. Likevel klarer jeg ikke alt som andre klarer, og det hender jeg forteller folk om min diagnose for å forklare ting som virker rart. Jeg håper jo at folk da forstår at jeg ikke mener å gjøre noe galt, men selvfølgelig kan de velge å ikke forholde seg til meg hvis de ikke ønsker å ta hensyn til det. Men hvis de blir sure på meg pga noe jeg ikke kan noe for, så synes jeg jo det er litt urettferdig... Jeg prøver jo, jeg får det bare ikke alltid til. Hvis jeg vet at jeg har oppført meg dårlig mot noen, så ber jeg jo om unnskyldning, men det er dessverre ikke alltid jeg vet det. Og da blir det jo litt vanskelig...

[Anonym bruker]

Men synes dere jeg bruker diagnosen min som unnskyldning, eller er det greit å forklare hvis man merker at folk stusser litt over merkelig oppførsel? Burde jeg bare la være å nevne det i det hele tatt? Jeg som skrev dette:

Jeg jobber med å prøve å forbedre de tingene jeg sliter med pga min diagnose, blant annet med hjelp av psykolog og samtalegrupper. Likevel klarer jeg ikke alt som andre klarer, og det hender jeg forteller folk om min diagnose for å forklare ting som virker rart. Jeg håper jo at folk da forstår at jeg ikke mener å gjøre noe galt, men selvfølgelig kan de velge å ikke forholde seg til meg hvis de ikke ønsker å ta hensyn til det. Men hvis de blir sure på meg pga noe jeg ikke kan noe for, så synes jeg jo det er litt urettferdig... Jeg prøver jo, jeg får det bare ikke alltid til. Hvis jeg vet at jeg har oppført meg dårlig mot noen, så ber jeg jo om unnskyldning, men det er dessverre ikke alltid jeg vet det. Og da blir det jo litt vanskelig...

Du kan godt fortelle det, men du kan ikke tillate deg noe mer av den grunn eller forvente at du blir lettere tilgitt enn andre.

[Anonym bruker]

Det er ikke greit å bruke en diagnose som unnskyldning for alt mulig. Samtidig er det jo faktisk mulig at det ER diagnosen hennes som er grunnen til denne oppførselen. Det betyr ikke at hun ikke skal be om unnskylding dersom hun oppfører seg dårlig, men hun bør få litt ekstra takhøyde for utbruddene sine.

[Rediken]

Jeg synes det er veldig bra at folk med en diagnose forteller det, slik jeg vet det. I noen tilfeller er det faktisk en unnskyldning.

Men å bruke diagnosen som unnskyldning til å lure seg unna ting er en helt annen sak...

Jeg synes ADHD damen burde be om unnskyldning, selv om hun har en diagnose, hun skaper ubehagligheter for andre!

[Cat.68]

Det er aldri ok å skylde på en diagnose for hvordan man agerer, men det kan være med på å forklare en adferd det ikke er så enkelt å styre altid. Men hvis man har så store problemer pga diagnosen slik at det ofte går ut over andre, så må man selv ta ansvar for det og de følger det kan få. Dvs man må gjøre alt man kan for å unngå at slike utbrudd skjer. Man må ta ansvar for å få behandling, eller medisinering for å lære seg å takle situasjoner som fører til slik utagering.

 

Det å ha en diagnose tar heller ikke ifra en den moralske biten som å be om unnskyldning, eller forvente at andre skal akseptere oppførselen. Man kan KUN håpe på at det skal finnes en økt forståelse for at man kanskje ikke altid klarer å beherske seg, eller klarer å forutsi situasjoner som sporer ur.

 

Men å forvente at slik oppførsel skal aksepteres eller unnskyldes er alt for mye å kreve, og spesielt hvis man er voksen, det skjer hele tiden, eller at man ikke prøver å gjøre noe med det.

[Cat.68]

Hehe, nei det er absolutt ikke en unnskyldning. Når man er voksen bør man klare å styre seg.

 

Et av hovedproblemene ved ADHD er jo som oftest problemer med å styre impulskontrollene, så uten behandling og /eller medisiner så er det ikke "bare å styre seg" samma hvor voksen man måtte være.

 

MEN.......!!!, Det betyr IKKE at man er uten ansvar for hvordan man agerer overfor andre. Lar man det bare være og mener andre skal akseptere uakseptabel oppførsel pga at man har en diagnose som kan stille til trøbbel for en så er man på villspor. Man har selv et ansvar for å lære seg å håndtere diagnosen, med de verktøy som finnes.

[LuiLii]

Det kan være en forklaring, men ikke en unnskyldning. Hvis ADHD er årsaken til hennes uakseptable oppførsel må hun gjøre noe med denne. Det er ikke en unnskyldning for å slippe gjøre noe med seg selv!

Gi henne konkrete tilbakemeldinger på hennes oppførsel og spør hva hun konkret gjør for å prøve å endre seg samt om det er noe dere rundt kan gjøre?