RÅD?

[stressasessa]

Hei..

Jeg lurer på om noen har noen råd? Min samboer er knust og stresser. Når vi var på forundersøkelse viste det seg at mobiliteten på hans sperm har vært nedadgående. For et år siden var den på 13%, så ned på 1% og når vi var der på mandag var det ingen som svømte. De stod bare i ro og vibrerte. Det positive var at det var mange og de levde og de fikk de i gang.. Så de vil gjøre milroinjekson når vi skal til pers. Men min kjære er knust og fokuserer bare på dette. Han lurer på hva som var galt. Hvorfor det har blitt sånn osv.. Dette har gjort at det som egentlig skulle vært en veldig fin dag etter å endelig få svar og komme i gang ble en forferdelig dag. Jeg gråt for han var så sint og gledet seg over at vi endelig skal i gang.

Han er bare besatt av å fikse dette. De kunne ikke svare ham på hvorfor det har blitt sånn. Og de sa at det var ikke noe å gjøre. Og at det kan plutselig ordne seg igjen.

Min kjære har nå googlet og funnet ut at han kanskje mangler det ene og det andre. Og mener at de på KK er impotente som ikke informerte ham om dette. Han vil ikke gå til legen og finne ut av om han mangler det. Det er bortkastet tid mener han. Han mener at han sikkert mangler det siden det står på nettet at mangel på ditten og datten kan gjøre det. Fagfolkene kan tydeligvis ingenting i følge ham.

Jeg kjenner at jeg blir så stresset av dette. Og frustrert for han blir bare sint når jeg foreslår noe. Jeg får heller ikke lov til å si dette til noen, så jeg har ingen som kan hjelpe meg med å hjelpe ham..

For all del, jeg skjønner at det er vanskelig for en mann å få beskjed om at problemer ligger der der ligger. Men vi har da blitt skvist inn og kjapt i gang og de på KK var kjempe positive. Men jeg blir så stresset.

Jeg har trukket i noen hemmelige tråder så bestekompisen hans skal prøve å få ham med på noe kjekt i helgen. Jeg har ikke sagt noe, bare foreslått at han kunne invitere min sambo med på noe. Kompisen vet om at vi har prøvd lenge og at vi skal i gang med dette. Selvfølgelig forteller jeg ikke om prøveresultetene. Det får han gjøre selv om han vil.

Men noen som har noen råd? Jeg føler at alt jeg sier og gjør blir galt overfor min kjære og det er vondt å se på..

Ble litt langt dette.. Men men

[IdaPingPong]

Hei kjære deg Så vondt og lese hvordan du har det, men jeg forstår han veldig godt. Her hos oss er det meg det er noe galt med. Det å kunne få barn er en gave, å mitt største ønske er å kunne gi mannen min det, helst i går... Å når ting er så sårt og man ikke kan gi det via naturlig måten kan man føle seg litt mislykket. Tror også det med gutter er ennå værre enn oss.. La han få synke dette inn selv uten at du "maser" om det.

Når mannen min fikk brev om at sæden var normal så var svigerfar der og fikk kasta ut seg "haa sønn, måkke tru jeg lager noe dritt av unger"... I det øyeblikket der følte jeg meg totalt mislykket.. Og vi må huske at guttetissen er dems helligste kroppsdel..

Lykke til å gled deg over at dere får hjelp

Stor Klem <3

[nerdybirdy]

Hei :-)

 

Dette er sååååå vanskelig!!! Han føler sikkert at det går på maskuliniteten løs at hans svømmere ikke presterer. Og vet du, du må la han få sørge litt over det, i hans tilfelle rabulere rundt og kalle alle idioter. Om en ukes tid om det ikke har gått over, er det på tide å være streng. Da må du si at "nå er der nok" og kreve at han "snapper" ut av denne boblen. Forhåpentligvis gjør han det av seg selv, men om det ikke skulle være tilfelle, må du stille krav!

Jeg tror det lureste du gjør de neste par dagene er å ikke svare så mye når han snakker om dette, men lytte og respondere der det er naturlig, la han få det ut!

IKKE fortell til kompisen hans dette med prøveresultater, det er din samboere rett til å snakke fortrolig med sin venn, og slett ikke din oppgave. Personlig hadde jeg blitt rasende om min samboer hadde avslørt noe jeg åpenbart syns var vanskelig til min EGEN venninne.

Vær tilgjengelig som lytter, og forbered deg på at han kanskje kommer i en annen fase av sorgprosessen.

Har dessverre ikke annet råd enn dette.

 

Vil forresten legge til at det er jo kjempebra at dere har funnet ut hva som evt er problemet rundt det å bli gravid, og det er jo et stort fremskritt,

Lykke til :-)

 

[monky]

hørtes vanskelig ut, men kan være det blir bedre etterhvert.. må kanskje bare få avreagert litt? hos oss trodde vi først at problemet bare lå hos han, så viste det seg at hos meg var problemet enda større, uten at han sa noe merket jeg at han ble lettet og kunne mer snakke om det. kanskje det tok av litt på samvitigheten? selvom jeg ikke la skylden på han så gjorde han det selv..

det finnes spesialister på "mannfolk" evt er det mange jenter som får hjelp av osteopat kanskje menn også kan få det? jeg vet ikke... uansett så kan det være at det med litt tid blir bedre;) lykke til

[Silja1981]

Så trist!

For det første ville jeg gi han litt tid. Eller mye. Mannen min er i samme situasjon og han var også knust. Hvis han var syk ca 3 måneder før prøveaking så kan det ha negativ effekt (det tar en 70-75 dager for spermiene å dannes).

Prøv å få han å førstå at han kun trenger en eneste spermie for å lage barn ved icsi-metoden. Ikke over 15 millioner per ml som er anbefalt ved naturlig befruktning.

Gynekologen min fortalte om menn som stormet ut av klinikken ved denne negative beskjed, så mannen din er ikke alene om å reagere med sinne.

Jeg vet ikke hva KK står for men jeg vet om flere som anbefaler en androlog i Oslo som heter Dr Purvis. Jeg har prøvd å få mannen min dit en stund nå.

Ellers er det jo mye å google seg frem til. Bade bastu er tabu. Alkohol og selvfølgelig nikotin har negativ effekt. Sink skal ha god effekt. Mobilen skal ikke ligge i lommen ved testiklene.

Håper det blir bedre snart!

Klem

[stressasessa]

Først bare for å ha det på det RENE at jeg har INGEN planer om å fortelle det til kompisen hans eller noen. Det er en privatsak som er mellom oss og opp til ham å dele.

Tusen takk for svar! Det hjalp å bare skrive og å få svar. Det ordner seg dette, det er bare vanskelig for meg siden jeg er en "snakker" og jeg har et behov for det når han blir sånn. Men dette kan jeg ikke snakke med noen om, og han vil jo ikke det.

Jeg forstår ham veldig godt, og jeg skjønner at han må få sørge. Jeg har prøvd å vise at jeg støtter ham og er her. Jeg har vært ute og handlet kosttilskuddene han lurte på. Han ble glad for det.

Det er bare for meg vanskelig å tåle at han ikke ser den samme gleden som meg enda. Men det kommer snikende innimellom nå.

Og han skal få gjøre det han vil av tiltak så lenge han ikke stresser og kjefter i lange tider.

Vi har vært gjennom enda tøffere tak tidligere så jeg vet at vårt forhold er sterkt og at vi er der for hverandre uansett.

 

Men er det noen som vet om allergi og allergimedisiner kan påvirke noe? Han har ikke vært syk, men vært veldig plaget med allergi i år... Prøver så godt jeg kan å gi ham oppmuntrende ord.

Det er vondt å se at han har det vondt!

Jeg lar dette stå litt før jeg sletter tråden.

Jeg setter enorm pris på råd. Det hjelper meg og gjør det lettere for meg å hjelpe ham.

Og de var faktisk veldig positive på KK (kvinneklinikken). Men kunne ikke garantere noe. Så jeg klamrer meg til det. Og håper at min kjære ikke føler at det evt er på grunn av ham hvis det ille går på første forsøk. For det er aldeles ikke hans feil:-)

Jeg får vel tåle at han sørger litt for han må tåle meg mine hormoner etterhvert ;-)

[IdaPingPong]

Først bare for å ha det på det RENE at jeg har INGEN planer om å fortelle det til kompisen hans eller noen. Det er en privatsak som er mellom oss og opp til ham å dele.

Tusen takk for svar! Det hjalp å bare skrive og å få svar. Det ordner seg dette, det er bare vanskelig for meg siden jeg er en "snakker" og jeg har et behov for det når han blir sånn. Men dette kan jeg ikke snakke med noen om, og han vil jo ikke det.

Jeg forstår ham veldig godt, og jeg skjønner at han må få sørge. Jeg har prøvd å vise at jeg støtter ham og er her. Jeg har vært ute og handlet kosttilskuddene han lurte på. Han ble glad for det.

Det er bare for meg vanskelig å tåle at han ikke ser den samme gleden som meg enda. Men det kommer snikende innimellom nå.

Og han skal få gjøre det han vil av tiltak så lenge han ikke stresser og kjefter i lange tider.

Vi har vært gjennom enda tøffere tak tidligere så jeg vet at vårt forhold er sterkt og at vi er der for hverandre uansett.

 

Men er det noen som vet om allergi og allergimedisiner kan påvirke noe? Han har ikke vært syk, men vært veldig plaget med allergi i år... Prøver så godt jeg kan å gi ham oppmuntrende ord.

Det er vondt å se at han har det vondt!

Jeg lar dette stå litt før jeg sletter tråden.

Jeg setter enorm pris på råd. Det hjelper meg og gjør det lettere for meg å hjelpe ham.

Og de var faktisk veldig positive på KK (kvinneklinikken). Men kunne ikke garantere noe. Så jeg klamrer meg til det. Og håper at min kjære ikke føler at det evt er på grunn av ham hvis det ille går på første forsøk. For det er aldeles ikke hans feil:-)

Jeg får vel tåle at han sørger litt for han må tåle meg mine hormoner etterhvert ;-)

 

Dette er ikke en lett periode for noen av oss, men det er noe som kommer når man har fått begynt med medisiner.

Vi begge var først veldig på og ikke si det til noen andre enn familie, men det klarte jeg ikke.. Så grusomt det var og holde alt inne i meg, til slutt var vi åpne med dette til alle vi kjente og ikke kjente, til slutt var vi på God morgen Norge og snakket om vår prosess... Herregud å deilig det var å få dette ut... Jeg skjønner hvordan behovet.. Men syntes også han bør og respektere dine valg under dette, det er nok like tungt for deg også ?!?

Jeg har lært en stor ting om dette er å være så åpen mot hverandre, det er den store resepten for en så sår og tung tid!!!

[snuppo]

Her vet jeg det har vært flere å fått hjelp

 

http://www.andrologisksenter.no/