Ikke like "stas" med nummer to?:(

[Adamarie]

Skjønner jo det vel må være sånn, men synes likevell det er litt trist at jeg føler både responsen til de man forteller det til og kjærsten min ikke er på langt nær lik som med første barnet. Jeg klarer liksom ikke helt glede meg over graviditeten enda, selv om jeg jo egentlig er kjempeglad...

[PintSizedDictator]

Jeg syns det er like stas uansett hvilket nummer i rekken barnet er. Om det gjelder min egen graviditet eller andres. Barnet vil jo være en helt ny person i seg selv. Det er spennende å se hvordan denne ungen blir i forhold til de andre osv.

 

Du skal heller ikke ha dårlig samvittighet for å ikke klare å gldede deg helt enda. Jeg hadde ingen morsfølelse for min nr.2 før den dagen vi dro hjem. Da kom alt veltende inn over meg på en gang

Og jeg vet at jeg ikke er alene om å ha følt det slik.

 

Lykke til med baby nr. 2.

[Vanililla]

Nr 2 var etterlengtet her i gården.

Men nå, når jeg er halvveis gleder jeg meg overhodet ikke.

 

Jeg hater magen, har mye plager, synes d er plagsomt med spark, føler ingen tilknytning til den lille, gruer meg til barseltiden og hater meg selv for at jeg har det slik.

 

gruer meg skikkelig til amming, bare det å amme en gutt og stelle en gutt og kjøpe blå ting... jeg finner ingen glede..

 

Aner ikke hva jeg skal gjøre, har ingen å snakke med om det. Og det er jo heller "ikke lov" å ha det slik. Leser jo overalt at det kommer og det er vanlig å kjenne litt slik underveis, men dette er helt håpløst.

det er ingenting jeg gleder meg til denne gangen.... har kjent det litt sånn hele tiden, men etter UL slo det helt feil ut.. Han er jo frisk og altfor aktiv, så får jo dårlig samvittighet på mange måter.

 

Hadde jeg lest dette om noen andre hadde jeg bare tenkt hun måtte skjerpe seg å være takknemlig, hadde aldri trodd d om meg selv at jeg kunne føle det sånn....

[Røyskatta]

Å snakke med jordmor kan kanskje hjelpe for noen.. Da for å kunne få luftet litt tanker? Har hørt flere fortelle at de hadde det slik med nr. 2 og/eller 3/4... Hvis man har en jordmor som man er fornøyd med og kan være fortrolig til, så er det tvilsomt at det er første gang hun hører om slike tanker og følelser.

[Vanililla]

Jeg har ikke vært hos jordmor.

Vegrer meg veldig for å ta opp slike ting. Skrekken er jo at hun skal blande inn barnevern osv om hun mener jeg er helt gal som har det slik..

 

alt er perfekt med barnet jeg har fra før og er en oppegående og vanligvis positiv person.

 

skjønner bare ikke hvor det kommer fra, at jeg føler det sånn.. Det er helt grusomt.. Får trøste meg på forum.

håper noen av dere har noen erfaringer, gode råd...??

Har jo skjønt nå at jeg ikke er den eneste som har det sånn.

[Røyskatta]

Beklager hvis jeg tråkker over her Vanillilla, men har du tenkt tanken at det kanskje er en lett svangerskapsdepresjon?

Det er ingenting galt med å være nedstemt under en graviditet, men jeg skjønner absolutt ditt resonnement. Det viktigste er vel at du ikke kladrer deg selv for slik du føler. Det må oppleves som en vanskelig situasjon å være i.

Min mor hadde de samme tankene når hun gikk med min lillebror. Det gikk over når han kom til verden, men da også tok det noen uker før den virkelige gleden kom.. Men den kom tilslutt håper du finner roen etterhvert

sender dere begge masse gode tanker!

[Queen_of_the_road*2_gull]

Svangerskapsdepresjoner er vel et ganske vanlig tema, sier ikke at det er det du har Vanililla, men det kan nok være godt å få luftet tankene og følelsene med f.eks jordmor eller fastlege. Når det gjelder barnevernet så er det vel der slutt på at de går inn i familier og tar bort ungene uten å få til noen løsning først. De har vel utviklet seg de også, slik at de er mer innstilt på å hjelpe barnet/ familien i hjemmet, enn å splitte familien. Så de er det vel ikke grunn til å være redd.

Tror vel heller ikke de kommer til å bli innblandet i en begynnende svangerskapsdepresjon. Jordmor/ lege har nok vært borti dette før og kan hjelpe. De er her for å hjelpe og veilede oss, ikke for å skjelle oss ut og lage vansker.

Skjønner at dette ikke er noen god følelse. Sender mange trøsteklemmer. Lykke til.

[Juli2010&April 2013]

Jeg har ikke vært hos jordmor.

Vegrer meg veldig for å ta opp slike ting. Skrekken er jo at hun skal blande inn barnevern osv om hun mener jeg er helt gal som har det slik..

 

alt er perfekt med barnet jeg har fra før og er en oppegående og vanligvis positiv person.

 

skjønner bare ikke hvor det kommer fra, at jeg føler det sånn.. Det er helt grusomt.. Får trøste meg på forum.

håper noen av dere har noen erfaringer, gode råd...??

Har jo skjønt nå at jeg ikke er den eneste som har det sånn.

 

Jeg har mye erfaring med bv gjennom jobb,og de er kun her for å hjelpe De har så mange,gode veiledere som kan gi råd og tips på veien,nettopp for så langt det er mulig,å unngå avlastning/fosterforeldre eller omsorgsovertakelse :-) Personlig har jeg hatt to tøffe år ift dødsfall i nær familie og en del andre ting,så jeg har blitt enig fastlegen min om å gå til psyk. gjennom sv.skapet-for å ha en ventil på det som er tungt,sånn at jeg kan glede meg over det som er fint:-) Lykke til!

[Madolyn]

Klarer ikke å glede meg noe særlig nå som jeg er gravid med nr 2, men jeg er avhengig av noe mer håndfast enn To Blå. Ser frem til ultralyden vi har bestilt privat i uke 10. Forøvrig så gruer jeg meg som en hund til fødselen, lurer på om det er derfor jeg ikke kjenner gleden ennå. Jeg kommer til å be jordmor om å få en samtale på sykehuset for å kjenne til alternativene mine. Vil overhodet ikke ha KS, men jeg må kunne ha tilgang på smertelindring (noe jeg ble nektet sist).

[PintSizedDictator]

Nr 2 var etterlengtet her i gården. Men nå, når jeg er halvveis gleder jeg meg overhodet ikke. Jeg hater magen, har mye plager, synes d er plagsomt med spark, føler ingen tilknytning til den lille, gruer meg til barseltiden og hater meg selv for at jeg har det slik. gruer meg skikkelig til amming, bare det å amme en gutt og stelle en gutt og kjøpe blå ting... jeg finner ingen glede.. Aner ikke hva jeg skal gjøre, har ingen å snakke med om det. Og det er jo heller "ikke lov" å ha det slik. Leser jo overalt at det kommer og det er vanlig å kjenne litt slik underveis, men dette er helt håpløst. det er ingenting jeg gleder meg til denne gangen.... har kjent det litt sånn hele tiden, men etter UL slo det helt feil ut.. Han er jo frisk og altfor aktiv, så får jo dårlig samvittighet på mange måter. Hadde jeg lest dette om noen andre hadde jeg bare tenkt hun måtte skjerpe seg å være takknemlig, hadde aldri trodd d om meg selv at jeg kunne føle det sånn....

 

Dette høres nesten ut som svangerskaps depresjon. Du burde ta det opp med Jordmor. Tro meg, du er nok ikke den første hun hører dette fra, og hun er der for å hjelpe og støtte deg.

 

Det er ikke unormalt å føle slik. Syns ikek du skal gå rundt å tro at du er alene om dette, for det er du ikke. Snakk med Jordmor du.

[Adamarie]

Klarer ikke å glede meg noe særlig nå som jeg er gravid med nr 2, men jeg er avhengig av noe mer håndfast enn To Blå. Ser frem til ultralyden vi har bestilt privat i uke 10. Forøvrig så gruer jeg meg som en hund til fødselen, lurer på om det er derfor jeg ikke kjenner gleden ennå. Jeg kommer til å be jordmor om å få en samtale på sykehuset for å kjenne til alternativene mine. Vil overhodet ikke ha KS, men jeg må kunne ha tilgang på smertelindring (noe jeg ble nektet sist).

 

føler akkurat det samme som deg! Både at jeg vil ha noe mer håndfast og at jeg gruer meg helt vilt til fødsel. Men mest av alt vil jeg at kjærsten min skal være begeistret sånn at jeg også kan være det:-) Føler det er litt "ensomt" være det alene...

[Venter tålmodig_22.08.11]

Jeg var temmelig deppa forrige svangerskap. Grein og grein i en periode. Til slutt satte jeg meg ned og skreiv ned alt i en mail til jordmor som ringte meg opp og var så god. Vi ble enige om at jeg skulle ta en prat med psykolog. Det får man tilbud om, uten ventetid, uten betaling. Det er jo egentlig en skikkelig luksus. Det å snakke med en psykolog burde aboslutt ikke være noe tabu. Riktignok er det ikke noe jeg følte for å fortelle om til alle og enhver. Men etter å ha snakket med psykologen to-tre ganger følte jeg meg mye bedre. Han hjalp meg å skifte perspektiv, lot meg skjønne at det var helt greit å føle som jeg gjor og plutselig hadde jeg det så mye bedre med meg selv!

Ta det opp med lege eller jordmor! Det er HELT NORMALT med masse rare følelser under svangerskapet, ingen som tror man er/blir en dårlig mor for det om. Tror det er helt mennesklig jeg ;-)