Assistert befruktning og jobb.

[Silja1981]

Hei jenter!

For å dra min situasjon kjapt så har vi vært prøvene i 2 år. Har beholdt en jobb for å få retten til foreldrepenger selv om jobben har ført til at vi har måttet være ukependlere i 2 år, noe som er slitsomt i lengden. Men etter et minst sagt slitsomt år med icsi har jeg nå sagt opp jobben da jeg ikke har så stor tro at vi vil lykkes innen kort tid. Men håpet er jo det siste som dør. Kanskje neste gang. Eller neste...

 

Jeg skal på et jobbintervju på en jobb som ligger i samme by som mannen min jobber i neste uke. Det er en helt ok jobb men jeg føler att det er en "dårligere" jobb karrieremessig enn den jeg har nå. Det er kun et vikariat (svangerskapsvikariat). Spørsmålet er nå; Hvor ærlig skal jeg være om situasjonen min? Jeg har selvfølgelig størst sjanse på jobben hvis jeg ikke sier noe om at vi prøver å bli gravide ved assistert befruktning. Men samtidlig, hvis jeg får jobben får jeg etterhvert store forklaringsproblemer ved plutselig fravær og det at jeg ikke kan ta røntgenbilder. Hva ville dere gjort?

[Ele]

Ikke si noe på intervjuet, det er ikke "vanlig" å snakke om slikt på intervju, og selv om de er pliktige til å se bort fra slikt så gjør de nok ikke det, det er i alle fall de rådene jeg har fått fra de jeg kjenner som jobber med rekruttering

[Vizzy]

Jeg har tenkt mye på samme problemstilling.. er i en jobb jeg overhodet ikke trives i. Hadde jeg ikke vært en aktiv prøver/prøverør så hadde jeg byttet jobb for lengst. Tør liksom ikke gjøre noe med det.

[Erle85]

Jeg hadde nok ikke nevnt noe. Selvom det i utgangspunktet ikke skal ha noe å si, så kan noen lett ha det i bak hodet hvis det står mellom deg og en annen.

 

Jeg er der som Vizzy er, har lyst å bytte men tørr ikke Har begynt å se litt på jobber, men kommer ikke til å søke så lenge det ikke er en jobb jeg virkelig ønsker meg!

 

Du må ha masse lykke til med jobbintervju og med prøverørsforsøk!

[Hansine lengter sårt]

Hei.

 

Det der er vanskligst for den som står opp i det. Jeg er leder selv, og spør aldri om slikt på intervju og vil heller ikke forvente om personen som søker forteller om ivf eller at de planlegger å få barn. Jeg råder deg til å la være, for selv om en ikke skal ta hensyn til det i en ansettelsesprosess som leder, er det fort gjort å ha det i bakhodet om en vet det. I første rekke skal arbeidsgiver ansette den best kvalifiserte og ikke diskrimere pga graviditet. Jeg hadde en lignende situasjon for en stund tilbake, hvor hun som fikk jobben kom gravid i 4 mnd i et vikariat da hun skulle starte. Hun var kjempe lei seg og syns det var fryktelig vanskelig. Men som vi sa til henne, det er alltid hyggelig at folk blir gravide og gratulerte henne med den flotte nyheten. Som arbeidsplass klarer en å få løst det likevel.

 

Det er også et annet dilemma her, og det er at selv om dere holder med på prøverør, så kan det ta tid før det evt sitter og da er det kjedelig å ikke ha fått jobben fordi du var "ærlig" (med noe som du ikke trenger å fortelle). Jeg håper selvfølgelig at dere blir gravide på neste forsøk.

 

Lykke til med ditt valg!

[Silja1981]

Tusen takk for alle fine svar!

 

Jeg var vel inne på å ikke si noe men ville høre om dere var enig med meg. Har hatt veldig store problemer med min nåværende sjef. Når jeg begynte i denne jobben var jeg ærlig på att vi prøvde på å bli gravide. Fikk jobben likevel men har i det nærmeste følt meg mobbet av sjefen hele prøverørsperioden, dessverre.

Jeg synes det er enormt stort av deg Hansine å bortse fra den 4 måneder gamle gravide magen og likevel ansette personen pga kvalifikasjoner. Det skal du ha credit for!

[Poteta]

Står midt oppi akkurat det samme selv. Sa opp jobben i sommer, og kom på intervju midt i forsøksperioden. Fikk positiv test 2 dager før intervju. Men har mistet i ma tidligere. Jeg fikk jobben, og begynner nå på mandag. Er 6 uker i dag, og krysser fingrene for at jeg ikke blir kvalm og dårlig.

 

Har tenkt mye frem og tilbake og kjenner mye på samvittigheten, men tenker også på det, hvis det ikke hadde vært prøverør, så hadde jeg helt sikkert ikke visst at jeg var gravid ennå. Og det er heller ikke så vanlig å si noe før man er nærmere 12 uker på vei. Noen ganger sku jeg ønske jeg var litt mer mann, og ikke hadde så mye samvittighet....

 

Jaja, så får man bare ta en dag av gangen

[Solstråle86]

Jeg ville ikke sagt noe, og byttet jobb uten dårlig samvittighet, rett og slett fordi man ikke vet hvor lang tid ting vil ta...Så får du heller ta forklaringen når du får behov for å være borte fra jobb. Men da er du jo allerede ansatt ;-)

 

Jeg var veldig usikker på om jeg skulle bytte jobb for halvannet år siden, siden vi var prøvere. Men jeg byttet jobb og rakk faktisk å jobbe nesten halvannet år i den nye jobben før jeg ble gravid med ivf. :-)

 

Selvfølgelig kan det jo også klaffe raskt, men det kan man ikke vite, så bytt jobb om du ønsker det, og ikke ha dårlig samvittighet :-)

(lettere sagt enn gjort selvsagt)

 

Lykke til :-)

[TanteTroll]

Hei!

Jeg synes ikke du skal si noe.

Her gikk det 6,5 år fra vi startet å prøve, og til det endelig ble positiv test etter mange forsøk (håper selvfølgelig at ikke du må vente så lenge.) Mens vi holdt på i ivf- karusellen lot jeg noen sjanser i forhold til videreutdanning gå fra meg, fordi jeg stadig tenkte at vi kom til å lykkes neste gang. Det er jo dumt når man må holde på så lenge.

 

Blir du gravid er jeg sikker på at de blir glade på dine vegne. Men det er unødvendig å si noe på forhånd. De som lager barn hjemme forteller ikke om sine graviditetsplaner- hvorfor skulle vi?

 

Lykke til på intervju

[sonja77]

Vanskelig case altså. Jg har sånn avtale ifht fritak v fravær d betyr jo at man har større fravær enn andre. Jeg valgte å være ærlig på d og selv om de innimellom kan pese litt over mye sykdom hos folk og jg tar d litt personlig, har jg verdens beste samvittighet fordi jeg vet at jg var ærlig å sa fra på forhånd og at de ansatte meg vel vitende om dette. Hva m å si fra når du får jobben? Da vet du at du er deres første valg, men at du da går å sier i fra om d før du takker skriftlig ja. Er jo ik veldig morro å føle stress på d og ha dårlig samvittighet heller. En sur ledelse ifht sykdom som gir en dårlig samvittighet er ik verdt d uansett hva vi i utg p har rett og krav på