Hva om jg ik greier å være mor?

[Førstegangsmini]

Er fryktelig lei av å være gravid, er 31 uker, og har virkelig mislikt å værw gravid fra første stund. Hater å gå rundt og bare gjøre ting halvveis, være konstant trøtt og legge på mg. Vi har absolutt lyst på barn og jg kan ik vente til hun kommer. Men føler mg som dårlig mor allerede fordi jg hater graviditeten, føler at d forventes at man skal nyte d og elske å gå gravid. I d siste som jg hår sovet dårlig og blitt sliten har tankene kommet på tenk om jg ik klarer å være mor, tenk om jg bare føler d blir vanskelig og slitsomt etter at hun har blitt født. Alle sier at d er slitsomt når de er nyfødt, mens jg tenker at d må bli fint for da slipper jg å ha babyen inni mg. Ble plutselig redd for at jg ik skulle trives noe bedre enn jg gjør nå etter at hun er født heller.

[BabyAbel]

Hei!

 

Jeg er ingen ekspert, men kan fortelle deg at jeg har vært mor siden fredag og kjempetrives med det. Når babyen din kommer ut er det mange instinkt som slår inn og hjelper deg i gang! Ingen kjenner babyen din så godt som du gjør og din magefølelse stemmer som oftest! Angående søvn så er der jo litt slitsomt, vi har hatt to våkennetter til nå. Utrolig nok så føles det ikke som noe offer å være våken, for du kommer til å bli så hodestups forelsket i den lille skapningen at du tar deg selv i å ligge våken og lure på hva godt du kan gjøre for skatten når du egentlig burde sove!!

Jeg var også lei av svangerskapet på slutten, det er nok meningen for å motivere til fødsel. jeg ønsker deg lykke til, det er helt vanlige bekymringer du føler på og de fleste har disse. Håper innlegget trøstet deg litt, min opplevelse av å være mor er 100 ganger bedre enn jeg trodde det ville bli!

[solavisfolket81]

Hei. Jeg skjønner hvordan du tenker, og kan fortelle deg at det at du tenker sånn viser at du kommer til å bli en fantasisk mor! Jeg gledet meg masse til å gå gravid, så ble jeg det og hatet det. Jeg er nå gravid med nummer to, og hater det enda mer. Men de er så verdt det de små nurkene. Jeg tenkte sånn som du, og ble redd. Var mye redd i første svangerskap. Men det er ikke sånn i det hele tatt. Slitsomt å ha et lite barn? Det er en omvelting. Det sterkeste er følelsene. Man blir så full av følelser og omsorg at det er helt utrolig. Du trenger ikke bekymre deg i det hele tatt, lover!!! Det kommer til å bli fantastisk, og du kommer til å bli fantastisk!

[VinterSol+2]

Vet du, dette er mitt fjerde svangerskap, -og jeg liker det ikke noe bedre denne gangen enn de tre foregående

 

men jeg elsker å være mamma.

 

Så klart er det slitsomt. Så klart hender det at jeg tenker "tenk alt jeg kunne gjort hvis..."

Men det barnet du får lov til å bli kjent med.. se vokse opp, som blir den viktigste delen av familien din.. det er fantastisk! KJærlighet kan ikke beskrives, det må oppleves!

 

Sånn for å skrive noe jeg syns er veldig veldig viktig;

"Alle" snakker om at "i det fødselen er over, og du får barnet opp til brystet ditt, så slår morskjærligheten inn over deg"

 

Vel, sånn var det ikke for meg. Jeg forventet det, men den kjærlighetsbølgen kom ikke. Barnet virket fremmed. Jeg kjente henne ikke. Jeg var sliten, hadde opplevd mitt livs største påkjenning så langt, og ble nesten litt misunnelig på det barnet som nå plutselig var sentrum i universet, når jeg trengte så sårt oppmerksomhet selv.

 

Hun gråt, jeg gråt, puppene var såre, og døgnene bestod av mislykkede forsøk på amming, pumping og blod og gørr. og folk som fortalte meg at jeg måtte "ta vare på dette øyeblikket"

 

Men så en dag sitter jeg med min datter i fanget. Min nyfødte lille klump, som ser meg i øynene. Og hun har de tblikket.. hun kjenner meg igjen. jeg er mammaen hennes. Og da... da slo den mammakjærlighetsbølgen inn over meg.. Oh my god. Det var sterke saker.

 

Og jeg elsker henne over alt på jord.

HUn er et fantastisk selvstendig menneske med egne meninger, som diskuterer og trasser og er vanskelig og herlig! Hun gir meg motstand og viser at hun kan tenke selv. og hun kryper opp i senga mi tidlig på morgenen og klistrer seg inntil meg og viser at hun elsker meg like mye som jeg elsker henne.

 

Er jeg ikke heldig?

 

(for the record; fødsel nr tre, fikk jeg faktisk også oppleve det mammarushet i det ungen var ute. det var fantastisk det også. men jeg er like glad i ungene mine, selvom vi har blitt kjent på forskjellig måte. )

 

å være mamma er fantastisk. En gave.

Men ikke la andres forventning om at du skal være lykkelig ødelegge for deg. Finn din egen lykke.

 

Selv er jeg 38 uker +, og jeg går bare her og håper at babyen kommer ut snart. Dette er vårt siste barn, jeg skal ikke gå gravid flere ganger.. og jeg føler meg ikke akkurat sentimental av den grunn. Jeg gleder meg til å få kroppen tilbake, kunne bevege meg mer fritt og kunne finne en behagelig måte å ligge på på natten. å slippe halsbrann, kynnere , urolige føtter og vondt i bekkenet.

 

Men mest av alt, gleder jeg meg til å få en ungeflokk på tre!

 

 

Hold ut. du blir ingen dårlig mamma. Alle har dårlige dager, også mødre. Har du realistiske forventninger til deg selv, vil du også kunne oppleve de gode stundene så mye sterkere.

[Førstegangsmini]

Takk alle sammen for svar. Det er nok bare å være tålmodig så kommer barnet snart, det har aldri vært så nærme som nå, og hun kommer nok mest sannsynlig til å klare seg fint om hun blir født nå også, selv om det er for tidlig.

 

Viktig at man ikke tar inn over seg alle forventningene fra andre, selv om det krever litt mer av en midt i graviditetshormonene. Man trenger faktisk ikke å få et helt fotballag heller hvis man ikke vil det, det betyr ikke at man ikke er glad i det barnet eller de to barna man har. Fra min egen oppvekst følte jeg ofte at det ikke var tid til meg, vi var tre.

 

Kjenner jeg blir litt irritert når folk sier til meg at nå skal jo du være borte fra jobb og produsere barn i flere år, som det er en selvfølge at man vil ha en 7-seter full av barn. Jeg vil ha tid til de barna jeg får, vil ikke at de skal sitte igjen med følelsen av at det ikke var tid til de. Barn trenger oppfølging selv om de er over ti år og klarer mye av hverdagslige gjøremål selv også. Det er ikke bare å si at har man en stor søskenflott så underholder de seg selv. De har alle krav på å bli veiledet og gjort i stand til "å gå ut i samfunnet" og håndtere det på en måte som føles overkommelig og riktig for de.

 

Behovet for veiledning, oppfølging og støtte kan kanskje være like stort i tenårene. Det er bare annerledes enn da de var våkne om natta på grunn av tenner som vokste, eller kolikk eller andre baby og småbarnsting. Jeg synes det er en viktig del av å bli foreldre også.

[VinterSol+2]

"ett barn av gangen" har vært mottoet vårt

 

Jeg ønsket meg i utgangspunktet en stor ungeflokk. Mannen har hele tiden vært innstilt på tre.

Nå som vi venter nr tre, kjenner jeg at der går min begrensning også.

 

Da får vi en liten flokk, men overkommelig mtp oppfølging og sånt som du skriver om.

 

Men ikke ta alle bekymringene på forhånd nå da! Det tar både tid og går fort å "gro" barn. Prøv å være tilstede der du er.

 

Akkurat nå har du ingen barn utenfor magen. Mao er det Nå du har tid til å gjøre "egoting". det vil du få tid til senere også, men det kan hende det blir en stund til du føler deg klar for det. Så da er det greit å bruke tid på det nå!

 

Verden forandrer seg når man får barn. Hva som føles viktig osv blir annerledes. Folk prater, sier ting. Som regel er det bare i beste mening, men det blir alltid litt klønete og feil likevel. Særlig fordi vi som gravide er litt ekstra følsomme.

 

selv klikker jeg i vinkel om dagen av alle som driver og ringer og lurer på om "har du rier?" "har du født enda?"

 

eh, som om jeg ville tatt telefonen da? makan.

 

Men det er jo egentlig fordi de bryr seg om meg da.. så egentlig burde jeg jo være glad. men jeg blir bare sur . hehehe

[Gjest Neriad]

Selv ikke "supermødre" er like supre hele tida, så slapp av! Tror alle mødre har dårlige dager da de bare er sliten og lei. Det er fornuftig av deg å tenke litt slik på forhånd, for da er du også forberedt på at ikke alt kommer til å være rosa lykkerus.

 

Ellers må du faktisk huske at selve baby- og spedbarnstiden varer ikke så veldig lenge! Det kommer mange år med mye moro (og mange nye bekymringer) etterpå! Plutselig betyr det å være mor at du har en liten venn/venninne som er en helt naturlig del av livet ditt, og som du prater med, deltar på aktiviteter med, ser vokser og lærer, er stolt av, fryktelig flau over eller bare ler godt av (helst inni deg, da!). Alt du selv syntes var morsomt som barn blir forhåpentligvis plutselig morsomt igjen, og du får virkelig brukt hele følelseslivet ditt.

 

Gled deg!