Fortalte om graviditeten, min søster ble ganske stille

[Hannepålandet]

Jeg har så vondt av henne. Vet de har prøvd ganske lenge. Så jeg føler vi sniker i køen.

[bokormamma]

Det kan du ikke ta innover deg! Det er ikke noen grad av rettferdighet i når man blir gravid -eller hvem som blir det. Du kan ikke la være å få barn fordi søsteren din sliter.

 

La henne få definere hvor involvert hun vil være, men vis at du holder døren åpen for henne. Det er alt du kan gjøre! Og ikke la hennes sorg redusere gleden du føler!

[Ele]

Jeg har vært i din søsters posisjon i mangemange år, og jeg kan trygt si at det er smertefullt. Men jeg prøvde etter hvert å være åpen om hva som fikk det til å gå greit for meg, og jeg kan jo si noen ord om det om du vil!

For det første ble jeg fryktelig lei meg når jeg var den siste til å få vite om gravide venninner fordi de grua seg til å si det til meg. Jeg hadde dårlig samvittighet for at jeg ikke klarte å hyle av lykke på deres vegne. Men det som til slutt fikk meg til å overleve var rett og slett at de gravide gjerne kunne snakke om noe annet enn graviditeten rundt meg annet enn når jeg hadde klart å mote meg opp og faktisk spurte selv... Også var det veldig vanskelig å være sammen med mange gravide samtidig, så det var greit å bli "advart", men fortsatt invitert! Men mest av alt var jeg hele tiden ubevisst fryktelig redd for å miste venninnene mine, for når babyen kom vart det mange som bare ville være sammen med andre med barn og ikke vi fikk ikke lenger inviitasjon til ting fordi "det er sikkert ikke noe for dem med grilling kl 2 på en søndag, de vil sikkert helle sove" osv...

Det tok meg en stund å innse at angsten for å miste alle vennene etter babyen kom var den største skrekken av alle!

 

Uansett må jo du glede deg over din situasjon, men det er jo greit å allikevel kunne ta hensyn til sin søster, som jeg skjønner at du gjerne vil! Gratulerer så mye!!

[Mammapudding]

Min søster ble gravid etter 2 pp i vår, da hadde vi allerede prøvd i 1,5 år og mistet 2 ganger. Hun spurte meg da de begynte å prøve om jeg kom til å bli lei meg hvis hun ble det før meg..jeg svarte som sant var at jeg ville bli glad på hennes vegne men at det kanskje kom til å føles litt urettferdig.

 

Jeg kan jo bare snakke for meg selv, men har i alle fall vært veldig glad på hennes vegne, og ønsker ikke at min sorg skulle legge demper på hennes glede. Det kan jo hende at hun trenger litt tid på seg, eller ikke klarer å være superengasjert i graviditeten din..men du kan ikke føle skyld fordi du fikk det til før henne..

[Ele]

Ja, også satte jeg alltid pris på å få et hint om at prøving var på gang, så jeg kunne forberede meg, det gjorde alt myyyye lettere! Men det gjelder jo ikke din situasjon da... Men det er jo ikke alle som liker å si det, og det skjønner jeg, men alle viste jo om meg da...

[Hannepålandet]

De vet vi skulle prøve etter bryllupet. Og den satt i 4pp. Det gikk fort sa hun. Har orntlig vondt av henne. Men håper hun kommer med gode nyheter snart også.

Hun gratulerte ogble glad. Hørte hun tok seg litt sammen og skriva litt. Men kan bare tenke meg hvordan hun har det inni seg nå.

[rytme]

Uff, ja skjønner deg godt.

Jeg har også litt dårlig samvittighet overfor en kollega som jeg har vet har prøvd i flere år uten hell, hun og mannen er godt i tredveårene nå, og så kommer jeg, 24, plutselig gravid...

Men hun tok det veldig fint, latet i alle fall som at hun var glad på mine vegne....!

 

Jeg tror ikke jeg kommer til å prate om graviditeten til henne uten at hun selv åpner opp for det....

[VinterSol+2]

Pass på å vose takkknemligjet over graviditeten...

 

Min svigerinne var et par mnd kortere på vei enn meg da vår lille gutt døde. Jeg hadde ikke mye sympati for gnålet hennes over morgenkvalme, for å si det sånn!

 

Utover det var hun jo gravid med nevøen min, og jeg ville jo være innvolvert!

 

 

[SiljeEjlis]

Jeg har prøvd lenge men blir ikke bitter når andre blir gravide ved "uhell" og alt går perfekt igjennom hele graviditeten. Hvorfor skal venninnene mine ha dårlig samvittighet fordi de blir gravide og vi har sliti? Jeg er gravid nå, men jeg gleder meg alltid på andres vegne selv om vi har prøvd over 2 år og mistet 3 ganger. Hvorfor skal jeg ha dårlig samvittghet for å klare det? Selv om ene venninnen min har prøvd i 3,5 år og hun har pcos og typen lite svømmere? Jeg sniker jo alldeles ikke i køen, det er ingen selvfølge å få barn, og alle burde kunne glede seg over graviditeten uten at andre er bitre.

[selma07 og engel]

Jeg har vært gravid fire ganger på et og ett halvt år.. Tre Ma/sa og en veldig syk liten engel som døde i uke 21, etter at vi måtte ta det brutale valget.. flere av mine venner fikk barn i sommer, da min lille engel egentlig skulle komme til iss. Jeg gleder meg over at andre får friske barn, men involverer meg lite. Blir for vondt for meg enda., gleder meg også over andres graviditeter, men holder også der høflig avstand. Tror vi som sliter med å få barn, eller har opplevd dødfødsel trenger å holde litt avstand og ikke hopper i taket når andre får barn eller blir gravide. Men dette er selvfølgelig individuelt.. Jeg er så heldig at jeg har min herlige femåring❤

[Goomba84]

Jeg kjenner meg sånn igjen her i det dere skriver.. vi har prøvd i +/- 2 og et halvt år nå, og i det siste når venninner, og familiemedlemmer plutselig skal ha barn, så trekker jeg meg mer og mer unna, orker ikke fronte det.. Seinest i går så fortalte mamma meg om min fetter som er 10 år yngre enn meg, (jeg er 28), som skulle bli pappa og jeg måtte kjempe i telefonen for å ikke grine. Jeg reagerer med vantro hver gang, og kjenner at, nei dette er urettferdig, det er jo vår tur nå... selvfølgelig høres det egoistisk ut, men det er en, unnskyld uttrykket, jævlig følelse å bære på... Har egentlig ikke noe råd, men ville bare fortelle dette...