Hvorfor skal man som stemor måtte tåle alt?

[Anonym bruker]

Det er den rådende holdningen at er man stemor, så må man finne seg i alt. Man må vaske, rydde og ordne ting, mens far koser seg med særkulls, men man kan ikke forvente seg takk eller å bli satt pris på. Ønsker man seg litt tid bare mannen og en selv er man et monster, for det er så synd på barna som trenger pappaen sin. Man skal kjenne sin plass, holde kjeft og gå stille i dØrene. Alltid. Ellers er man ei drittkjerring. Hvis man noensinne finner på å irritere seg over særkulls, uansett hva de har gjort, så er det synd på barna som har ond stemor. And the list goes on...

 

For meg virker det som om de fleste som angriper stemØdre ikke har den ringeste anelse om hva de snakker om. De aner ikke hvordan det faktisk til tider kan fØles å bo sammen med barn som ikke er sine egne. Man har ikke lov til å ha noen andre fØlelser rundt det enn positive, samme hvordan situasjonen er.

 

De aller fleste stemØdre jeg kjenner er sterke kvinner, som elsker mannen sin, men som også av og til blir forbigått, er "usynlige" og ikke får noe igjen for innsatsen de gjØr.

 

Men det er som med absolutt alt annet: Kvinne er kvinne verst. Det er alltid, uten unntak, vi damene som tar feil, mens mannen har sitt på det tØrre, som den tydeligvis fantastiske mannen han er.

[Anonym bruker]

De fleste stemødre burde innse at stebarna faktisk ikke er fars stebarn, men hans biologiske barn. De er hans barn og mest sannsynlig det kjæreste han har. Akkurat som dine barn sikkert er det kjæreste du har og mine barn er det kjæreste jeg har.

Stemødre må innfinne seg med at de er nummer 2 i rekken og slik skal det også være. Barna, som ikke har valgt verken skilsmisse eller steforeldre, kommer selvsagt først. Og den stemor som ikke skjønner det får iallfall det glatte lag av meg, på lik linje med biologiske foreldre som ikke setter barna sine først.

[Gjest Sommerfuggel i vinterland]

Trodde det var motsatt jeg? Ihvertfall utifra den lille krigen jeg er i i en annen tråd. Der er vi mødre psykomødre, det er alltid vi som saboterer osv.. Og vi skal ikke få nyte frihelgene våre, gudene forby

 

Utifra alle disse mor/stemor-trådene jeg leser her inne så tror jeg ikke jeg kommer til å tørre å date en mann med barn

 

Men en ting har du rett i; kvinner er kvinner verst!

[attpåklatt 75]

AMEN!!!

 

vi skal godta alt!

 

det er beinhardt ¨være stemor på fulltid!

 

 

*ønsker seg litt "alenetid*

funker ikke om kvelden, siden unga er store

[Anonym bruker]

Jeg er både stemor og mor selv og er ikke i en slik kjip situasjon som mange stemødre beskriver, rett og slett fordi mannen og jeg ikke kun tar hensyn til barna, men også hverandre. Hvorfor er det slik at ungene alltid er nødt til å være førstepri? Hvorfor er det ikke sturent å også prioritere forholdet og hverandre? Det er jo "lov" når man er sammen med barnefar, hvorfor er det ikke lov i dine-og-mine-familier?

 

HI

[Anonym bruker]

Poenget er vel at stemor er en voksen og ansvarlig person som vet at den mannen hun innleder et forhold med alt har en familie og selvsagt må innrette seg etter det!

 

En mann som ikke setter sine barn først er en pusling i mine øyne!

 

Og barna er alltid uskyldige i situasjonen som oppstår - sånn er det faktisk bare.

 

Og til deg som ikke får "alenetid" om kvelden - sånn er det faktisk å ha barn! Vil man ha denne berømmelige alenetiden må man planlegge en hotellweekend eller legge bort barna - enten de er egne eller stebarn.

[Hybelkanina]

Man skal selvfølgelig ikke finne seg i alt. Men å involvere seg med en mann som har barn fra før er et valg man selv tar, og det innebærer at man må finne seg i at barna hans alltid vil være det viktigste for ham, selv i de tilfellene der barna hans fremstår som ufordraglige.

 

 

[Anonym bruker]

Poenget er vel at stemor er en voksen og ansvarlig person som vet at den mannen hun innleder et forhold med alt har en familie og selvsagt må innrette seg etter det! En mann som ikke setter sine barn først er en pusling i mine øyne! Og barna er alltid uskyldige i situasjonen som oppstår - sånn er det faktisk bare. Og til deg som ikke får "alenetid" om kvelden - sånn er det faktisk å ha barn! Vil man ha denne berømmelige alenetiden må man planlegge en hotellweekend eller legge bort barna - enten de er egne eller stebarn.

 

Meget lett å se at du aldri, noensinne har vært stemor...

[Anonym bruker]

Man skal selvfølgelig ikke finne seg i alt. Men å involvere seg med en mann som har barn fra før er et valg man selv tar, og det innebærer at man må finne seg i at barna hans alltid vil være det viktigste for ham, selv i de tilfellene der barna hans fremstår som ufordraglige.

 

Det jeg har problemer med er at man blir fremstilt som et troll når man ikke godtar situasjoner som stemor som man ALDRI hadde godtatt som mor i en kjernefamilie. Når man da blir frustrert over situasjonen har man ikke lov til å klage, man skal finne seg i alt, for dette burde man tenkt på da man gikk inn i dette?!

 

HI

[Gjest Sommerfuggel i vinterland]

Jeg er både stemor og mor selv og er ikke i en slik kjip situasjon som mange stemødre beskriver, rett og slett fordi mannen og jeg ikke kun tar hensyn til barna, men også hverandre. Hvorfor er det slik at ungene alltid er nødt til å være førstepri? Hvorfor er det ikke sturent å også prioritere forholdet og hverandre? Det er jo "lov" når man er sammen med barnefar, hvorfor er det ikke lov i dine-og-mine-familier? HI

 

Jeg tror det er utrolig viktig at man prioriterer forholdet uansett så lenge det er barn involvert. En ting er at foreldrene i en kjernefamilie trenger å pleie forholdet for å holde familien samlet. Men når man er i et nytt forhold så er det jo minst like viktig for barna at man klarer å holde sammen, ellers risikerer barna å være i 4-5 familier iløpet av livet. Først i kjernefamilien, så i familie 2 og 3 når begge foreldre får nye partnere. Og skulle disse forholdene også ryke og de får seg enda en ny partner så blir det familie 4 og 5 for barna. Og det er ihvertfall ikke sunt

 

Man må ta seg tid til hverandre, og så lenge det ikke går utover barna på en negativ måte så ser jeg ikke problemet i å pleie kjærligheten

[holahopp]

Det med å vaske, rydde o.l det er noe dere som er i forholdet må ordne opp. Er jo mange tråder her om at mannen aldri gidder å gjøre slike ting så det er ikke bare stemødre som har problemer med tror jeg.

 

Har ikke vært stemor selv men ser ikke bort i fra at jeg blir engang, men har hatt stemor fra helvete og vet hva jeg ikke skal gjøre.

Selvfølgelig lett å si, men vet hva slag innvirkning det har å ikke føle seg ønsket.

 

Men uansett om man er sammen med bf eller ei er det jo viktig å pleie forholdet, men tror uansett om man er med bf eller ei når ungene blir eldre at det er bedre å heller da reise bort en helg for da har ikke barna muligheten til å ødelegge, enten det er ens egne barn eller stebarn.

[Gjest Juliea - kukløsklan]

Det er den rådende holdningen at er man stemor, så må man finne seg i alt. Man må vaske, rydde og ordne ting, mens far koser seg med særkulls, men man kan ikke forvente seg takk eller å bli satt pris på. Ønsker man seg litt tid bare mannen og en selv er man et monster, for det er så synd på barna som trenger pappaen sin. Man skal kjenne sin plass, holde kjeft og gå stille i dØrene. Alltid. Ellers er man ei drittkjerring. Hvis man noensinne finner på å irritere seg over særkulls, uansett hva de har gjort, så er det synd på barna som har ond stemor. And the list goes on... For meg virker det som om de fleste som angriper stemØdre ikke har den ringeste anelse om hva de snakker om. De aner ikke hvordan det faktisk til tider kan fØles å bo sammen med barn som ikke er sine egne. Man har ikke lov til å ha noen andre fØlelser rundt det enn positive, samme hvordan situasjonen er. De aller fleste stemØdre jeg kjenner er sterke kvinner, som elsker mannen sin, men som også av og til blir forbigått, er "usynlige" og ikke får noe igjen for innsatsen de gjØr. Men det er som med absolutt alt annet: Kvinne er kvinne verst. Det er alltid, uten unntak, vi damene som tar feil, mens mannen har sitt på det tØrre, som den tydeligvis fantastiske mannen han er.

 

Hvem er det som mener dette? Ikke mannen din vel? Eller venninnene dine? ikke jeg, så da mener da slettes ikke alle dette. Man skal ikke tåle alt uavhengig av rolle i familien, man skal ikke gå på akkord med seg selv. Men som steforelder må man ofte yte litt ekstra og gi enda mer for et godt famileforhold. Slik er det nok desverre bare, for både stemor og stefar. Men ingen skal finne seg i alt. Du er en del av familien og har et ord med i laget selvsagt!

[Anonym bruker]

Poenget er vel at stemor er en voksen og ansvarlig person som vet at den mannen hun innleder et forhold med alt har en familie og selvsagt må innrette seg etter det! En mann som ikke setter sine barn først er en pusling i mine øyne! Og barna er alltid uskyldige i situasjonen som oppstår - sånn er det faktisk bare. Og til deg som ikke får "alenetid" om kvelden - sånn er det faktisk å ha barn! Vil man ha denne berømmelige alenetiden må man planlegge en hotellweekend eller legge bort barna - enten de er egne eller stebarn.

Meget lett å se at du aldri, noensinne har vært stemor...

 

Nei, det har jeg heldigvis ikke vært og kommer nok aldri til å bli.

 

Men hvorfor er det så lett å se? Fordi jeg forventer at en pappa setter sine barn først?

 

#6

[Anonym bruker]

Poenget er vel at stemor er en voksen og ansvarlig person som vet at den mannen hun innleder et forhold med alt har en familie og selvsagt må innrette seg etter det! En mann som ikke setter sine barn først er en pusling i mine øyne! Og barna er alltid uskyldige i situasjonen som oppstår - sånn er det faktisk bare. Og til deg som ikke får "alenetid" om kvelden - sånn er det faktisk å ha barn! Vil man ha denne berømmelige alenetiden må man planlegge en hotellweekend eller legge bort barna - enten de er egne eller stebarn.

Meget lett å se at du aldri, noensinne har vært stemor...

Nei, det har jeg heldigvis ikke vært og kommer nok aldri til å bli. Men hvorfor er det så lett å se? Fordi jeg forventer at en pappa setter sine barn først? #6

 

Ser det på måten du skriver på. Det er svart-hvitt, enten-eller. Man setter barna først. Punktum. Det standpunktet tror jeg veldig mange som ikke har vært i familier med dine og mine har, rett og slett fordi man ikke klarer å forestille seg en slik situasjon og uttaler seg om følelser man egentlig ikke aner noe om.

[attpåklatt 75]

Poenget er vel at stemor er en voksen og ansvarlig person som vet at den mannen hun innleder et forhold med alt har en familie og selvsagt må innrette seg etter det! En mann som ikke setter sine barn først er en pusling i mine øyne! Og barna er alltid uskyldige i situasjonen som oppstår - sånn er det faktisk bare. Og til deg som ikke får "alenetid" om kvelden - sånn er det faktisk å ha barn! Vil man ha denne berømmelige alenetiden må man planlegge en hotellweekend eller legge bort barna - enten de er egne eller stebarn.

når en ikke har annen familie, så kan en ikke legge bort barna og reise på hotellweekend... så.. kanskje ikke rart en savner litt alenetid?? har ikke hatt en kveld uten barn på 17 år

[Anonym bruker]

De fleste stemødre burde innse at stebarna faktisk ikke er fars stebarn, men hans biologiske barn. De er hans barn og mest sannsynlig det kjæreste han har. Akkurat som dine barn sikkert er det kjæreste du har og mine barn er det kjæreste jeg har. Stemødre må innfinne seg med at de er nummer 2 i rekken og slik skal det også være. Barna, som ikke har valgt verken skilsmisse eller steforeldre, kommer selvsagt først. Og den stemor som ikke skjønner det får iallfall det glatte lag av meg, på lik linje med biologiske foreldre som ikke setter barna sine først.

 

Tror du virkelig de fleste stemødre ikke forstår at deres stebarn er mannens biologiske barn? Hvorfor må noen i familien prioriteres først og noen sekundært? Sier du noengang til mannen din at han er nedprioritert fordi dere har barn og de alltid må gå først? Du gjør jo selvsagt ikke det. Du ønsker også omsorg og omtanke fra mannen din, alenetid nå og da uten barn. Som er omtrent det samme som vi stemødre trenger? Men hvorfor skal du få lov til å ha de behovene og ikke vi?

[Anonym bruker]

Poenget er vel at stemor er en voksen og ansvarlig person som vet at den mannen hun innleder et forhold med alt har en familie og selvsagt må innrette seg etter det! En mann som ikke setter sine barn først er en pusling i mine øyne! Og barna er alltid uskyldige i situasjonen som oppstår - sånn er det faktisk bare. Og til deg som ikke får "alenetid" om kvelden - sånn er det faktisk å ha barn! Vil man ha denne berømmelige alenetiden må man planlegge en hotellweekend eller legge bort barna - enten de er egne eller stebarn.

Meget lett å se at du aldri, noensinne har vært stemor...

Nei, det har jeg heldigvis ikke vært og kommer nok aldri til å bli. Men hvorfor er det så lett å se? Fordi jeg forventer at en pappa setter sine barn først? #6

Ser det på måten du skriver på. Det er svart-hvitt, enten-eller. Man setter barna først. Punktum. Det standpunktet tror jeg veldig mange som ikke har vært i familier med dine og mine har, rett og slett fordi man ikke klarer å forestille seg en slik situasjon og uttaler seg om følelser man egentlig ikke aner noe om.

 

Det er faktisk svart/hvitt - barna skal alltid komme først! Uansett familiesammensetninger skal hensynet til barna komme først.

 

Det betyr ikke at barna aldri skal lære seg å forsake noe eller at de voksne har behov som også må dekkes - ingen barn har godt av å ikke stilles krav til. Men det betyr at om de voksnes behov kommer i konflikt med barnas, må de voksne trå tilbake.

 

Dette er min filosofi uansett!

[Anonym bruker]

Poenget er vel at stemor er en voksen og ansvarlig person som vet at den mannen hun innleder et forhold med alt har en familie og selvsagt må innrette seg etter det! En mann som ikke setter sine barn først er en pusling i mine øyne! Og barna er alltid uskyldige i situasjonen som oppstår - sånn er det faktisk bare. Og til deg som ikke får "alenetid" om kvelden - sånn er det faktisk å ha barn! Vil man ha denne berømmelige alenetiden må man planlegge en hotellweekend eller legge bort barna - enten de er egne eller stebarn.

Meget lett å se at du aldri, noensinne har vært stemor...

Nei, det har jeg heldigvis ikke vært og kommer nok aldri til å bli. Men hvorfor er det så lett å se? Fordi jeg forventer at en pappa setter sine barn først? #6

Ser det på måten du skriver på. Det er svart-hvitt, enten-eller. Man setter barna først. Punktum. Det standpunktet tror jeg veldig mange som ikke har vært i familier med dine og mine har, rett og slett fordi man ikke klarer å forestille seg en slik situasjon og uttaler seg om følelser man egentlig ikke aner noe om.

Det er faktisk svart/hvitt - barna skal alltid komme først! Uansett familiesammensetninger skal hensynet til barna komme først. Det betyr ikke at barna aldri skal lære seg å forsake noe eller at de voksne har behov som også må dekkes - ingen barn har godt av å ikke stilles krav til. Men det betyr at om de voksnes behov kommer i konflikt med barnas, må de voksne trå tilbake. Dette er min filosofi uansett!

 

Så dersom mannen og du har bestilt tur på spa-hotell en helg og ungene bestemmer seg for at de ikke vil til bestemor og bestefar, så er det greit for dere å bli hjemme?

 

Hva med hun som var fortvilt her for noen måneder siden fordi stedatter var sjalu på bryllupsdagen og bryllupsfesten endte med at far ble med datteren hjem?

 

Ekstreme eksempler, men fra virkeligheten begge to. Er dette virkelig greit? Skal man finne seg i det fordi barna kommer først uansett? Du sier det er svart-hvitt, ergo må du faktisk synes begge disse eksemplene er greie.

[Anonym bruker]

Noen som har link til innlegget:

<Hva med hun som var fortvilt her for noen måneder siden fordi stedatter var sjalu på bryllupsdagen og bryllupsfesten endte med at far ble med datteren hjem?< ?

[Anonym bruker]

Det er den rådende holdningen at er man stemor, så må man finne seg i alt. Man må vaske, rydde og ordne ting, mens far koser seg med særkulls, men man kan ikke forvente seg takk eller å bli satt pris på. Ønsker man seg litt tid bare mannen og en selv er man et monster, for det er så synd på barna som trenger pappaen sin. Man skal kjenne sin plass, holde kjeft og gå stille i dØrene. Alltid. Ellers er man ei drittkjerring. Hvis man noensinne finner på å irritere seg over særkulls, uansett hva de har gjort, så er det synd på barna som har ond stemor. And the list goes on... For meg virker det som om de fleste som angriper stemØdre ikke har den ringeste anelse om hva de snakker om. De aner ikke hvordan det faktisk til tider kan fØles å bo sammen med barn som ikke er sine egne. Man har ikke lov til å ha noen andre fØlelser rundt det enn positive, samme hvordan situasjonen er. De aller fleste stemØdre jeg kjenner er sterke kvinner, som elsker mannen sin, men som også av og til blir forbigått, er "usynlige" og ikke får noe igjen for innsatsen de gjØr. Men det er som med absolutt alt annet: Kvinne er kvinne verst. Det er alltid, uten unntak, vi damene som tar feil, mens mannen har sitt på det tØrre, som den tydeligvis fantastiske mannen han er.

 

Enten dere liker det eller ikke.. Er barna som kommer fØrst..

 

Er mange stemØdre som tror at mannen skal starte på nytt når de blir sammen med dem..ny dame, nye barn..ergo, de barna han hadde fra fØr bØr han helst ikke bry seg om mer enn nØdvendig, for nå har han startet på nytt og forrige kone og "gamle" barn tilhØrer fortiden.

Gudene forby om barnet skulle ha behov for å ha samvær med faren utenom de fastsatte dagene, men er også akk og ve de dagene også, for da får jo barnet så mye oppmerksomhet av faren slik at det blir lite igjen til den nye dama og de nye barna som har vansker med å dele (det sistnevnte er det nye dama som sliter mest med)...uten å tenke på at barnet stortsett ser sin pappa annenhver helg og evt en dag i uken, mens den nye dama og barna ser han hver eneste dag.

 

Hvorfor innleder dere forhold til menn med barn fra tidligere?? Trodde dere stemØdre at det ville bli en lett sak?

[Gjest Lykkeliggift_]

Dere som bor med barnefar, sier dere til ham at han alltid må stå sist, og barna alltid kommer først? Har inntrykk av at det kun gjelder steforeldre. Ingen barn har godt av å sjefe i hjemmet hele tia og sette sine sutrete behov (viiil ikke dit og dat, slik mange i trassalder gjør) foran foreldrenes. Mine barn får ikke viljen sin hver gang hvis de bare hyler litt. Og da snakker jeg ikke om virkelige behov, men det å få viljen sin. Lar dere barna ALLTID komme først, uansett hva de vil?

[Gjest Lykkeliggift_]

Det er den rådende holdningen at er man stemor, så må man finne seg i alt. Man må vaske, rydde og ordne ting, mens far koser seg med særkulls, men man kan ikke forvente seg takk eller å bli satt pris på. Ønsker man seg litt tid bare mannen og en selv er man et monster, for det er så synd på barna som trenger pappaen sin. Man skal kjenne sin plass, holde kjeft og gå stille i dØrene. Alltid. Ellers er man ei drittkjerring. Hvis man noensinne finner på å irritere seg over særkulls, uansett hva de har gjort, så er det synd på barna som har ond stemor. And the list goes on... For meg virker det som om de fleste som angriper stemØdre ikke har den ringeste anelse om hva de snakker om. De aner ikke hvordan det faktisk til tider kan fØles å bo sammen med barn som ikke er sine egne. Man har ikke lov til å ha noen andre fØlelser rundt det enn positive, samme hvordan situasjonen er. De aller fleste stemØdre jeg kjenner er sterke kvinner, som elsker mannen sin, men som også av og til blir forbigått, er "usynlige" og ikke får noe igjen for innsatsen de gjØr. Men det er som med absolutt alt annet: Kvinne er kvinne verst. Det er alltid, uten unntak, vi damene som tar feil, mens mannen har sitt på det tØrre, som den tydeligvis fantastiske mannen han er.

Enten dere liker det eller ikke.. Er barna som kommer fØrst.. Er mange stemØdre som tror at mannen skal starte på nytt når de blir sammen med dem..ny dame, nye barn..ergo, de barna han hadde fra fØr bØr han helst ikke bry seg om mer enn nØdvendig, for nå har han startet på nytt og forrige kone og "gamle" barn tilhØrer fortiden. Gudene forby om barnet skulle ha behov for å ha samvær med faren utenom de fastsatte dagene, men er også akk og ve de dagene også, for da får jo barnet så mye oppmerksomhet av faren slik at det blir lite igjen til den nye dama og de nye barna som har vansker med å dele (det sistnevnte er det nye dama som sliter mest med)...uten å tenke på at barnet stortsett ser sin pappa annenhver helg og evt en dag i uken, mens den nye dama og barna ser han hver eneste dag. Hvorfor innleder dere forhold til menn med barn fra tidligere?? Trodde dere stemØdre at det ville bli en lett sak?

 

1. Barn trenger rutiner. Dere tilstreber sikkert at barna legger seg til samme tid hver dag gjØr leksene sine, drar på treninger til fastsatte tider og spiser sunn mat som de selv ikke alltid får bestemme. Samme gjelder samværsavtaler - barn må lære seg at avtaler er til for å holdes. Ellers kommer de til å slite i voksenlivet.

2. Forrige kone SKAL tilhØre fortiden. Er man ikke ferdig med forrige kone så skal man heller ikke innlede et nytt forhold. Man skal selvfØlgelig ta hensyn til barna, men ikke til eksen. Mange ekser som bruker barna som våpen i kampen med far, som vil "stjele" mannen tilbake og så videre. En eks er en eks - man skal ha kontakt og god samarbeid med eksen om barna, men ikke hjelpe henne masse med snekring, bilfiksing og ha romantiske middager med henne.

[Gjest Heartbroken]

Dere som bor med barnefar, sier dere til ham at han alltid må stå sist, og barna alltid kommer først? Har inntrykk av at det kun gjelder steforeldre. Ingen barn har godt av å sjefe i hjemmet hele tia og sette sine sutrete behov (viiil ikke dit og dat, slik mange i trassalder gjør) foran foreldrenes. Mine barn får ikke viljen sin hver gang hvis de bare hyler litt. Og da snakker jeg ikke om virkelige behov, men det å få viljen sin. Lar dere barna ALLTID komme først, uansett hva de vil?

 

å la barna komme først betyr ikke at de alltid skal få viljen sin her i huset ihvertfall.

 

Men det betyr at deres behov (om ikke alltid det de ønsker) skal og må komme først, og det er vi veldig enige om, både mannen og jeg heldigvis.

[Gjest Lykkeliggift_]

Dere som bor med barnefar, sier dere til ham at han alltid må stå sist, og barna alltid kommer først? Har inntrykk av at det kun gjelder steforeldre. Ingen barn har godt av å sjefe i hjemmet hele tia og sette sine sutrete behov (viiil ikke dit og dat, slik mange i trassalder gjør) foran foreldrenes. Mine barn får ikke viljen sin hver gang hvis de bare hyler litt. Og da snakker jeg ikke om virkelige behov, men det å få viljen sin. Lar dere barna ALLTID komme først, uansett hva de vil?

å la barna komme først betyr ikke at de alltid skal få viljen sin her i huset ihvertfall. Men det betyr at deres behov (om ikke alltid det de ønsker) skal og må komme først, og det er vi veldig enige om, både mannen og jeg heldigvis.

 

Akkurat. Og deres behov er vel dekket når de er på regulært samvær med den andre forelderen, og far/mor har avtalt noe med sin nye kone/mann, jobben, kompiser osv? Eller avlyser dere bare ferien hvis barna sier de ikke vil dra likevel? Dere lager aldri planer i tilfelle barna ikke gidder? Det er jo det som ble diskutert i den andre tråden, og derfor oppfattet jeg det slik at man alltid skal stå bak barna, uansett hvor berettigede behovene deres er.

[Nelliesprelli09]

Syns det er mange troll på forumet i mange varianter. Men om en lurer på noe så still det hypotetisk og ikke noe som angår ens eget privatliv for det er meget mulig du ikke liker meninger som blir gitt tilbake. Dette burde være en advarsel til alle som mer eller mindre setter seg selv i en "offer" rolle. En skal ikke godta alt her i livet på den ene eller andre fronten men kjære deg, de som svarer her inne kan bare synse og mene. Det er du HI som lever ditt liv. Ta med deg tips og move on.