Flere med ANGST i svangerskapet?

[SagflisiHåret]

Er heeeeelt ute og kjøre. Takler det overhodet ikke, selv om det er 2. gang. Får hetta!!! Som om noen har okkupert kroppen min og jeg ikke har kontroll lenger...

[Gjest Ballongmamma]

Ja. Men ikke så mye det at jeg er okkupert, mer det at jeg ikke har kontroll. Nå er det også en "gammel venn" som har kommet tilbake, og jeg har begynt å blogge for å klare og kvitte meg med spiseforstyrrelsen.

[håpefull<3]

Litt angst ja, men ikke av samme grunn som dere. Har mistet flere ganger, tidlig, midt i, og sent i svangerskapet. Er utrolig redd for at det ikke går bra denne gangen heller, og angsten slipper ikke taket før nurket er ute og i live. Er ikke lett, men er nok verdt det til slutt

[Spinella]

Ja. I forrige svangerskap var det så ille at jeg valgte å ta abort. Jeg slet utrolig med kvalme, ekstrem kvalme, slik at jeg ikke fikk i meg mat. Og da tok angsten fullstendig overhånd, jeg klorte meg selv opp og gikk rundt i huset, greide ikke å sitte i ro, jeg var helt..... gal. Jeg følte at jeg ikke taklet det, og taklet ikke det å være gravid (vi hadde blitt gravid med uhell). Legen min ville ha meg på antideprisiva, men jeg tenkte at det går jo bare ikke an, så jeg valgte å ta abort. Denne gangen er graviditeten planlagt, jeg har planlagt at med en gang kvalmen begynner skal jeg få hjelp, jeg skal be jordmoren jeg hadde da jeg fikk datteren min om hjelp (jeg slet med angst i det svangerskapet også), bare få komme å snakke med henne om alle følelsene, all angsten, og jeg skal komme meg igjennom graviditeten, for på andre siden er det så mye bra som venter, det å få barn er bare helt fantastisk, og da er det verdt ni månder med helvete. Mitt råd til deg er å få noen å snakke med, og ikke vær redd for å søk hjelp. Og selv om det er tidlig i svangerskapet så har du lov til å ringe jordmor å si at dette takler jeg bare ikke.

[SagflisiHåret]

Spinella, så bra måte å få ordnet oppi i problemene på denne gangen.

 

Kjenner at dette TAKLER jeg ikke, har helt panikk. Akkurat som forrige gang, men forskjellen er at denne gangen vet jeg hvor dårlig man kan bli fysisk og psykisk og det gir meg hetta! Går til psykolog og fastlegen men de kan jo ikke holde handa mi dagen lang, hverdagslivet må jeg takle selv...

[Spinella]

Huff, kjenner følelsen og vet hvor tøft det er. Skulle ønske jeg kunne si noe som kunne hjelpe. Jeg vet bare selv at denne gangen VIL jeg dette, jeg vil ha et til barn, jeg VIL ha en lillesøster eller bror til jenta mi, så da biter jeg bare tennene sammen og prøver å kjempe meg igjennom det. Man må kanskje bare ta en dag av gangen, et skritt av gangen og vips så er man forhåpentligvis igjennom det.

[SagflisiHåret]

Det føles så vanskelig å ta en dag av gangen, når hodet vet at det er 8 laaange måneder igjen. Og en dag fylt av kvalme og oppkast er en gangske lang dag i seg selv (selv om jeg ikke er der ennå, men frykter at det kommer snart). Har grått i 3 dager, altså nøyaktig siden jeg fant ut av jeg var gravid, snakk om å være ute av kontroll...

[Spinella]

Men hva vil du selv da? Vil du være gravid, eller vil du helst slippe?

[SagflisiHåret]

Tja, slippe å være gravid men likevel få et barn til?

[linus82]

Angst ja, panikk ja, fortvila ja.. hele pakka.

 

Dette er mitt/vårt første barn.

ønsket. Ble gravid etter 2 pergo kurer, så har virkelig "jobba" for å bli gravid.

Når jeg fikk positiv test så ble jeg ikke glad, men nesten litt brydd. Ville ikke snakke om det, fortalte det jo selvfølgelig til mannen min.

Nå har jeg fullstendig hetta for at jeg ikke skal klare å være en mor. Hvordan vet jeg hva jeg skal gjøre?

Jeg er også livredd for at det fine og flotte livet jeg og mannen min har sammen skal forsvinne. At vi ikke skal ha tid sammen, bare vi to. At vi mister all alene tid, ikke kan være impulsive og dra ut eller dra på tur hvis det er det vi ønsker.

Føler jeg mister kontroll over kroppen min, livet vårt, livet mitt.

Blir jo utslitt av detta!!!

[Nyttårsgull i den store magen]

Jeg har hatt det akkurat som deg sagflisihåret!!!! Jeg har funnet ut at å sove, viss du får det til hjelper....prioriter søvn og hvile for alt det er verdt og si til deg selv at dette bare er nå. Sånn er livet ditt akkurat nå. Det vil bli bedre og du vil klare det!!!! Jeg leste en plass at en skulle leve i dagtette rom dVs. Ikke tillat deg og tenke på i morgen, neste uke, eller når ungen kommer. Akkurat nå er det slik for deg, og meg for så vidt:-) , men det er bare nå!!!!! Jeg vet det er vanskelig men finn ro i angsten og bli venner med den, dette er deg, men bare akkurat nå!!!

 

 

[På vei igjen <3]

Godt å lese at det er flere som har det som meg. Jeg er livredd. Har brukt de siste ukene på å fortrenge hele svangerskapet. Jeg orker ikke tanken på å bli svær, og jeg orker ikke tanken på alt som skal skje de neste månedene.

 

Det har vært så gale at jeg faktisk valgte å dra på legevakten i går. Der søkte jeg om abort. Har papirene liggende, og skal bestemme meg iløpet av helgen.

 

"Heldigvis" er den lille blitt såpass stor nå at jeg ikke tror jeg klarer å gjennomføre en abort... Jeg kjenner faktisk at han beveger på seg..

 

Blir livredd med tanken på at om en uke har jeg ikke noe valg lengre. Jeg VIL ha et barn til, men jeg orker ikke tanken på å være gravid. Det er helt grusomt, og en helt uutholdelig tanke.

 

Jeg har en flott fastlege, og tror jeg må be om hjelp til å komme meg igennom dette...

[SagflisiHåret]

Oi, På vei igjen, det høres virkelig ut som du er i tvil. Jeg har selv tenkt tanken på abort men jeg vil jo ha et barn til og da må jeg gjennom dette. Selv om jeg er dødsredd. Tanker om at jeg aldri vil komme meg ut av dette og bli kvitt angsten, at jeg ikke kommer til å takle tida etter fødsel, alle slike ting surrer i hodet mitt. I tillegg kjenner jeg at jeg ikke orker kjempe imot alt det vonde, det er mye lettere å bare ha det fælt og ligge gråtende på sofaen.

 

Forstår ikke hvordan jeg skal bli venn med angsten slik som noen her skrev. Du mener å akseptere den og at jeg har det på denne måten akkurat nå?

 

 

[Nyttårsgull i den store magen]

Ja jeg mener at du må prøve å tenke at det vil gå over at det er bare akkurat nå det er slik. For da er det ikke så skummelt og angsten blir ikke så skremmende. Det tar nok litt tid men du blir bedre det er jeg sikker på.

Jeg spurte til og med legen da jeg var 5-6 uker på vei om angsten ville forsvinne viss bare barnet gjorde det samme, men slik er det jo ikke. Og nå er jeg i uke 13 og angsten er så og si borte:-) men de tre første ukene etter jeg fant ut at vi skulle ha en til var rett og slett brutale!

Det jeg mener er at det trenger ikke å vare hele svangerskapet! Det er bare sånn akkurat nå:-)

[På vei igjen <3]

Jeg har bestemt meg for å beholde den lille skatten. Han er rett og slett for stor til at jeg klarer å ta abort nå.

 

Det jeg prøver å gjøre er å snu tankene. Når tanken på alt det vonde og vanskelige kommer over meg, så snur jeg dem til å bli noe positivt. Prøver å bare tenke på gevinsten i dette, den lille skatten som skal bli født.

Storesøsken som skal være med på shopping til den lille, og deres første besøk på sykehuset for å hilse på. Gleder meg til skikkelige spark, ikke bare bobler i magen.

Gleder meg også til å finne navn, og til de store barna får kjenne spark utenpå magen.

 

Jeg nyyyter det når mannen lar hånden gli over magen min med lykke i blikket, og tanken på at han holder lille skatt i armene sine.

 

Det vanskelige skyver jeg heeelt bakerst i hodet, og tar frem når jeg er hos fastlegen eller når jeg prater med mannen min.

 

Dette har fungert for meg de siste dagene, håper det kan hjelpe flere av dere som sliter...

 

Stooor klem fra meg som vet hvor vanskelig dette er....

[En til, please.]

Jeg har bestemt meg for å beholde den lille skatten. Han er rett og slett for stor til at jeg klarer å ta abort nå. Det jeg prøver å gjøre er å snu tankene. Når tanken på alt det vonde og vanskelige kommer over meg, så snur jeg dem til å bli noe positivt. Prøver å bare tenke på gevinsten i dette, den lille skatten som skal bli født. Storesøsken som skal være med på shopping til den lille, og deres første besøk på sykehuset for å hilse på. Gleder meg til skikkelige spark, ikke bare bobler i magen. Gleder meg også til å finne navn, og til de store barna får kjenne spark utenpå magen. Jeg nyyyter det når mannen lar hånden gli over magen min med lykke i blikket, og tanken på at han holder lille skatt i armene sine. Det vanskelige skyver jeg heeelt bakerst i hodet, og tar frem når jeg er hos fastlegen eller når jeg prater med mannen min. Dette har fungert for meg de siste dagene, håper det kan hjelpe flere av dere som sliter... Stooor klem fra meg som vet hvor vanskelig dette er....

 

Nydelige ord! Ble helt rørt jeg nå.

[På vei igjen <3]

Jeg har bestemt meg for å beholde den lille skatten. Han er rett og slett for stor til at jeg klarer å ta abort nå. Det jeg prøver å gjøre er å snu tankene. Når tanken på alt det vonde og vanskelige kommer over meg, så snur jeg dem til å bli noe positivt. Prøver å bare tenke på gevinsten i dette, den lille skatten som skal bli født. Storesøsken som skal være med på shopping til den lille, og deres første besøk på sykehuset for å hilse på. Gleder meg til skikkelige spark, ikke bare bobler i magen. Gleder meg også til å finne navn, og til de store barna får kjenne spark utenpå magen. Jeg nyyyter det når mannen lar hånden gli over magen min med lykke i blikket, og tanken på at han holder lille skatt i armene sine. Det vanskelige skyver jeg heeelt bakerst i hodet, og tar frem når jeg er hos fastlegen eller når jeg prater med mannen min. Dette har fungert for meg de siste dagene, håper det kan hjelpe flere av dere som sliter... Stooor klem fra meg som vet hvor vanskelig dette er....

Nydelige ord! Ble helt rørt jeg nå.

 

åh, nå ble jeg også rørt! Skal visst ikke så mye til..

[Spinella]

Hei "Angstjenter"

Må bare fortelle at jeg nå er lagt inn på sykehuset pga av panikkangst i svangerskapet. Jeg hylte at jeg ville ha abort, men heldigvis fikk de snakket meg vekk ifra det og nå har jeg fått antideprisiva og snakker med psykologer hver dag. Så det går an å få hjelp, selv i de mest desperate situasjoner. Er veldig gla for at jeg til slutt valgte å fortsette svangerskapet, selv om jeg må bruke tabeletter en stund. En liten pris for et lite mirakel

[SagflisiHåret]

Heavy greier med innleggelse! Men supert om du får den hjelpe du trenger:) er det psykiatrisk eller vanlig sykehus du er innlagt på?

 

Jeg har også begynt på antidepressiva og det har roet nervene litt, selv om det gjerne tar to uker før det virker fullt. Synes på en måte det var et nederlag, hadde trodd jeg skulle greie meg uten. Pluss at jeg tenker på barnet og mulige bivirkninger, selv om det ikke er påvist skader på foster tenker jeg endel på det. Men slik som jeg har hatt det i to uker, det GÅR ikke over tid! Et vrak mildt sagt. Kommer meg ikke ut døra lenger og har fått en irrasjonell angst for å gå på bussen. Tanken på å komme meg på jobb og være der er for tiden uoverkommelig. Lurer på hvordan dette skal ende...jeg blir så kvalm hvis jeg skal noe ( legetime for eks) og da blir det alltid et hellvete å komme seg noe sted. Tror ikke egentlig jeg er kvalm men så angstfylt at jeg blir kvalm av det. Blæh!

 

Livet har blitt så komplisert at jeg spyr (bokstavelig talt i dette tilfellet) av det!!!

 

[SagflisiHåret]

Spinella, hvordan går det med deg?

[Anonym bruker]

Akkurat slik har jeg det nå, visste ikke at man kan få antidepressiva.. Helt klart noe jeg må vurdere!

 

Anonymous poster hash: ed9be...8fd

[Anonym bruker]

Akkurat slik har jeg det nå, visste ikke at man kan få antidepressiva.. Helt klart noe jeg må vurdere!

 

Anonymous poster hash: ed9be...8fd

Det skal være veldig alvorlig angst for å få antidepressiva. Jeg går vanligvis på dette men måtte slutte nå som jeg er gravid. Men er det like alvorlig for deg som henne som er lagt inn så må du kanskje.

 

Anonymous poster hash: 24132...628

[Anonym bruker]

 

Akkurat slik har jeg det nå, visste ikke at man kan få antidepressiva.. Helt klart noe jeg må vurdere! Anonymous poster hash: ed9be...8fd

Det skal være veldig alvorlig angst for å få antidepressiva. Jeg går vanligvis på dette men måtte slutte nå som jeg er gravid. Men er det like alvorlig for deg som henne som er lagt inn så må du kanskje. Anonymous poster hash: 24132...628

Jeg vet ikke hvor alvorlig det er, men har grått i 2-3 dager, mistet livsgnisten, går konstant rundt og er nedfor og livredd for å være alene.

 

Anonymous poster hash: ed9be...8fd