Sånn oppleves det å være overvektig:

[Anonym bruker]

Ønsker at vi som er "tjukkaser" deler noen erfaringer rundt hvordan det faktisk fØles å være stØrre enn andre i dette kroppsfokuserte samfunnet vi lever i. Fint om dere deler deres erfaringer. Her er mine:

 

Jeg var ei slank, pen jente med yppige former. Likevel var jeg alltid sjenert og likte ikke å snakke i klasserommet f.eks. Opplevde veldig mye oppmerksomhet fra det motsatte kjØnn og veldig mye sjalusi fra jenter. Kunne bli kalt dum, stygg og masse andre fæle ting av jenter jeg knapt kjente. Opplevde at "venninner" ble sjalu og baksnakket meg. Alt dette fØrte til at jeg Ønsket å bli usynlig. Begynte å spise masse usunne ting i skjul. Ble besatt av mat. Gikk på 10 år fra ca. 60 kg til 107 kg (idag).

 

Fortsatt får jeg tilbakemeldinger på at jeg er vakker. Fint hår, ansikt, rumpe og pupper. Likevel ser de fleste bare mine ekstra kilo. Må jobbe så mye hardere for alt her i verden, være ekstra morsom, selvironisk, smart, omtenksom for å bli likt.

 

Synes det er vondt å mØte dØmmende blikk. Merker hvordan det preger meg i alt jeg gjØr. Analyserer alltid situasjonen, ser etter nedlatende blikk, om folk studerer kroppen min, gjØr narr av meg etc.

 

FØler meg flau når jeg kjØper noe usunt, selv om kostholdet mitt generelt sett er variert og sunt. FØler meg ille til mote i familiesammenheng. FØler at alle måler meg og ser om jeg har blitt stØrre siden sist.

 

FØler at godteri er belØnningen min etter en slitsom hverdag. Det er trygt og kjent. Selv om jeg forakter meg selv etterpå.

 

Har alltid en frykt for å havne i situasjoner der det er trangt og jeg må gå forbi mange mennesker. Har en irasjonell frykt for at stolen ikke skal tåle meg, eller at jeg plutselig havner i en situasjon som har vektgrense (eks tivoli, ekstremsport osv.) Er alltid redd for å få stygge kommentarer av fulle folk. Er redd for at noen skal spØrre om jeg er gravid foran andre.

 

Lengter etter den dagen når vekta går nedover og jeg har viljestyrke nok til å kutte ut alt usunt. Gleder meg til mitt egentlige jeg vises på utsiden også, og ikke alle kan se min usikkerhet. Gleder meg til å ikke fØle usikkerhet..

[Anonym bruker]

Du har opplevd kjipe ting som tynn. Du har opplevd kjipe ting som tjukk.

 

Konklusjon: Både tynne og tykke opplever kjipe ting i livet.

[Anonym bruker]

Ja det er jo selvfølgelig sant. Egentlig er det ganske lærerikt å oppleve hvordan det er å være stor. Man ser andre sider hos mennesker og vet hvem som virkelig er noe å samle på. Er glad jeg møtte mannen i mitt liv da jeg var stor for å si det sånn

 

HI

[SiljeEjlis]

Jeg må si at jeg sledent egentlig tenker så veldig mye over at jeg er overvektig sånn i det daglige, jeg driter ofte i hva andre mener om meg, men selvfølgelig innimellom skjer det ting eller jeg tenker ting som gir meg ett stikk på en måte.

 

Men jeg har vært overvektig hele livet, fra jeg var liten og har ikke spist meg tykk. Så sikkert derfor jeg ofte "glemmer" litt at jeg er overvektig.

[Anonym bruker]

Jeg var slank som 20-åring, fikk veldig mye oppmerksomhet både av det motsatte kjønn og venninner, ble idealisert pga vekta og utseendet. Pga litt smådepresjoner og krevende studiehverdag gikk jeg opp i vekt etter at jeg fylte 25, følte meg ikke vel, men tenkte at jeg går ned når hverdagen roer seg ned litt, i blant hatet jeg meg selv pga vekta mi, andre ganger synes jeg at jeg var pen nok og brydde meg ikke. Møtte mannen i mitt liv som overvektig, men tok meg så sammen og gikk ned 20 kilo til brylluppet. Gikk så opp igjen i "hvetebrødsdagene" fordi jeg var uforsiktig, men jeg gikk dramatisk opp igjen og klarte ikke å komme ned. Opplevde da å bli veldig deprimert, hadde da jobbet hardt for å gå ned i vekt og hadde vært så dum å ta det for gitt uten å passe på kostholdet.

 

Tok meg så virkelig sammen, oppdaget lavkarbo og gikk ned 15 kg. Ble så gravid og gikk opp igjen 10 kg, men denne gangen gikk jeg raskt ned igjen fordi jeg virkelig ville tilbake til meg "gamle" jeg. Gikk ned 10 kg og deretter 10 kg pga en krevende hverdag med litt lite mat egentlig.

 

Er i dag over 30 og veldig slank, får massiv oppmerksomhet fra venner og kollegaer, går ikke en dag uten at vekta og utseendet bemerkes.

 

Så min konklusjon er etter mye opp og ned i vekt. Samfunnet er uhyre fokusert på vekt og er du slank så idealiseres du, både av unge og gamle. Personlig liker jeg å være slank fordi livet rett og slett er enklere, føler meg bedre, ser bedre ut, er ikke redd for å være den "feite" i venninegjengen. Baksiden er at jeg konstant må være obs på hva jeg spiser, kroppen min vil så gjerne legge på seg igjen, men prøver å trene og spise sunt.

 

Det var veldig mange tanker, er slank, men vil alltid føle meg som overvektig "inni" meg, det er dessverre for mye press på oss kvinner, men er glad mannen min forelsket seg i meg da jeg var stor, han elsker meg uansett.

 

Lykke til meg å finne trivselvekta deres damer

[Anonym bruker]

Overskriften din er: "Slik føles det å være overvektig." Jeg er overvektig, og jeg kjenner meg lite igjen i det du skriver, så mitt bilde er noe annet enn ditt :-) Man trenger ikke lide av dårlig selvtillit selv om man er overvektig. Jeg har alltid vært utadvent og lite redd for å få oppmerksomhet - tykk som tynn. Og jeg var tynn! Tok det totalt for gitt, spiste hva jeg ville og trente aldri. Etterhvert la jeg selvsagt på meg, men det var etter barna kom at kiloene virkelig raste på. 98 kg var jeg på det verste. Veier i dag 84 kg og er langt fra fornøyd med kroppen min. Vanskelig å finne klær, det er faktisk det som plager meg mest.

 

Slik er det for meg å være overvektig: Alltid få dårlig samvittighet når du skeier ut med noe usunt. Bli sint på seg selv fordi man ikke har gått en tur eller vært fysisk aktiv den dagen. Aldri finne klær som sitter pent. Likevel er jeg et lykkelig menneske som setter stor pris på min familie og mine venner, og jeg vet at de setter stor pris på meg. Hadde vært supert å veie 20 kg mindre, men kommer jeg aldri ditt så får jeg nok et fullverdig liv likevel.

[Anonym bruker]

Jeg er nok 40-50 kg overvektig og har vært stor siden barneskolen. Jeg er kraftig bygd og tror jeg blir veldig beinete hvis jeg veier 60 kg, så det har jeg faktisk ikke lyst til.

 

Min overvekt føler jeg dette om:

Hadde jeg ikke sett ut som jeg gjør hadde jeg ikke vært den personen som jeg er, og jeg liker jo personligheten min. Så jeg trives med å være meg Kan godt gå ned 20-30 kg, men jeg overlever også om jeg ikke klarer det.

[Anonym bruker]

Jeg er ca. 20 kg overvektig. Veier i dag 80 kg. Jeg har vært veldig slank som

voksen også, veide da 28 kg mindre enn i dag. Mye av mine bekymringer var de samme. Det eneste var at jeg følte meg trygg på at ingen kunne kalle meg feit...og det var gøy/enkelt å finne klær.

 

Det som plager meg med overvekt i dag er:

- dårlig fysisk form, dørstokk mila er der og "alt" er litt tungt.

-klær, vanskelig å finne klær som sitter fint og som jeg føler meg vel i.

-ønsker ikke at barna skal vokse opp med en stor mor som ikke greier å henge med fysisk.

-Hva andre tenker når de ser meg. Hater å se bilder av meg selv og er redd for kommentarer.

 

Jeg har startet å trene igjen(ikke så lenge siden sist fødsel- veldig dårlig i svangerskap med bekjenløsning og fortsatt plaget) og vil gjerne bli i en grei form. Kommer jeg ned 1-2 str. i klær og får mye bedre kondis er jeg egentlig fornøyd.

Fikk veldig mye oppmerksomhet av menn når jeg var slank, men det er egentlig ikke viktig. Mannen min elsker meg og tenner på meg- det betyr alt for meg!

[Anonym bruker]

Jeg har alltid vært stor. Både i høyde og vekt. Fikk anorexia som 14åring, fordi jeg ville bli mindre. Så rett etter konfirmasjonen var jeg 180 cm og rett under 45 kilo.

 

MEn jeg jobbet meg ut av det, og hadde en noelunde stabil vekt fra 22 til jeg ble gravid som 26åring. Trente lite/ingeting, røyka, og tenke selvsagt litt på hva jeg spiste. Men ikke mer enn "Normalt".

 

Ble gravid og la på meg over 40 kilo! Veide 112 kilo ved fødsel. 3mndr etter fødsel var jeg fortsatt nesten 100 kilo..Og jeg trente og spiste sundt, 9 mndr etter fødsel var jeg fortsatt 90 kilo, og holdt på og gi opp og trene og spise sundt/moderere snopinntak..Verden så vel ikke annerledes på meg, var stor, men ikke "fet" og hadde ikke vært så ukomfortabel om jeg hadde kunne fått kjøpt meg kær som jeg likte. Men klær for store damer (zizzi og BiB tenker jeg på) er laget for damer store i omkrets, men ikke i det hele tatt for oss som er HøYE i tillegg......Så det var rett og slett umulig og finne klær lange nok i ben og armer som i tilegg rakk rundt. Kødder ikke engang!

 

Men jeg greide og jobbe meg ut av og kun tenke vekt og cm som mål for treninga mi,- og begynte og trene og spise sundt for helsa sin del. Jeg begynte nemmelig og kjenne at jeg holdt på og bli fysisk skadet av vekta. Kne og rygg verket ofte, magen slo seg vrang og stoppet helt opp om jeg sluttet og bevege meg såpass som jeg gjorde og fikk den for mye snop/godis kjente jeg også det i magen flere dager etterpå..

 

Så jeg måtte begynne og føle på det FYSISKE ubehaget med og være stor og usunn, og leve inaktivt og usundt, vs sundt kosthold og aktivitet og det fysiske VELVæRE ved det . Og det var DET som fikk meg sakte, men sikkert ned i vekt. Jeg slanket meg ikke, men la om til en sunnere livsstil litt etter litt. Med mål om og kjenne at kroppen funker bedre. 4 år og et barn etter veide jeg 3-4 kilo mer enn "Matchvekta mi", og der har jeg holdt meg i 5 år nå...Og fornøyd med det.

 

Føler meg hverken mer attraktiv, eller at andre tar meg mer seriøst som tynn. Får mest respekt for at jeg er i god form, og de fysiske prestasjonene mine, gitt mitt dårlige utgangspunkt..Altså, jeg er og har aldri vært atletisk, og lite egnet for all slags idrett, likvel løper jeg, svømmer jeg og trener styrke og har stadig fremgang, og gjør det bedre enn de fleste andre på min alder

 

Så nå er jeg slank. MEn viktigst av alt, frisk og sunn og i god form. Og håper og leve lenge sammen med mine barn og barnebarn, i stand til og følge med de lenge....

[Snuppelupp1988]

Klart jeg har noen dager der jeg kan se meg i speilet og tenke, nei uff er det der det har lagt seg nå Men har altid sliti med overvekt, men aldri fått noen kommentarer på det. Ble mobbet på barneskolen i 5 år og for noe helt annet.

 

Har god selvtillit, sprudlende og ikke av den stille personen. Aldri vært av den typen som har snakka om det negative med kroppen min, men alle mine slanke venninner har altid fra barneskolen snakket negativt om seg selv og holder på med det ennå. Noe som kan være slitsomt, men skjønner at de slanke/overvektige sliter med akkurat det samme.

 

Er idag over 100 kilo, mye pga et svangerskap som aldri blir ferdig (overtid på 3 dager). Skal gå tilbake å trene 3 ganger i uken som jeg gjørde før svangerskapet, spiser sjeldent godteri og brus, men legger veldig lett på meg. Ingen sykdommer, altid vært frisk som en fisk Altid vært en av de som har vært mest aktive i aktiviteter gjennom skole og privat. Så overvekt er ingen hindring, men alle opplever det ulikt. Tynn som tykk

 

Man kommer langt med å finne det positive ved seg selv og livet sitt Idag skal jeg nyte resten av isen som står i fryseren og ingen dårlig samvittighet Må bare huske at den skal trenes bort seinere

[Anonym bruker]

Min opplevelse av å være tjukk:

 

Vel, ingen sier noe til meg om det. Jeg ønsker heller ikke noe fokus på det. Jeg klarer å være fornøyd med meg selv. Jeg finner klær som passer min kropp, selv om det kan være utrolig utfordrende. Men jeg syns selv at jeg ser bra ut til tross for at lårene min e gigantiske og magen er veldig rund og puppene mine er digre.

 

Har en drøm om å bli like avhengig som Fotballfrue å trene, men jeg har til dags dato ikke klart det. Får komplimenter for kroppen og det blir jeg gla for å høre og takker.

 

Sannheten er vel at jeg stresser ikke med å gå ned i vekt selv om jeg gjerne skulle sett ut som Katy Perry. Det kan føre til at jeg utvikler livsstilssykdommmer og har faktisk time hos legen neste mandag for å sjekke om jeg har diabetes. På en måte håper jeg at det blir påvist diabetes. FOr da Må jeg endre livvsstil. MEn.... Det beste er nok at jeg ikke har diabetes og at jeg selv tar meg i nakken og blir kvitt fettet.

[Anonym bruker]

Du har opplevd kjipe ting som tynn. Du har opplevd kjipe ting som tjukk.

 

Konklusjon: Både tynne og tykke opplever kjipe ting i livet.

 

Joa, men det er ikke til å komme unna at det er langt verre i dagens samfunn å være for tjukk enn å være for tynn.

[Cat.68]

Jeg kjenner meg ikke igjenn i Hovedinnlegget. Jeg har ikke altid vært overvektig og var ei av de som tok vekten min for gitt, siden jeg veldig lenge kunne spise hva jeg ville og hvor mye jeg ville uten at jg la på meg et gram. Plutselig kom kiloene snikende og før jeg visste ordet av det veide jeg nesten 100kg.

 

Jeg mistet derimot aldri selvtilliten min, ( sidn dn aldri har suttet i kroppen min, men i hodet.) men derimot begynte jeg å mislike å ha en kropp som ble for tung, og at jeg aldri fant klær jeg ville ha som passet. Jeg tok grep og gikk ned til 77 kg og trivdes der. Har siden da gått opp til 81-82 og lell om jeg nok kunne likt å se meg veie mye mindr en det så har jeg akseptert min vekt.Og tar det som det kommer.

 

Min overvekt kommer ikke av usunn mat, jeg skeier ikke ut mer en andre med junk og godteri, men jeg overspiser i blandt, spesielt da jeg lager noe jeg synes er så godt at jg bare vil ha mer til tross at jeg er mett. Noe det ser ut til at andre ikke vet er at man kan bli ovrvktig på dn sunnest mat du kan ha i dg så leng man spiser for mye av den.

 

Heldigvis har jeg selvtillit nok til å bære handlekurven min uten en tanke på hva andre måtte mene om hva som er oppi den, og er i tilegg totalt befridd fra å måtte plage meg selv med tanker og forestillinger over hva andre måtte ha puttet i sine.

[Anonym bruker]

Jeg er altså en av dem som har doblet vekta som voksen. Så jeg har prøvd å være tynn og jeg er nå veldig tykk. Føler ikke jeg blir behandlet ulikt. Men jeg føler meg annerledes. Jeg har fått kommentarer på vekta, spesielt svigerinna mi som alltid sier at jeg ser gravid ut, jeg må være gravid osv. Dette er svært sårende, og jeg er overbevist om at hun sier det for å såre. Men utenom det er det ingen som har sagt noe til meg om det. Føler også at folk ser litt ekstra på hva jeg handler eller spiser, men det kan jo være innbildning også. For det aller siste jeg kunne funnet på å kjøpe i butikken, er faktisk snop eller brus. Det blir for flaut.

 

Selv om de fleste sikkert tror at når jeg har en bmi på 32, så har jeg abonnement på McDonaldsmat, egen bruskonto og en daglig sjokoladekvote, så stemmer altså ikke det. Et av problemene mine er at jeg ikke kjenner metthetsfølelse. Jeg kan spise middag til det er tomt, uten problem. Og nå har jeg satt en grense på 2 brødskiver til et måltid, men kunne lett spist ti. Jeg er så lav at jeg i følge ernæringsfysiolog ikke trenger mer enn 1600 kcal i døgnet, så jeg kan ikke engang spise like mye som normale kvinner. Skikkelig gøy for meg som er så glad i mat å sitte og se på damene i lunsjen som er tynne som strå, men som likevel kan trykke i seg 4 skiver med ost, smør og majones uten å legge på seg. Men det er selvsagt ingenting jeg kan gjøre med det, annet enn å bli mer aktiv og spise mindre. Jeg er som jeg er. Var forresten mye mer aktiv før jeg fikk barn, og da var appetitten mye lavere også. Så jeg tipper det er en sammenheng. Men det var den dørstokkmila... Jeg ønsker ikke å skylde på hverken medisiner, lav forbrenning eller noen andre medisinske årsaker. Det er kun latskap i kombinasjon med altfor stor appetitt.

 

Sånn opplever jeg det å være overvektig. Matfokus hele tiden...

[L-8]

Jeg føler at jeg har gjort det til en "fordel" for meg selv å være overvektig. Tenker som så at jeg er jo uansett ikke den hotteste jenta i lokalet så da slipper jeg å tenke så mye på hvordan jeg ser ut, og heller fokusere på å ha det gøy. Har et par veldig pene (og tynne) venninner, og de har hele tiden et veldig fokus på hvordan de ser ut, klær, sminke etc.

 

Også må jeg legge til at det er litt slitsomt at alle andre skal kommentere vekta mi "oi, nå har du gått ned" "så tynn du har blitt" etc, når jeg selv vet at det ikke er tilfelle. Det bekrefter bare "mistanken" min om å være satt i bås som overvektig, og at folk har et mentalt bilde av meg som overvektig, mens jeg strengt tatt ikke er så veldig feit...

Endret 3. september 2012 av L-8

[L-8]

Jeg er altså en av dem som har doblet vekta som voksen. Så jeg har prøvd å være tynn og jeg er nå veldig tykk. Føler ikke jeg blir behandlet ulikt. Men jeg føler meg annerledes. Jeg har fått kommentarer på vekta, spesielt svigerinna mi som alltid sier at jeg ser gravid ut, jeg må være gravid osv. Dette er svært sårende, og jeg er overbevist om at hun sier det for å såre. Men utenom det er det ingen som har sagt noe til meg om det. Føler også at folk ser litt ekstra på hva jeg handler eller spiser, men det kan jo være innbildning også. For det aller siste jeg kunne funnet på å kjøpe i butikken, er faktisk snop eller brus. Det blir for flaut.

 

Selv om de fleste sikkert tror at når jeg har en bmi på 32, så har jeg abonnement på McDonaldsmat, egen bruskonto og en daglig sjokoladekvote, så stemmer altså ikke det. Et av problemene mine er at jeg ikke kjenner metthetsfølelse. Jeg kan spise middag til det er tomt, uten problem. Og nå har jeg satt en grense på 2 brødskiver til et måltid, men kunne lett spist ti. Jeg er så lav at jeg i følge ernæringsfysiolog ikke trenger mer enn 1600 kcal i døgnet, så jeg kan ikke engang spise like mye som normale kvinner. Skikkelig gøy for meg som er så glad i mat å sitte og se på damene i lunsjen som er tynne som strå, men som likevel kan trykke i seg 4 skiver med ost, smør og majones uten å legge på seg. Men det er selvsagt ingenting jeg kan gjøre med det, annet enn å bli mer aktiv og spise mindre. Jeg er som jeg er. Var forresten mye mer aktiv før jeg fikk barn, og da var appetitten mye lavere også. Så jeg tipper det er en sammenheng. Men det var den dørstokkmila... Jeg ønsker ikke å skylde på hverken medisiner, lav forbrenning eller noen andre medisinske årsaker. Det er kun latskap i kombinasjon med altfor stor appetitt.

 

Sånn opplever jeg det å være overvektig. Matfokus hele tiden...

 

Det ER en sammenheng! Fysisk aktivitet virker appetittdempende!

[Anonym bruker]

Det ER en sammenheng! Fysisk aktivitet virker appetittdempende!

 

Det stemmer ikke på meg. Jeg er aldri så sulten som rett etter jeg har trent. Nå er ikke jeg overvektig da, men søren så sulten jeg blir av trening.

[Anonym bruker]

Slik føles det for meg:

 

 

Jeg føler meg anderledes og mindre verdig. Jeg blir flau av å kjøpe godteri. Jeg veier 85 kg. Ble mobbet på ungdomskolen og også i voksen alder. Jeg føler meg alltid som den mindre pene.

Tør ikke drapå fjellturer og andre ting fordi jeg ikke klarer å holde følge med de jeg drar meg fordi jeg ikke har kondis. Jeg elsker OG hater å pynte meg. Elsker fordi det er da jeg kan føle meg litt pen. Hater fordi noen ganger tenker jeg at det ikke spiller noen rolle hvor mye jeg pynter meg fordi jeg er feit uansett. Når jeg sitter så tenker jeg på hvordan valkene buler ut. Jeg tør ikke møte folk jeg har blitt kjent med over nettet fordi jeg er feit og det vet ikke de. Jeg tør ikke være naken i dagslys framfor mannen min. Jeg sliter med selvbilde og sjalusi. Jeg syntes andre er slanke, flotte og sexy. Kan ikke huske sist gang jeg følte meg sexy. Blir lei meg av å gå i butikker å aldri finne ei bukse som ikke passer. Tør ikke dra på stranden med kjæresten min fordi mange andre andre damer er pene, slanke og går i bikini. Jeg skjemmes over meg selv, og tør ikke være stolt av den jeg er. Jeg er mye deppa pga vekten min. Jeg er jo også ung, og føler ikke jeg passer inn med de på min alder.

 

Alt dette jeg har skrevet nå er det få som vet. Bare mitt innerste jeg.

[Gjest marie-s]

Jeg var overvektig før og trivdes ikke med det. Jeg tenkte ikke så mye på hva andre tenkte om meg, det gikk mere på det at jeg rett og slett ikke følte meg vel selv.

 

Jeg tok meg kraftig sammen og gorde noen enkle grep i hverdagen som gjorde at jeg nå er normalvektig uten at jeg sitter igjen med følelsen av å ha "ofret" noe.

 

Jeg tenker nå mer på sykdommene som kan følge overvekten, er det ingen som tenker på de? Det er også sjeldent man ser tynne foreldre med sterkt overvektige barn rett og slett fordi de barna enten har arvet sine forledres høye forbrenning, hele familien er mye mer aktiv og/eller de har en sunnere livstil.

 

Jeg var også overvektig som barn fordi det alltid var så mye "godt" tilgjenglig hjemme. Jeg ønsker ikke at mitt barn skal oppleve det samme derfor sørger jeg for at vi nå har et sundt kosthold.

[ellen-propellen]

Min opplevelse av å ha en BMI på + 30

- Må kjøpe klær i "tykk avdelingen" og klær er noe dyrere.

 

Ellers er det faktisk ingen forskjell om jeg er tykk eller tynn.

[Anonym bruker]

Jeg må si at jeg har merket bakdelen med å både ha for lite og for mye på kroppen!

Da jeg var yngre slet jeg med spiseforstyrrelser og var ca 15 kg undervektig. Jeg fikk stadig vekk kommentarer på at jeg var altfor tynn. Det var noe jeg hørte stort sett hver dag. Jeg fikk høre at det var ekkelt, en brakk seg da han så magen min, venninner av meg kunne si til meg mens de lo at jeg kom til å dø (ikke verdens beste venninner fant jeg ut da) folk stirret, hvisket og snakket bak min rygg. Spiste jeg noe fikk jeg spørsmål om jeg skulle gå å spy. Det var forferdelig og jeg følte meg ikke vel, men samtidig klarte jeg ikke å se det alle andre så fordi kroppsbildet mitt var forvrengt.

 

Nå er jeg ca 20 kg overvektig. Jeg føler meg konstant utilpass og hater å for eksempel handle klær fordi jeg ikke syns noe sitter bra. I tillegg til at jeg har et dårlig selvbildet har både min svigermor og en venn av meg kommentert at jeg har lagt på meg og må komme meg ned i vekt. Tilogmed min egen far kommenterer at klær ikke sitter bra, at jeg har lagt på meg, at jeg ikke ser bra ut og at jeg må begynne å slanke meg.

Jeg får kompliment for ansiktet mitt, pupper, rumpe, men får samtidig stadig høre at jeg må gå ned i vekt.

 

Jeg spiser generelt sett lite usunt, men samtidig så spiser jeg uregelmessig, gjerne altfor lite og jeg strever med å komme meg i trening på grunn av helsen. Jeg føler det er en evig ond sirkel som ikke blir bedre av alle kommentarene jeg får.

[Gjest Miryks]

Jeg har en bmi På 40. Jeg mistrives sterkt, sliter hver dag med tanker om vekta, finnr klær jeg føler meg vel i og bare det å se meg selv i speilet.

Sliter ikke fysisk overhodet, men noe helvetes mye psykisk.

 

Jeg vil, jeg vil (ned i vekt), men får ikke til...

[mamma_bergen]

Du har opplevd kjipe ting som tynn. Du har opplevd kjipe ting som tjukk. Konklusjon: Både tynne og tykke opplever kjipe ting i livet.

Joa, men det er ikke til å komme unna at det er langt verre i dagens samfunn å være for tjukk enn å være for tynn.

 

Hvordan det,egentlig?

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Du har opplevd kjipe ting som tynn. Du har opplevd kjipe ting som tjukk. Konklusjon: Både tynne og tykke opplever kjipe ting i livet.

Joa, men det er ikke til å komme unna at det er langt verre i dagens samfunn å være for tjukk enn å være for tynn.

Hvordan det,egentlig?

 

Slik det er nå, så er det så fokus på vekt reduksjon osv osv, som overvektig blir man automatisk rådet å slanke seg, det er ikke sosialt akseptabelt å være overvektig. Det er sosialt akseptabelt å være tynn, men samtidig, ikke for tynn.

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Eneste forskjellen jeg opplever: folk glor mer på meg om jeg putter noe usunt i handlekurven, og jeg sliter med å finne noe som passer i vanlige butikker (enda jeg bruker str 44/46) Ellers kan jeg ikke si jeg merker det stort lenger.. Som unge/ungdom var det grunn til å bli mobbet.. Men slik er det jo ikke nå, så nå kan jeg fint være med venner på noe, og "glemme" at jeg er størst av gjengen.