Psyka ned at min mor - igjen..

[SMK]

Nærmer meg 6 Mnd på vei og i følge jordmor, lege og ul ser alt bra ut sålangt. Prøver å glede meg over dette og tenke at det vil gåbra, men min mor psyker meg ned gang på gang..

Feks sier hun at jeg ikke må begynne å kjøpe noe enda fordi det kan gå gale.. Ikke kjøpe ting el klær el noe. Bør liksom bare vente og se.. Ja og håpe..

Jeg har sagt at jeg velger å være positiv men da begynner hun å snakke om alt som kan feile den lille.. Som ikke kan vise nå..

Skader og sykdommer.

For å ikke snakke om fødselen. Der er mye som kan gå galt og både barnet og jeg kan ta skade el dø.

Og så sier hun at du vet ikke hva som venter deg med en fødsel, så du kan aldri klare å grue deg nok. Det er enorme umenneskelige smerter som en aldri kan forestille seg på forhånd..

Greit nok, det skjønner jeg jo.

Ba henne slutte å være så negativ på det.

Da snakker hun heller om

Fødselsdepresjon, kolikk-barn og våkenetter.

At jeg ikke aner hva jeg har i vente...

 

Alt dette hun sier påvirker meg i en el annen grad selv om jeg tenker at det meste preller av..

Er det noen her som er i samme situasjon eller som har noen råd til hvordan jeg kan takle negativiteten til min mor og samtidig glede meg over den som vokser i magen og glede meg til å møte han...

 

[Ele]

Hærregud, hva i alle dager er hennes problem da??? Åh, kjenner jeg blir skikkelig forbanna pÅ dine vegne, du er 6 mnd pÅ vei, dette gÅr bra! Og det gagner ingen Å fokusere pÅ at noe KAN være galt, da mister man jo vettet! Ikke greit... Jeg har det nok ikke slik, sÅ jeg kan ikke helt gi rÅd pÅ det, men det jeg tenker utenfra er at jeg nok ville satt ned min mamma Å tatt en skikkelig oppvask pÅ det, fortalt henne akkurat hvordan det fÅr deg til Å føle deg... Kan det være et alternativ eller...?

[Roselilly]

Hei! Jeg er ikke gravid, men så innlegget ditt over sist opprettede emner.

 

Synes du skal ta kontakt med moren din og ganske saklig fortelle henne at hun uroer deg med alt det negative pratet om graviditet, fødsel og tiden etterpå. Si at det ikke er bra for hverken deg eller den lille og at du forventer at hun slutter å snakke med deg om dette. Si også at hvis hun føler hun har behov for å prate med noen fordi hun evt er bekymret for deg, så bør hun finne en venninne hun kan snakke med om disse tankene.

Avslutt med å si at du gjerne vil ha henne der som en støttende mor og kommende mormor og at hun kan være det om hun vil, men hvis hun fortsetter å være negativ så må du trekke deg unna henne.

 

Trolig så forstår moren din virkelig ikke hva det er hun gjør med deg. På et pussig vis er det jo et uttrykk for at hun prøver å beskytte deg ved å "forberede" deg hvis-atte-om-atte. Sier hun noe sånt så si at du er mer enn klar over alt som evt kan skje, men at du ikke ser noen grunn til å bruke tid og energi på noe som mest sansynlig aldri kommer til å skje!!!

 

Og så må du for all del - for din del - huske at det trolig går veldig fint med både deg og den lille!!

 

Lykke til!

[SMK]

Jeg har hatt mange prater med henne om dette og forklart henne hvordan jeg føler meg når hun snakker sånn.. Det når dessverre ikke inn, og dette er ikke noe hun gjør for å være fæl.. Det vet jeg! Hun er av den engstelige typen og er bare redd for at noe skal gå galt..

Hun har en merkelig måte å bry seg på kanskje.. Hun har alltid vært sånn når det gjelder meg., med alt liksom. Utdanning, jobb, valg av kjæreste, bolig osv.. Hun mente feks at jeg ikke burde prøve meg på mastergrad fordi hun var redd det ville bli et nederlag for meg..

Så ja.. Nå er det et annet fokus og det er gutten i magen og alt som kan gå galt der..

Å prate med henne om det har funket lite, jeg har kjeftet på henne og det gjør henne bare enda mer opprørt og engstelig..

Bare ser frem til at lille spire er blitt noen mnd og at hun kanskje da kan sette seg tilbake og glede seg over tingenes tilstand, men det er kanskje for mye å forlange?

 

[iok med sønn <3]

Hmmm... dette blir jeg rett å slett frustrert av å lese! Hun er egen! Sorry at jeg sier det, for det er tungt å høre, siden det er din mamma å du tydeligvis unskylder henne for hennes oppførsel.

 

Hadde min mor gått rundt sånn, hadde jeg ikke orka å snakke med henne før ungen var ute. At hun er bekymret skal ikke gå ut over deg! Man ser ganske mye på ul nå, og klart en fødsel er tøff, men hun har jo greid det, hvorfor skulle ikke du?? å jeg har greid det til å med Det er ikke deilig, men det er fort glemt når du får din lille i armene...

[SMK]

Det er kanskje eneste mulighet å kutte henne ut. Det er nok muligens det som må til for å få fred og for at hun skal forstå hvordan dette påvirker meg.

Men ja som du påpeker, så blir det lett å unnskylde henne og forsvare henne siden hun er moren min..

Men er ikke alt jeg må finne meg i uansett nei.

Takker for svar!

:-)

[Roselilly]

Det kan virke som om hun er slik som personlighetstype, typen som alltid tror at noe galt skjer. Det er som regel tegn på at man er redd.

 

Hadde det vært meg så hadde jeg distansert meg fra henne inntil barnet var født. Eller jeg hadde krevd at hun ble med meg til en psykolog e.l. som som tredjeperson kunne gjøre henne oppmerksom på hva det er hun driver med. For dette er jo trolig noe som påvirker hele livet hennes, ikke bare ift deg.

 

Men jeg ville satt tydelige grenser og holdt dem... for å beskytte meg selv.

[SMK]

Ja det stemmer. Hun er alltid redd for at noe skal skje..

Det er kanskje en psykolog hun trenger for å få bearbeidet alt hun må slite med. Det må jo gå utover henne selv også, ikke bare alle rundt henne..

[jentemamma]

Har hun selv opplevd å miste et barn?! Kanskje noe du ikke vet som ligger bak hennes engstelse?

[SMK]

Nei hun har aldri mistet, men søsteren hennes mistet et barn i uke 10 for 35 år siden..

Men tror ikke dette har noe med hennes bekymring å gjøre, men jeg vet ikke..

[Kakaoen]

Syns dette var en veldig rar oppførsel. Jeg også tenkte at ho kanskje hadde mistet selv. Hun er jo helt motsatt av de aller fleste kommende bestemødre. Min mamma strikker og kjøper klær til den lille. Kjøpte babysokker til han i går med ull fordi ho visste at jeg hadde lett etter det.

Jeg er 27 uker.

 

Men noen mennesker er negative av natur. Kanskje ho har opplevd noe som liten som har formet henne slik. Min samboer er negativ til tider og da blir jeg sååå forbanna. For det sliter på enn å sitte å høre på klaging og at du må passe på det og det og det..

Har ei svigermor som er litt sånn, men det er når det gjelder økonomi. Maser hele tia om hvor dyrt alt er, og at vi bør få brukte ting istedet. Vi har det greit med penger, det hadde tydeligvis ikke de.

Men jeg tar såååå sjelden intiativet til å se de fordi jeg syns det er så mye mas rundt det.

 

Enten ville jeg latt være å kontakte mamman min (noe som jeg selv sikkert ikke hadde klart. Det er jo tross alt mamma...)

Eller hva med å ta med mamma neste gang du skal til jordmor?? Kanskje jordmor kan snakke litt fornuft til ho??

[SMK]

Det er et godt tips å prøve å få henne med til jordmor. Problemet er bare at vi bor en god del timer fra hverandre. Men om jeg hadde planlagt litt, så burde det vel være mulig å få til. Kan ta det opp med jordmor neste gang jeg skal dit:)

Min mor har opplevd en del sorg og sykdom i livet sitt, og det har vel formet henne slik at hun er blitt som hun er i dag.

 

[<3 2G <3]

Jeg tenker det må være tøft for henne og ha slik angst og føle slik krisemaksimering. Å ta henne med til jordmord høres ut som en flott plan. Si at du vil hun skal være med for å høre hjertelyd. Og si forsiktig at det er masse som har forandret seg siden du ble født. Både mamma og svigermor er litt rare når det kommer til slike ting hos meg, og jeg må le noen ganger over hvor utrolig stor forskjell detter blitt på 30+ år.

 

Jeg håper dette ordner seg og at hun blir med deg. Regner med jordmor ikke har noe imot det. Info er viktig! Masse lykke til.

[SMK]

Takk for det og takk for alle svar

Det er godt å ha noen å dele dette med også!

Ikke slike ting som er så enkelt å ta opp ellers. Mødre skal jo liksom ikke være "sånn" når det er gode nyheter tross alt:)